Rt-1982-948

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1982-06-04
Publisert:	Rt-1982-948 (206-82)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 118B/1982.
Parter:	1. Ernst Bjørkevik, 2. Ingvar Bjørkevik (høyesterettsadvokat Bengt Beverfelt) mot Bjørn E. Bjørkevik (advokat Knut Austad - til prøve).
Forfatter:	Hellesylt, Michelsen, Mellbye. Mindretall: Holmøy, Schweigaard Selmer
Lovhenvisninger:	Arveloven (1972) §19, Avtaleloven (1918) §33, §21, §26

Dommer Hellesylt: Ektefellene Edvin Bjørkevik og Inga Karoline Bjørkevik hadde felleseie. Edvin døde den 4. november 1960. Inga Karoline fikk den 18. november samme år bevilling til å sitte i uskiftet bo. Hun døde den 1. juni 1976. Ektefellene etterlot seg fire fellesbarn, sønnene Ernst Olav, Ingvar Rolf, Bjørn Edvin og Tore-Jan. Under det offentlige skifte etter lengstlevendes død reiste Ernst og Ingvar blant annet forskjellige omstøtelseskrav mot Tore-Jan og Bjørn.

Drammen skifterett avsa etter muntlig forhandling kjennelse den 1. februar 1979. Ernst og Ingvar fikk delvis medhold overfor Tore-Jan. Denne avgjørelse ble ikke påanket av noen av partene.

Når det gjaldt kravene mot Bjørn, hadde skifterettens kjennelse følgende slutning:

«1. Ettergivelse av kr. 4000 omstøtes.

2. Overdragelsen av eiendommen «Fjell» gnr. 77 bnr. 7 i Røyken med innbo til Bjørn Bjørkevik inneholder gave på kr. 30000 som omstøtes.

3. Bjørn Bjørkevik betaler innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse saksomkostninger til Ernst O. Bjørkevik og Ingvar R. Bjørkevik med kr. 5000.

4. Bjørn Bjørkevik frifinnes for påstandens punkt 3 og 7, og de prinsipale påstander i punkt 1 og 2.»

Bjørn Bjørkevik påanket kjennelsen, og Ernst og Ingvar Bjørkevik motanket. Eidsivating lagmannsrett, som var satt med to sakkyndige domsmenn, avsa den 25. april 1980 dom med slik domsslutning:

«1. Bjørn Bjørkevik frifinnes.

2. Saksomkostninger for skifteretten tilkjennes ikke.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Ernst Bjørkevik og Ingvar Bjørkevik til Bjørn Bjørkevik 16481,70 - sekstentusenfirehundreogåttien 70/100 - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Ernst og Ingvar Bjørkevik påanket lagmannsrettens dom i sin helhet til Høyesterett, men anken ble senere frafalt for så vidt gjaldt et krav på tilbakebetaling av 37500 kroner, påstandens post 3 i ankeerklæringen. For dette kravs vedkommende ble saken av Høyesteretts kjæremålsutvalg hevet ved kjennelse 12. september 1980.

Om saksforholdet og partenes anførsler for skifteretten og lagmannsretten vises til disse retters avgjørelser. Til bruk for Høyesterett har to oppnevnte sakkyndige foretatt en vurdering av verdien i handel og vandel av hytteeiendommen «Fjell», gnr. 77 bnr. 7 i Røyken, på overdragelsestidspunktet i 1972. Det foreligger enkelte nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere, og det er ved bevisopptak avhørt et par nye vitner til bruk for Høyesterett. Bortsett fra den nye vurdering av eiendommens verdi, står saken i alt vesentlig som for skifteretten og lagmannsretten, likevel slik at Bjørn Bjørkevik ikke opprettholder innsigelsen om at søksmålsfristen etter arveloven §19 er oversittet.

De ankende parter, Ernst og Ingvar Bjørkevik, hevder at lagmannsrettens dom er uriktig, og har blant annet anført: Lagmannsretten har feilaktig lagt til grunn at det ved de utdelinger av kontanter m.v. som ble foretatt i 1960 og 1961, skjedde et fullstendig skifte av farsarven. Det var ikke bare farsarv som ble utdelt. De beløp sønnene fikk, var dels farsarv, dels forskudd på morsarv med henholdsvis tre og fem åttendedeler. Under enhver omstendighet er det feil når lagmannsretten har funnet at et fullstendig skifte av farsarven kunne skje på så uformell måte som det her var tale om. Det forelå således ingen oppstilling av fellesboets samtlige aktiva som kunne danne grunnlag for et skifteoppgjør.

Den etterfølgende skifteerklæring fra 1971 om at alle barna hadde mottatt full farsarv, kan ikke tillegges vekt. Skulle erklæringen være bindende for brødrene, måtte alle skrive under på den. Det har ikke Ernst gjort. Formålet med erklæringen var ukjent for Ernst og Ingvar, og meget kan tyde på at hensikten var å forberede etterfølgende disposisjoner som disse to ikke var kjent med. For så vidt foreligger det bristende forutsetninger fra Ingvars side, slik at han også av denne grunn ikke kan være bundet ved sin underskrift.

Heller ikke morens uttalelse i 1970 i brevet til ankemotparten har særlig beviskraft. Det var skrevet i en spesiell situasjon under sterk affekt.

Forskjellige opplysninger, gitt blant annet i dokumenter til myndighetene, indikerer at gjenlevende fortsatt satt i uskifte. Det ville også være eiendommelig om farsarven skulle ha vært skiftet fullstendig, når den tredjedel i eiendommen Hanekamb i Vik i Sogn som faren eide, ikke var tatt med. Det må både av hensyn til gjenlevende og til barna kreves større klarhet for at man kan legge til grunn at et uskiftebo er skiftet, med de konsekvenser dette medfører for gjenlevendes og barnas rettsstilling. Den som på et så uklart grunnlag som her hevder at fullstendig skifte er skjedd, må ha bevisbyrden for dette.

De ankende parter gjør videre gjeldende - som for skifteretten og lagmannsretten - at det foreligger disposisjoner over midler tilhørende det uskiftede bo som kan omstøtes etter arveloven §19. De ankende parter ble ikke kjent med disposisjonene før etter morens død. Søksmålsfristen er ikke oversittet, og dette er for øvrig ikke for Høyesterett bestridt av ankemotparten. De ankende parter hevder at så vel overføringen av hytteeiendommen «Fjell» gnr. 77 bnr. 7 i Røyken som ettergivelsen av de 4000 kroner representerer gaver fra det uskiftede bo som kan omstøtes. De objektive vilkår for omstøtelse foreligger, og også de subjektive på gavemottakerens hånd.

Når det gjelder hytteeiendommen, viser den beregning som de sakkyndige har foretatt, at den i 1972 må ha hatt en verdi på omkring 80000 kroner hvis man tar hensyn også til det løsøre som fulgte med ved overdragelsen. Den takst som nå foreligger, må antas å gi et langt sikrere grunnlag for verdien i 1972 enn den uavhjemlede verditakst som bare den ene takstmann skrev under på. Den utinglyste bruksrett moren hadde, utelukket ikke ankemotpartens egen bruk, og kan ikke tillegges vesentlig verdireduserende virkning.

At de subjektive vilkår for omstøtelse foreligger, kan ikke være særlig tvilsomt. Meget tyder på at det foregikk et visst samarbeid mellom Tore-Jan og Bjørn når det gjaldt å tilgodese seg av boets midler. Overdragelsen av eiendommen var ikke gjort kjent for de ankende parter. Under slike omstendigheter skjerpes aktsomhetskravet, og Bjørn burde ha forstått at moren ikke var berettiget til å foreta gavesalget.

De 4000 kroner som ble ettergitt, er isolert sett ikke noe stort beløp. Men ettergivelsen må ses i sammenheng med den gave Bjørn hadde fått ved overdragelsen av eiendommen. Under denne synsvinkel må både de objektive og subjektive vilkår for omstøtelse foreligge også når det gjelder denne disposisjon.

Kravet på avkortning knytter seg til den oppgave som moren og Bjørn sendte skattefogden, hvor det er opplyst at kjøpesummen på 10000 kroner ikke er betalt.

Ernst og Ingvar Bjørkevik har lagt ned slik påstand:

«1. Skifterettens kjennelse pkt. 1 stadfestes.

2. Prinsipalt: Overdragelsen av eiendommen Fjell gnr. 77, bnr. 7 i Røyken med innbo til Bjørn Bjørkevik omstøtes som inneholdende en gave hvis verdi begrenses oppad til kr. 80000,-. Subsidiært: Skifterettens kjennelse pkt. 2 stadfestes.

3. Bjørn Bjørkevik skal tåle avkortning i arveforskudd med kr. 10000,-.

4. Bjørn Bjørkevik dømmes til å betale sakens omkostninger for alle retter.»

Ankemotparten, Bjørn Edvin Bjørkevik, hevder at lagmannsrettens dom er riktig, og gjør stort sett gjeldende de samme anførsler som for lagmannsretten. Det hevdes dog ikke at søksmålsfristen etter arveloven §19 annet ledd er oversittet. Ankemotparten anfører blant annet:

Ved utdelingene i 1960 og 1961 ble det etter gjenlevendes vilje gjennomført et fullstendig skifte av farsarven. Arvingene har fått mer enn de tre åttendedeler av uskifteboet som deres arv etter loven ville utgjøre. Måten delingen skjedde på med 10000 kroner ekstra til Tore-Jan til utdanning og med et fradrag på 2000 kroner for ankemotparten for et spaniaopphold som var bekostet av faren, viser at det var et skifte som ble foretatt. De erklæringer som foreligger, særlig skifteerklæringen underskrevet av alle unntatt Ernst, viser at også sønnene har ment at et skifte var gjennomført. Denne erklæring må være bindende for Ingvar. Etter de opplysninger som foreligger, er det en presumsjon for at den deling som ble foretatt, innebar et fullstendig skifte. Det kan da ikke legges til grunn at ankemotparten skal ha bevisbyrden for at skifte var foretatt.

Når moren således ikke satt i uskifte da de omtvistede disposisjoner ble foretatt, blir det ikke tale om omstøtelse.

Subsidiært anføres at betingelsene for omstøtelse etter arveloven §19 ikke foreligger. Avhendelsen av hytteeiendommen innebar ingen gave. For eiendommen betalte ankemotparten 30000 kroner. Med påhefte av den bruksrett gjenlevende hadde, representerte dette full verdi. Verditaksten som ankemotparten gjennom sin advokat rekvirerte, ble fastsatt av sakkyndige som kjente meget godt til eiendomsprisene i Røyken. Taksten var således ikke satt for lavt.

Subsidiært anføres at selv om de nye sakkyndiges verdsetting på ca 78000 kroner legges til grunn, representerte ikke overføringen noen gave på grunn av bruksretten.

Under enhver omstendighet burde ikke ankemotparten ha forstått at moren, som selv hadde tatt initiativet til å avhende eiendommen, ikke var berettiget til dette. De subjektive vilkår for omstøtelse foreligger således ikke.

Ettergivelsen av de 4000 kroner innebar ikke noen gave som stod i misforhold til boets verdier. For ankemotparten fortonte det seg slik at han ble ettergitt noe av rentene. De samlede beløp han hadde innbetalt, utgjorde således mer enn hovedstolen på den gjeld han hadde til moren. Verken de objektive eller de subjektive vilkår for omstøtelse foreligger.

Kravet om avkortning av de 10000 kroner bygger på en misforståelse. Det er uomtvistet at ankemotparten har betalt 30000 kroner for eiendommen. Kravet bygger på en observasjonsfortegnelse av skattefogden. Denne fortegnelse bygger igjen på den uriktige oppgivelse av at kjøpesummen var 10000 kroner, og at disse ikke var betalt. Det er således ikke noe grunnlag for den påståtte avkortning.

Bjørn Edvin Bjørkevik har lagt ned denne påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Bjørn E. Bjørkevik tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.

Utgangspunktet er det uomtvistede faktum at Inga Bjørkevik med sønnenes tilslutning søkte om og 18. november 1960 fikk bevilling til å sitte i uskifte. Det første spørsmål som reiser seg er om det, til tross for dette, likevel foregikk et fullstendig skifte av farsarven gjennom de utdelinger som ble foretatt i november 1960 og i april 1961. I så fall satt moren etter den tid med midler hun alene eide og hadde full rådighet over, og det vil ikke foreligge noe grunnlag for de omstøtelseskrav som er satt fram. Dersom utdelingene ikke var et fullstendig skifteoppgjør for farsarven, satt lengstlevende fortsatt i uskifte.

Det som karakteriserer et skifte, er at det foregår et fullstendig oppgjør av et bosameie. De som er loddeiere eller kravshavere i dette sameie, får alt det de skal ha med full eiendomsrett. Det kan imidlertid også foretas utdelinger fra et uskiftet bo som ikke representerer et skifte av boet. Dette er også forutsatt i arveloven §21, jfr. også §26 tredje ledd.

Ved et fullstendig skifteoppgjør foretas det normalt en oppstilling av boets aktiva og passiva, og på grunnlag av en slik oppstilling en beregning av de enkeltes lodder i boet. Men om arvingene skulle være enige om å foreta et fullstendig skifte uten noen slik oppstilling og beregning, eller i etterhånd å godta en foretatt utdeling som fullt skifteoppgjør, vil de i og for seg ha adgang til det.

I saken her forelå det ingen samlet oppstilling av fellesboets midler ved de utdelinger som foregikk i 1960 og 1961. Det forelå ingen utregning av hva loddene på et slikt grunnlag ville utgjøre. Det foreligger heller ikke noe materiale datert fra den tid som viser at det dengang var meningen at utdelingen skulle være fullt oppgjør for farsarven. Bakgrunnen for utdelingen taler mot at man hadde et fullstendig skifteoppgjør for øye med de utdelinger som ble gjort. Det som skjedde, var at loddeierne ble kjent med de meget betydelige verdier i kontanter, bankbøker og obligasjoner som avdøde etterlot seg, midler som ikke hadde vært gjenstand for beskatning. Det meste av disse midler var kjent da moren søkte om uskiftebevilling. Hensikten med delingen var åpenbart så fort som mulig å fordele disse verdiene på arvingene og gjenlevende ektefelle. Gjennom denne fordeling ble de store beløp «pulverisert» og risikoen redusert for at myndighetene skulle bli kjent med verdiene.

Noe formelt arveoppgjør forelå ikke. At de midler barna fikk utgjorde omtrent tre åttendedeler av det boets masse har vist seg å utgjøre, synes å bero på en tilfeldighet. Man kan etter dette ikke på grunnlag av det som hendte ved utdelingene i 1960 og 1961, trekke den konklusjon at det foregikk et skifteoppgjør av farsarven.

Det neste spørsmål er om det foreligger opplysninger i etterhånd som viser at det likevel må ha skjedd et fullstendig skifte. Det er her flere opplysninger som trekker i retning av at så ikke var tilfelle.

I det skjøte som ble utferdiget 10. juli 1972 fra Inga Bjørkevik til ankemotparten på eiendommen «Fjell», er påført at hun sitter i uskiftet bo. I den melding som i forbindelse med eiendomsoverdragelsen noe senere ble sendt skattefogden, er det krysset av for at gjenlevende sitter i uskiftebo. Spørsmålet om arvingen (Bjørn) allerede tidligere har fått sin arv etter avdøde ektefelle fullt ut, er krysset av med nei. Det opplyses at den gave på 20000 kroner som etter skjemaets angivelser synes å foreligge, skal fordeles med 10000 kroner som farsarv og 10000 som gave fra mor.

Det finnes imidlertid opplysninger som kan synes å trekke i en noe annen retning, men disse er mer tvetydige og har etter min mening mindre beviskraft. Morens brev av 28. august 1970 til ankemotparten, gjengitt blant annet i lagmannsrettens dom, gir uttrykk for at sønnene har fått sin farsarv. Jeg finner imidlertid ikke at formuleringen i brevet uten videre kan tas til inntekt for den oppfatning at det skal ha foregått et fullstendig skifte av farsarven, et endelig oppgjør. Det er likeså nærliggende å forstå uttalelsen slik at det pekes på at Bjørn har fått arv utdelt ved farens død på linje med de andre. Brevet er for øvrig skrevet i affekt, og det er tvilsomt hvilken vekt man da kan legge på den formulering som er brukt. Dertil kommer at gjenlevendes mulige oppfatning av at det foregikk et fullstendig skifte av arven etter førstavdøde, ikke i seg selv ville være avgjørende, hvis dette ikke også ble gjort klart overfor barna og akseptert av disse.

Skifteerklæringen fra juni 1971, som også er gjengitt i lagmannsrettens dom, har en flertydig formulering. Det fremstiller seg som noe uklart om den er ment å være av konstaterende karakter, dvs. å gi uttrykk for at det skjedde et fullstendig skifte i 1960/61, eller om den er ment å være rettsendrende - en avtale om at det nå aksepteres at alle har overtatt full farsarv, slik at boet nå skal anses skiftet.

Dersom det er tale om en rettsendrende erklæring, må det være klart at den ikke får virkning i og med at Ernst ikke skrev under den. Skal et uskiftebo på et slikt avtalemessig grunnlag gå over til å anses for å være skiftet i sin helhet, krever det alle arvingers samtykke. Ved vurderingen av erklæringens karakter legger jeg atskillig vekt på det formål erklæringen må antas å ha hatt. Det fremstår etter min mening som sannsynlig at formålet med erklæringen først og fremst må ha vært å rydde hindringer av veien for de disposisjoner som senere ble foretatt over boets midler og som tilgodeså Tore-Jan og ankemotparten. På denne bakgrunn, og også i betraktning av den formulering som er brukt, finner jeg det mest naturlig å oppfatte erklæringen som rettsendrende. Den fremtrer ikke som en konstatering av at boet ble skiftet i 1960/61, men som et uttrykk for at sønnene nå godtar at de har fått fullt oppgjør. Den kan da, som nevnt, ikke få den virkning at boet anses skiftet.

Det som uttales i den såkalte avtale mellom Inga og Tore-Jan, datert 18. mars 1974, kan jeg etter dette ikke legge nevneverdig vekt på. Det samme gjelder med hensyn til de forskjellige og til dels sprikende uttalelser fra sønnenes side om hvorvidt det foregikk et fullstendig skifte etter faren i 1960/61. Det er tale om uttalelser som mange år etterpå er avgitt under den oppståtte konflikt.

Jeg finner etter dette at det ikke ble foretatt noe skifte av uskifteboet i forbindelse med utdelingen av midlene etter faren i 1960/61, og heller ikke senere. Gjenlevende satt i uskiftet bo til sin død.

Spørsmålet blir så om vilkårene etter arveloven §19 for omstøtelse av disposisjonene foreligger. Jeg behandler først overdragelsen av eiendommen «Fjell».

Arveloven §19 første ledd inneholder et ubetinget forbud mot å bortgi fast eiendom fra det uskiftete bo. I fjerde ledd er bestemt at det som er fastsatt om gaver, gjelder også for salg som inneholder en gave. Skal omstøtelse skje, er det første vilkår at overdragelsen av eiendommen til ankemotparten var et gavesalg. Ved vurderingen av dette spørsmål legger jeg til grunn at Bjørn betalte 30000 kroner for eiendommen, som ifølge verditakst dengang var satt til en verdi av 46000 kroner. Jeg legger ikke vekt på at taksten bare var underskrevet av den ene takstmann og ikke avhjemlet. Lavere verdi enn her fastsatt, er det ikke noe grunnlag for å anta at eiendommen kan ha hatt. For min vurdering av om det forelå et gavesalg, er det ikke nødvendig å ta standpunkt til om eiendommens verdi var høyere. Jeg finner nemlig at differansen mellom de to beløp er så vesentlig at det her må sies å foreligge et gavesalg, også tatt i betraktning den bruksrett moren skulle ha. Det er tale om en rett for moren - som på dette tidspunkt var 73 år - til å få oppholde seg i huset og på eiendommen om sommeren, slik hun tidligere hadde gjort sammen med ankemotparten og hans familie. I betraktning av morens alder og forholdene for øvrig, kan jeg ikke finne å tillegge denne bruksrett vesentlig betydning for eiendommens verdi for ankemotparten.

Det er videre etter §19 annet ledd et vilkår for omstøtelse at gavemottakeren «skjøna eller burde ha skjøna at ektemaken ikkje hadde rett til å gi gåva», dvs. at gjenlevende i dette tilfelle ikke hadde rett til å foreta gavesalget, jfr. §19 fjerde ledd. Det er ikke helt klart hvilke krav loven her stiller til innholdet av gavemottakerens gode tro. Slik jeg oppfatter loven, må det være tilstrekkelig til omstøtelse at ankemotparten kjente til at moren satt i uskifte og var kjent med de faktiske forhold for øvrig som bevirket at dette måtte bli å anse som et gavesalg. Hvorvidt han hadde klart kjennskap til hvilke grenser loven setter for gjenlevendes disposisjonsrett, kan i denne sammenheng ikke tillegges nevneverdig vekt. Jeg er etter dette kommet til at vilkårene for omstøtelse foreligger for så vidt gjelder overdragelsen av eiendommen «Fjell».

Spørsmålet om omstøtelse av ettergivelsen av de 4000 kroner i 1976 finner jeg å måtte se i sammenheng med det forutgående gavesalget av hytteeiendommen. Sett på denne bakgrunn finner jeg at så vel det objektive vilkår «gåver som står i mishøve til formuen i buet», som det subjektive vilkår for omstøtelse er oppfylt. Jeg finner derfor ikke grunn til å gå inn på noen vurdering av om denne gavedisposisjon isolert sett i forhold til de midler som på dette tidspunkt var igjen i det skrantende uskiftebo, ville kunne ha blitt omstøtt.

Når det gjelder kravet på 10000 kroner, finner jeg dette ugrunnet. Når man legger til grunn at ankemotparten betalte 30000 kroner for hytteeiendommen, innebærer dette at opplysningen i meldingen til skattefogden om at de 10000 kroner ikke var betalt, var uriktig.

Når det gjelder innholdet av omstøtelseskravet for så vidt angår eiendommen «Fjell», bemerker jeg at de ankende parters prosessfullmektig for Høyesterett har presisert at påstanden ikke er slik å forstå at eiendommen kreves tilbakeført til boet. Det er det pengebeløp gaven representerer, som kreves restituert. Jeg behøver derfor ikke å gå inn på spørsmålet om kravet på å «få gåva omstøytt» ville gi rett til en tilbakeføring av eiendommen mot å gi tilbake vederlaget. Ankemotparten har ikke motsagt adgangen til å gå frem på denne måte.

Hvor stor verdi gaven her skal anses å representere, byr på tvil. Det som skal tilbakeføres, er differansen mellom salgssummen og eiendommens markedsverdi med en justering for bruksretten. Når vilkårene for omstøtelse først foreligger, er man uavhengig av gavemottakerens egen vurdering ved bedømmelsen av hvor stor gaven faktisk var. I denne sammenheng må den nye takst som er avgitt av de sakkyndige som partene i fellesskap har utpekt, tillegges vesentlig vekt. Selv om en slik tilbakevurdering av verdien til et tidligere tidspunkt som det her er tale om er forbundet med atskillig usikkerhet, tyder de sakkyndiges beregninger på at verditaksten på 46000 kroner var satt vesentlig for lavt. Med den usikkerhet som her må erkjennes å foreligge, og i betraktning også av at det må tas et visst hensyn til gjenlevendes bruksrett, finner jeg at verdien av hytteeiendommen med innbo ved beregningen av det gavebeløp avhendelsen innebar, i likhet med hva skifteretten kom frem til settes til 60000 kroner. Den gave som omstøtes, settes etter dette til 30000 kroner. Dertil kommer ettergivelsen av de 4000 kroner.

Det er ikke reist noe krav om renter.

Etter det resultat jeg er kommet til, finner jeg at de ankende parter må tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett, men ikke for skifteretten. De ankende parter har lagt fram salær- og omkostningsoppgave. Omkostninger for Høyesterett og lagmannsrett utgjør kr. 12136, dertil kommer godtgjørelse m.m. til de sakkyndige med kr. 7000.

De ankende parter har ikke vunnet fram med alle sine krav. Av denne grunn og også i betraktning av at de interesser det gjelder tilsier at det ikke er naturlig å belaste den annen part med et så omfattende arbeid som salæroppgaven forutsetter, finner jeg det naturlig med en viss reduksjon av saksomkostningene i forhold til den gitte oppgave.

Omkostningsbeløpet settes til kr. 59136, herav for utlegg og for godtgjørelse til de sakkyndige kr. 19136.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Skifterettens kjennelse punktene 1, 2 og 4 stadfestes for så vidt den er påanket til Høyesterett.

2. I saksomkostninger for Høyesterett og lagmannsrett betaler Bjørn E. Bjørkevik til Ernst Bjørkevik og Ingvar Bjørkevik sammen 59136 - femtini tusen ett hundre og trettiseks - kroner. Saksomkostninger for skifteretten tilkjennes ikke.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Holmøy: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende for så vidt angår de ankende parters krav på grunnlag av ankemotpartens kjøp av hytteeiendommen og ettergivelse av hans restgjeld på 4000 kroner. For så vidt angår kravet om avkortning i arv med 10000 kroner, er jeg enig med førstvoterende.

I likhet med førstvoterende legger jeg til grunn at det i 1960 og 1961 ikke ble gjennomført noe fullstendig arveoppgjør etter Edvin Bjørkevik, og at Inga Bjørkevik satt i uskiftet bo til hun døde i 1976.

Det vesentligste punkt i de ankende parters påstand er kravet om at en påstått differanse mellom hytteeiendommens verdi ved salget i 1972 og kjøpesummen på 30000 kroner skal betales til boet. Kravet bygger på at salget av hytteeiendommen var et gavesalg, jfr. arveloven §19 siste ledd. For å konstatere et gavesalg er det ikke tilstrekkelig at det i tilfelle var spørsmål om et salg til underpris. Jeg finner ikke grunn til i denne sak å gå inn på de generelle subjektive momenter som ligger i begrepet «gavesalg».

Som førstvoterende har redegjort for, foreligger det forskjellige takster og verdianslag for hytteeiendommens verdi i 1972. Vurderingen av gjenlevendes disposisjonsrett etter §19 må iallfall kunne skje med utgangspunkt i den verditakst som ble holdt i anledning av salget. Etter denne takst var verdien 46000 kroner. Hertil kommer innbo som for den del som ankemotparten overtok, ved registreringsforretningen ble satt til 1520 kroner. I likhet med førstvoterende legger jeg etter forholdene ikke vekt på at verditaksten bare ble undertegnet av den ene takstmann, og at den ikke ble avhjemlet.

Ved den vurdering det er spørsmål om i denne sak, må det etter min mening gjøres et fradrag i verdien for den bruksrett til hytta som moren forbeholdt seg ved overdragelsen. Jeg er således uenig med førstvoterende i at det ikke kan gjøres noe vesentlig fradrag for denne bruksrett. Moren var riktignok ved overdragelsen 73 år gammel, og det var usikkert hvor lenge hun kunne nyttiggjøre seg bruksretten. Ved salg på det alminnelige marked må det likevel forutsettes at en slik bruksrett ville ført til en ikke ubetydelig reduksjon av kjøpesummen. Ved salg til barn vil vurderingen ofte være en annen. I dette tilfelle bør det iallfall legges vekt på at bruksretten måtte forutsettes å ha stor betydning for moren, som var sterkt knyttet til stedet. Det er opplyst at hun regelmessig bodde der flere måneder i sommerhalvåret.

Med utgangspunkt i verditaksten i 1972, og med fradrag for bruksretten, er det etter min mening noe tvilsomt om kjøpesummen på 30000 kroner var en slik underpris at den i seg selv indikerer et gavesalg i relasjon til arveloven §19. Særlig gjelder dette når det også tas hensyn til at det var en overdragelse fra mor til sønn. Iallfall mener jeg at de subjektive vilkår for omstøtelse etter §19 annet ledd ikke er til stede i dette tilfelle, med mindre man skulle finne at det er skjedd en systematisk forfordeling av enkelte arvinger som Bjørn har vært oppmerksom på, eller en illojal opptreden fra hans side. Etter min mening finner jeg ikke å kunne bygge på at Bjørn spesielt i forbindelse med kjøpet av hytteeiendommen har opptrådt illojalt overfor de andre arvinger. Man kan nok mene at han burde sørget for at alle brødrene var blitt forhåndsorientert om kjøpet. Men i alle fall er det ikke her spørsmål om kritikkverdige forhold av en slik karakter at de kan få avgjørende betydning. Hvorvidt Bjørns opptreden i andre forbindelser kan få betydning, kommer jeg tilbake til.

For så vidt angår ettergivelsen av restgjelden på 4000 kroner, er det klart at dette var en gave. For at den kan omstøtes, må en slik ettergivelse stå i misforhold til boets midler på det aktuelle tidspunkt, og ankemotparten må ha skjønt eller burde ha skjønt at moren var uberettiget til å gi en slik gave. - Da gjelden ble ettergitt i 1976, hadde moren overdradd boets gjenværende midler med unntak av andelen i gårdsbruket i Sogn til sin yngste sønn Tore-Jan. Overdragelsen til Tore-Jan ble imidlertid av skifteretten delvis ansett som en dødsdisposisjon. Legges dette til grunn, må det også få betydning for vurderingen av hvor omfattende gaver moren kunne gi uten å komme i konflikt med arveloven §19. Men selv om det legges til grunn at boets gjenværende midler var meget beskjedne, mener jeg at den gave det her er spørsmål om, var så vidt ubetydelig at den - isolert vurdert - ikke kan omstøtes etter arveloven §19. Etter min mening er det heller ikke en slik sammenheng mellom overdragelsen av hytteeiendommen og ettergivelsen av gjelden nærmere fire år senere at det kan få noen betydning for vurderingen av den sistnevnte disposisjon.

Spørsmålet om det i dette tilfelle foreligger en systematisk forfordeling av enkelte arvinger eller en illojal påvirkning overfor moren, må vurderes på et bredere grunnlag enn de disposisjoner som er gjenstand for vurdering i denne sak. Etter det som er opplyst, var det i boet praktisk talt ikke midler igjen etter morens død når det ses bort fra andelen i gårdsbruket i Sogn. Etter det opplyste var det bare sønnene Bjørn og Tore-Jan som hadde fått midler av moren etter 1960/61, mens hun satt i uskiftet bo. Overdragelsen til Tore-Jan ble som nevnt delvis ansett som dødsdisposisjon. I denne sak er det Bjørns forhold som skal vurderes. Ved denne vurdering må man se bort fra de krav mot ham som de ankende parter ikke har fått medhold i. Jeg finner det heller ikke godtgjort at det forelå et slikt samspill mellom Bjørn og Tore-Jan at den sistnevntes forhold også må få betydning ved vurderingen av morens disposisjoner til fordel for Bjørn. Jeg viser til at overdragelsene til Tore-Jan fant sted i 1974, nærmere to år etter salget av hytteeiendommen til Bjørn.

Jeg finner det etter dette ikke godtgjort at det i denne sak foreligger spesielle forhold som kan føre til en annen vurdering av de to disposisjoner enn den jeg foran er kommet til etter en vurdering av den enkelte disposisjon.

Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Holmøy.

Dommer Michelsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Hellesylt.

Dommer Mellbye: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av skifterettens kjennelse (skiftedommer Jacob Wulfsberg):

I. - - -

Inga Bjørkevik sendte 15. november 1960 uskiftesøknad til Oslo skifterett. Som fellesboets midler førte hun opp:

Hytten Fjell, gnr. 77 bnr. 7, Røyken, samt leilighet i Betzy Kjelsbergsvei 3 A III, Oslo, med innbo og løsøre, med verdi kr. 23000. Boets gjeld var ført opp med kr. 0.

Oppgaven over eiendeler og gjeld var godtatt av barna.

Oslo skifterett, 1. avdeling, gav 18. november 1960 uskiftebevilling. - - -

II. Ved Edvins død var det atskillig mer midler i fellesboet enn oppgitt i uskiftesøknaden. - - -

Det viste seg at Edvin hadde en rekke mindre bankinnskudd, kontanter og premieobligasjoner («Gullfisk»). Sønnene har oppgitt summen av disse midler til noe varierende beløp - mellom kr. 250000 og kr. 270000. Retten legger til grunn kr. 250000. - - -

Over eiendommen Fjell ble det holdt en takst, datert 30. juni 1972, underskrevet av tømmermester Aksel Kleven, med resultat kr. 46000. Så vidt retten forstår henvendte Inga Bjørkevik og/eller sønnen Bjørn seg til advokat Austad for å få ordnet med overføring av eiendommen til Bjørn. Austad ba sorenskriveren i Lier, Røyken og Hurum holde verditakst. Sorenskriveren oppnevnte tømrermestrene Harald Karlsen og Aksel Kleven til å holde taksten. Begge takstmennene var på eiendommen sammen med Inga og Bjørn. I den «verdi-takst» som det er fremlagt fotokopi av, er det oppgitt at taksten er enstemmig, men den er bare underskrevet av Kleven og ikke avhjemlet hos sorenskriveren.

Ligningstakst fra 1971 er på kr. 16000.

På Fjell ble det 25. november 1976 registrert løsøre for kr. 4352. Av dette er kr. 2822 oppgitt å være verdien på det løsøre som var der da Bjørn overtok eiendommen i 1972, mens de øvrige kr. 1520 gjelder gjenstander som Bjørn har kjøpt. - - -

En oppstilling over fellesboets midler ved Edvins død viser således:

Kontanter m.v. Kr. 250000

Overskudd «Fremst» Kr. 80000

Kr. 330000

Innskudd i Betzy Kjelsbergsvei Kr. 14600

Eiendommen Fjell, takst 1972 Kr. 46000

Innbo i leilighet, registrert 1976 Kr. 2360

Innbo på Fjell, registrert 1976 Kr. 2822

- - - - Kr. 5182

1/3 i Hanekamb, skiftetakst 1977, kr. 87000 : 3 Kr. 29000

Bil Kr. 1500

Livspolise Kr. 1100

Kr. 427382

Totalbeløpet avhenger noe av hvilken takst som det settes på eiendommene og på løsøret, samt av at løsøret i 1976 omtrent tilsvarte det som var i fellesboet i 1960.

III. Inga Bjørkevik og sønnene delte de kr. 250000 slik at hun fikk halvparten kr. 125000, og sønnene den andre halvparten - idet Tore-Jan til utdannelse fikk kr. 10000 mer enn de andre, mens Bjørn fikk kr. 2000 mindre på grunn av en reise som han hadde fått til Spania.

15. april 1961 delte Inga og sønnene de kr. 80000 - med kr. 40000 til Inga og kr. 10000 til hver av sønnene.

Med eiendommen Hanekamb ble det ikke foretatt noe spesielt. Edvin's bror Mons døde 25. september 1966. Broren Anders og de fire barna til Inga skrev under at de «tek over fullt og heilt ansvar for skyldnadene åt avlidne og ynskjer buet skift privat». Det var Ernst som sendte erklæringen til Ytre Sogn skifterett og i et følgeskriv 9. november 1966 uttalte han: «Vi gjør for ordens skyld oppmerksom på at vår mor, Inga Bjørkevik, hadde felleseie med vår avdøde far Edvin Bjørkevik.»

Anders Bjørkevik døde 11. juli 1978. Hans arvinger er de fire barna til Inga og Edvin. Boet til Anders Bjørkevik er tatt under behandling ved Ytre Sogn skifterett, men vil muligens bli overført til Drammen skifterett.

Som nevnt ble det holdt skiftetakst over Hanekamb 16. august 1977. Fra skiftesamling ved Drammen skifterett 28. april 1977 gjengis:

«Dommeren tilføyet at eiendommen i Sogn må takseres slik den ligger i dag med hus. Ernst Olav Bjørkevik opplyste at fjellstølen er påkostet betydelig og at det er han, Ingvar og Tore-Jan som har bestridt utgiftene. Ingvar har betalt kr. 3000, Tore-Jan ca kr. 6500 og Ernst Olav har bestridt resten. Det er både malerier, arbeidslønn, helikoptertransport og egen innsats.»

Ved skjøte fra Thorleif Dahlen, datert 4. oktober 1965, tinglyst 1. november 1965, overtok Bjørn Bjørkevik eiendommen Hygga, gnr. 11 bnr. 95 i Sør-Aurdal, for kr. 22000.

Advokat Haukeland skrev 5. mars 1970 til Bjørn Bjørkevik:

«Deres bror Tore-Jan Bjørkevik har på vegne av Deres mor henvendt seg til meg i anledning den uklarhet som hersker vedrørende eierforholdet til «Hygga».

Deres mor mener at det er hun som har kjøpt hytta og således er rette eier. Såvidt jeg forstår, er De av en annen oppfatning.

Jeg tør be Dem kontakte meg og avtale tid for en konferanse om saken.»

14. april 1970 skrev Haukeland til Bjørn Bjørkevik:

«Jeg viser til vår konferanse 17. mars d.å.

Jeg har konferert med Deres mor som hevder en litt annen oppfatning enn Dem.

Av hensyn til familiefreden har jeg imidlertid foreslått en minnelig ordning gående ut på følgende:

1. Eiendomsretten til hytta erkjennes å være Deres.

2. De utsteder til Deres mor en pantobligasjon i hytta stor kr. 32000,- som blir å tilbakebetale med kr. 4000,- pr. år.

3. De gir Deres mor til rett til å benytte hytta 3 uker på forsommeren, 3 uker om sommeren og 3 uker om høsten.

Jeg vil gjerne ha en samtale med Dem om dette forslag. Det ville jo være hyggelig om man kunne møtes på halvveien og unngå rettstvist.»

17. juni 1970 utstedte Bjørn en pantobligasjon på kr. 32000 i Hygga til moren, tilknyttet rett for moren til å bruke hytta i visse tidsrom. De kr. 32000 tilsvarte morens utlegg i 1965 - kr. 30000 som var den reelle kjøpesum for Hygga + kr. 2000 for nytt innbo.

Fra september 1970 til mars 1976 (første gang 1. september 1970, siste gang 2. mars 1976) sendte Bjørn til moren over bankgiro diverse beløp til avdrag og renter på obligasjonen.

Ved erklæring datert 3. august 1973 frafalt Inga sin bruksrett til hytta.

Ved påtegning på pantobligasjonen, datert 15. mars 1976, kvitterte Inga obligasjonen «til avlysning også bruksretten». Bjørn erkjenner at det etter hans siste betaling i mars 1976 ennå gjensto kr. 4000 på obligasjonen, men han sier at moren ettergav ham resten da hun syntes at han hadde betalt nok i renter og avdrag.

Ved skjøte datert 10. juli 1972 overdro Inga til Bjørn eiendommen Fjell i Røyken for «kr. 10000 som er avgjort på omforenet måte.»

Fra kjøpekontrakt samme dag gjengis:

«2. Kjøpesummen betales etter nærmere avtale mellom partene.

3. Eiendommen overtas av kjøper 1. august 1972.

4. Selger skal ha rett til å disponere hytta som hun tidligere har gjort før salget. Dersom annen sommerbolig blir bygd skal selger også disponere over denne på like vilkår som den tidligere hytte.

5. Dersom kjøper fører opp helårsbolig betinger selger seg minimum 2 - to - værelser, kjøkken og bad/klosett.»

Fra et tillegg samme dag til kjøpekontrakten gjengis:

«Kjøpesummen kr. 10000 omfatter også innbo og løsøre.»

I en erklæring samme dag og underskrevet av Inga står det:

«Kjøpesum i dette skjøte er oppført med kr. 10000,- - titusenkroner - mens den reelle kjøpesum er på kr. 30000,- - trettitusenkroner - noe som jeg hans mor også har gitt kvitteringer for og har mottatt.

Kjøpesummen kr. 10000,- er satt i skjøte etter mitt Inga Bjørkevik's ønske av skatte- og sosialmessige grunner.

Denne erklæring er opprettet etter undertegnedes eget ønske for at det ikke skal bli noen uoverensstemmelser eller bråk ved min bortgang.»

Samme dag ga Inga to kvitteringer for henholdsvis kr. 10000 og kr. 20000.

Så vidt forstås henvendte skattefogden i Buskerud seg til Inga Bjørkevik da han ble kjent med overdragelsen av eiendommen Fjell.

Fra skjema for «Melding om gaver», datert 15. september 1972, og underskrevet av Inga og Bjørn, gjengis:

«Når ble midlene ytt? Svar: I august 1972.

Spesifikasjon av de utdelte midler: Svar: Hytteeiendommen «Fjell» gnr. 77, bnr. 7, Røyken kr. 30000.

Fradrag i verdien av de utdelte midler. Kontant vederlag som mottakeren skal betale giveren: Er beløpet betalt?

Svar: Nei (krysset av) kr. 10000.

Ved utdelinger fra gjenlevende ektefelle i uskiftet bo . . .?

Har arvingen tidligere fått sin arv etter avdødes ektefelle fullt ut: Svar: Nei (krysset av).

. . . nettoverdien av den nå utdelte arv etter avdøde ektefelle? Svar: Kr. 10000.»

Dette førte til følgende Obs. fort. hos skattefogden:

«1. august 1972 har sønnen Bjørn ved overtakelse av hytte fått fullt oppgjør for sin farsarv og forskudd morsarv med kr. 10000,-.

Avgift pliktes ikke. Det skal betales kr. 10000,- kontant.»

- - -

VI. Retten anser det ikke godtgjort at Inga etter å ha fått uskiftebevillingen 18. november 1960 skiftet med barna. Den deling som hun og sønnene foretok 1960/1961 av kr. 330000 skjedde etter rettens oppfatning kun for å få bort midler som ingen av dem ønsket skulle bli kjent for ligningsvesenet. Riktignok sier Inga i brevet 28. august 1970 til Bjørn at «Du fikk din farsarv du som dem andre», men i meldingen til skattefogden 15. september 1972 oppgir hun uskiftebo. Dette faller i tråd med den maskinskrevne tilføyelse til slutt i skjøtet 10. juli 1972 på «Fjell»: «Ingen ektefelle, sitter i uskiftet bo.»

Skifte-erklæringen fra juni 1971 teller etter rettens oppfatning lite. Det er for øvrig noe uklart for retten hvorfor denne erklæring ble satt opp. Det synes å være Tore-Jan som har utvirket den, visstnok bare ved en telefonhenvendelse til advokat Haukeland. I brev til Ingvar, datert Hyggen 28. juni 1971, kommer moren ikke inn på erklæringen, men skriver bl.a.: «Så til høsten om jeg lever, får jeg se å få ordnet opp.»

Utgangspunktet for den videre drøftelse blir således at Inga satt i uskifte til sin død. Det må gjelde overfor alle sønnene. Saksøkerne har ikke påstått at skifte-erklæringen av juni 1971 er bindende for de to saksøkte som har godtatt den.

Retten anser det ikke godtgjort at den ordning som Inga og Bjørn - gjennom advokat Haukeland - kom fram til i løpet av forsommeren 1970 for hytta i Sør-Aurdal strider mot avtaleloven §33 eller av andre grunner kan kjennes ugyldig. Saksøkerens prinsipale påstand i punkt 1 tas derfor ikke til følge.

Derimot finner retten at det sto i mishøve til boet når Inga 15. mars 1976 gav Bjørn kr. 4000 ved å ettergi ham restgjelden på pantobligasjonen, og at Bjørn burde forstått at moren på det daværende tidspunkt ikke hadde rett til å gi en slik gave. Gaven omstøtes i henhold til arveloven §19, annet ledd.

Retten legger til grunn at Inga overdro «Fjell» i Røyken til Bjørn - uten at hun eller Bjørn rådførte seg med Ernst og Ingvar. Inga arvet eiendommen etter sin pleiemor Emilie Andersen som døde 19. januar 1930, og hjemmelsoverføring til Inga ble tinglyst 12. august 1960.

At eiendommen var partenes barndomshjem gir ikke retten grunnlag for å omstøte overdragelsen til Bjørn.

Retten legger til grunn at overdragelsen inneholdt en gave til Bjørn for den verdi som oversteg kr. 30000. Den rett som Inga ifølge kjøpekontrakten 10. juli 1972 skulle ha til å bruke hytta, finner ikke skifteretten var noe økonomisk tyngende for Bjørn. Den var ikke tatt med i skjøtet og ikke nevnt i meldingen til skattefogden. Skifteretten gir derfor ikke noe tillegg for den.

Retten har få holdepunkter for hva som kunne blitt oppnådd for eiendommen med innbo ved omsetning i det åpne marked sommeren 1972. I «verdi-taksten» er det gitt en beskrivelse av eiendommen og det står at «takstnemnda har brukt de vanlige priser og normer for lignende steder i Røyken.»

Skifteretten setter verdien for eiendommen med innbo i 1972 til kr. 60000. Resultatet blir da at overdragelsen til Bjørn innebar en gave på kr. 60000 - kr. 30000 = kr. 30000 som må omstøtes i henhold til arveloven §19, annet ledd. Retten har gått ut fra at Bjørn burde skjønt at salget til ham inneholdt en gave som sto i misforhold til boet, jfr. siste ledd i §19. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Erik Jørgensen, Jens Bugge og ekstraordinær lagdommer Reidar Friis Bull): - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn skifteretten i spørsmålet om omstøtelseskravene. Retten ser slik på dette spørsmål:

Som nevnt av skifteretten, kom det etter Edvin Bjørkeviks død i 1960 for en dag at han etterlot seg et betydelig kontantbeløp i form av bankinnskudd, obligasjoner m.v. for ca kr. 250000, hvortil kom overskuddet kr. 80000 i forlaget «Fremst». Det er på det rene at disse beløp ble delt likt mellom Inga og sønnene i to omganger i 1961, slik at sønnene fikk utbetalt tilsammen kr. 165000, mens Inga beholdt de gjenværende kr. 165000. Partene har forklart seg ulikt om meningen var at sønnene med dette skulle ansees for å ha mottatt sin farsarv. Bjørn - og ifølge skifterettens referat av partsforklaringene også Tore-Jan - mener ja, mens Ernst og Ingvar bestrider dette. Det er på det rene at det ikke ble satt opp noen tallmessig oppstilling over boets samlede formue som grunnlag for delingen, eller noen utregning av de enkelte loddeieres andel etter arveloven regler. Delingen skjedde etter det opplyste helt uformelt ved at moren og sønnene tok hver sin halvpart av pengene. Realiteten i det som skjedde var ikke desto mindre at sønnene fikk utbetalt en betydelig del av boets samlede midler. Kontantsummen kr. 330000 var boets viktigste aktivum, og det er ikke bestridt at beløpet i sin helhet tilhørte Edvin og Inga Bjørkeviks fellesbo. Tar man for seg skifterettens oppstilling over boformuen ved Edvin Bjørkeviks død (kjennelsen 3), vil man se at de kr. 165000 som sønnene mottok, tilnærmet tilsvarer 3/8 av de samlede beregnede midler kr. 427382 som farsarven ville utgjøre etter loven regler. Det ble ved delingen også tatt hensyn til at Bjørn Bjørkevik tidligere hadde mottatt kr. 2000 til en utenlandsreise, samtidig som Tore-Jan fikk kr. 10000 mer enn de andre av hensyn til sin utdannelse. Dette tyder på at det var en fordeling av farsarven man tok sikte på.

At dette var meningen, støttes etter lagmannsrettens mening av andre opplysninger i saken. I et egenhendig skrevet brev av 28. august 1970 fra Inga Bjørkevik til Bjørn heter det således:

«. . . Jeg går til Ligningsmyndighetene og forteller det faktiske forhold og om grunnen til at du fikk papirene på hytta. Du fikk din farsarv du som dem andre. Dere kan godt si at det er en desperat måte og gå frem på, men di kan takke dere selv for det. . . .».

Skifteretten refererer også (s.7) en avtale av 18. mars 1974 mellom Inga og Tore-Jan angående leiligheten i Maria Feghts gt. 8. Avtalen er undertegnet bare av Inga Bjørkevik. I pkt. 3 heter det:

«I boet etter Inga Bjørkeviks ektefelle Edvin Bjørkevik, død 4. november 1960, har livsarvingene fått utbetalt sin farsarv. Samtlige eiendeler tilhører derfor Inga Bjørkevik.»

Både fra den ankende parts og ankemotpartenes side er det bekreftet at Inga Bjørkevik var klar og åndsfrisk til sin død. Etter omstendighetene må det være grunn til å legge spesiell vekt på hennes oppfatning av forholdet, slik den her er kommet til uttrykk.

Skifteretten omtaler (s. 17) en skifteerklæring som ble oppsatt i juni 1971. Erklæringen lyder:

«Undertegnede fellesbarn av Edvin Bjørkevik, født xx.xx.1896, død 4. november 1960 og gjenlevende ektefelle Inga Bjørkevik, født xx.xx.1899 erklærer herved at vi alle har mottatt vår fulle arv etter vår far Edvin Bjørkevik.»

Erklæringen er undertegnet av Ingvar Bjørkevik den 20. juni 1971 og av Bjørn og Tore-Jan Bjørkevik den 24. juni 1971. Derimot er den ikke undertegnet av Ernst Bjørkevik.

Det er noe uklart hvorledes denne erklæring kom i stand og hva den skulle tjene til. Advokat Haukeland har under ankeforhandlingen opplyst at den ble satt opp av ham etter en telefonhenvendelse fra Tore-Jan Bjørkevik, og at formålet med den angivelig skulle være å sørge for at Inga kunne overdra eiendommen i Røyken til Bjørn. Han konfererte ikke med Inga om utformingen av erklæringen. Advokat Haukeland hadde imidlertid gjennom en årrekke vært familiens juridiske rådgiver, og han hadde også vært konsultert i forbindelse med delingen av kontantbeløpene i 1961. Erklæringen gir klart uttrykk for hvorledes iallfall tre av sønnene - herunder Ingvar - så på forholdet i 1971. Ernst Bjørkevik har forklart at han først fikk kjennskap til erklæringen under «Brødresamlingen» i 1976, og at han ikke ville ha undertegnet den om den var blitt forelagt ham. Ernst hadde imidlertid ved delingen i 1961 mottatt det samme som sine brødre, og det er for så vidt ikke avgjørende om han i 1971 ville ha ønsket å bekrefte uttrykkelig at han hadde mottatt sin farsarv eller ikke.

Det er riktignok så, som skifteretten har bygget på, at Inga Bjørkevik fikk formell uskiftebevilling etter Edvins død i 1960, og at hun også senere ved flere anledninger har oppgitt til offentlige myndigheter at hun satt i uskiftet bo. Men at hun har latt forholdet fremtre slik, må sees i sammenheng med at både hun og sønnene i 1961 unnlot å la boets virkelige formuesstilling bli offentlig kjent, og rimeligvis har ønsket å unngå nettopp dette. I Inga Bjørkeviks uskiftesøknad av 15. november 1960 til Oslo skifterett er således hytten i Røyken og leiligheten i Betzy Kjelsbergs vei med innbo og løsøre oppgitt som boets eneste aktiva, og disse aktiva beholdt Inga også etter bodelingen i 1961. I forholdet mellom sønnene og henne må det reelle forhold legges til grunn.

Etter dette legger lagmannsretten til grunn at boet var blitt skiftet med sønnene etter Edvins død, og det er da ikke grunnlag i uskiftereglene for å angripe disposisjonene med hensyn til hytteeiendommen i Røyken og ettergivelsen av kr. 4000. Bjørn Bjørkevik må følgelig frifinnes for de omstøtelseskrav som er reist i saken. - - -

Ankemotpartenes krav om at kr. 10000 skal avkortes overfor Bjørn Bjørkevik bygger på en opplysning i observasjonsfortegnelsen hos skattefogden i Buskerud om at han i forbindelse med overtagelsen av hytten i Røyken pr. 1. august 1972 har mottatt forskudd på morsarv med dette beløp. Under ankeforhandlingen er det klarlagt at denne opplysning bygger på arvemeldingen som ble innsendt i forbindelse med overdragelsen, hvor det er oppgitt at kr. 10000 av hyttens nettoverdi ved avgiftsberegningen representerte forskudd på morsarv. Avkortningskravet faller således sammen med gaveomstøtelseskravet vedrørende hyttesalget, og det er følgelig ikke grunnlag for å påby avkortning av disse kr. 10000 overfor Bjørn Bjørkevik. - - -