Rt-1980-1679 (1)
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1980-12-18 |
| Publisert: | Rt-1980-1679 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 419 K 1980 |
| Parter: | A (høyesterettsadvokat Erik Gjems-Onstad) mot B (advokat Otto J. Berg). |
| Forfatter: | Stabel, Bølviken, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §197 |
Dommerne Stabel, Bølviken og Aasland.
Under skiftebehandling av et skilsmissebo oppsto det tvist om hvorvidt B som skulle overta fellesboets faste eiendom til skiftetakst, skulle få fradrag i takstsummen for utgifter hun hadde hatt til innredning av kjelleretasjen etter at hun overtok bruksretten til huset, men før skiftetaksten ble holdt.
Da saken sto for Eidsivating lagmannsrett, ble det i anketilsvaret tilbudt bevisførsel vedrørende forståelsen av skiftetaksten. Forberedende dommer nektet vitneavhør av takstmann, gårdbruker Lars Vethe og herredsskriver Rolf Bærøe og krevet omarbeidelse av anketilsvaret for så vidt det refererte skriftlig erklæring fra takstmann Vethe eller gjenga muntlige uttalelser fra ham om grunnlaget for taksten. Ved beslutning av 7. november 1980 fastholdt rettens formann forberedende dommers beslutning.
I det videre kjæremål uttalte kjæremålsutvalget:
«Høyesteretts kjæremålsutvalg er enig med lagmannsretten.
Det er på det rene, fastslått ved en rekke rettsavgjørelser, at det etter gjeldende prosessregler ikke er adgang til å føre en takstmann som vitne om hva taksten bygger på, eller hvorledes den skal forstås, jfr. Alten i Rt-1932-1041-1042, og av rettsavgjørelser særlig Rt-1952-636 og 1978 1553.
Av hensyn til sammenhengen mellom reglene må det videre være klart at det ikke kan være adgang til i stedet for vitneforklaring å fremlegge skriftlig erklæring fra vedkommende takstmann, jfr. i denne forbindelse den nevnte kjennelse i Rt-1978-1553, eller å ta inn en slik erklæring som sitat i et prosesskrift. Referat av takstmannens muntlige uttalelser antas å måtte komme i samme stilling. Om det i et prosesskrift siteres eller refereres uttalelser som nevnt, må det være adgang til, slik lagmannsretten her har gjort, å sende prosesskriftet tilbake med krav om omarbeiding. Dette må følge av reglene om vitneførsel uten hensyn til tvistemålslovens §197, men denne bestemmelse støtter resultatet.
Utvalget finner etter dette at kjæremålet ikke kan føre frem, og at lagmannsrettens beslutning må stadfestes.
Motparten har krevd saksomkostninger for begge retter. Saksomkostningsspørsmålet antas å burde avgjøres i forbindelse med lagmannsrettens dom i skiftetvisten.
Kjennelsen er enstemmig.»