Rt-1980-1498

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1980-11-11
Publisert:	Rt-1980-1498
Stikkord:	Erstatning
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 171/1980
Parter:	1 Halvor Bådsvik, 2. Rogaland Gjensidige Fartøyassuranse (høyesterettsadvokat Karl Vikse) mot A/S Heimdalmotor (høyesterettsadvokat Odd Larhammer).
Forfatter:	Michelsen, Endresen, Christiansen, Tønseth, justitiarius Ryssdal
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §2-2, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25, §2-1

Dommer Michelsen: Fiskefartøyet M/S Bådsvik eies av partsrederne Halvor Bådsvik og Johan Hettervik. Det har vært kaskoforsikret i Rogaland Gjensidige Fartøyassuranse.

I november måned 1974 led skipet et havari som medførte at det måtte settes inn ny motor. A/S Heimdalmotor, Molde, skulle levere og montere motoren. Båten ble satt på slipp ved Brødrene Hukkelbergs verksted på Aukra.

Den 10. desember 1974 startet arbeidet opp, og A/S Heimdalmotors montør skulle denne dag blant annet ta ut propellhylsen. Til denne arbeidsoperasjonen nyttet han et varmebend med acetylenstikkflamme. Det oppstod brann i fartøyet, som fikk brann- og slokningsskader. Rogaland Gjensidige Fartøyassuranse og rederiet har dekket hver sin del av kaskoskadene.

Halvor Bådsvik, som opptrer på vegne av partsrederiet, og forsikringsselskapet har gått til søksmål mot A/S Heimdalmotor og krevd skadene på skipet erstattet. Rederiet har også forlangt dekket fangsttap som det mener å ha lidt som følge av brannen.

I dette søksmål avsa Romsdal herredsrett den 21. desember 1977 dom med slik domsslutning:

«1. A/S Heimdalmotor dømmes til å betale til Halvor Bådsvik kr. 95.284,- - kronernittifemtusentohundreogåttifire - med 6 - seks - prosent rente fra 28. februar 1977 til betaling skjer.

2. A/S Heimdalmotor dømmes til å betale til Rogaland Gjensidige Fartøyassuranse kr. 123.144,- - kroneretthundretjuetretusenetthundreogførtifire - med 6 - seks - prosent rente fra 13.4.1976 til betaling skjer.

3. A/S Heimdalmotor dømmes til å dekke saksøkernes saksomkostninger med kr. 8.675,- - kroneråttetusensekshundresyttifem -

4. Oppfyllelsesfristen etter punktene 1, 2 og 3 er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dommen.»

A/S Heimdalmotor påanket denne avgjørelsen til Frostating lagmannsrett. Forsikringsselskapet og rederen motanket. Lagmannsretten avsa dom i saken den 30. mars 1979. Dommen har slik domsslutning:

«1. A/S Heimdalmotor dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til Halvor Bådsvik 30.072,43 - trettitusen og syttito 43/100 - kroner med 6 - seks - prosent årlig rente fra 28. februar 1977 til betaling skjer.

Side:1500

2. A/S Heimdalmotor dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til Rogaland Gjensidige Fartøyassuranse 40.000 - førtitusen - kroner med 6 - seks - prosent årlig rente fra 13.4.1976 til betaling skjer.

3. Partene bærer sine egne omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens. En av lagdommerne kom - med en endring på ett punkt - til samme resultat som herredsretten.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Over lagmannsrettens dom har Halvor Bådsvik og Rogaland Gjensidige Fartøyassuranse erklært anke. Den omfatter begge de erstatningskrav saken har dreiet seg om i de tidligere instanser. Ankemotparten har godtatt lagmannsrettens dom.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Karmsund herredsrett og Romsdal herredsrett. Foruten Halvor Bådsvik og disponenten for A/S Heimdalmotor har 6 vitner avgitt forklaringer. 4 av disse er nye for Høyesterett. Det er for Høyesterett fremlagt en del nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. Med de endringer som følger av at ankemotparten ikke har erklært motanke over lagmannsrettens dom, står saken for Høyesterett i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten og lagmannsretten.

De ankende parter har for Høyesterett i hovedtrekkene gjort gjeldende:

Da ankemotparten har godtatt lagmannsrettens dom, må selskapet sies å ha innrømmet at det er årsakssammenheng mellom den arbeidsoperasjon dets montør utførte og brannen, og at montøren har utvist uaktsomhet. Når man i denne forbindelse nærmere skal vurdere montøren Dyrlids opptreden, må man etter de ankende parters oppfatning legge til grunn den forklaring som er gitt av Bådsvik, og som stemmer med hva både han og Dyrlid forklarte under politiets etterforskning. Som fremhevet av herredsretten, har Dyrlid på en rekke punkter forsømt seg. Det vesentlige er at han ikke sørget for at det var brannvakt til stede i maskinrommet så lenge han arbeidet med acetylenbrenneren. Han burde også ha påsett at tilstrekkelig brannslokningsmateriell var til stede og lett tilgjengelige. Legger man Bådsviks forklaring til grunn, kan det ikke overføres ham noe medvirkningsansvar.

Selv om man imidlertid skulle finne å måtte bygge på Dyrlids forklaring, må han sies å ha opptrådt uaktsomt, og man må komme til at Bådsvik ikke ved uaktsomhet har medvirket til skaden. Dyrlid hadde ansvaret for arbeidet med brenneren og kan ikke velte noe av dette over på Bådsvik. Montøren måtte gi rederen klar beskjed om hva hans oppgave skulle være i forbindelse med arbeidsoperasjonen, og han måtte sørge for at Bådsvik straks gikk tilbake til maskinrommet da han kom ut av fartøyet mens arbeidet pågikk.

Etter de ankende parters oppfatning er det ikke grunnlag for å foreta noen lempning i erstatningsansvaret etter reglene i erstatningslovens §2-2 første ledd. Det inntrådte intet upåregnelig som

Side:1501

skulle tilsi at man setter ned det beløp tapet utgjør. De momenter herredsretten her har lagt vekt på, kan ikke være utslagsgivende. I hvilken utstrekning lagmannsretten har nyttet lempningsregelen, og hva den i denne forbindelse må ha lagt vekt på, lar seg ikke fastslå ut fra dommen. Man kan etter de ankende parters oppfatning ikke på dette punkt i saken tillegge det betydning at vanntilførselen til Aukra sviktet. Brannen oppsto så spontant og utviklet seg så eksplosjonsartet at man ikke ville ha kunnet begrense den selv om man hadde kunnet gjøre bruk av vannslangen eller andre brannslokningsapparater.

Rogaland Gjensidige Fartøyassuranse krever - som for de tidligere instanser - dekket et beløp på kr. 164.194 som er satt sammen av flere poster. Kr. 96.202 av summen er forsikringsselskapet dømt til å betale ved Karmsund herredsretts dom, og selskapet krever nå regress for dette beløpet. Det er ikke grunnlag for å redusere denne posten ut fra den betraktning at fartøyet skulle være forbedret gjennom de arbeider som er utført for å gjenopprette brann- og slokningsskadene. Dette moment har Karmsund herredsrett tatt hensyn til ved sin behandling av erstatningsspørsmålet.

Når det gjelder de øvrige poster på henholdsvis kr. 56.000 og kr. 11.992, er det alt ved fastsettelsen av kravet tatt tilstrekkelig hensyn til at det må finne sted en reduksjon for nytt for gammelt. Etter de ankende parters oppfatning har lagmannsretten tatt feil dersom den har ment at fartøyet gjennom arbeidene har fått en høyere standard. Det reelle forhold er at båten er forringet.

Halvor Bådsvik krever erstatning med et beløp på kr. 127.044,85 som - slik det går frem av lagmannsrettens dom - fordeler seg på 7 poster. Av disse er 5 riktig godkjent av lagmannsretten. For Høyesterett har ankemotparten hevdet at post 5, som utgjør kr. 4.157,35 for tapt utstyr og proviant, må gå ut da posten ikke lar seg kontrollere. Til dette har Bådsvik anført at Heimdalmotors mann var til stede så vel før som etter brannen og kunne se hva som gikk tapt.

Lagmannsretten har etter Bådsviks oppfatning tatt feil når den ikke har funnet å kunne tilkjenne ham erstatning for det arbeidet han utførte. Han har deltatt ved utbedringen av skadene, og må ha krav på erstatning for sin arbeidsinnsats.

Det er uriktig når lagmannsretten har lagt til grunn at det bare skal ytes erstatning for fangsttap for en måned. Da Hettervik inngikk avtalen med Heimdalmotor, ble han lovet at fartøyet skulle være ferdig til månedsskiftet januar/februar 1975. Det er heller ikke grunnlag for å foreta noen reduksjon i det beløp rederiet har forlangt erstattet for månedlig fangsttap. Lagmannsretten har utøvet et skjønn som ikke bygger på de tilgjengelige erfaringstall.

De ankende parter har lagt ned slik påstand:

«1. A/S Heimdalmotor dømmes til å betale til:

a) Halvor Bådsvik kr. 127.044,85 med 6% rente herav fra 28.02.1977 til betaling skjer.

b) Rogaland Gjensidige Fartøyassuranse v/styrets formann kr. 164.194,- med 6% rente herav fra 13.04.1976 til betaling skjer.

Side:1502

2. Herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.

3. A/S Heimdalmotor dømmes til å betale til Halvor Bådsvik og Rogaland Gjensidige Fartøyassuranse v/styrets formann saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.»

Ankemotparten har henholdt seg til hva lagmannsrettens flertall er kommet til, og har for øvrig i det vesentlige gjort gjeldende:

Som følge av at selskapet har godtatt lagmannsrettens dom, hevder det ikke lenger at det ikke er årsakssammenheng mellom bruken av acetylenflammen og brannen. Det innrømmer også at dets montør har utvist uaktsomhet. Det må kunne bebreides Dyrlid at han ikke straks beordret Bådsvik tilbake til maskinrommet da han kom ut av fartøyet mens arbeidet med flammen ennå pågikk. For øvrig er etter ankemotpartens oppfatning Dyrlid intet å bebreide, og dette må ha betydning for skyldfordelingen mellom ham og Bådsvik.

Bådsvik og Dyrlids rettslige forklaringer står i sterk strid med hverandre. Det er dog Dyrlids forklaring som har sannsynligheten for seg, og som derfor må legges til grunn for avgjørelsen. Det bør ikke legges vekt på hva Dyrlid i desember 1974 forklarte til politiet. Dyrlid har fulgt vanlig fremgangsmåte, har sørget for brannvakt ved å be Bådsvik passe på i maskinrommet, og påsett at vannslangen og brannslokningsapparatet var for hånden.

Etter ankemotpartens oppfatning har Bådsvik ved uaktsomhet medvirket til skaden, og hans skyld er vesentlig. Da avtalen mellom verkstedet og rederiet ble inngått, ble det gjort klart fra Heimdalmotors side at montøren måtte få hjelp fra en mann fra fartøyet. Bådsvik måtte i alle fall innse at han skulle være brannvakt i maskinrommet, og at han måtte bli på post inntil brenningen var over. Hadde Bådsvik opptrådt slik, ville branntilløpet straks kunne vært kvalt. Bådsvik burde også ha gitt Dyrlid beskjed om at det var dårlig trykk på vannet.

Heimdalmotor gjør gjeldende at det beløp forsikringsselskapet gjør krav på, vesentlig må reduseres. Gjennom de arbeider som er utført etter og i tilknytning til brannen, er fartøyet forbedret. En vesentlig del av det som er utført, kan sies å være fornyelser som ikke har sammenheng med brannen.

Ved Karmsund herredsretts dom av 31. mai 1976 ble forsikringsselskapet dømt til å betale kr. 96.202. At beløpet ble så høyt, skyldes for en stor del at selskapet etter brannen ikke hadde gått frem som foreskrevet i Sjøforsikringsplanen og således ikke hadde sikret beviser for hva som måtte gjøres for å utbedre brann- og slokningsskadene. Tvilen måtte derfor komme selskapet til skade, men denne tvil kan det ikke i regressomgangen velte over på ankemotparten. Beløpet kr. 96.202 må derfor settes vesentlig ned.

Det samme gjelder de øvrige poster som inngår i selskapets påstandsbeløp. De fradrag som alt ved stipuleringen av påstandsbeløpet er gjort for nytt for gammelt, er ikke tilstrekkelige. Posten på kr. 11.992 for radioutstyr må for øvrig helt utgå, da det under enhver omstendighet måtte vært utskiftet senest 31. desember 1981.

Side:1503

Etter ankemotpartens mening må også Bådsviks krav vesentlig reduseres. Heimdalmotor godtar postene 1, 2, 3 og 4 i rederiets oppstilling slik den er gjengitt i lagmannsrettens dom. Post 5, som refererer seg til tapt utstyr og proviant, må utgå da den listen over tapte ting som Bådsvik har fremlagt, ikke lar seg kontrollere.

Lagmannsretten er kommet til det riktige resultat når den har funnet at Bådsvik ikke kan tilkjennes erstatning for det arbeidet han under reparasjonen utførte på båten. I tillegg til den begrunnelse lagmannsretten har gitt på dette punkt, fremhever ankemotparten at det samtidig med at brann- og slokningsskadene ble utbedret, ble foretatt en rekke såkalte rederiarbeider som Bådsvik deltok i.

Det er riktig når lagmannsretten bare har godtatt fangsttap for en måned. Fartøyet ble ikke lovet ferdig til månedskiftet januar/februar. Også det beløp som kreves erstattet for hver måned, må settes ned, da den ankende part ikke ved sin beregning har tatt hensyn til de generelle omkostninger, bare de variable.

Dersom Høyesterett skulle legge til grunn at Bådsvik har medvirket til skaden og således i henhold til §25 i straffelovens ikrafttredelseslov redusere hans erstatningskrav, krever ankemotparten overfor ham ikke lempning etter regelen i erstatningslovens §2-2 første ledd. Finner man derimot at Bådsvik ikke kan belastes noe medvirkeransvar, må det skje lempning i erstatningsansvaret så vel overfor ham som overfor Rogaland Gjensidige Fartøyassuranse. Ankemotparten viser til den begrunnelse herredsretten har gitt på dette punkt. Den må ha gyldighet ikke bare overfor forsikringsselskapet, men også overfor Bådsvik personlig.

A/S Heimdalmotor har lagt ned slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. A/S Heimdalmotor tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsrettens mindretall. Dette innebærer at jeg med den endring det dissenterende medlem av lagmannsretten har stemt for, slutter meg til herredsrettens konklusjon. Jeg kan også i det vesentlige tiltre herredsrettens begrunnelse, når den suppleres med det som er uttalt i det dissenterende votum i lagmannsretten.

Da ankemotparten har akkviescert ved lagmannsrettens dom, er det nå mellom partene enighet om at skaden er påført ved bruken av acetylenbrenneren. Ankemotparten har også for Høyesterett innrømmet at verkstedets montør utviste uaktsomhet, og at erstatningsplikt som følge av dette foreligger.

Jeg finner det for de øvrige spørsmål som har tilknytning til ansvarsproblemet, ikke nødvendig å ta stilling til hvilken av de motstridende forkalringer fra dem som var innblandet i hendelsesforløpet, man må legge til grunn. Etter min oppfatning kan Bådsvik ikke påføres noe ansvar som medvirker selv om man bygger på Dyrlids forklaring.

Ifølge Dyrlid forlot Bådsvik sin plass i maskinrommet mens arbeidet med brenningen fremdeles pågikk, gikk ned av fartøyet og

Side:1504

stilte seg ved siden av montøren. Det må, når man bygger på Dyrlids forklaring, legges til grunn at det var mens Bådsvik var ute av skipet at brannen oppstod. Ansvaret for arbeidsoperasjonen og for de tiltak som måtte tas for å forhindre brann, påhvilte Dyrlid som var den kyndige på dette området. Han burde straks han så at Bådsvik kom ut, ha innstilt brenningen og gitt beskjed om at det måtte holdes brannvakt i maskinrommet inntil denne arbeidsoperasjonen var tilendebrakt. I stedet fortsatte han - fremdeles etter sin egen forklaring - brenningen, som på dette tidspunkt må sies å være kommet inn i den mest kritiske fase hva brannfaren angikk. Det kan ikke forlanges at Bådsvik skulle ha skjønt at han burde gå tilbake til maskinrommet når Dyrlid, som så ham komme, intet sa om det. Bådsvik var vel kjent med båter og motorer, men hadde aldri tidligere deltatt i en arbeidsoppgave som denne.

Jeg tar etter dette for meg tapspostene, og begynner med det krav forsikringsselskapet har satt frem.

Spørsmålet er om kravet på kr. 164.194 må reduseres som følge av at fartøyet er forbedret gjennom de arbeider som er utført for å utbedre brann- og slokningsskadene. Det er på det rene at Rogaland Gjensidige Fartøyassuranse alt ved fastsettelsen av det beløpet som kreves, har tatt hensyn til at fartøyets generelle standard er hevet. Det er gjort et fratrekk. Spørsmålet om det skal skje en ytterligere nedsettelse er vurdert av herredsretten, som på dette punkt har fått tilslutning fra det dissenterende medlem av lagmannsretten. Jeg kan ikke finne at anførselene for Høyesterett gir grunnlag for å gjøre ytterligere reduksjon i beløpet. Det må således bygges på at forsikringsselskapets tap er på kr. 164.194.

Av det beløp på til sammen kr. 127.044,85 som Bådsvik krever erstattet, er det mellom partene enighet om 4 poster som sammenlagt utgjørkr. 26.987,50.

Etter min oppfatning er det ikke grunnlag for å unnlate å tilkjenne rederiet erstatning for tapt utstyr og proviant, som kreves godtgjort med kr. 4.157,35. Det må være klart at ulykken medførte at utstyr og proviant gikk tapt.

Jeg er ikke enig med lagmannsrettens flertall i at godtgjørelsen til Halvor Bådsvik for hans eget arbeid under reparasjonen bør gå ut. Det er ikke holdbart å si at rederen skal arbeide gratis, og tilstrekkelig materiale til å bedømme om beløpet skal reduseres som følge av at det også er utført hva man kan kalle rederiarbeider, har Høyesterett ikke fått.

Derimot er jeg enig med den samlede lagmannsrett i at fangsttapet må begrenses til en måned. Det er etter bevisførselen ikke holdepunkt for at fartøyet var lovet ferdig til månedskiftet januar/februar 1975.

Det beløp som kreves erstattet pr. måned, og som synes bygd på tilgjengelig erfaringsmateriale, er det ikke grunnlag for å redusere.

Etter dette er jeg kommet til at rederiets tap må ansettes til kr. 81.884,85.

Etter min oppfatning er det i denne sak plass for å nytte lempningsregelen i erstatningslovens §2-2 første ledd. Jeg tillegger det

Side:1505

ved vurderingen betydning at erstatningsbeløpet er høyt i forhold til hva Heimdalmotor skulle utføre av arbeid på fartøyet. Vesentlig vekt legger jeg dog på at skaden fikk et stort omfang som følge av omstendigheter som må sies å være upåregnelige for skadevolderen. Da brannen oppstod, var det ikke vann i den slangen man hadde for hånden, idet vanntilførselen til Aukra hadde sviktet. Det viste seg også at Hukkelbergs brannslokningsapparat, som man straks fikk fatt i, ikke virket. Jeg må legge til grunn at det ville ha lykkes å begrense brannen dersom man hadde kunnet gå løs på ilden med vann fra slangen og ved hjelp av dette apparatet.

Den begrunnelse jeg her har gitt, har adresse så vel til Bådsvik som til forsikringsselskapets krav. Det vil derfor bli foretatt lempning i ansvaret overfor begge de ankende parter. Med herredsretten og det dissenterende medlem av lagmannsretten er jeg enig i at det bør skje reduksjon overfor begge med 25%.

Rogaland Gjensidige Fartøyassuranse vil etter dette bli tilkjent kr. 123.144 og Bådsvik kr. 61.414. Til dette kommer renter som fastsatt i herredsrettens dom.

De ankende parter har i det vesentlige vunnet saken. De bør etter min oppfatning tilkjennes saksomkostninger for alle retter, og det bør ikke foretas noen reduksjon i omkostningsbeløpet som følge av den nedsettelse av erstatningens størrelse som i forhold til påstandsbeløpet har funnet sted.

For herredsretten ble de ankende parter tilkjent saksomkostninger med kr. 8.675. Jeg er enig i denne avgjørelsen. På dette punkt blir således herredsrettens dom å stadfeste.

De ankende parter har levert oppgave over utlegg og salærer ved behandlingen av saken i lagmannsretten og for Høyesterett. Omkostningsbeløpet for disse retter fastsettes til kr. 48.500. Av dette beløp er kr. 2.675 til dekning av utlegg for lagmannsretten og kr. 9.848 til dekning av utlegg i anledning av høyesterettssaken.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Herredsrettens dom stadfestes med den endring at det erstatningsbeløp A/S Heimdalmotor skal betale til Halvor Bådsvik settes til 61.414 - sekstien tusen fire hundre og fiorten - kroner.

2. I saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett betaler A/S Heimdalmotor til Halvor Bådsvik og Rogaland Gjensidige Fartøyassuranse i fellesskap 48.500 - førtiåtte tusen fem hundre - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er to - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Christiansen, Tønseth og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Jens Christophersen): - - -

Side:1506

Retten legger til grunn:

Eierne av det da 15 år gamle treskipet «Bådsvik» bestemte seg i november 1974 for å skifte ut motoren. De innhentet tilbud fra Heimdalmotor i Molde. Tilbudet ble akseptert. Det lød på kr. 213.900,- for motor og deler. dertil frakt og slippsetting og for arbeidet ble det anslått 400 timer a kr. 65.-. Heimdalmotor sørget for å bestille plass på slippen hos Brødrene Hukkelberg på Aukra.

«Bådsvik» ble slept fra Ålesund til Aukra. Motoren var da demontert av mannskapet. Båten ble slippsatt hos Hukkelberg 6.12.1974 og den 10. s. m. kom Heimdalmotors montør Dyrlid - alene - for å foreta demontering av propell m.v.

Rederen Halvor Bådsvik var til stede, og han hjalp til med montering av ror og rorstamme, propell og propellaksling.

Deretter skulle propellhylsen tas ut. Denne var et 1,20 m langt rør, som var festet inne i skipet med store skruer gjennom beslag som sto perpendikulært på hylsen. For å få hylsen frigjort, måtte den derfor trekkes inn. Først måtte den løsnes, og det oppnådde man ved å varme opp hylsen slik at beket rundt den smeltet og rant ut. Oppvarmingen skjedde ved at montør Dyrlid brukte et varmebend og stakk acetylenflammen inn i hylsen utenfra. Flammen er ca. 40-50 cm. lang. Da hylsen var løs, gikk Bådsvik ombord. Han oppdaget da at det var brann i skipet. Forsøk på slukking var mislykket. fordi det akkurat denne dagen var svikt i vanntilførselen til Aukra, fordi brannvernutstyret ombord var enten utilgjengelig på grunn av brannen eller til liten nytte, og verkstedets apparat var også utilstrekkelig i forhold til den brannen som raskt utviklet seg i det treverket som fra før var innsatt med fett og olje fra maskinen. For å få begrense skadene satte man skipet på sjøen. Dette skjedde meget raskt, og skipet kom trolig noe skjevt ut. Da det nå var åpent hull akterut etter propellhylsen, ble brannen dels slukket av det sjøvannet som kom inn, og videre fikk man slukkingshjelp fra «Gossingen» som lå ved siden.

Politiet etterforsket brannen. Retten er ikke kjent med at dette førte til noen forføyning fra politiets side. Om brannårsaken har lennsmannsbetjenten skrevet i rapporten: «Brannen har etter stor sannsynlighet startet i forbindelse med oppvarmingen av propellhylsen, der åpen flamme ble nyttet. Hvordan kan ikke konstateres.»

«Bådsvik» fikk skader på grunn av brannen og fordi sjøvann kom inn og særlig påvirket det elektriske anlegget ombord. Reparasjoner ble foretatt hos Brødrene Hukkelberg, og sak om dette verkstedets krav mot rederiet er avgjort ved rettskraftig dom av 31.5.1976 ved Karmsund herredsrett.

Omfanget av «Bådsvik» s påståtte tap på grunn av skadene og fordi skipet angivelig ble forsinket i 2 måneder fra deltagelse i fisket, vil retten komme tilbake til nedenfor.

For retten er det gitt noe avvikende forklaringer av reder Bådsvik og av montør Dyrlid. Bådsvik har forklart at han riktignok hjalp Dyrlid med demonteringen, men det var ikke avtalt noe dem imellom om at Bådsvik skulle holde vakt ombord, og først da beket var sluttet å renne, ba Dyrlid Bådsvik gå ombord, og da fant han at det var brann i skipet. Dyrlid har på den andre siden forklart at han ba Bådsvik gå inn og se etter, men Bådsvik kom ut igjen av eget tiltak og fortalte at det var «helt fint inne», deretter sto Bådsvik bak Dyrlid mens han arbeidet, inntil Dyrlid ba ham gå inn igjen, og da ropte

Side:1507

Bådsvik at det var brann. Videre har disse to forklart seg avvikende på spørsmål om Dyrlid hadde vært inne i skipet før brenningen. Bådsvik benekter dette, mens Dyrlid hevder at han hadde vært inne og løsnet skruene til propellhylsen og brukt en håndlampe til dette.

Retten bemerker på dette punkt at det er forståelig om det nå, 3 år etterpå kan være vanskelig å huske helt presist hva som hendte. Retten finner å måtte legge vekt på hva de to forklarte til politiet to dager etter ulykken. Bådsvik forklarte da at det før brenningen ikke hadde foregått noe arbeid ombord, alt arbeide hadde foregått ute, og Bådsvik gikk først ombord etter at arbeidet med oppvarmingen var avsluttet. Ovenfor lensmannsbetjenten godtok Dyrlid denne forklaringen, med et par tilføyelser der han bl.a. pekte på «at alt arbeide som ble utført på båten branndagen, ble utført på utsiden av båten».

Der det er avvikende forklaringer som nevnt, finner retten etter dette å måtte legge Bådsviks forklaring til grunn.

Brannårsaken.

I Heimdalmotors verksted i Molde har retten fått forevist den propellhylsen som saken gjelder, og det ble demonstrert av montør Dyrlid hvordan han brukte sveiseflammen inn i hylsen for å varme den opp.

Etter dette, og etter forklaringene som ble gitt av Dyrlid og rederen Bådsvik, kan retten ikke finne at det kan være tvil om at brannen i «Bådsvik» skyldes bruken av varme i propellhylsen. - - -

Erstatningskravene,

på tilsammen kr. 292.738.85 gjelder to forhold, for det første dekning av utgiftene til arbeid og materiell for å opprette de skadene som skipet fikk på grunn av brann og sjøvann innenbords. og for det andre påstått fangsttap fordi skip og mannskap angivelig gikk glipp av to måneders fisketid (februar og mars 1975).

«Bådsvik» ble liggende ved Brødrene Hukkelbergs verksted og ble reparert der. Retten viser til at verkstedets krav er prøvet ved søksmål for Karmsund herredsrett, og det ansees godtgjort skader som følge av brannen på kr. 96.202,-. Videre finner retten at det er ført tilstrekkelig bevis for at det som følge av brannen var nødvendig for å få fartøyet i forsvarlig stand, med de arbeider og anskaffelser som er nevnt i postene 3-9 i gjengivelsen ovenfor av saksøkernes fremstilling med tilsammen kr. 99.136,85.

Retten bemerker i denne forbindelse at det i kravet er gjort fradrag for den fordel som ligger i at gammelt utstyr i noen grad er erstattet med nytt.

Videre har Halvor Bådsvik, rederen, krevet kr. 7.080,- for eget arbeid med tilsyn fra 7.1 .-14.3. 1975 og vasking og maling etter brannen. Retten kan ikke se bort fra at iallfall en del av arbeidet gjaldt vedlikehold som likevel burde utføres, og reduserer kravet skjønnsmessig med kr. 1.500,-. For øvrig må det ansees påvist tilstrekkelig sammenheng mellom brannskaden og dette kravet som godtas med kr. 5.580,-.

Samlet skade blir da kr. 200.918,85.

Til dette kommer så det påståtte fangsttapet. Retten finner det tilstrekkelig godtgjort at «Bådsvik» som følge av brannen fikk en forsinkelse på 2 måneder før den kunne komme i fangst igjen. Bådsvik har opplyst at hvis skipet ikke var utsatt for dette uhellet, ville det ha deltatt i sildefisket på østlandet i månedene februar og mars. Han har beregnet sitt fangsttap på

Side:1508

grunnlag av at en båt av tilsvarende størrelse og med tilsvarende utstyr i det samme tidsrommet leverte sild *** for kr. 102.381.- og det er så gjort fradrag for mannskapets kostutgifter kr. 3.000,- drivstoff » 6. 000.- ekkoloddpapir og telefon » 500.- produktavgift » 2.560,- kr. 12.060,- slik at netto fangsttap er beregnet til kr. 90.321,-

Til dette har Heimdalmotor særlig innvendt at det ikke er godtgjort så langt tidstap som 2 måneder som følge av brannen, og tiden har delvis vært brukt til annet enn skadeutbedring. Dertil var det en brann ombord i skipet 4.2.1975 og videre er det pekt på at de variable omkostningene, medregnet mannskapslottene, erfaringsmessig skal være 76%, og ikke vel 10% som oppgitt av Bådsvik.

Retten bemerker til dette at en tapt fangsttid på 2 måneder ikke kan betraktes som upåregnelig i forhold til de betydelige skader som skipet ble utsatt for på grunn av brannen. Retten legger videre til grunn at den brannen som skipet ble utsatt for 4.2.1975, var av et bagatellmessig omfang i forhold til de øvrige skadene, og brann nr. 2 kan ikke ha hatt nevneverdig betydning for tidstapet. Retten finner videre at Bådsvik i tilstrekkelig grad har sannsynliggjort et fangsttap som nevnt ovenfor. Mannskapslottene går da inn i tapet. Under det fisket som skipet i tilfelle ville ha deltatt i i den aktuelle tiden, ville det bare være 5 mann ombord, og dette mannskapet har gitt Halvor Bådsvik fullmakt til å innkreve deres del av fangsttapet. ***

Retten finner etter dette å kunne ta til følge at «Bådsvik» hadde et fangsttap på kr. 90.321,- og at skadene på skipet beløp seg til » 200.918,85 slik at det samlede tap var kr. 291.239,85

Av det samlede tap har forsikringsselskapet, saksøker nr. 2, som nevnt dekket kr. 164.194,-.

Skyldspørsmålet.

Brannslukkingen ble vanskeliggjort av en rent spesiell grunn, nemlig at nettopp denne dagen oppsto det lekkasje på hovedledningen fra fastlandet ut til øya Gossen, som verkstedet ligger på. Dermed var verkstedets vannslanger til ingen nytte i slukkingen. Retten legger til grunn at ingen av partene i saken er noe å bebreide for så vidt, dette var helt upåregnelig for begge.

Retten må legge vekt på at det var Heimdalmotor som hadde leiet plass på slippen, og det var dette firmaet som sto for arbeidet med båten, i første omgang den gjenstående demontering bl.a. av propellhylsen. Heimdalmotor hadde ansvaret for hvordan dette arbeidet ble utført. Retten må riktignok legge til grunn at montør Dyrlid fulgte en vanlig fremgangsmåte da han varmet opp hylsen for å få løsnet den, men det må være klart at fremgangsmåten var risikabel. Midlet skulle være varmen fra en acetylenflamme. I en treskute måtte man da kunne regne med at også treverket ville bli oppvarmet, det omgivende treverket var lett antennelig, og den åpne hylsen ga en

Side:1509

sterk trekk. Under disse forhold var brannmuligheten innenfor det man normalt kunne regne med, Heimdalmotors montør, som hadde ansvaret for arbeidet på stedet burde da ha forvisset seg om at det var til stede effektive brannslukningsmidler, og han burde videre ha forvisset seg om at det var vakt inne i skipet. Dette ble ikke gjort.

Retten finner på denne bakgrunnen at det ble utvist uaktsomhet fra montørens side. Heimdalmotor blir da i det vesentlige ansvarlig for skadene etter regelen om arbeidsgivers ansvar for arbeidstaker i skadeerstatningslovens §2-1 nr. 1.

Det neste spørsmålet som retten må ta stilling til, blir da om Heimdal motors arbeidsgiveransvar kan begrenses etter skadeerstatningslovens §2-2. Ansvaret kan for det første «lempes for så vidt det ville virke urimelig tyngende». Retten har ikke fått noen opplysninger om Heimdalmotors inntekts- og formueforhold, og er derfor avskåret fra å vurdere muligheten av begrensning etter dette kriteriet. Etter bestemmelsene kan ansvaret videre lempes «når det under hensyn til skadens størrelse, foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter og forholdene ellers i særlige tilfelle finnes rimelig at skadelidte helt eller delvis bærer skaden». Heimdalmotor har opplyst å ha en ansvarsforsikring med grense på kr. 50.000,-. Retten kan ikke legge noen avgjørende vekt på dette, siden det må antas at det ikke var noe i vegen for at det ble tegnet en høyere ansvarsforsikring. På den andre siden legger retten til grunn at det var tegnet vanlig kaskoforsikring for «Bådsvik», men det er ikke opplyst for retten om rederen hadde mulighet for å forsikre mot fangsttap. Forsikringssynspunktet vil etter dette ikke kunne tas til inntekt for en ansvarslempning i denne saken. Det er imidlertid andre momenter som trekker i retning av lempning: Det samlede ansvar beløper seg til nærmere kr. 300.000,-, d.v.s. et svært stort beløp i forhold til den arbeidsoperasjon som utløste det hele, og som ble foretatt etter en fremgangsmåte som later til å være vanlig. Slukkingsarbeidet ble vanskeliggjort av en grunn som ingen av partene kunne regne med, nemlig at vanntilførselen til stedet sviktet nettopp denne dagen, og dette førte videre til at det var sjøvann som slukket brannen. Videre legger retten en viss vekt på at rederen selv sto ved siden av montøren, og rederen hadde da også oppfordring til å følge med i arbeidet og være påpasselig hvis det oppsto risiko.

Under disse spesielle forhold finner retten at det er grunnlag for å redusere Heimdalmotors ansvar skjønnsmessig til 75%.

I domsslutningen kommer dette til uttrykk slik at kravet reduseres med 25% for hver av saksøkerne, uten at retten dermed har tatt stilling til det innbyrdes oppgjør dem imellom. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Jonas Madsø, Odd Nørstebø og ekstraord. lagdommer Ivar Sagbakken): - - -

Lagmannsretten er kommet til lavere erstatninger enn herredsretten.

Lagmannsrettens flertall - dommerne Nørstebø og Sagbakken - finner at rederen Halvor Bådsvik må holdes som medansvarlig for skaden og den samlede rett finner tapsberegningen for høy.

Ansvarsforholdet.

Det legges til grunn at hendelsesforløpet stort sett var som beskrevet i herredsrettens dom. Montør Marvin Dyrlid brukte vanlig fremgangsmåte for å smelte beket rundt propellhylsen. Han har stor erfaring med denne ar-

Side:1510

beidsoperasjon. Den skjer ved at den ytre del av den 1,6 m lange hylsen varmes opp med stikkflamme fra en autogenbrenner. Det er forklart at indre del av hylsen ikke blir varmere enn at man kan ta i den etter at den er trukket inn i maskinrommet. Den sannsynlige brannårsak må være at stikkflammen i dette tilfelle enten har antent fett fra smøringskanalene inne i hylsen, eller det har ligget noe lett antennelig der hylsen munnet ut i maskinrommet. Brannutviklingen har vært hurtig ettersom Bådsvik var ute av fartøyet bare et øyeblikk og brannen allerede ikke var til å slukke med fartøyets brannslukningsapparat.

Det er enighet mellom partene om at det er direkte uaktsomt å sette stikkflamme inn i hylsen og i retning av maskinrommet uten å ha brannvakt der. Vitnet verkstedeier Hukkelberg vurderer det også slik. Montør Dyrlid har forklart at han aldri ville finne på å varme en propellhylse uten brannvakt.

Man kan videre bygge på at det er lite trolig at det ville blitt noen brann dersom det hele tiden hadde vært en mann til å passe på i maskinrommet. Det er forklart at det var for å kvele branntilløp fra sveiseflammer har vært ansett tilstrekkelig å ha klar en bøtte vann eller en våt sekk.

For lagmannsretten knytter vurderingen av skyldansvaret seg til spørsmålet om Bådsvik var brannvakt og også til spørsmålet om Dyrlid var omsorgsfull nok når det gjaldt slukningsmidler.

Dyrlid har for lagmannsretten fastholdt sin forklaring om at det ble direkte avtalt med Bådsvik at han skulle passe på i maskinrommet. Bådsvik benekter dette bestemt. Hvorvidt det er Dyrlid eller Bådsvik som har rett her eller om de kanskje har misforstått hverandre, lar seg ikke ettervise. Lagmannsretten er ikke enig med herredsretten i at Bådsviks forklaring skal legges til grunn der forklaringene er avvikende. På flere punkter er Dyrlids forklaring mer overbevisende. Det gjelder forklaringen om hvordan han ved arbeidets start om formiddagen snakket med Bådsvik om hva som skulle skje, om hvordan Bådsvik hadde assistert ham, om at Dyrlid selv løste skruefestet for propellhylsen i maskinrommet og gjorde klar taljen som skulle trekke frem hylsen, om at de var sammen om å legge vannslangen over kanten til maskinrommet og om hvordan han snakket med Bådsvik gjennom propellhylsen, idet han startet oppvarmingen. Bådsvik var således med under arbeidsoperasjonen og befant seg i maskinrommet. Det er uriktig å oppfatte politiforklaringene dithen at Dyrlid ikke selv var nede i maskinrommet på forhånd, og Bådsvik kan ikke høres med at han bare var tilskuer til Dyrlids arbeid. I politiforklaringen, som ble tatt opp 2 dager etter brannen, har han selv sagt at han hjalp til. Dyrlid hevder dessuten at han på forhånd hadde fått beskjed om at det ville være noen fra fartøyet til stede og assistere ham. Dette skulle være avtalt mellom verksmester Strande hos Heimdalmotor og Johan Hettervik, skipets fører. Ingen av disse er ført som vitner. Verkstedeier Hukkelberg har bekreftet at det er det ordinære at noen fra fartøyene er ombord og bistår ved reparasjoner.

Lagmannsretten ser det slik at Dyrlid under de foreliggende omstendigheter med grunn kunne forvente at Bådsvik passet på i maskinrommet, også om det skulle være slik at dette ikke var klart avtalt.

Bådsvik på sin side må ha hatt forståelsen av at arbeidsoperasjonen var forbundet med risiko for branntilløp, jfr. fremleggingen av vannslangen til maskinrommet. Han gir inntrykk av å være en vant og praktisk mann. Da

Side:1511

Dyrlid begynte varmingen. befant han seg i maskinrommet. og han visste at Dyrlid ikke hadde noen annen til bistand, men regnet med ham. I den situasjon som forelå var det derfor uforsvarlig av ham å forlate maskinrommet og klatre ned av fartøyet, selv om det bare var for 1-2 minutter.

Bådsviks forhold står sentralt også når det gjelder spørsmålet om Dyrlid skal bebreides for ikke å ha påsett at slukningsmidlene var gode nok. Det er på det rene at fartøyets maskinrom var utstyrt med et brannslukningsapparat - et apparat man ikke nådde på grunn av brannutviklingen. Videre ble som nevnt en vannslange som lå på dekket og som var tilkoplet kommunens vannverk trukket over kanten til maskinrommet. Bådsvik var da med, Dyrlid så at det var vann i slangen, men kontrollerte ikke at det også var trykk. Her kommer så inn at Bådsvik tidligere på dagen forgjeves hadde forsøkt å spyle med slangen, men han sa likevel ikke fra om svikten i vanntrykket til Dyrlid. Dette er etter lagmannsrettens mening minst like stor mangel på aktsomhet fra ham som at Dyrlid unnlot å kontrollere trykket.

Lagmannsrettens flertall er blitt stående ved at Bådsvik må overføres 50% av ansvaret for skaden, jfr. §25, annet ledd, i straffelovens ikraftredelseslov. Hans forhold må anses som utslagsgivende for det omfang som skaden fikk, og retten har for så vidt vært i tvil om ansvarsdelen rettelig skulle settes høyere. Lagmannsretten mener at Bådsvik som en av fartøyets eiere hadde en særlig oppfordring til å passe på og å være aktsom. Dyrlid er etter bevisførselen for lagmannsretten kanskje ikke meget å bebreide. Det var imidlertid en risikofylt arbeidsoperasjon, som han hadde ansvaret for, som gikk galt. En viss usikkerhet for at han har vært uforsiktig med stikkflammen og avveket fra vanlig fremgangsmåte, er det. At han regnet med at slukningsmidlene var tilstrekkelige, finner retten vanskelig å kunne bebreide ham. Det var flere alternative slukningsmidler og det måtte være upåregnelig for ham at de sviktet i den utstrekning de gjorde det. Med den latente mulighet for branntilløp som han selv mener alltid vil være til stede ved varming av propellhylser, synes den mest nærliggende bebreidelse mot Dyrlid å være at han burde gitt Bådsvik så klar instruks om uavbrutt vakthold at det aldri hadde kommet på tale for denne å forlate maskinrommet.

Det skal nevnes at Heimdalmotor ikke reiser kritikk mot at Bådsvik beordret fartøyet satt på sjøen, istedet for å vente på brannvesen eller assistanse fra andre fartøyer.

Spørsmålet om å nedsette Heimdalmotors ansvar ytterligere i henhold til lempningsbestemmelsen for arbeidsgiveres erstatningsansvar i skadeerstatningslovens §2-2, er det bare aktuelt å ta opp i forbindelse med den del av skaden som Bådsvik hadde forsikringsdekning for, se nedenfor.

Erstatningens omfang.

I den utstrekning det i saken er strid om tapsberegningen, må tvilsrisikoen ligge hos Bådsvik og forsikringsselskapet. De burde ha kunnet godtgjøre hvilke uttellinger og beløp som kan tilbakeføres til brannen. Ut fra det som fremkom under ankeforhandlingen, må lagmannsretten legge til grunn at istandsettelsen av fartøyet ble utført med en betydelig standardheving og det ble parallelt utført arbeider som ikke hadde noe med brannen å gjøre. Det er atskillig som taler for at Heimdalmotor med rette har inntatt en skeptisk holdning. Verkstedeier Hukkelberg har forklart at han etter hvert anså det diffust hvilke arbeider som hørte under brannskaden og var engstelig for oppgjøret med forsikringsselskapet. Oppgjøret Bådsvik-Hukkelberg og

Side:1512

forsikringsselskapet-Bådsvik måtte skje ved dom i Karmsund herredsrett den 20. mai 1976.

Det er en svikt hos RGF at man ikke med en gang holdt takst over brannskaden, slik det er forutsatt i Norsk sjøforsikringsplan §181 og selskapenes vilkår. RGF fikk melding til Haugesund om brannen allerede samme dag. RGF sendte sin styreformann til Aukra og etter pålegg fra Reassuranseinstituttet i Bergen deretter en lokal takstmann og senere også en inspektør fra Haugesund, men noe takstdokument kan man likevel ikke fremlegge. Påleggslisten fra Skipskontrollen gir ikke den beskrivelse av brannskadens omfang som man her trenger. Besiktigelsesrapport, som ifølge sjøforsikringsplanens §181 skal innhentes, skal imidlertid inneholde en beskrivelse av skadene og en vurdering av den sannsynlige årsak til de enkelte skader, av tidspunktet for deres inntreden og av utbedringsomkostningene, jfr. §181, annet ledd.

Det er ytterligere et moment i samme retning at Bådsvik og forsikringsselskapet lot det gå så lenge før de varslet Heimdalmotor om at firmaet ville bli trukket til ansvar.

For de fleste enkeltbeløp som kreves refundert foreligger det notaer.

Bådsviks tapsberegning er for lagmannsretten:

1. Erstattet stereoanlegg kr. 1.200,00

2. Delvis utskiftet ekkolodd og sonar » 8.487,50

3. Erstattet baslodd » 15.000,00

4. Besiktigelsesgebyr » 2.300,00

5. Div. utstyr og proviant gått tapt » 4.157,35

6. Godtgj. til Halvor Bådsvik » 5.580,00

7. Fangsttap 2 måneder (februar-mars 1975) » 90.320,00 - - - - - - - - - - - - kr. 127.044,85

Postene er slike poster som kaskoassurandøren ikke har dekket.

Den eneste post som Heimdalmotor under ankeforhandlingen har akseptert fullt ut er nr. 3, baslodd. Bådsvik har forklart at det ikke var forsikringsdekning for dette fordi det var demontert fra basbåten.

Postene nr. 1, 2, 4 og 5 finner lagmannsretten også bør godtas.

Godtgjørelse til Halvor Bådsvik for tilsyn, vasking og maling ombord, bør etter lagmannsrettens vurdering utgå, blant annet under henvisning til de forklaringer som er gitt om at noen fra fartøyet i regelen er til stede ved verkstedopphold og det ikke er godtgjort at Bådsvik forsømte annet arbeid.

Når det gjelder fangsttapet eller tidstapet, mener lagmannsretten at brannen ikke kan belastes for mer enn ca. 1 måned. Fartøyet var ferdig den 16. mars 1975. Det var ikke grunn til å regne med at motorutskiftningen kunne vært tilendebrakt før henimot midten av februar.

Bådsvik gjør gjeldende at Johan Hettervik hadde fått løfte fra Heimdalmotor om at det skulle settes 2 mann på jobben med en beregnet arbeidsmengde på ca. 400 timer. Dette er bestridt av Heimdalmotor, og Hetterviks egen forklaring har man som før nevnt ikke hørt. Hos Heimdalmotor er motorbytte ordinært et enmannsjobb, hva verkstedeier Hukkelberg også har kunnet bekrefte. I så fall tilsvarer 400 timer - som var angivelsen i Heimdalmotors skriftlige tilbud - 10 arbeidsuker fra 10. desember 1974.

De fremlagte oppgaver fra fisket i Oslofjorden i februar-mars 1975,

Side:1513

næringsoppgavene for Bådsvik og de utfyllende opplysninger som er meddelt, gir ikke dekning for å sette det netto fangsttapet så høyt som til kr. 45.000 pr. mnd. Fradragspostene synes lavt satt. Fangsttapet må ansettes skjønnsmessig, det antas at et beløp på kr. 30.000 pr. måned er riktigere. Bådsvik har fullmakt fra sitt mannskap (4 mann) til å innkreve deres del av fangsttapet. Det er ikke på det rene i hvilken grad mannskapet fikk anledning til å utnytte sin arbeidskraft til annet i ventetiden.

Lagmannsrettens tapsberegning for Bådsvik blir: postene 1-5 ovenfor kr. 31.144,85 fangsttap i 1 måned » 30.000,- - - - - - - - - - - - - - kr. 61.144,85

Av dette skal Heimdalmotor svare for 50%, d.v.s. betale kr. 30.072.43.

RGF's kravsberegning er for lagmannsretten:

1. Betalt Hukkelbergs Verksted forut for rettssaken i Karmsund herredsrett Kr. 45.300

2. Betalt Bådsvik i henhold til dommen i Karmsund herredsrett » 50.902

3. Betalt Romsdal Fiskevegnfabrikk for installasjoner og elektronisk utstyr kr. 61.850 hvorav kreves » 56.000

4. Betalt Electro-Maritim, Haugesund for radiotelefon m.v. kr. 21.630,40, hvorav kreves » 11.992 - - - - - - - - - - - Kr. 164.194 - - - - - - - - - - - -

Lagmannsretten er enig med Heimdalmotor i at Forsikringsselskapet ikke automatisk har regressrett for de beløp som det har måttet betale i henhold til Karmsund herredsretts dom.

Etter denne retts mening står Heimdalmotor sterkt når firmaet påberoper seg at forsikringsselskapet må tale at dets krav skal nedskjæres betraktelig før firmaet kan føle seg trygg på at det ikke betaler for arbeider som ikke har med brannen å gjøre eller for standardhevninger, og for at det er gjort tilstrekkelige fradrag for at man har fått «nytt for gammelt». Taksten som savnes ville her ha vært det avgjørende bevismiddel. I Karmsund herredsrett førte den tvil som foreligger til at forsikringsselskapet måtte ta de tvilsomme utgiftsposter på forsikringen, og det må være uriktig om selskapet i den foreliggende situasjon skal få veltet disse over på Heimdalmotor.

Lagmannsretten er imidlertid kommet til at det må være på sin plass å bruke lempningsregelen i skadeserstatningslovens §2-2 når det gjelder den del av skaden som Bådsvik hadde kaskoforsikring for. Ifølge forsikringsavtalelovens §25 har RGF regressrett bare i den utstrekning Bådsvik selv kunne kreve erstatning av Heimdalmotor. For det som inngikk under kaskoforsikringen finner retten passelig å kunne redusere Heimdalmotors ansvar og dermed RGF's regressrett til kr. 40.000. - - -

Lagdommer Madsø bemerker:

Dyrlid har opplyst: Forut for arbeidet med å få ut propellhylsen, satt han sammen med Bådsvik i messen ombord i båten og snakket om arbeidet. Han var også i maskinrommet og løsnet noen skruer som måtte løsnes, og gjorde klart en bjelke som det ble festet et tau med krok i for at tauet og kroken

Side:1514

skulle stikkes ut av hylsen og festes i denne når den skulle trekkes inn etter at den ble løs. Han og Bådsvik undersøkte om det var vann i vannslangen og lot den henge litt ned i maskinrommet. Da arbeidet med smeltingen av beket begynte, var Bådsvik inne i maskinrommet. Han kom imidlertid ut etter en stund og ble stående og se på at Dyrlid varmet opp hylsen. Dyrlid fortsatte med arbeidet ca. 1/2 minutt mens Bådsvik sto der, og Dyrlid sa ikke noe om at Bådsvik måtte gå inn igjen, før han ba Bådsvik gå inn og sende tauet med kroken ut gjennom hylsen. Det var da Bådsvik da kom inn at han oppdaget at det var brann i maskinrommet.

Bådsvik har opplyst: Det var ikke noen avtale med Heimdalmotor om at han eller noen andre fra båten skulle være med å assistere ved monteringen av motoren. Det var Bådsviks svigersønn Hettervik som forhandlet med Heimdalmotor. Bådsvik var imidlertid til stede da Dyrlid kom, og han assisterte da Dyrlid. Men det ble ikke sagt noe om at Bådsvik skulle være inne i maskinrommet for å være brannvakt, og han var ikke inne i maskinrommet for å passe på før Dyrlid ba ham gå inn for å sende ut tauet med kroken gjennom hylsen. Det er riktig at Dyrlid og han snakket sammen i messen før arbeidet begynte, men det er ikke riktig at Dyrlid var inne i maskinrommet før arbeidet begynte. Det arbeidet som skulle gjøres ferdig der, var ordnet på forhånd av Bådsvik. Det ble ikke ordnet med vannslangen som sagt av Dyrlid. Slangen lå på dekk. Bådsvik hadde forut prøvet slangen og funnet at det var lite trykk, men dette hadde ikke noen forbindelse med forberedelse til Dyrlids arbeid. Bådsvik hadde ikke tidligere vært med på slikt arbeid som oppvarming av hylse for å få den ut, og var ikke klar over brannfaren.

Mindretallet mener at det var Heimdalmotor ved Dyrlid som var ansvarlig for at erbeidet gikk forsvarlig for seg og for at det var brannvakt til stede i maskinrommet under bruk av den åpne flamme for å smelte beket rundt propellhylsen. Slik vakt var det ikke da det tok fyr i maskinrommet. Mindretallet er enig med herredsretten i at det ikke foreligger tilstrekkelig grunnlag for å anta at Dyrlid hadde gitt Bådsvik beskjed om å være vakt, og det foreligger ikke tilstrekkelig grunnlag for å anta at Bådsvik under enhver omstendighet burde ha skjønt at han burde holde seg som vakt i maskinrommet mens oppvarmingen pågikk. Dette støttes av det Dyrlid selv har forklart om at han fortsatte med oppvarmingen ca. 1/2 minutt mens Bådsvik sto ved siden av ham og så på, uten at han da varslet Bådsvik om å være inne mens oppvarmingen pågikk. Brannen er sannsynligvis oppstått i løpet av denne tid.

Mindretallet er således enig med herredsretten i at brannen skyldes uaktsomhet fra Dyrlids side, og at det ikke kan bygges på at Bådsvik har vist noen uaktsomhet som kan føre til fordeling av ansvaret.

Mindretallet er enig med lagmannsrettens flertall i at det ikke er grunnlag for å tilkjenne erstatning for fangsttap for mer enn l måned. Derimot er mindretallet ikke enig i reduksjon av tapet pr. måned. Fangsttapet som det skal gis erstatning for, blir da kr. 45.000.

Mindretallet er enig i herredsrettens reduksjon til 75 prosent av tapet overensstemmende med erstatningslovens §2-2.

Etter dette stemmer mindretallet for at herredsrettens dom stadfestes med den endring som følger av at erstatningen til Bådsvik reduseres med halvparten av 75 prosent av fisketap kr. 90.320. d.v.s. med kr. 33.870. - - -

Side:1515