Rt-1980-945

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1980-06-24
Publisert:	Rt-1980-945
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 92B/1980.
Parter:	Statsadvokat Thorbjørn Gjølstad aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen).
Forfatter:	Røstad, Schweigaard Selmer, Skåre, Stabel. Mindretall: Mellbye
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1887) §348, Arbeidsmiljøloven (1977) §16, §86, §384, Straffeloven (1902) §29, §52, §53, §54, §63, §93

Dommer Røstad: Ved Lysaker utenfor Oslo inntraffødt xx.xx.1979 en sprengningsulykke som medførte at en borer avgikk ved døden.

Politimesteren i Asker og Bærum tok 7. august 1979 ut tiltale mot A som hadde vært skytebas på arbeidsstedet. Tiltalen gjaldt 3 forseelser mot arbeidsmiljøloven av 4. februar 1977 §86 annet ledd jfr. første ledd. To av forholdene ble henført under forskrifter som er knyttet til arbeidsmiljøloven - Kommunal- og Arbeidsdepartementets regler av 25. april 1952 for bruk av sprengstoff. Disse regler er

Side:946

fortsatt gjeldende, jfr. arbeidsmiljølovens §93 fjerde ledd. A ble ansett for å ha overtrådt reglenes §7 nr. 5 første ledd og §5 nr. 5 sjette ledd. Det tredje forhold refererte seg til overtredelse av bestemmelsen i arbeidsmiljølovens §16 nr. 2.

Ved dom avsagt av Asker og Bærum herredsrett 3. mars 1980 ble tiltalte frifunnet for tiltalens poster om overtredelse av reglene for bruk av sprengstoff, men dømt for overtredelse av arbeidsmiljølovens §86 annet ledd jfr. første ledd og §86 første ledd. Dommen hadde denne domsslutning:

«1. A, f. xx.xx.1935, dømmes for forseelse mot lov om arbeidervern av 4/2.77 nr. 4 §86, annet ledd jfr. første ledd og mot §86, første ledd jfr. strl. §63 til å betale en bot til Statskassen, stor kr. 2.000,- - kronertotusen -, subsidiært fengsel i 15 - femten - dager.

2. Han frifinnes for tiltalens punkter I og II.

3. Han frifinnes for påtalemyndighetens krav om fradømmelse av retten til å inneha stilling som skytebas m.v.

4. Han dømmes til å betale til Statskassen erstatning for saksomkostninger med kr. 1.000,- - kronerettusen.»

Saksforholdet og tiltaltes personlige forhold fremgår av herredsrettens dom.

Politimesteren i Asker og Bærum har anket over lovanvendelsen så langt tiltalte er frifunnet. Han har videre anket over straffutmålingen. Etter politimesterens oppfatning burde det ha vært anvendt fengselsstraff i et så vidt alvorlig tilfelle, og rettighetstap burde her ha vært idømt. Anken mot lovanvendelsen retter seg mot herredsrettens forståelse av §7 nr. 5 første punktum i regler for bruk av sprengstoff. Anken over lovanvendelsen har denne begrunnelse:

««Regler for bruk av sprengstoff» §7 pkt. 5, 1. punktum, har som klar sikkerhetsforskrift et generelt og kategorisk formet forbud mot boring i «gamle» borehull.

Med «gammelt» borehull må forstås et hvert hull som kan være ladet. Retten har lagt til grunn at alle hull i angjeldende salve var ferdig boret før lading begynte og at oppboring av det fatale hull skjedde innenfor ferdig ladet salve. Under disse omstendigheter kan en ikke se at forskriftenes ordlyd og dens formål gir plass for rettens fortolkning.»

Jeg er kommet til at anken over lovanvendelsen må avvises, da anken er fremsatt for sent.

Den påankede dom er dels fellende, dels frifinnende. Ankefristen for påtalemyndigheten skal da beregnes hver for seg i forhold til den fellende og den frifinnende dom, se avgjørelser i Rt-1951-83, 1954 1110 og 19795.29.

Asker og Bærum politikammer mottok saksdokumentene med dom samme dag som dommen ble avsagt. Fra denne dag løper påtalemyndighetens ankefrist for så vidt angår den frifinnende del av dommen. Anke ble uttatt 28. mars 1980, således først etter at den lovlige frist var utløpet. Ankeerklæringen ses å være forkynt for

Side:947

tiltalte først 16. april 1980.

Aktor har under prosedyren for Høyesterett anmodet om at anken blir tatt under behandling etter regelen i straffeprosesslovens §384.

Jeg kan ikke se at det foreligger omstendigheter som gjør det berettiget å anvende denne bestemmelse.

Det er opplyst at saksdokumentene 3. mars 1980 ble levert til politikammeret, som holder til i samme bygning som herredsretten. Fra politivakten ble dokumentene - i strid med den interne ordning ved kammeret - overlevert kammerets stevnekontor istedenfor å gå om journalkontoret. Dokumentene skal ha berodd ved stevnekontoret til 6. mars, da de ble sendt Gudbrandsdal politikammer for forkynnelse av dommen. Forkynnelse skjedde 22. mars 1980. Forkynnelsespåtegningen gir ikke klart uttrykk for hvordan tiltalte stilte seg til den fellende dom. Saksdokumentene kom i retur til Asker og Bærum politikammer 25. mars.

I et fremlagt notat er det opplyst at den polititjenestemann som utførte aktoratet i saken, gjentatte ganger skal ha spurt journalkontoret om dommen var innkommet. Da journalkontoret 17. mars ennå ikke hadde mottatt dommen, rettet man fra kontoret - over telefon - henvendelse til retten. Man fikk da opplyst at dokumentene var innlevert på politikammeret to uker tidligere.

Oversittelsen av ankefristen skyldes i dette tilfelle svikt ved politikammerets interne postfordeling. Etter at dokumentene var blitt mottatt ved stevnekontoret, ble de for øvrig liggende der i 3 dager før de derfra ble videresendt til forkynnnelse av dommen. Sakens aktor skal ha rettet flere henvendelser til journalkontoret med forespørsel om dommen var mottatt. I et tilfelle som dette hvor retten og politikammeret har kontor i samme bygning, skulle det vært mulig på et tidligere tidspunkt å ha fått opplysning om sakens avgjørelse og å få en ekstra utskrift av dommen, slik at anke kunne ha vært fremsatt i rett tid.

Under Høyesteretts behandling av påtalemyndighetens anke over straffutmålingen har forsvareren påstått delvis opphevelse av den fellende dom. Han har pekt på at tiltalebeslutningen beskrev denne tiltalepost slik: «ha glemt at angjeldende borehull allerede var helt eller delvis ladet med tenner og dynamitt slik at deler av ladningen satte seg fast i borerøret og eksploderte under boreriggens videre drift, med den følge at boreren, Arne Olav Bakken, omkom». Retten har funnet ham skyldig i denne post og har karakterisert tiltaltes forhold på dette punkt som en grov forsømmelse «straffbar etter lovens §86, annet ledd, jfr. første ledd».

Retten har deretter vurdert «de videre hendelser, som førte til borerens død». Retten kom til at det måtte «sies å være uaktsomt av tiltalte ikke å tenke på muligheten for at noe av sprengstoffet satt igjen i kanalen i borstålet, selv om luften hadde kunnet passere der. Grovt uaktsomt var hans forhold i så måte ikke, etter rettens mening. Retten betrakter den her omhandlede forsømmelse som et særskilt straffbart forhold. Han må derfor bli å felle også etter lovens §86, første ledd».

Side:948

Det «særskilt straffbare forhold» retten her har funnet tiltalte skyldig i, var ikke med i tiltalebeslutningen. Retten har således gått utenfor tiltalebeslutningens ramme, og dommen må på dette punkt oppheves.

Påtalemyndighetens anke over straffutmålingen må etter min oppfatning tas til følge.

Jeg er enig med herredsretten i at tiltalte har utvist en grov forsømmelse i utførelsen av sitt oppdrag som skytebas. Jeg antar imidlertid at det bør reageres strengere overfor forholdet enn herredsretten har gjort. Tiltaltes forsømmelse fikk en tragisk følge, og kunne - med den begivenhetsrekke som ble satt i gang - lett ha utløst mer utstrakte ødeleggelser av mennesker og materiell. Overfor en så skjødesløs og farlig atferd kan det ikke være riktig å reagere med bøtestraff alene. Jeg antar at det i samsvar med påtalemyndighetens påstand i herredsretten bør reageres med fengselsstraff. Fengselsstraffen kan settes til 36 dager og etter omstendighetene gjøres betinget. Dette er også i samsvar med påtalemyndighetens påstand i herredsretten. I tillegg bør det imidlertid fastsettes en ubetinget bot slik arbeidsmiljølovens §86 annet ledd åpner adgang til. Jeg antar at den ubetingede bot kan fastsettes slik herredsretten kom til, og at den subsidiære fengselsstraff bør settes til 20 dager.

Slik saken foreligger, antar jeg at det ikke vil være nødvendig å gi dom på rettighetstap. Som fremholdt av herredsretten, er virksomhet som skytebas avhengig av polititillatelse. Ved vurderingen av spørsmålet om tillatelse bør gis, vil politiet - som også nevnt av herredsretten - kunne ta i betraktning det forhold som tiltalte her er straffet for. At påtalemyndighetens påstand om rettighetstap som tilleggsreaksjon ikke tas til følge, skal ikke komme til uttrykk i dommen.

Da en av domfellelsene må oppheves og da straffutmålingen må endres, antar jeg at det bør utformes en ny domskonklusjon.

Opphevelsen av en av domfellelsene gjør det berettiget å frita domfelte for omkostningsansvaret.

Jeg stemmer for denne

kjennelse og dom:

1. Påtalemyndighetens anke avvises for så vidt angår den frifinnende del av herre ds rettens dom.

2. Dommen med hovedforhandling oppheves for så vidt angår den særskilte fellelse etter arbeidsmiljølovens §86 første ledd.

3. A, født xx.xx.1935, dømmes for forseelse mot arbeidsmiljøloven av 4. februar 1977 §86 annet ledd jfr. første ledd jfr. §16 nr. 2 til en straff av fengsel i 36 - trettiseks - dager. Fullbyrdelsen av fengselsstraffen utstår i medhold av straffelovens §52, §53, §54 med en prøvetid på 2 - to - år. I medhold av arbeidsmiliølovens §86 annet ledd dømmes han til å betale en bot til statskassen på 2.000 - totusen - kroner, subsidiært fengsel i 20 - tjue - dager.

Dommer Mellbye: Påtalemyndighetens anke over den frifinnende

Side:949

del av herredsrettens dom må etter min vurdering tas under behandling i medhold av straffeprosesslovens §384.

Ved at dokumentene og dermed herredsrettens dom ble overlevert stevnekontoret istedenfor journalkontoret og av stevnekontoret vidersendt politimesteren i Gudbrandsdal, ble den ankeberettigede, politimesteren i Asker og Bærum, avskåret fra å ta standpunkt til ankespørsmålet. Dette skyldtes et brudd på den rutine som skulle sikre mot at slikt skjer. Jeg anser det klart at dette forløp ikke kan tilregnes hverken politimesteren eller den politifullmektig som møtte som aktor i saken. Først den 17. mars ble det klarlagt hva som var foregått, og en utskrift av dommen ble tilveiebrakt. Anken er erklært 28. mars og sendt til forkynnelse så vidt forståes samme dag, altså innen 14 dager etter 17. mars.

Det kan på bakgrunn av den foreliggende rutine ikke kreves at aktor i saken skal foreta seg noe mer enn å forespørre i politiets journalkontor om dommen er kommet. En annen vurdering må forutsette at det var spesielle grunner til å mene at dom var avsagt. Det er ikke opplyst noe om at så var tilfelle.

Da jeg etter rådslagningen kjenner til at mitt syn ikke deles av de øvrige dommere, finner jeg ikke foranledning til å uttale meg om hvorvidt denne del av politimesterens anke ville kunne føre frem.

For øvrig er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Skåre og Stabel: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse og dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (dommer Øystein Flack med domsmenn):

Asker og Bærum politikammer har 7. august 1979 satt A, f. xx.xx.1935, under tiltale for forseelse mot

I. lov om arbeidervern av 4. februar 1977 nr. 4 §86 annet ledd jfr første ledd, jfr. §93 tredje ledd, jfr. Kommunal- og arbeidsdepartementets regler av 25. april 1952 for bruk av sprengstoff §7 nr. 5 første ledd, om at det aldri må bores i gamle borhull og nye borhull må settes slik at gamle borhull ikke treffes, ved fredag 19. jan. 1979 ca. kl. 1000 på anleggsområde i Emanuelsvei 1-7, Lysaker i Bærum, som ansatt skytebas i firma Ing. F. Selmer A/S å ha gitt borer Arve Olav Bakken beskjed om å bore opp igjen et tidligere boret hull,

II. jfr. samme lovs §86 annet ledd, jfr første ledd jfr. §93 tredje ledd jfr. de nevnte regler §5 pkt. 5 sjette ledd, skal det skytes salve, må laing av borhull ikke ta til før alle borhull til salven er boret ferdig, med mindre det er minst 2 meters avstand (horisontalt målt) fra hull som bores til hull som las, ved til tid og sted som under post I å ha forholdt seg som der beskrevet idet nevnte borhull lå innenfor ferdig §ladd salve og 1,5 m fra nærmeste ladde borhull,

Side:950

III. jfr. samme lovs §86 annet ledd, jfr første ledd, jfr. §16 nr. 2, om arbeidstagere som har til oppgave å lede eller kontrollere andre arbeidstagere skal påse at hensynet til sikkerhet og helse blir ivaretatt under planlegging og utførelse av de arbeidsoppgaver som hører under deres ansvarsområder, ved anledning som foran nevnt som anleggets skytebas å ha forholdt seg som under postene I og II nærmere beskrevet - og herunder ha glemt at angjeldende borhull allerede var helt eller delvis ladet med tenner og dynamitt slik at deler av ladningen satte seg fast i borerøret og eksploderte under boreriggens videre drift, med den følge at boreren, Arve Olav Bakken, omkom.

Samtidig tok politimesteren forbehold om nedleggelse av påstand om tap av retten til å utføre og lede sprengningsarbeid for et tidsrom av 5 år, jfr. straffelovens §29 nr. 2. - - -

Tiltalte A ble født xx.xx.35 Han er anleggsarbeider, men f.t. arbeidsløs. Han har virket som skytebas etter offentlig godkjennelse. I 1978 tjente han ca. kr. 108.000,-, i 1979 - da han ikke hadde arbeid som skytebas - ca. kr. 90.000,-. For tiden er han arbeidsløs. Han har ikke formue. Han er gift og forsørger hustru og fire barn. Han er ikke tidligere straffet eller bøtelagt.

Retten legger følgende saksforhold til grunn for sin avgjørelse:

Tiltalte fikk godkjennelse som skytebas av Oslo Politikammer 19/12.78 og fikk 2/1.79 utferdiget sprengningstillatelse i sitt navn fra Asker og Bærum politikammer for grunnarbeider på Lysaker i Bærum, der fma. Ing. F. Selmer A/S var entreprenør for Kværner Engineerings kontorbygg. Tiltalte var da ansatt som skytebas i dette firma. Tillatelsen - så vel som den forutgående godkjennelse som skytebas - ble gitt på vanlige vilkår, derunder en bestemmelse om at skytebasen skulle kjenne innholdet i, og være i besittelse av heftet: Regler for bruk av sprengstoff. Disse regler gir - kort fortalt - bestemmelser for omgang med sprengstoff og tennsatser.

Den overordnede ledelse av sprengningsarbeidet på stedet hørte under den stedlige anleggsbestyrer, Herlofsen. Denne hadde et borelag og et sprengningslag, og tiltalte (skytebasen) var sjef for det siste. Under skytebasens ledelse sto 2 andre arbeidere, som bisto med ladearbeidet. Anleggsbestyreren bestemte hvor det skulle bores og ga direkte beskjed til borelaget om dette. Anleggsbestyreren ga videre nøyaktige anvisninger om ladninger og tennsatser for hvert enkelt hull til skytebasen. Denne hadde ansvaret for sprengstoffet og tennsatsene og den praktiske gjennomføring av sprengningsarbeidet. Han hadde intet ansvar for borearbeidet og ingen instruksjonsmyndighet overfor borerne; men skulle kontrollere at hullene var i orden for ladning, og dersom han fant mangler ved dem - f.eks. at et hull var blitt tett ved innrasing - skulle han gi vedkommende borer beskjed om det, slik at mangelen ble rettet.

Blant borerne var Arve Olav Bakken, jfr. tiltalens pkt. III. Denne var en øvet anleggsmann og borer, hvis kvalifikasjoner også tiltalte kjente. Bakken må antas å ha hatt god innsikt i farene ved omgang med sprengstoff. Tiltalte selv var også øvet som borer, fra tidligere stillinger, og beskrives som en alminnelig pålitelig skytebas.

Side:951

Til borearbeidet ble brukt avanserte boremaskiner. Det ble boret hull i avstand 1,5 m x 2m for salver på mellom 30 og 35 hull i opptil 8 m dybde med ladninger på opptil 6-7 kg sprengstoff. Boringen gikk så vidt raskt at sprengningslaget måtte holde et høyt tempo for å holde følge.

Angjeldende dag hadde arbeidet begynt kl. 0700 som vanlig. Retten må legge til grunn at både sprengningslaget, med basen i spissen, og de andre som arbeidet på stedet, var godt opplagt.

Nedenfor gjengitte hendelsesforløp ansees bevist.

Borerne hadde gjort ferdig hullene for en salve og deretter la sprengningslaget ut ladninger og tennsatser ved hvert enkelt hull etter gitte anvisninger. Den første «gubben» festes vanligvis sammen med tennsatsen til lunten, og fires ned ved hjelp av denne. Slik ble det gjort også her. Under nedfiring av tennsats og «gubbe» i et av hullene mistet tiltalte lunten slik at den forsvant ned i hullet. Tiltalte hadde tenkt å prøve å fiske opp lunten igjen, men ville først sette de andre, utlagte, ladningene m/tennsatser på plass i hullene sine. Han gjorde dette uten å merke hullet med den tapte lunten og «gubben» Da de andre hullene var ladet, var det gått tiltalte fullstendig av minne at han hadde mistet lunten ned i et hull. Han så et hull som det ikke stakk noen lunte opp av - i motsetning til de andre, ladede hullene - og trodde det dreidde seg om et avglemt hull. Så stakk han ladestokken nedi, som foreskrevet, for å kjenne om hullet var åpent og klar til lading, - og kjente at det var noe som stengte. Fremdeles kom tiltalte ikke på at han hadde firt ned en «gubbe» og mistet lunten. Han ropte på boreren, Bakken, og ba denne bore opp hullet på ny. Bakken etterkom anmodningen. Imens gikk tiltalte og medhjelperne hans for å spise. Da de kom tilbake var Bakken ferdig med oppboringen. Både han og tiltalte så at borestøvet som var kommet opp, var rødfarget, og skjønte at det nå var boret gjennom sprengstoff. Da først husket tiltalte gubben og lunten han hadde mistet ned i hullet. Begge to var lettet over at det var gått godt, og Bakken sa: «Dette sier vi ikke noe om. Det gikk jo bra.» Tiltalte hadde ingen tanke for at det kunne være kommet sprengstoff inn i borstålet. Ved boringen blåses luft ned gjennom en kanal i borstålet og tar med seg borstøvet opp. I og med at det lå borstøv (med rødlig farge) omkring hullet, regnet han med som en selvfølge at kanalen i borstålet måtte være ren. Av det som senere hendte trekker retten den slutning at også Bakken må ha hatt samme oppfatning.

Tiltalte skaffet ny ladning og tennsats med lunte og ladet hullet som bestemt av anleggsbestyreren. Bakken gikk deretter i gang med å bore for en ny salve. Imidlertid fikk han ikke luftblåsingen gjennom borstålet til å virke og gikk rimeligvis ut fra at det var blitt tilstoppet - uten å tenke på at det kunne være kommet sprengstoff i kanalen. Han prøvde den vanlige metoden, med å stanse borets rotasjon og la det slå mot bakken for å slå det rent. Denne metoden synes ikke å ha lyktes, for Bakken løsgjorde borstålet fra maskinen og hadde lagt hånden på det, antakelig for å fjerne det, da stålet sprengtes. Ved denne sprengningen ble Bakken så ille tilredt at han døde etter et par minutter. Det er ved etterfølgende undersøkelse bragt på det rene at sprengningen skyldtes sprengstoff i kanalen i borstålet, og retten finner det godtgjort at dette sprengstoffet skrev seg fra den avglemte «gubben».

Tiltalte var vitne til ulykken. Han hevder selv at han ennå da politi og arbeidstilsyn kom tilstede ikke tenkte på at eksplosjonen kunne skrive seg fra den avglemte «gubben». Etter det som er blitt opplyst av vitnene, kan

Side:952

ikke retten godta tiltaltes forklaring på akkurat dette punkt, men vil tilføye at i forferdelsen av arbeidskameratens død var det svært menneskelig både å fortrenge overfor seg selv og fortie overfor andre at hans glemsomhet m.o.t. "gubben" kunne ha ført til ulykken.

Ulykken skjedde fredag 19/1.1979 ca. kl. 1000. Det ferdig ladede felt ble tildekket og sprengning foretatt slik at ladningen ikke skulle bli liggende over helga.

Tiltalte var på sitt hjemsted i helga, og da helga var over sa han til en av sine arbeidskamerater at han fryktet at sprengstoffet i borstålet kunne skrive seg fra den avglemte .gubben/. Arbeidskameraten fortalte om den avglemte .gubben/ til anleggsbestyreren, som ga opplysningen videre til rette vedkommende.

I forhold til tiltalebeslutningen har retten dette å bemerke:

Ad pkt. I: Selv om boreren ikke var underordnet tiltalte, har retten lagt til grunn at boreren skulle bore opp igjen de hull som skytebasen (tiltalte) ikke fant i orden for ladning. Det må således sies at det var tiltalte som satte gang oppboringen.

Imidlertid dreidde det seg etter rettens mening ikke her om boring i et gammelt borehull, men om et naturlig ledd i boringen av nye hull. Etter det som opplyses hender det ofte at stener eller løsmasse raser inn i eller ned i et hull før ladning kan iverksettes. Det ville være meget uhensiktsmessig og neppe heldig ut fra sikkerhetsmessige hensyn, om man i slike tilfelle skulle risikere å måtte bore et nytt hull ved siden av, eller la det stå uten ladning ved sprengningen av salven. Om man under klargjøring før ladning finner at hullet er blitt tilstoppet av stener eller løsmasse er det da også, etter det opplyste, helt vanlig at boreren borer det opp igjen. Boreoperasjonen for et nytt hull kan ikke sies å være fullført før det er skjedd. (En helt annen sak er at dersom arbeidet av en eller annen grunn blir nedlagt for en tid mellom boring og ladning, kan hullet p.g.a. den tid som er gått, bli betraktet som gammelt. I så fall kan man ikke sikkert vite om - og i tilfelle hva - som er kommet ned i hullet mens ingen hadde tilsyn med det.)

Retten er således kommet til at tiltaltes forhold ikke rammes av den i tiltalens pkt. 1 siterte bestemmelse, og at han følgelig må bli å frifinne på dette punkt.

Ad pkt. II: Den her siterte bestemmelse går på ladning - ikke på boring - men innebærer i sin konsekvens at boring ikke kan iverksettes mens det lades innen 2 meters avstand fra boringen.

Tiltalte hadde i dette tilfelle ikke begynt å lade før alle hull i salven var boret, og han holdt ikke på å lade mens oppboringen av det fatale hullet foregikk. Det kan sies - som en konsekvens av rettens standpunkt under forrige tiltalepunkt - at boringen ikke var ferdig før skytebasen hadde forsikret seg om at alle hullene var åpne i riktig dybde. I så fall ville man måtte la ethvert hull som viste seg å være blitt tettet etter at et annet hull (innenfor en radius av 2 m) var ladet, bli stående uten ladning. Om dette ville være hensiktsmessig eller sikkerhetsmessig forsvarlig kan retten ikke si. Det kan imidlertid ikke utledes av bestemmelsen at det er forbudt å bore innen 2 meters avstand fra et allerede ladet hull - før sprengning er skjedd. Det er dette som er skjedd i dette tilfelle.

Retten finner således at tiltates forhold heller ikke rammes at tiltalens pkt. II, hvorfor han må bli å frifinne også på dette punkt.

Side:953

Ad pkt. III. Retten har vært inne på at arbeidervernlovens §16 nr. 1 hadde passet bedre i dette tilfelle enn nr. 2, som tiltalen gjelder. En er imidlertid kommet til at det ikke er noe vilkår at den ene arbeidstaker er undergitt den annens instruksjonsmyndighet. Det er etter rettens mening nok at den ene kan rekvirere den andre til å utføre en bestemt arbeidsoperasjon, hvilket tiltalte kunne gjøre overfor Bakken (boreren) i dette tilfelle. Det kan dessuten også sies at tiltalte i dette tilfelle kontrollerte borerens arbeid.

Det forhold at tiltalte ikke merket borehullet med den tapte lunten og .gubben/ - med den følge at han senere satte Bakken (boreren) i gang med å bore gjennom .gubben/ - vil retten karakterisere som en grov forsømmelse av tiltaltes plikt etter den siterte bestemmelse til å påse at borerens sikkerhet og helse ble varetatt under oppboringen. Denne forsømmelse er straffbar etter lovens §86, annet ledd, jfr. første ledd. Tiltalte må derfor bli å felle på dette punkt.

Når det gjelder de videre hendelser, som førte til borerens død, er å bemerke at boreren selv var kjent med at borstålet hadde gått gjennom sprengstoff og var en erfaren anleggsarbeider med kjennskap til farene ved omgang med sprengstoff. Han var rent personlig like nær som tiltalte til å se faren ved å bore med stål som hadde gått gjennom sprengstoff, men så den altså ikke. Dette antas å bero på at denne faren er lite kjent. De bestemmelser en skytebas er forpliktet til å sette seg inn i, inneholder visstnok ikke noe om behandling av slikt borstål. Retten finner likevel at det må sies å være uaktsomt av tiltalte ikke å tenke på muligheten for at noe av sprengstoffet satt igjen i kanalen i borstålet, selv om luften hadde kunnet passere der. Grovt uaktsomt var hans forhold i så måte ikke, etter rettens mening.

Retten betrakter den her omhandlede forsømmelse som et særskilt straffbart forhold. Han må derfor bli å felle også etter lovens §86, første ledd.

Når det gjelder straffutmålingen vil retten innledningsvis understreke det siste som er sagt om skyldgraden. På grunn av den relativt beskjedne grad av uaktsomhet som foreligger når det gjelder den forsømmelse som førte til dødsulykken, finner retten ikke å kunne legge vesentlig vekt på det straffutmålingsmoment at forsømmelsen fikk en slik katastrofal følge.

Tiltalte er 44 år og tidligere aldri straffet. Han har åpenbart tatt seg voldsomt nær av ulykken, og har etter det opplyste hatt vanskelig for å skaffe seg arbeid på grunn av ulykken.

At han for en kort tid prøvde å skjule sin egen forsømmelse, finner retten ikke straffskjerpende.

Retten finner at fengselsstraff ikke kan komme på tale. Det utmåles derfor bare en bot, som imidlertid ikke bør være ubetydelig, i betraktning av at tiltalte delvis gjorde seg skyldig i en grovt uaktsom forsømmelse. På den annen side må bemerkes at tiltalte har stor forsørgelsesbyrde, og f.t. er arbeidsløs.

Strl. §63, første ledd, kommer til anvendelse, slik at det utmåles en felles bøtestraff.

Retten setter boten til kr 2.000,- subsidiært fengsel i 15 dager.

Med det utfall saken har fått er det etter rettens mening ikke grunnlag for å si at tiltalte ved det her pådømte forhold har vist seg uskikket til å være skytebas, jfr. strl. §29 nr. 2. 1 denne sammenheng kan det også tillegges en viss vekt at virksomhet som skytebas generelt og for hvert enkelt tilfelle er avhengig av polititillatelse. Politiet må da betrakte det her pådømte forhold

Side:954

sammen med andre forhold av betydning.

Tiltalte frifinnes altså for kravet om fradømmelse av retten til å inneha stilling som skytebas m.v. - - -