Rt-1979-1590

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1979-12-15
Publisert:	Rt-1979-1590
Stikkord:	Ærekrenkelsessak
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 174/1979
Parter:	12. B, 2. C, 3. Verdens Gang A/S (høyesterettsadvokat Annæus Schjødt) mot A (høyesterettsadvokat Tor Erling Staff).
Forfatter:	Michelsen, Aasland, Sinding-Larsen, Bølviken, justitiarius Ryssdal
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1887) §455, Straffeloven (1902) §249, Skadeserstatningsloven (1969) §3-6, §448, §449, §247, §431, §64, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §19a, Skadeserstatningsloven (1969)

Dommer Michelsen: Under overskriften «Tyv fanger tyv i fengslet» var det i avisen Verdens Gang for 30. september 1975 innrykket en artikkel som omhandlet en dom av Eidsvoll herredsrett i en sivil sak om visse økonomiske transaksjoner mellom innsatte i Oslo kretsfengsel. Saksøker i saken var kjøpmann A, som hadde vært en av de impliserte i transaksjonene. I artikkelen ble han nevnt ved sitt fulle navn og sin yrkesmessige tittel og betegnet som «storheleren».

A mente seg ærekrenket gjennom artikkelen og gikk til privat straffesak mot redaksjonssekretær B som hadde skrevet reportasjen, og C som var avisens ansvarshavende redaktør. Saksøkeren påstod de to straffedømt for injurier og pålagt å betale ham erstatning og oppreisning. Søksmålet omfattet også Verdens Gang A/S, og mot dette selskap rettet saksøkeren de samme borgerlige krav som mot de to personlig saksøkte.

Under forberedelsen av saken for byretten ble det truffet beslutning om at sannhetsbevis skulle tillates ført. Under hovedforhandlingen var det ikke omtvistet mellom partene at utsagnene var sanne, og det ble ikke nedlagt noen påstand om mortifikasjon.

I denne sak avsa Oslo byrett den 19. mars 1979 dom med slik domsslutning:

«B dømmes til å betale det offentlige en bot stor kr 500,- - femhundrekroner - eller hvis boten ikke betales tre dagers fengsel.

C dømmes til å betale det offentlige en bot stor kr 500,- femhundrekroner - eller hvis boten ikke betales, fengsel i 3 - tre - dager.

B, C og Verdens Gang A/S ved styrets formann, Einar Fr. Nagell Eriksen, dømmes til en for alle og alle for en å betale kjøpmann A erstatning for lidt tap med kr 10.000,- - titusenkroner -, og erstatning for skade av ikke-økonomisk art - oppreisning - med kr 5.000,- - femtusenkroner. I tillegg betaler Verdens Gang A/S for sitt vedkommende også et oppreisningsbeløp stort kr 10.000,-, - titusenkroner -, til A.

I erstatning for saksomkostninger betaler de tre saksøkte in solidum kr 10.100 - titusenetthundrekroner - til A.

Oppfyllelsesfristen for erleggelse av erstatning, oppreisning og saksomkostninger settes til 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.»

Side:1592

Det er ikke nevnt i domsslutningen, men fremgår av byrettens domsgrunner, at B og C er dømt for overtredelse av straffelovens §247, jfr. §249 nr. 2, og at byretten har funnet de borgerlige krav hjemlet i lov av 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning §3-6.

Om saksforholdet og partenes anførsler for byretten viser jeg til dens domsgrunner.

Over denne dom har B og C erklært anke som prinsipalt retter seg mot byrettens lovanvendelse, subsidiært mot at domsgrunnene er mangelfulle. Under henvisning til straffeprosesslovens §448 omfatter anken også de borgerlige krav, som også er påanket av Verdens Gang A/S. Over de borgerlige krav er det i sivilprosessens former subsidiært inngitt anke til Eidsivating lagmannsrett, jfr. straffeprosesslovens §449 annet ledd.

De ankende parter har som utgangspunkt gjort gjeldende at det etter straffelovens §249 nr. 2 hvor det er tale om straff for sanne ærekrenkelser, ikke kan stilles så strenge krav til den aktverdige grunn som etter bestemmelsen i nr. 3 i samme paragraf. Etter de ankende parters mening hadde Verdens Gang aktverdig grunn til å bringe denne reportasjen. Det var berettiget å bringe til allmennhetens kunnskap hvilke transaksjoner som skulle være foregått innenfor et fengsel blant de innsatte der. Det var naturlig at man omtalte erklæringen som ble påstått å være falsk, og som av herredsretten var funnet å være forfalsket, og innsmuglingen i anstalten av et betydelig pengebeløp. De ankende parter fremhever at artikkelen ikke er skrevet i sjikanehensikt. Den er ikke tendensiøs eller særlig sårende.

Ved avveiningen må det også legges vekt på at det dreier seg om en reportasje fra en sivil sak som har vært ført for åpne dører og med adgang til referat fra forhandlingene. I et slikt tilfelle foreligger det klart en aktverdig grunn, og referenten behøver ikke for hvert enkelt punkt han omhandler, påvise en særlig interesse i at nettopp dette ble gjengitt. Det vises i denne forbindelse til avgjørelse i Rt-1952-1259.

Fra de ankende parters side gjøres det videre gjeldende at det skal svært meget til for at en sann ærekrenkelse skal kunne belegges med straff, når det først foreligger aktverdig grunn til å fremsette beskyldningen. Når loven nytter uttrykket utilbørlig, er det ikke nok at forholdet er klanderverdig.

Det byretten har anført til støtte for sitt standpunkt, er ikke tilstrekkelig til å berettige karakteristikken utilbørlig. Det kan ikke - som byretten har gjort - legges vekt på innholdet i uttalelsene, da det er ført sannhetsbevis. Reportasjen er heller ikke i sin form utilbørlig. Dette uttrykk i loven henspiller etter lovens forarbeider først og fremst på bruk av skjellsord. Det er også uriktig å anføre at uttalelsene er utilbørlige på grunn av måten de er fremsatt på. Artikkelen er ikke slått stort opp, og det kan ikke, når det foreligger aktverdig grunn, tas i betraktning at avisen har en stor lesekrets. Alt som står i reportasjen er riktig, og det er ikke dekning for å si at A er hengt ut. Man kan ikke med rette si at artikkelen omhandler ting som tilhører privatlivet.

Side:1593

De ankende parter er enige i at det er av betydning ved anvendelsen av straffelovens §249 nr. 2 om det er en forgåelse som ligger langt tilbake i tiden, man tar opp til behandling. Dette synspunkt har dog ikke relevans i denne saken. Det var ikke gått lang tid siden A hadde begått sine forbrytelser, og han skulle kort tid etter at artikkelen ble offentliggjort, inn til ny soning. Det må tas i betraktning at det ble skrevet om ting som tildrog seg mens A sonte straff.

Da det dreiet seg om en sivil sak, var det etter de ankende parters oppfatning ikke grunn til å unnlate å nevne partens navn, og ved å angi navnene på de impliserte beskyttet man andre som var innsatt i fengslet på den tiden episodene tildrog seg. De ankende parter har vist til avgjørelser av Høyesterett i Rt-1976-1055 og 1979 807, og hevder at det ikke kan anvendes straff når det foreligger et riktig referat fra en rettssak.

Den gang da artikkelen ble skrevet, gjaldt ikke de nåværende strengere presse-etiske regler om ikke å nevne navn.

På dette tidspunkt befant A seg i en situasjon med en rekke tyngende omstendigheter, og det er da vanskelig å se at artikkelen i det samlede bilde spiller noen rolle som et særlig belastende moment.

Ut fra det som slik er anført, mener de ankende parter at Høyesterett har tilstrekkelig grunnlag i byrettens dom til å frifinne B og C for straffekravet.

Subsidiært gjør de ankende parter gjeldende at byrettens dom må oppheves på grunn av mangelfulle domsgrunner. Det er på grunnlag av det byretten har anført til støtte for at den finner uttalelsene utilbørlige, ikke mulig å fastslå om retten riktig har forstått hva det ligger i lovens uttrykk. Det fremgår heller ikke av rettens beskrivelse av B's og C's forhold om lovens krav til subjektiv skyld er oppfylt. Dommen inneholder således intet om de subjektive forhold i relasjon til utilbørlighetskriteriet.

Som jeg har nevnt innledningsvis, omfatter anken også de borgerlige krav. Etter de ankende parters oppfatning kan Høyesterett frifinne for disse krav dersom retten finner at vilkårene for straff ikke er oppfylt, da byretten må forstås dithen at det bare er dersom betingelsene for straff er til stede at det kan bli tale om erstatning og oppreisning. Skulle retten finne at byrettens dom må oppheves på grunn av feil i saksbehandlingen, må opphevelsen også omfatte de borgerlige krav. Fører anken ikke frem, vil den sivilprosessuelle anke måtte føres videre.

De ankende parter har lagt ned slik påstand:

«Prinsipalt: B, C og Verdens Gang A/S frifinnes.

Subsidiært: Byrettens dom oppheves.

I begge tilfelle: B, C og Verdens Gang A/S tilkjennes saksomkostninger hos A for Byrett og Høyesterett.»

Ankemotparten har henholdt seg til byrettens dom og har gjort gjeldende at det ikke har foreligget aktverdig grunn til å rykke artikkelen med navn inn i avisen, og at den også er utilbørlig på grunn av sin form og den måte ærekrenkelsene er fremsatt på, og som følge av

Side:1594

de skadevirkninger beskyldningene i den foreliggende situasjon måtte få for den som ble rammet.

Etter ankemotpartens oppfatning var det i og for seg aktverdig grunn for Verdens Gang til å omtale den sivile saken, men ikke til i reportasjen å nevne A's navn.

Det gjøres videre fra A's side gjeldende av avisens skrivemåte er klart i strid med de etiske regler pressen selv har pålagt seg, og således utilbørlig. Man står overfor det som kan betegnes som outsiderjournalistikk.

Når en avis inntar et stoff som dette, har den plikt til å ta i betraktning hvilke skadevirkninger som oppstår for dem som omtales, og nettopp i forholdet til tidligere domfelte må det vises særlig aktsomhet. Det er et vesentlig punkt - som fremhevet av byretten - at Verdens Gang har lagt sten til byrden for A, og det er belegg for å si at fremstillingen er tendensiøs. Ved sitt utstyr og oppslag var artikkelen unødig krenkende. Det bør også legges vekt på at det dreier seg om en sivil sak hvor A har søkt domstolenes beskyttelse. Man må ikke anvende §249 nr. 2 slik at personer i hans stilling ikke våger å gå til domstolene for å få sin rett.

Avisens uttalelser vedrører etter A's oppfatning privatlivet, og han fremhever i denne forbindelse at tidligere domfellelser nettopp hører privatlivet til. Man må i denne saken trekke en grense mellom pressens rett til å ytre seg og vernet om privatlivets fred. Vernet for egen fortid er i denne forbindelse et sentralt element. Da det må erkjennes at avisen hadde aktverdig grunn til å skrive om den sivile saken såfremt partens navn ikke ble nevnt, kan det ikke sies at man her står overfor et angrep på pressens frihet eller trykkefriheten.

Det var etter A's mening ikke nødvendig å ta navnet med i reportasjen. Etter det syn som nå er rådende i pressekretser, og som har fått uttrykk i de etiske regler, skal navnene på siktede og tiltalte i straffesaker og vanligvis navnene på partene i sivile saker ikke nevnes i rettsreferater. Selv umiddelbart etter at det er falt dom i en sak, bør dette synspunkt følges, og man bør ikke gjøre unntak for å frita andre fra mistanke om at de skulle være implisert. Fra den regel at pressen skal kunne gi referater fra rettssaker uten å måtte risikere ærekrenkelsessøksmål, bør man i alle fall gjøre unntak for saker som ikke verserer på det tidspunkt beretningen blir offentliggjort, og dette synspunkt må få anvendelse i denne sak.

Etter ankemotpartens oppfatning er byrettens domsgrunner utførlige nok til at Høyesterett kan prøve om dens lovanvendelse er riktig.

Skulle anken over straffekravet bli tatt til følge og de to personlig saksøkte bli frifunnet, kan dog dette ikke - hevder ankemotparten - ha til følge at de saksøkte tillike frifinnes for de borgerlige krav, da disse etter erstatningslovens §3-6 kan grunnes også på at det er utvist uaktsomhet.

Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

«Anken forkastes.

Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Side:1595

Jeg er kommet til at anken må tas til følge.

Etter min oppfatning har byretten gitt en slik beskrivelse av de faktiske forhold at Høyesterett har et tilstrekkelig grunnlag til å ta stilling til om de fremsatte ærekrenkende beskyldninger rammes av straffelovens §249 nr. 2.

Innledningsvis presiserer jeg at det er ført fullt bevis for beskyldningenes sannhet. Skal disse da kunne rammes med straff, må de være fremsatt uten aktverdig grunn eller ellers være utilbørlige på grunn av formen eller måten de er fremsatt på, eller av andre grunner.

Etter min oppfatning hadde Verdens Gang aktverdig grunn til å offentliggjøre en omtale av dommen fra Eidsvoll herredsrett og det saksforhold den behandlet. Det berettes i artikkelen om en lånetransaksjon som skal ha foregått i fengslet mellom innsatte. En innsatt som ble dømt til fengsel i 10 år for forsikringsbedrageri og ildspåsettelse, skal ha smuglet inn i fengslet et betydelig beløp som han skal ha hatt skjult i asken i fyren i sin bolig. Beløpet sies å være lånt ut til en annen innsatt som kom i økonomiske vanskeligheter da han ble satt inn for soning av sin siste heleridom. Det gis opplysninger om pantobligasjoner for store beløp som i fengslet er utstedt til sikkerhet for lånet og overlevert långiveren, mens tvisten gjaldt om låntakeren hadde mottatt pengene som motytelse. Det fortelles også om erklæringer som skal være utstedt i fengslet, og som påstås å være forfalsket, og om beskyldninger for mened fra en fanges side.

Det må etter min oppfatning ha offentlig interesse at det kan foretas slike handlinger fra de innsatte i et fengsel og at slike transaksjoner dem imellom kan foranledige et sivilt søksmål som dette.

Artikkelen i Verdens Gang inneholder dog ikke bare en redegjørelse for hva som skal ha tildradd seg de innsatte imellom, men også opplysninger som klart identifiserer de opptredende. Etter min oppfatning kunne det aktverdige formål nås uten at de impliserte personer ble navngitt, og jeg har da funnet det kritikkverdig av Verdens Gang å nevne A's navn. Når loven bruker ordet utilbørlig, kreves det imidlertid noe mer. Etter min oppfatning er det i denne sak ikke tilstrekkelig grunnlag for å karakterisere beskyldningene som utilbørlige fordi det nyttes navn.

Utgangspunktet må være at riktige referater fra rettssaker må kunne gis uten at referenten skal risikere dom for ærekrenkelser. Ved den avveining som i dette tilfelle må foretas, legger jeg vekt på at artikkelen gir opplysninger om de forhold fra fengslet som jeg har nevnt, og det må sies å være et trekk av betydning i det samlede bilde at de som sterkest var implisert i handlingene og transaksjonene, var personer som var dømt for og hadde sont langvarige straffer for blant annet vinningsforbrytelser.

I artikkelen ble det gitt en riktig sammenfatning av dommen fra Eidsvoll herredsrett, og det ble også ført sannhetsbevis for den karakteristikk av A som ble gitt i artikkelen.

Jeg tilføyer at det ikke kan være avgjørende i denne forbindelse at A var løslatt da artikkelen ble offentliggjort, og at hans straffbare

Side:1596

forhold da lå - ikke langt - men noe tilbake i tiden. Også ved denne vurdering har det vesentlig betydning at det dreier seg om omtale av en dom i en sivil sak om særegne begivenheter med direkte tilknytning til de impliserte personers opphold i et fengsel. Forholdet ville ha stillet seg annerledes dersom A's navn og hans straffbare forhold var blitt nevnt ved offentlig omtale av en rettssak som ikke hadde noen slik tilknytning.

Under de omstendigheter jeg her har nevnt, kan det etter min oppfatning ikke sies at grensen til det straffbare er overskredet som følge av at A er navngitt i reportasjen.

B og C blir etter dette å frifinne for straff.

I forbindelse med anken i en straffesak «prøver Høyesterett tillike de borgerlige krav, forsåvidt deres avgjørelse umiddelbart beror på avgjørelsen av det påankede». Etter det resultat jeg er kommet til i straffesaken, antar jeg at B, C og Verdens Gang A/S også må frifinnes for kravet om erstatning og oppreisning. Om dette spørsmål skal jeg bemerke:

Byretten har tilkjent erstatning og oppreisning med hjemmel i lov om skadeserstatning av 13. juni 1969 §3-6. Etter denne bestemmelse skal den som har krenket en annens ære, betale erstatning «såfremt han har vist uaktsomhet eller vilkårene for straff er til stede». I så fall kan han også pålegges å betale erstatning for ikke-økonomisk skade (oppreisning). Når det gjelder selve fremsettelsen av en ærekrenkelse, kreves det for straffansvarets vedkommende forsett, mens det for erstatningsansvarets vedkommende også her er nok at fremsettelsen er uaktsom. På de punkter hvor det ikke kreves uaktsomhet for straffansvar, kreves det heller ikke uaktsomhet for erstatningsansvar. Hvis en redaktør er straffskyldig etter straffelovens §431, er han også sivilrettslig ansvarlig.

Fremsettelse av en sann ærekrenkende beskyldning medfører både straffansvar etter straffelovens §249 nr. 2 og erstatningsansvar etter skadeserstatningslovens §3-6 når beskyldningen er fremsatt uten aktverdig grunn eller dersom den ellers er utilbørlig. Men etter min mening gir lovens §3-6 ikke hjemmel for å ilegge erstatning i tilfelle hvor en sann beskyldning er fremsatt med aktverdig grunn og hvor den heller ikke av andre grunner er utilbørlig. I så fall er fremsettelsen av beskyldningen ikke rettsstridig. Jeg kan ikke se at det er holdepunkter for å anta at spørsmålet om rettsstrid skal vurderes etter en annen norm når det gjelder erstatningsansvar enn når det gjelder straffansvar. Lovens forarbeider synes tvert imot å vise at det har vært meningen at vilkårene for straff og erstatning på dette punkt skal være sammenfallende.

Ved lov av 12. desember 1958 om endringer i straffeloven m.v. fikk straffelovens ikrafttredelseslov i §19a en bestemmelse om erstatning og oppreisning for ærekrenkelser. Lovendringen bygde på innstilling av september 1955 fra Straffelovrådet om ansvar for rettskrenkelser i trykt skrift. I innstillingen heter det på side 68:

«Etter utkastet er det også klart at en sann injurie medfører erstatningsog oppreisningsansvar i samme utstrekning som straffansvar, det vil si når

Side:1597

beskyldningen er fremsatt uten at det er noen aktverdig grunn til det eller dersom den ellers er utilbørlig på grunn av formen eller måten den er fremsatt på eller av andre grunner (strl. §249 nr. 2).»

Bestemmelsene om erstatning og oppreisning for ærekrenkelser ble ved lov av 25. mai 1973 nr. 26 overført fra straffelovens ikrafttredelseslov til skadeserstatningsloven. Bestemmelsen i skadeserstatningslovens §3-6 første ledd svarer til den tidligere bestemmelse i ikrafttredelseslovens §19a første ledd, og forarbeidene til lovendringen av 1973 inneholder intet som tyder på at det har vært meningen å endre innholdet av denne bestemmelse.

Når de saksøkte i dette tilfelle frifinnes for kravet om straff fordi beskyldningene er sanne og vilkårene for straffansvar etter straffelovens §249 nr. 2 ikke foreligger, medfører dette etter min mening at det heller ikke er grunnlag for å tilkjenne erstatning og oppreisning etter skadeserstatningslovens §3-6.

Den private strafforfølgning har etter dette endt med frifinnelse. Da jeg imidlertid har funnet det kritikkverdig av Verdens Gang å nevne A ved navn i den artikkel som ble offentliggjort, antar jeg at A har hatt rimelig grunn til forfølgningen. Han vil derfor ikke bli pålagt å erstatte Verdens Gang sakens omkostninger. Jeg viser til straffeprosesslovens §455 nr. 3.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. B, C og Verdens Gang A/S frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Aasland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Sinding-Larsen, Bølviken og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsdommer Kåre Lassen med domsmenn):

Retten legger etter bevisførslen for det første til grunn at en dom avsagt av Eidsvoll herredsrett den 5/9 1975 i en sak anlagt av A mot en tidligere medfange, D, frifant sistnevnte og ila A saksomkostninger. Denne sivile sak gjaldt spørsmålet om A hadde fått overlevert eller tvertimot overhodet ikke hadde mottatt, et kontantbeløp på ca. to og et halv hundre tusen kroner som oppgjør for en i fengslet omforenet overdragelse av pantobligasjoner. Pengene skulle i tilfelle være smuglet inn i fengslet mens begge var soningsfanger, A etter heleridommer og D etter dom for ildspåsettelse. Førstnevnte hadde påberopt seg en erklæring, angivelig undertegnet av D, hvorved denne uttalte at han ikke hadde betalt A pengene, men blant annet ut fra en skriftsakkyndigs konklusjon, og vitneprov, kom herredsretten til at vedkommende erklæring i D's navn måtte settes ut av betraktning, og at pengene måtte ansees beviselig å være blitt betalt til A. (Dommen ble påanket, og ved Eidsivating lagmannsretts endelige dom av 11/10 1978, dvs.

Side:1598

tre år etter at Verdens Gangs artikkel sto inntatt i avisen, er det motsatte blitt lagt til grunn som bevist, og D tilpliktet å tilbakelevere pantobligasjoner på til sammen 290.000,- kroner i transportert stand til A, som også ble tilkjent saksomkostninger.)

Verdens Gangs artikkel, eller reportasje, angående nevnte sivile sak sto inntatt den 30. september 1975, 25 dager etter herredsrettens senere kullkastede dom og lyder i sin helhet:

«Heler følte seg snytt av ildspåsetter:

Tyv fanger tyv i fengselet.

Av B.

Tyv fanger tyv - også innenfor fengselsmurene. Slik gikk det nemlig i en transaksjon mellom en storheler og en forsikringssvindler som gjorde opp seg imellom med obligasjoner for 340.000 kroner i Oslo kretsfengsel. Storheleren - kjøpmann A, kom i økonomiske vanskeligheter da han ble innsatt for soning av sin siste heleridom. I fengslet traff han D - dømt til 10 års fengsel til ildspåsettelse og assuransesvik.

D tilbød seg å redde A fra hans økonomiske vanskeligheter - ved å formidle et lån innenfor fengselsmurene. Lånet var på 252.000 kr og som sikkerhet skulle kjøpmann A gi pant i to av sine eiendommer på i alt 340.000 kroner.

Hvem svindlet?

Men så gikk det som det av og til går - også utenfor fengselsmurene: Den ene følte seg svindlet av den andre, og hele transaksjonen havnet for retten.

Kjøpmann A hevdet nemlig at han var lurt opp i stry. At han leverte fra seg pantobligasjonene uten å få så mye som fem øre i kontanter til gjengjeld.

Motparten - D holdt derimot på sitt - at A hadde fått lånesummen på 252.000 kroner, som var smuglet inn i fengslet.

E - dømt for drapet på sin far - var vitterlighetsvitne.

Advokat F førte en energisk prosess for sin klient A, men tapte fullstendig. Retten fant det nemlig godtgjort at de erklæringer som advokat F fremla som bevis for at klienten var blitt snytt - var forfalsket!

Falsk erklæring.

Det springende punkt i saken var nemlig en erklæring som A framla. Dokumentet var undertegnet av motparten - D, og gikk ut på at den samme D ikke hadde betalt ut lånet han skulle gi A, - til tross for at han allerede hadde mottatt pantobligasjonene.

Den av retten oppnevnte skriftsakkyndige fant imidlertid at erklæringen var undertegnet med falskt navn. Og retten finner det bemerkelsesverdig at kjøpmann A har hevdet at han med egne øyne så D underskrive dokumentet.

Penger i askehaugen.

Den saksøkte forsikringssvindler forklarte i retten at han hadde sagt seg villig til å skaffe A lånet på 252.000 kroner. Han bad en kvinnelig bekjent av seg om å hente pengene som lå gjemt under asken i fyringsanlegget i D's privatbolig. Pengene ble deretter smuglet inn i fengselet i bokser som var påfylt soyamel.

Påstått mened.

E har opplyst som vitne at han så A med en stor konvolutt med tusenlapper, samtidig som A uttalte: «Nå har jeg fått 250.000 av D og kan gjøre opp gjelden.»

Side:1599

I retten mente A at E var påvirket til å vitne falsk.

Retten finner det imidlertid godtgjort at D virkelig betalte A pengene inne i fengselet. Retten frifinner således saksøkte D og tilkjenner ham også 6.000 kroner i saksomkostninger.

D's prosessfullmektig var advokat G.»

Retten er enstemmig kommet til at daværende redaksjonssekretær B ved denne reportasje har gjort seg skyldig i overtredelse av straffelovens §247. Han har med forsett opptrådt på en måte som var egnet til å utsette kjøpmann A for ringeakt, og videre for «tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillit». Ganske visst sto det, i denne omtalen av en sivil rettssaks avgjørelse i første instans, ikke noe som ikke i og for seg var sant. Således er det ført sannhetsbevis for at A var straffedømt for heleri tre ganger. To av dommene gjaldt hver en rekke helerier, og den øvrige et heleriforsøk ved siden av forsikringsbedrageri. Nærmere bestemt var saksøkeren i nærværende sak, dømt for en rekke helerier til 9 måneders fengsel ved Oslo byretts dom av 2/3 1972, deretter dømt ved Eidsivating lagmannsrett (fornyet behandling av en sak pådømt 1/12 1972) for forsikringsbedrageri samt et forsøk på heleri, til 5 måneders fengsel, som tilleggsdom (straffelovens §64) til førstnevnte dom, og endelig ved Oslo byretts dom av 23/4 1974 dømt for en rekke helerier til 7 måneders fengsel, også dette i form av en tilleggsstraff, §64. A var altså på avisartikkelens tidspunkt dømt til henholdsvis 9 måneder og 7 måneder, til sammen 16 måneders fengsel for en rekke helerier, og dessuten også dømt for et heleriforsøk utenom disse to dommers gjerningsgrunnlag (samtidig med domfellelse for et forsikringsbedrageri). Videre skal det fastslås at han hadde sonet ferdig, til dels i form av varetekt og slik at han slapp ut fra fengslet siste gang den 26/4 1974, dvs. nesten 1 1/2 år før Verdens Gang hadde den siterte artikkelomtale av den sivile dommen ad fengselstransaksjonene.

Selv om A således hadde disse - endelige - heleridommene på seg, har imidlertid B ikke desto mindre gjort seg skyldig i straffbar overtredelse av §247. I denne forbindelse skal for det første bemerkes at det ikke hindrer karakteristikken: «egnet til å utsette ham for ... ringeakt eller tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillit» at A saktens var gjenstand for ringeakt fra flere hold fra før av, i og med at han var domfeldt som nevnt, og at han av samme grunn vel på forhånd måtte ha tapt adskillig av den alminnelige tillit som er ønskelig for næringsdrivende. Det må nemlig antas tilstrekkelig til å dekke gjerningsinnholdet i §247 at man opptrer på en måte som er egnet til å utsette vedkommende for ny og ytterligere ringeakt eller for tillitstap som kommer i tillegg til et allerede lidt sådant, og som legger stein til byrden for en næringsdrivende med hensyn til dennes opprettholdelse av tilstrekkelig tillit til å kunne fortsette sin virksomhet. I denne forbindelse skal det videre fastslås som bevist at A hadde greid å holde den ene av sine forretninger gående hele tiden, og at B kjente til at han slik var i kjøpmannsvirksomhet fremdeles. Når retten videre finner at §247 rammer til tross for at omtalen i og for seg var sann, er det fordi hvert av rettens medlemmer finner det utvilsomt at det her må sies å foreligge en ærekrenkelse som er utilbørlig ut fra regelene i straffelovens §249 nr. 2. Vel hadde sujettet for den sivile sak og dom nyhetskvalitet og må ansees velegnet til å påkalle lesernes interesse, hvorfor det muligens kan sies å ha foreligget aktverdig grunn i lovens forstand for reportasjen, men måten denne er

Side:1600

formet og satt opp på, og innholdet av den, sett under ett, gjør den klart utilbørlig. Hensynet til trykkefriheten, og herunder til det vanligvis åpenbart berettigete ved å omtale en sivil rettssak og referere dens innhold og avgjørelser, kan ikke gjøre det berettiget å henge ut en person - som forlengst er ferdig med straffens avsoning - slik man her har gjort det, med angivelse av navn og kjøpmannstittel i samme åndedrett som forbryterbetegnelsen. Man viser til det foran gjengitte fullstendige sitat av artikkelen, herunder bl.a. setningen: «Storheleren - kjøpmann A, kom i økonomiske vanskeligheter da han ble innsatt for soning av sin siste heleridom.» (Med overskriftens betegnelse «tyv» forholder det seg annerledes, idet dette ordet jo bare er brukt i en slags overført betydning: «tyv fanger tyv», som ikke rommer noen angivelse om tyveri i egentlig, forbryterisk forstand overhodet.)

B blir således å straffedømme.

Når det gjelder C, finner retten bevist at han personlig har hatt direkte med angjeldende artikkel å gjøre. Dette for så vidt som han i egenskap av en av de ansvarlige redaktører i Verdens Gang på den tiden, var den av redaktørene som ved anledningen foresto sentralredaksjonen i forbindelse med den gjennomgåelse og eventuelle avsiling av foreslått stoff som i samsvar med vanlig arbeidsgang foregikk i avisen. Rutinen der var den vanlige, at en journalists artikkel blir forelagt avdelingssjef og deretter forelegges sentralredaksjonen. I det foreliggende tilfelle stammet artikkelen eller reportasjen fra en som selv var avdelingssjef, idet B var sjef for den avdeling som hadde med rettsreportasjen å gjøre - en art reportasjer sistnevnte hadde forestått i ti år. I dette tilfellet gikk derfor angjeldende reportasje direkte fra dens forfatter til sentralredaksjonen, med C i spissen, som bl.a. i kraft av egen erkjennelse finnes å ha godkjent at B's omhandlede reportasje fikk passere, under navns nevnelse og i den form den hadde fra B's hånd. - Også for saksøkte nr. 2 finnes overhodet en forsettlig overtredelse av straffelovens §247, jfr. §249 nr. 2, å foreligge, og også denne saksøkte vil derfor bli dømt til straff. Ved straffens utmåling er det ellers ikke noe særskilt å fremheve i skjerpende eller formildende retning for noen av de nevnte to saksøkte. Straffen bør bli en bot, og utmåles til kr 500,- for hver av dem. - - -