Rt-1983-461

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1983-04-21
Publisert:	Rt-1983-461 (99-83)
Stikkord:	Voldgiftsdommers rettskraft
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 21. april 1983 i l.nr. 46 B/1983
Parter:	Peder Møller (h.r.advokat Hans Stenberg-Nilsen) mot Alf Otto Haug (advokat Ketil Arnø - til prøve).
Forfatter:	Skåre, Christiansen, Sandene, Røstad, Bølviken
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §163, §464, §180, §407, §452, §467, §468, Tvistemålsloven (1915), Tinglysingsloven (1935) §13, Jordloven (1955) §55, Bygningsloven (1965) §27, §31, Bygningsloven (1965)

Dommer Skåre: Den 23. desember 1966 ble det inngått avtale mellom Kåre Guriby og Peder Møller om delvis utparsellering av førstnevntes eiendom Øvre Haug, gnr. 96 bnr. 1 i Bærum, som er en jord- og skogbrukseiendom. Etter punkt 1 i avtalen skulle Guriby avhende et areal som allerede var regulert og som deretter ble utparsellert og bebygget. I avtalens punkt 2 ble Møller gitt opsjon på utparsellering av to tilstøtende og uregulerte arealer. Et av disse arealer er Gosliaområdet som den foreliggende tvist knytter seg til. Etter avtalen skulle Møller straks foreta det nødvendige for å få disse områdene regulert. Hans rett til områdene skulle falle bort hvis «myndighetene av en eller annen grunn etter endelig avgjørelse nekter å regulere områdene til bebyggelse». Avtalen hadde for øvrig bestemmelse om bruk av voldgift i tilfelle tvist. I avtalens punkt 23 heter det at «Guriby er oppmerksom på at hvis Møller skal makte å gjennomføre prosjektet etter denne avtale er han avhengig av et positivt samarbeide fra Guriby, likesom Møller på sin side må vise en positiv innstilling».

I et brev til Guriby i 1967 gav Møller uttrykk for at utparsellering av Goslia-området ikke kunne bli aktuelt da. Han viste til at det ikke var mulig å få tilstrekkelig vanntrykk.

Flere år senere - i brev 11. mars 1974 til Bærum kommune, reguleringsvesenet - meddelte Møller at han hadde engasjert arkitekt til å utarbeide reguleringsforslag, og uttalte at det var ønskelig å få klarlagt om et slikt reguleringsforslag lot seg gjennomføre rent teknisk. I mellomtiden var det oppstått uenighet mellom grunneieren og Møller om Møllers rett til Goslia fremdeles bestod. Dette var et blant flere spørsmål som ble forelagt for voldgiftsretten. Kåre Guriby døde i april 1974, og hans ektefelle, Borghild Guriby, overtok eiendommen. Ved kjøpekontrakt av 26. september 1974 ble eiendommen solgt til Alf Otto Haug som møtte for Borghild Guriby under forhandlingene for voldgiftsretten.

Voldgiftsretten avsa 22. oktober 1974 dom som for så vidt gjelder Goslia-området, hadde følgende slutning:

«2. Avtalen av 23. desember 1966, pkt. 2 angående Goslia-området med tilleggsavtaler kjennes fortsatt å bestå, såfremt Peder Møller får området regulert innen 1 år fra forkynnelsen av denne domsslutning. Goslia-områdets grenser er fastsatt på det ved dommen vedlagte kart (bilag 27 under dok. 6 med opptrukne røde grenser).»

Ved brev 22. januar 1975 til Bærum kommune, bygningsvesenet, satte Møller fram reguleringsforslag for Goslia. Kommunestyret traffødt xx.xx.1975 vedtak om ikke å fremme reguleringsplan for området.

Ved stevning av 4. desember 1975 reiste Møller på nytt sak for voldgiftsretten. Også denne gang gjaldt et av tvistepunktene spørsmålet om rett til utparsellering av Gosliaområdet. Voldgiftsretten avsa 12. januar 1979 dom som for så vidt gjelder dette tvistepunkt, hadde denne slutning:

«1. Punkt 2 i avtalen av 23. desember 1966 mellom Kaare Guriby og Peder Møller kjennes fortsatt å være bindende for eieren av gnr. 36 bnr. 1 i Bærum - Alf Otto Haug - eller senere eiere av denne eiendom.»

Dommen ble avsagt under dissens, idet voldgiftsrettens formann mente at det ikke var adgang til å endre den første dom.

Alf Otto Haug, som hadde overtatt Øvre Haug i 1975, og som derfor var part i den annen sak for voldgiftsretten, reiste ved stevning 4. april 1979 søksmål ved Asker og Bærum herredsrett med påstand om at voldgiftsrettens dom av 12. januar 1979 - heretter kalt voldgiftsdom nr. 2 - var ugyldig. Herredsretten avsa 11. oktober 1979 dom med slik domsslutning:

«1) Punkt i i voldgiftsrettens dom av 12. januar 1979 kjennes ugyldig.

2) I saksomkostninger betaler Peder Møller til Alf Otto Haug kr. 7450,- - syvtusenfirehundreogfemtikroner - innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne dom.»

Peder Møller påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett som 27. november 1981 avsa dom med slik domsslutning:

«Herredsrettens dom av 11. oktober 1979 stadfestes for så vidt gjelder domsslutningens punkt 1.

Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for herredsretten eller for lagmannsretten.»

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Peder Møller har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og lovanvendelsen.

I anledning ankesaken er det fremlagt en rekke nye dokumenter. Partene samt 17 vitner er avhørt ved bevisopptak ved Asker og Bærum herredsrett. Bare ett av disse vitner har vært avhørt tidligere. Saken er således langt bredere belyst enn den var for lagmannsretten.

Det saken gjelder, er om de ordinære domstoler kan sette til side en voldgiftsdom med den begrunnelse at dommen er i strid med noe som er rettskraftig avgjort i en tidligere voldgiftsdom. Dessuten er det uenighet om voldgiftsdom nr. 2 i det foreliggende tilfelle representerer et brudd på rettskraftreglene.

Den ankende part - Peder Møller - har påpekt at tvistemålsloven ikke inneholder noen bestemmelse om plikt for en voldgiftsrett til å følge rettskraftreglene i forhold til en tidligere voldgiftsdom. I alle fall foreligger det ingen hjemmel for de ordinære domstoler til å prøve om en voldgiftsdom representerer en tilsidesettelse av rettskraftreglene. Tolker man tvistemålsloven §467 og §468 utvidende, kommer man i strid med selve det prinsipp disse bestemmelser bygger på, nemlig at voldgiftsdommer ikke kan overprøves. Under enhver omstendighet kan de ordinære domstoler ikke overprøve de realitetsvurderinger en voldgiftsdom bygger på.

Subsidiært gjør Møller gjeldende at voldgiftsretten ikke legger til grunn en uriktig oppfatning av rettskraftreglene fordi det her forelå nye rettsstiftende omstendigheter som innebar at den først satte frist ikke lenger kunne ha virkning.

Her forelå to slike nye omstendigheter. For det første var det en forutsetning for voldgiftsdom nr. 1 at kommunen innen fristen ville ha tatt et realitetsstandpunkt til reguleringsspørsmålet. I voldgiftsrettens sak nr. 2 har rettens flertall gitt et autoritativt uttrykk for dette. Allerede dette gav grunnlag for ny prøving og ny konklusjon. Den materielle berettigelse av denne konklusjon kan de ordinære domstoler ikke prøve.

Dessuten motarbeidet Haug Møllers forsøk på å få området regulert. Dette skjedde ved samarbeid med nabolagskomitéen og ved henvendelse til kommunens etatsjefer og gruppeførerne for de politiske partier. Det siste skjedde etter at formannskapet med 9 mot 6 stemmer hadde gått inn for at det ble truffet prinsippvedtak om at det skulle legges frem reguleringsforslag for området, og at bygningsrådet skulle anmodes om å fremme slikt forslag.

Haugs oppførsel var i strid med avtalens punkt 23 om samarbeidsplikt, og det er grunn til å tro at denne plikten har vært motiverende for voldgiftsretten når Møllers frist ble satt så kort som til ett år. Haug måtte ha rett til å komme med innsigelser mot Møllers planer, som hadde sammenheng med driften av eiendommen, blant annet kunne han ivareta sitt behov for velteplass for tømmer. Men hans aktivitet gikk lenger enn dette.

Haugs opptreden hadde avgjørende betydning. De 9 medlemmer av formannskapet som utgjorde flertallet, bestod av medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti. I kommunestyret ble vedtaket om ikke å fremme reguleringsforslaget truffet med 40 mot 17 stemmer, etter at nesten halvdelen av Høyres gruppe og hele Kristelig Folkepartis gruppe hadde sluttet seg til flertallet. Dette var en politisk kontroversiell sak hvor det skulle lite til for å påvirke resultatet. Og det har Haug utvilsomt gjort på en utilbørlig måte.

Møller har også anført at han ble motarbeidet av Haug da han i 1981 tok opp reguleringsspørsmålet på nytt. Det er dessuten påpekt at Haug nå selv har fremmet reguleringsforslag for Goslia. Begge disse forhold kaster lys over Haugs tidligere opptreden.

Den ankende part - Peder Møller - har nedlagt slik påstand:

«1. Peder Møller frifinnes.

2. Alf Otto Haug dømmes til å betale saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett til Peder Møller.»

Ankemotparten - Alf Otto Haug - har anført at lagmannsrettens dom er riktig og bygger på riktige premisser.

Det er således riktig når lagmannsretten tar utgangspunkt i at en voldgiftsrett må legge de alminnelige regler om dommers rettskraft til grunn for sin virksomhet, og at de ordinære domstoler må ha kompetanse til å kjenne en voldgiftsdom ugyldig når voldgiftsretten har anvendt rettskraftreglene på en uriktig måte. Domstolene må ved prøvingen ta standpunkt til spørsmål både av faktisk og rettslig art.

Ved prøvingen av spørsmålet om hva som ble rettskraftig avgjort ved voldgiftsdom nr. 1, må man - her som ved andre dommer - ta utgangspunkt i rettens konklusjon, men premissene kan brukes som tolkingsmoment. Man kan ikke legge vekt på hva voldgiftsrettens flertall i dom nr. 2 sier om sine forutsetninger da voldgiftsdom nr. 1 ble avsagt. En voldgiftsdom må - som andre dommer - tolkes objektivt.

Voldgiftsdom nr. 1 fastsetter at Møllers avtale skulle falle bort om han ikke innen ettårsfristen fikk vedtatt en reguleringsplan for området. Denne forståelse støttes av premissene for dommen. Behandlingen av reguleringsplanen utviklet seg som man måtte kunne forutse, og det lå ikke noe uventet i resultatet. Voldgiftsrettens flertall har utilsomt foretatt en ny prøving i strid med rettskraftsreglene.

Spørsmålet om hvordan Haug skulle forholde seg, ble ikke berørt i voldgiftssak nr. 1. Haug har for øvrig ikke gjort noe annet enn han var berettiget til å gjøre som nabo og grunneier. Dessuten er det åpenbart at det han foretok seg, ikke kan ha hatt betydning for resultatet av reguleringssakens behandling i kommunen.

Ankemotparten - Alf Otto Haug - har nedlagt slik påstand:

«1. Eidsivating lagmannsretts dom av 27. november 1981 stadfestes.

2. Peder Møller tilpliktes å betale saksomkostninger til Alf Otto Haug for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og vil bemerke:

Jeg finner det klart at rettskraftreglene også gjelder for voldgiftsdommer, og at voldgiftsretten i sak nr. 2 måtte legge de alminnelige rettskraftregler til grunn for sin avgjørelse. Jeg viser til tvistemålsloven §464 annet ledd, jfr. §163. Den dissenterende dommer i voldgiftsretten - rettens formann - bygger på dette, og så vidt skjønnes må dette utgangspunkt også være akseptert av voldgiftsrettens flertall.

Jeg er videre enig med lagmannsretten når den kommer til at en voldgiftsdom må kjennes ugyldig dersom den avgjør et spørsmål som allerede er rettskraftig avgjort ved en tidligere voldgiftsdom. Som påpekt av lagmannsretten er det noe tvilsomt om resultatet direkte kan forankres i tvistemålsloven §467 eller §468. Det dreier seg imidlertid om en feil som er nært beslektet med ugyldighetsgrunner loven uttrykkelig nevner, og reelle hensyn tilsier utvilsomt at rettskraftspørsmålet kan prøves av domstolene. Om resultatet kan bygges på en utvidende eller analogisk anvendelse av de bestemmelser lagmannsretten særskilt viser til, eller om resultatet kan anses å følge av uskrevne regler, tar jeg ikke standpunkt til. At ugyldighetsreglene ikke er uttømmende oppregnet i loven, er antatt av Lindboe: Privat rettergang side 169 og side 172, se også Ot. prp. nr. 29 (1979-80) om endringer i tvistemålsloven side 29 (høyesterettsdommer Eckhoffs utredning, vedlegg I til proposisjonen).

Jeg er også enig med lagmannsretten når den forutsetter at domstolene i den utstrekning det er nødvendig for å prøve de reiste rettskraftspørsmål, må ta standpunkt til bevis- og rettsspørsmål i forbindelse med voldgiftsdom nr. 2.

Når det gjelder betydningen av reguleringssakens utvikling, er jeg enig i det som sies av lagmannsretten med henvisning til partenes anførsler og herredsrettens premisser. Det er utvilsomt riktig når lagmannsretten forstår domskonklusjonen i voldgiftsdom nr. 1 slik at Møllers rett skulle bortfalle dersom kommunestyret ikke innen fristen på ett år hadde truffet vedtak om å regulere området. Jeg er for øvrig også enig med herredsretten og lagmannsretten i at det er samsvar mellom denne forståelse og voldgiftsrettens premisser, hvor det blant annet uttales:

«Selv om retten er i tvil om partene vil kunne oppnå noen regulering av Goslia-området i dag er den av den oppfatning at Peder Møller må ha en rett til nu etter at kartlegging er skjedd, å få reguleringsspørsmålet endelig avgjort av kommunen. Han må isåfall snarest få klarlagt om kommunen vil gå med på å regulere området eller ikke. Fru Guriby kan ikke være forpliktet til fortsatt i lengere tid å ha en slik uklar utparselleringsklausul knyttet til sin eiendom.»

Det jeg her har gjengitt, bekrefter den forståelse av voldgiftsdommens konklusjon som jeg har nevnt. Sitatet viser dessuten at resultatet av reguleringssakens behandling ikke kan ha representert noe som var uforutsett.

Jeg er etter dette enig med herredsretten og lagmannsretten i at kommunestyrets vedtak ikke var noen slik ny rettsstiftende kjensgjerning at voldgiftsretten i sak nr. 2 kunne endre den frist som dom nr. 1 fastsatte.

Når det gjelder betydningen av den illojale motarbeidelse av reguleringsplanen som Haug ifølge Møller har gjort seg skyldig i, er det riktig som lagmannsretten påpeker, at voldgiftsdom nr. 1 ikke inneholder noe om hvordan Haug skulle forholde seg. Det er for så vidt uten holdepunkter i premissene når voldgiftsrettens flertall i sak nr. 2 sier at det «bygget også på den forutsetning at eieren av Øvre Haug ikke ville motsette seg reguleringsplanens gjennomføring». Dette har imidlertid mindre betydning for så vidt det her er spørsmål om et krav til lojalitet som også kommer til uttrykk i avtalen og dessuten kan utledes av alminnelige rettsregler. Jeg tilføyer ellers at flertallets premisser i voldgiftsdom nr. 2 på flere punkter er uklare når det gjelder den rettslige konsekvens av Haugs forhold. For det første er det ikke tatt standpunkt til hvilken betydning Haugs handlemåte kan ha hatt for resultatet av reguleringssaken. Det er også uklart om motarbeidelsen er ment å skulle være et selvstendig grunnlag for ny dom, eller om det skulle inngå i en helhetsvurdering hvor det også ble lagt vekt på det flertallet sier om det uforutsette ved kommunestyrets vedtak i reguleringssaken.

Spørsmålet om Haugs opptreden under reguleringssakens behandling har for øvrig vært gjenstand for omfattende bevisførsel for Høyesterett, jfr. at 17 vitner er avhørt ved bevisopptak for Høyesterett mens bare ett vitne ble ført for lagmannsretten. Stort sett bekrefter vitneførselen det som er lagt til grunn av herredsretten og lagmannsretten.

Haugs kontakt med den aksjonskomité av beboere i området som ble dannet for å argumentere mot Møllers reguleringsforslag, har utvilsomt ikke vært av slik karakter at Haug kan sies å ha motarbeidet Møllers planer. Etter min mening er det heller ikke ført bevis for at Haug har hatt kontakt med de kommunale fagsjefer på en slik måte at det kan ha interesse for saken.

Ifølge voldgiftsrettens flertall i voldgiftsdom nr. 2 gav Haug i voldgiftsretten uttrykk for at han til kommunepolitikere hadde sagt «at han for sin del ikke var interessert i reguleringen og at han helst så at Øvre Haug ikke ble ytterligere utstykket». Under bevisopptaket har Haug bekreftet at han i tiden mellom formannskapets og kommunestyrets behandling av reguleringssaken oppsøkte de fleste gruppeformenn. Han gjorde dem kjent med den konsesjon han da nettopp hadde fått på kjøpet av Øvre Haug, og som forutsatte at gården skulle drives som jord- og skogbruk. Han mente at formannskapets vedtak var i strid med landbruksmyndighetenes forutsetninger. Han overleverte også den første voldgiftsdom.

Jeg finner ikke grunn til å gå inn på de nærmere omstendigheter omkring disse henvendelser. Jeg finner heller ikke grunn til å gå inn på spørsmålet om hvilken lojalitetsplikt Haug hadde i forhold til Møller, og hvordan man eventuelt skal trekke grensen mellom denne plikt og den rett han må ha hatt til å uttale seg som grunneier og nabo som fortsatt skulle drive gården. Som nevnt i anførslene oppstod det i forbindelse med reguleringsplanen blant annet spørsmål som berørte tømmerdriften.

Når jeg ikke finner grunn til å gå inn på disse spørsmål, er det fordi jeg ikke kan se at Haugs opptreden kan ha hatt noen innflytelse på resultatet av kommunens behandling av reguleringssaken og det vedtak kommunestyret traffødt xx.xx.1975.

Reguleringssjefens innstilling til bygningsrådet gikk ut på at bygningsrådet ikke skulle sette frem forslag til reguleringsplan. Bygningsrådet sluttet seg til innstillingen. I den etterfølgende innstilling til formannskapet sluttet også teknisk rådmann seg til dette. Han påpekte den interesse Møller hadde i å få en avgjørelse innen fristen på ett år, men anførte at kommunen som reguleringsmyndighet ikke burde legge vekt på hvem som eventuelt skulle realisere en reguleringsplan. «Vurderingstemaet bør være om tiden nå er inne til å regulere området, samt i tilfelle hva det skal reguleres til.» Det ble videre påpekt at det ikke var utarbeidet generalplan for området, og at det forelå tekniske problemer i forbindelse med kloakk og overvann. Teknisk rådmann reiste også spørsmål om det burde utarbeides midlertidige reguleringsbestemmelser etter bygningsloven §31 nr. 3, men tok avstand fra dette alternativ fordi forutsetningen burde være «at en regulering ikke er betenkelig av generalplanmessige årsaker, og at man dessuten har en rimelig grad av visshet for at de manglende tekniske anlegg vil komme».

Formannskapets flertall var ikke enig i innstillingen og innbød kommunestyret til å treffe følgende vedtak:

«Kommunestyret vil under henvisning til voldgiftsrettens dom vedr. gnr. 96 bnr. 1, Gosliaområdet i Lommedalen, i prinsippet akseptere, at det legges frem reguleringsforslag for området, og ber bygningsrådet fremme slikt forslag».

Formannskapets vedtak ble umiddelbart gjenstand for kritikk i avisene. Det ble dels hevdet at Møller hadde fått særbehandling sammenlignet med andre som ikke hadde fått gjennomført sine reguleringsforslag, og dels henvist til generalplansituasjonen. Det er etter min mening ikke noe som viser at denne kritikk har Haug som kilde. Jeg må legge til grunn at når kommunestyret vedtok innstillingen fra teknisk rådmann, bygger det på de faglige synspunkter som var kjent allerede fra innstillingen, og eventuelt også på kritikken mot brudd på likhetsprinsippet. Haugs handlemåte kan etter min mening ikke ha hatt betydning for resultatet. Men da er det heller ikke riktig å legge til grunn at hans opptreden skulle representere en ny rettsstiftende kjensgjerning som skulle gi grunnlag for å endre voldgiftsdom nr. 2.

Jeg tilføyer at et vedtak i samsvar med innstillingen fra formannskapets flertall om i prinsippet å akseptere at det ble fremlagt reguleringsvedtak, neppe ville ha vært avgjørende for Møllers fortsatte rett etter avtalen og voldgiftsrettens dom nr. 1.

Møller har tapt saken. Jeg kan ikke slutte meg til lagmannsrettens begrunnelse for ikke å idømme saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten. Etter omstendighetene finner jeg likevel at saksomkostninger ikke bør idømmes for herredsretten. Jeg mener imidlertid at Haug må tilkjennes saksomkostninger både for lagmannsretten og Høyesterett.

Haug har fremlagt omkostningsoppgave som legges til grunn. I samsvar med denne settes omkostningene for lagmannsretten og Høyesterett til 90.000 kroner, hvori inngår et mindre omkostningsbeløp.

Jeg stemmer for denne Dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes, bortsett fra avgjørelsen om saksomkostninger for lagmannsretten.

I saksomkosninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler Peder Møller til Alf Otto Haug 90.000 - nitti tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Christiansen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Sandene, Røstad og Bølviken: Likeså.

Av herredsrettens dom (herredsrettsjustitiarius Jacob Walnum): - - -

Saksforholdet er følgende:

Den 23. desember 1966 inngikk Kåre Guriby og Peder Møller en utparselleringsavtale vedrørende førstnevntes eiendom i Lommedalen. Under punkt 1 i avtalen omtales et areal og under pkt. 2 heter det bl.a.:

«2. Dertil skal avhendelsen eventuelt omfatte 2 tomteareal på oversiden av vei 814 med nødvendig forlengelse av denne vei (nedenfor kalt Goslia-området og området ved fru Elin Larsens parsell).

Møller skal straks foreta det nødvendige for å få disse områder regulert. Hvis myndighetene av en eller annen grunn etter endelig avgjørelse nekter å regulere områdene til bebyggelse bortfaller disse.

Møller skal stå fritt når det gjelder Gosliaområdet og området ved fru Elin Larsens parsell. Når eventuell regulering av disse områder er vedtatt skal Møller innen 3 måneder ta standpunkt til om områdene skal tas med i avhendelsen.

Grensene for de 2 områder som ikke er regulert kan ikke endelig fastlegges før kartlegging og regulering er foretatt. Møller skal ta med så mye som han etter egen vurdering finner er økonomisk forsvarlig.»

I punkt 22 var inntatt voldgiftsklausul hvoretter tvister skulle avgjøres av høyesterettsadvokatene Arvid Fossum og Hans B. Myhre, eventuelt med en oppmann oppnevnt av disse to.

For øvrig skal nevnes at i punkt 23 var forutsatt «et positivt samarbeide fra Guriby».

Alf Otto Haug kjøpte eiendommen Guriby gnr. 96, bnr. 1, Haug, i 1974. Da verserte voldgiftssaken nr. 1 mellom Peder Møller og fru Guriby, idet Kaare Guriby var død. I kjøpekontrakten datert 26. september 1974 var det i punkt 11 henvist til den verserende voldgiftssak som «dreier seg til dels om rettigheter som Peder Møller påståes å ha ervervet i eiendommen». Det ble bestemt i punkt 11 at hvis Møller skulle få medhold, skulle den økonomiske betydning av dette for avtalens parter avgjøres ved takst. Det er på det rene at Haug møtte som fru Guribys medhjelper og støtte under voldgiftsrettens forhandlinger. Fra rettsboken i møte 30. august fremgår at partene var enige om at Haug, «som muligens skulle overta eiendommen Øvre Haug skulle avhøres som vitne».

Voldgiftsdommen, som ble avsagt 22. oktober 1974, jfr. foran, var enstemmig, og som formann var oppnevnt høyesterettsadvokat O. Trampe Kindt. Peder Møller, som var saksøker, hadde om Goslia-området nedlagt slik påstand for voldgiftsretten:

«Punkt 2 i avtalen av 23. desember 1966 mellom Kåre Guriby og Peder Møller kjennes fortsatt å være bindende for Borghild Guriby. Møller skal betale vederlag fastsatt etter pristakst for råarealet. Fullmakt til Peder Møller datert 23. desember 1966 fra Kåre Guriby i henhold til tinglysingsloven §13 kjennes å omfatte også disse områder.»

Fru Guriby nedla for så vidt angår Gosliaområdet påstand om frifinnelse.

I domspremissene om dette området er nevnt at partene er uenige om retten til området fortsatt består. Det er i stevningen herom sagt at når utbygging her ikke har kunnet finne sted, skyldes det bl.a. vannverkets krav til trykk, men at dette lar seg løse ved et pumpearrangement. «Reguleringssaken for dette område vil nå kunne fremmes for reguleringsmyndighetene til endelig avgjørelse», skal det angivelig hete i stevningen til voldgiftsretten.

Det heter videre i voldgiftsdommens premisser:

«Fru Guriby påstår på sin side at forutsetningene for en utparsellering av dette felt nå ikke lenger foreligger. Da utbygging av området ble forkastet av kommunen i 1966/67 falt også retten bort - eller er iallfall bortfalt senere. Møller på sin side hevder at de videre planer her har måttet utstå til man fikk detaljkarter over området - og det fikk man først i 1974.

Retten er for det første av den oppfatning at området ved Elin Larsens parsell er fullt utbygget i henhold til avtalen slik at saksøkeren her ikke kan kreve ytterligere areal.

Det er imidlertid tvilsomt om Goslia-områdets medtagelse ble «endelig» avgjort i 1966-67. Begge parter var dengang interessert i å få dette område helt eller delvis medtatt i utbyggingen. Denne interesse har også senere vært til stede. All den stund det trakk ut med kartleggingen av området, var det ikke mulig for Møller å fremme noe konkret forslag om regulering av Goslia-området - som kommunen kunne ta standpunkt til. Saksøkte har heller ikke forlangt noe innsats fra Møller her.

Selv om retten er i tvil om partene vil kunne oppnå noen regulering av Goslia-området i dag er den av den oppfatning at Peder Møller må ha en rett til nu etter at kartlegging er skjedd, å få reguleringsspørsmålet endelig avgjort av kommunen. Han må i så fall snarest få klarlagt om kommunen vil gå med på å regulere området eller ikke. Fru Guriby kan ikke være forpliktet til fortsatt i lengre tid å ha en slik uklar utparselleringsklausul knyttet til sin eiendom. Retten er således kommet til at Peder Møllers rettigheter etter avtalens pkt. 2 ikke er bortfalt såfremt han innen 1 år fra voldgiftsrettens avgjørelse oppnår å få Bærum kommune til helt eller delvis å regulere Goslia-området. Han må isåfall respektere de inngåtte avtaler og herunder bl.a. innen 3 måneder fra reguleringsplan foreligger meddele saksøkte om han vil kreve å overta noe av området eller ikke. Pristakst må isåfall også avholdes over det område som kreves avstått og oppgjør foretas.»

Voldgiftsrettens domsslutning er gjengitt foran.

Peder Møller begjærte rettelse av domsslutningen eller premissene, men begjæringen ble avslått. Peder Møller opptok også arbeidet med å få regulert området.

Bygningsrådet behandlet saken i møte 24. april 1975 og traff slikt vedtak:

«Under henvisning til fylkeslandbruksstyrets vedtak av 19. mars 1975, vann- og kloakkvesenets uttalelse av 5. mars 1975, kloakkplankontorets uttalelse av 28. februar 1975 og reguleringssjefens konklusjon, finner bygningsrådet ikke grunn til å sette frem forslag til reguleringsplan.

Saken oversendes teknisk rådmann til videre forføyning i samsvar med bygningsloven §27. februar »

Kommunestyret behandlet dernest saken den 4. sept. 1975 og vedtok da:

«Kommunestyret slutter seg til bygningsrådets vedtak i møte 24. april 1975 om ikke å fremme reguleringsplan for del av gnr. 96, bnr. 1, Gosliaområdet, Lommedalen.»

Vedtaket bygger på en innstilling av teknisk rådmann av 20. august 1975 (bilag 1 til dok. 10).

Den 22. august 1975 ble Alf Otto Haug meddelt konsesjon på eiendommen. I konsesjonen ble bl.a. bestemt:

«Den i tvisten mellom advokat Peder Møller og Borghild Guriby avsagte voldgiftsdom av 22. oktober 1974 har overfor Alf Otto Haug som kjøper samme virkning som overfor Borghild Guriby hvis hun hadde beholdt eiendommen.»

I desember 1975 reiste Peder Møller ugyldighetssøksmål ved Asker og Bærum herredsrett mot fru Guriby og Alf Haug. Her ble voldgiftsdom av 23. oktober 1974 påstått ugyldig bl.a. fordi domsslutningen var selvmotsigende eller tvetydig. Det var en feil å forme domsslutningen på en slik måte. Enten besto saksøkerens rettigheter eller så var de bortfalt. Det ble videre hevdet at dommen måtte oppheves fordi den stred mot lov. Avtalen ga ikke voldgiftsretten noen adgang til å sette noen slik ettårsfrist. Det forelå heller ikke annet rettsgrunnlag for fristen.

Det ble også hevdet at kommunestyrets vedtak var en ny kjensgjerning som måtte føre til at voldgiftsdommen var ugyldig.

Etter at det var inngitt tilsvar i saken ble den stanset. Peder Møller hadde da reist nytt søksmål for voldgiftsretten og ugyldighetssøksmålet ble senere trukket tilbake og saken hevet ved kjennelse.

Det er fremlagt en del materiale fra voldgiftsrettssak nr. 2.

I en rettsbok datert 12. oktober 1976 er protokollert følgende:

«b)

Voldgiftsdommerne var gjort kjent med at det er uttatt stevning til Asker og Bærum herredsrett angående det samme spørsmål som nu er reist for voldgiftsretten. De var gjort kjent med at denne sak er søkt stillet i bero for herredsretten.

Såfremt voldgiftsretten skal bedømme den reiste tvist som en ny selvstendig voldgiftssak, må det være forutsetningen at partene er enige både herom og at ugyldighetssaken for herredsretten bortfaller. Det kan ikke være riktig å reise ny selvstendig sak for voldgiftsretten før herredsrettssaken er avgjort.

Da Alf Otto Haug, som har overtatt Haug, ikke var med som part i den første voldgiftsavtale, må han eventuelt uttrykkelig godta å delta som part i denne sak.

Retten var enig om at partene burde få 3 ukers frist til å besvare foran nevnte spørsmål.»

I et brev 13. oktober 1978 fra voldgiftsrettens formann til partene hvor saken ble berammet, blir påpekt at avvisningsspørsmålet vil bli prosedert først og hvis det ikke fører frem, må partene forberede seg på å prosedere realiteten.

Voldgiftsretten holdt deretter rettsmøte den 23. oktober 1978. I rettsboken er innledningsvis pekt på at saksøkeren har fremholdt at det må være adgang til å reise ny voldgiftssak om utbyggingen av Goslia-området på basis av de nye forhold som senere var inntrådt. Det heter dernest i rettsboken:

«Etter at fru Guriby har overdratt eiendommen til Alf Otto Haug og selv er avgått ved døden har førstnevnte reist spørsmål om han er pliktig til å inntre som part for voldgiftsretten.

Slik som saken nå foreligger er voldgiftsretten av den oppfatning at den først må avgjøre om Alf Otto Haug skal inntre som part etter fru Guriby eller ikke.

Det er på bakgrunn av kjøpekontrakten av 26. september 1974 mellom fru Guriby og Alf Otto Haug og dennes konsesjon av 22. august 1975 på det rene at Alf Otto Haug kjente hele voldgiftssaken og er forpliktet til å respektere voldgiftsdommen av 22. oktober 1974.

Retten må derfor legge til grunn at Alf Otto Haug har de samme forpliktelser etter voldgiftsavtalen og dommen som fru Borghild Guriby hadde.

I den utstrekning fru Guriby måtte være forpliktet til å la det nå reiste tilleggsspørsmål avgjøre ved voldgiftsretten, må også Alf Otto Haug finne seg i dette. Han vil ikke stå bedre i avvisningsspørsmålet enn fru Guriby ville ha gjort såfremt hun fortsatt hadde vært part.

Voldgiftsretten kan derfor ikke godta at Alf Otto Haug kan uttre av saken fordi han ikke var part i den opprinnelige voldgiftsavtale av 23. desember 1966. Han er gjennom kjøpekontrakten, den etterfølgende deltagelse i voldgiftssaken og konsesjonen trådt inn ved siden av fru Guriby. Han må finne seg i voldgiftsbehandlingen - sålangt som hun måtte ha godtatt dette.»

Om realiteten i voldgiftssak nr. 2 heter det samme sted:

«I den nye sak reiser saksøkeren spørsmålet om Bærum kommunes behandling av reguleringssaken går inn under voldgiftsrettens domsslutning pkt. 2 - slik at Peder Møllers eventuelle rett til utbygging dermed er bortfalt.

Saksøkeren hevder at Bærum kommunes behandling av reguleringssaken ligger utenfor det voldgiftsretten har forutsatt. Voldgiftsretten skal ha forutsatt en realitetsbehandling. Forholdet er imidlertid etter saksøkerens oppfatning at reguleringsforslaget er lagt på is uten slik realitetsbehandling. Det er derved blitt en annen behandling enn voldgiftsretten hadde forutsatt. Påstanden går således ut på at voldgiftsavtalen fortsatt skal være bindende.»

Voldgiftsdom nr. 2 av 12. januar 1979 ble avsagt med dissens. Flertallets konklusjon under punkt 2 er i samsvar med Møllers påstand og den er gjengitt foran.

Voldgiftsrettens flertall har begrunnet sitt standpunkt med bl.a. følgende:

«Voldgiftsretten hadde, da det i den forrige domskonklusjon ble satt en frist på 1 år til å gjennomføre reguleringen, andre forutsetninger enn de som viste seg å være tilstede under de kommunale myndigheters behandling av reguleringsplanen. Flertallet vil først konstatere at saksøkeren gjorde hva han kunne for å få reguleringsplanen realitetsbehandlet innen den frist som var satt. Dette hadde saksøkeren rett til å søke påskyndet i de kommunale organer. Flertallet var den gang da fristen ble satt ikke kjent med at det forelå konkrete reguleringsforslag fra Lommedalen som kommunen hadde lagt på is og kjente således ikke til at behandling innen 1-årsfristen ville stille saksøkerens reguleringsforslag i en særstilling i forhold til andre søkere.

Flertallet hadde også den forutsetning da 1-årsfristen ble satt, at det var rimelig å tro at man innen en slik frist ville ha fått saken avgjort i realiteten, hvilket etter flertallets mening vil si at det enten skulle reguleres til bebyggelse eller til friareal eller til skogbruk. Etter det som foregikk under kommunens behandling, legger flertallet til grunn at det ikke er blitt en endelig realitetsbehandling av saken og henviser for så vidt til den innstilling som teknisk rådmann avga, og som igjen bygger på forutgående innstillinger fra andre institusjoner som saken var forelagt. Formannskapet sluttet seg for øvrig ikke til denne innstilling hva derimot kommunestyrets flertall til slutt gjorde. Imidlertid er vedtaket etter flertallets mening slik å forstå at de ikke ville gå inn for å fremme en reguleringsplan på det daværende tidspunkt. Derimot er det tydeligvis begrunnet med at det var forskjellige omstendigheter som gjorde at tidspunktet ikke var inne, så som muligheter til utslipp, andre reguleringsplaner m.v.»

Flertallet fortsetter sitt votum med å peke på at flertallet også bygget på den forutsetning at grunneieren ikke ville motsette seg reguleringsplanens gjennomføring. Da kommunestyret behandlet saken hadde Alf Otto Haug overtatt eiendommen og han uttrykte overfor politikerne at han ikke var interessert i reguleringen og at han helst så at eiendommen ikke ble ytterligere utstykket. Dette mener flertallet var i strid med de plikter eieren av eiendommen hadde etter avtalen av 1966.

Disse forhold mener flertallet er nye kjensgjerninger «som voldgiftsretten ved første gangs behandling ikke la til grunn for sin avgjørelse», og flertallet mener derfor at saksøkeren «har krav på at voldgiftsretten vurderer også disse ting i den nye sak».

Flertallet sier videre:

«Flertallet ser det da slik at det saksøkeren i h.t. den inngåtte avtale har krav på, er å få endelig avgjort fra de regulerende myndigheters side, om det blir gitt adgang til bebyggelse eller ikke. Dette er et spørsmål som det er anledning til å ta opp og få avgjørelse i fra saksøkerens side, selv om et forslag til generalplan inntil 1985 viser at inntil dette tidspunkt er den kommunale intensjon at det ikke skal bygges akkurat på Goslia-området f.eks. ...»

Mindretallet har formulert sine premisser slik:

«Voldgiftsrettens formann er av en annen oppfatning idet han mener at premissene klart gir uttrykk for at Møllers reguleringsforslag muligens ikke ville bli godtatt av kommunen. Retten har enstemmig gitt uttrykk for en tvil om et slikt reguleringsforslag ville føre frem og har sagt at Møller må få klarlagt om kommunen «vil gå med på å regulere området eller ikke».

I avtalen av 23. desember 1966 sies det dessuten «Hvis myndighetene av en eller annen grunn etter endelig avgjørelse nekter å regulere området til bebyggelse bortfaller disse».

Retten bygget sine premisser på avtalen slik at det må være helt klart at kommunens nektelse av å regulere til bebyggelse bl.a. fordi landbruksmyndighetene nektet fradeling etter jordloven §55 er fullt tilstrekkelig etter avtalens tekst.

Retten kan ikke gi sine premisser eller domskonklusjon en større slagkraft enn det som følger av avtalen.

I tillegg hertil kommer at det ville ha vært en helt ekstra ordinær fremgangsmåte etter bygningsloven §27 pkt. 2 om kommunen skulle ha regulert en liten del av en privateiendom til landbruksformål eller friareal, når nektelsen medfører den samme realitet.

Voldgiftsretten måtte i 1974 både ha bygget på avtalen av 1966 under forutsetning om at det kunne bli nektelse av reguleringen av en eller annen grunn, og at kommunen ville behandle saken på regulær måte etter bygningsloven §27. Etter forvaltningsretten er det foreliggende resultat etter bygningsloven endelig.

Disse forutsetninger har holdt stikk og den regulering som er nektet ligger innenfor voldgiftsdommens premisser.

Det er da ingen adgang for en voldgiftsrett til å omgjøre sin tidligere avgjørelse.» - - -

Retten skal bemerke:

Det foreligger en skriftlig utbygningsavtale vedrørende en eiendom med voldgiftsklausul. Det er på det rene at den ikke er tinglyst, men saksøkeren var kjent med at det forelå en slik avtale da han overtok eiendommen. Han var også kjent med at det verserte en voldgiftssak, slik at han måtte forstå at det var en voldgiftsklausul.

Han har senere akseptert at han skulle være bundet av voldgiftsdommen og retten er under disse omstendigheter enig i voldgiftsrettens standpunkt inntatt i rettsboken og gjengitt foran, om at saksøkeren må finne seg i voldgiftsbehandling av tvisten i sak nr. 2.

For øvrig vil retten tilføye at det er ikke klarlagt fra saksøkerens side i hvilken utstrekning han protesterte mot partsforholdet. Han fikk i oktober 1976 en frist på tre uker til å erklære om han ville «godta å delta som part». Såvidt skjønnes ble det først i 1978 protestert og retten antar derfor at han må ha «innlatt seg på forhandling for voldgiftsretten», jfr. tvistemålsloven §452 annet ledd. Saksøkeren kan derfor ikke gis medhold på dette grunnlag.

Når det gjelder spørsmålet om rettskraft og ny sak på grunn av nye faktiske omstendigheter, er dette til en viss grad to sider av samme sak. Slår rettskraftvirkningene igjennom, blir ny sak avvist av denne grunn, selvom det er nye faktiske omstendigheter oppstått etter vedkommende dom. Hvis det motsatt tillates ny dom, er det fordi saken i relasjon til denne omstendighet ikke er rettskraftig avgjort.

Spørsmålet om hvilken rettskraft som ligger i dom nr. 1 er avhengig av domsslutningen. Det er klart at det bare er det som følger av domsslutningen som er rettskraftig avgjort. Det kan vises til Bratholm, Hov, 416, Alten, Tvistemålslovens, 3. utgave side 181 og Eckhoff Rettskraft side 60 flg. Sistnevnte sier at det bare er hvor konklusjonens ordlyd volder tvil at domsgrunnene får betydning. Er det strid mellom konklusjon og premisser, må konklusjonen følges. Det er også (side 62) uttalt at tolkingen skal være objektiv «i den forstand at det er ordenes alminnelige mening, og ikke det dommeren måtte ha lagt i den, som er avgjørende». Retten tiltrer disse synspunkter. Det kan i denne forbindelse også vises til Rt-1932-1041 og Rt-1952-636. I den sistnevnte avgjørelse ble voldgiftsmenn nektet ført som vitner om hva de hadde tatt hensyn til ved sin avgjørelse.

Dom nr. 1 er en fastsettelsesdom, det vil si den fastslår hva som er rett mellom partene etter avtalen av 1966. Den sier at avtalen er bindende «såfremt Peder Møller får området regulert innen 1 år». Dette er i og for seg klar tale og det skulle strengt tatt være unødvendig å se hva premissene sier. Det er på det rene at det var tvist mellom partene om retten til området fremdeles besto. Retten fant det «tvilsomt» om området ble endelig avgjort i 1966/67, men den var av den oppfatning at Peder Møller måtte ha rett til å få reguleringsspørsmålet endelig avgjort. Retten sier så: «Han må i så fall snarest få klarlagt om kommunen vil gå med på å regulere området eller ikke». Det er videre pekt på at fru Guriby ikke i lengre tid skal være forpliktet til å ha en uklar klausul knyttet til eiendommen. Voldgiftsretten mener «således» at rettighetene består «såfremt han innen 1 år - - oppnår å få Bærum kommune til helt eller delvis å regulere Goslia-området».

Det er god overensstemmelse mellom premisser og slutning. Voldgiftsretten har satt en frist for Peder Møller til å få området regulert. Oppfyller han ikke dette vilkår innen fristens utløp, består ikke hans rettighet lenger.

Herredsretten understreker at når det er avsagt en slik fastsettelsesdom angående tolkningen av avtalen, er det dommen som partenes rettsstilling er avhengig av. Det den dekreterer må respekteres uten hensyn til hvilke uttrykk den bakenforliggende avtale bruker (jfr. Eckhoff side 29). I premissene for dom nr. 2 oppsummerer flertallet sitt syn med å trekke inn den inngåtte avtale, men dette er etter herredsrettens mening irrelevant fordi fastsettelsesdommen på bindende måte gir uttrykk for rettsstillingen mellom partene. Etter dommen er det rettskraftig avgjort at rettigheten fortsatt består «såfremt Peder Møller får området regulert innen 1 år».

I dom nr. 2 har flertallet strøket dette vilkår fordi det angivelig skal foreligge nye kjensgjerninger «som voldgiftsretten ved første gangs behandling ikke la til grunn for sin avgjørelse».

Det er angivelig flere slike kjensgjerninger. En slik kjensgjerning er at Alf Haug handlet i strid med sine plikter etter avtalen ved å øve påtrykk på politikerne i herredsstyret. Som nevnt var det inntatt en bestemmelse i kontrakten om «positivt samarbeide fra Guriby», og voldgiftsretten forutsatte i dom nr. 1 at grunneieren ikke ville motsette seg Peder Møllers reguleringsforslag. Det må etter herredsrettens syn være helt klart at saksøkerens forhold ikke er noen ny faktisk omstendighet som kan ha den virkning som flertallet tillegger den i dom nr. 2. Om det foreligger noe kontraktsstridig forhold fra saksøkerens side for så vidt, kan det i beste fall gis saksøkte et erstatningskrav, men det har ingen rettslig relevans ved tolkingen av andre kontraktsbestemmelser og for rettskraftvirkningen av dom nr. 1.

Flertallet har nevnt to andre forutsetninger. For det første at voldgiftsretten ikke kjente til at kommunen tidligere hadde lagt reguleringsforslag for Lommedalen «på is» og at voldgiftsretten forutsatte at «det var rimelig å tro at man innen en slik frist ville ha fått saken avgjort i realiteten, hvilket etter flertallets mening vil si at det enten skulle reguleres til bebyggelse, eller til friareal, eller til skogbruk».

Herredsretten er for så vidt enig med flertallet at kommunestyrets vedtak ikke er noen slik realitetsavgjørelse som her nevnt, men det kan etter herredsrettens syn ikke ha noen selvstendig betydning. Det flertallet gjør er å rette opp sin mulige feilvurdering av saksøktes muligheter til å få en slik realitetsprøve. Flertallet faller også tilbake på avtalens bestemmelse og det er som nevnt heller ikke relevant.

I dom nr. 1 har voldgiftsretten fortolket rettsforholdet mellom partene slik at kontrakten må forståes derhen at saksøkte har en ett-årsfrist som nevnt.

Etter domsslutningen er avgjort at kontrakten fortsatt består «dersom» saksøkte innen en frist får området regulert. Det er klart sagt i premissene at saksøkte må få klarlagt «om kommunen vil gå med på å regulere området eller ikke». Tidsfristen er satt for å få klarlagt dette innen rimelig tid av hensyn til grunneiernes interesse. Kommunens vedtak ligger innenfor det som her er trukket opp for vilkårets innhold.

Det er under disse omstendigheter ikke adgang til å reise ny sak på det grunnlag som er tatt opp i sak nr. 2. Det er i realiteten det samme rettsforhold som i sak nr. 1, selv om det er hevdet at voldgiftsrettens første avgjørelse angivelig hviler på andre forutsetninger. Sak nr. 2 skulle vært avvist etter tvistemålsloven §163, jfr. mindretallets votum. At dommen er avsagt i strid med rettskraftsreglene må føre til ugyldighet, jfr. Lindboe, side 169. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Christian Borchsenius, ekstraordinære lagdommere Lars L Abée-Lund og John Qvale): - - -

Lagmannsretten skal innledningsvis bemerke at det er på det rene at rettens kompetanse er begrenset til å prøve om voldgiftsdom nr. 2, avsagt 12. januar 1979, er ugyldig. Partene er enig om at lagmannsretten ikke kan foreta noen overprøvelse eller revisjon av voldgiftsdommens realitet. De to hovedpunkter som har vært prosedert - reguleringssakens utvikling og Haugs angivelige motarbeidelse - kan således ikke prøves av lagmannsretten på annen måte enn som ledd i spørsmålet om voldgiftsdommen er ugyldig. Det avgjørende i den forbindelse blir om det på de nevnte punkter var inntruffet nye omstendigheter som ga anledning til ny sak for voldgiftsretten, eller om rettskraftsvirkningene av voldgiftsdom nr. 1 stengte for ny voldgiftssak. Dette er to sider av det samme, jfr. nærmere herredsrettens dom 10 nederste avsnitt.

For ordens skyld bemerker lagmannsretten at det også er på det rene at lagmannsretten ikke kan foreta noen prøvelse av riktigheten av dom nr. 1. Lagmannsretten kan således ikke prøve om voldgiftsretten da hadde hjemmel for å fastsette en ett-årsfrist slik den gjorde.

Under prosedyren for lagmannsretten har det vært noen meningsforskjell om hjemmelen for å kjenne en voldgiftsdom ugyldig på det grunnlag at den innebærer en ny avgjørelse av noe som allerede er rettskraftig avgjort, jfr. det som er referert ovenfor av partenes anførsler. Lagmannsretten antar at det er mest nærliggende å bruke tvistemålsloven §468 nr. 5, jfr. §407 nr. 5. For ordens skyld minnes om at i tilsvaret av 12. mai 1976 til voldgiftsretten påsto de saksøkte prinsipalt avvisning ut fra rettskraftssynspunktet, jfr. §468 annet ledd at innsigelsen må gjøres gjeldende før voldgiftsdommen. Det kan riktignok sies at ordlyden i §407 nr. 5 - hvor det tales om å fremskaffe en eldre dom - ikke passer så helt godt her hvor det gjaldt ny sak for samme voldgiftsrett og rettskraftsspørsmålet var reist der. Bestemmelsen i §467 nr. 1 er muligens anvendelig (jfr. Lindboe 35 og 137). Selv om ingen av de anførte bestemmelser synes helt formulert med tanke på en situasjon som den foreliggende, finner lagmannsretten det hevet over tvil at en voldgiftsdom er ugyldig dersom den angår noe som allerede er rettskraftig avgjort ved en tidligere voldgiftsdom.

Når det gjelder spørsmålet om reguleringssakens utvikling, med kommunestyrets vedtak av 4. september 1975, var en ny omstendighet som kunne gi anledning til ny sak, eller om rettskraften av voldgiftsdom nr. 1 stengte for det, er lagmannsretten enig med herredsretten og kan i det vesentlige slutte seg til det som er uttalt i dens domsgrunner om dette spørsmål, jfr. 11 følgende. Man kan også i stor utstrekning slutte seg til ankemotpartens anførsler på dette punkt (jfr. ovenfor). Etter lagmansrettens mening er det fullt mulig å lese voldgiftsdom nr. 1 slik at det er overensstemmelse mellom konklusjon og premisser, jfr. også det som er bemerket av herredsretten (s. 11) og av ankemotparten om dette. Vilkåret i konklusjonen om at Møller måtte få regulert området innen ett år, kan ikke forståes på annen måte enn at hans rett bortfaller også om reguleringssaken ved fristens utløp står i den stilling at kommunen ikke har avsluttet realitetsbehandlingen av reguleringsforslaget, men bare har vedtatt «ikke å fremme» det. Lagmannsretten kan ikke skjønne annet enn at muligheten av en slik utgang måtte være forutsett av voldgiftsrettens medlemmer i dom nr. 1, jfr. også premissene. Det som flertallet i dom nr. 2 uttaler om sine forutsetninger i dom nr. 1, som begrunnelse for å tillate ny sak, synes det ikke å være dekning for. Flertallet må snarere sies «å rette opp sin mulige feilvurdering» av Møllers muligheter til å få en realitetsavgjørelse (jfr. herredsrettens dom 12 nederst). Reguleringssakens utvikling - at Møller ikke oppnådde en realitetsavgjørelse innen fristens utløp - kan etter lagmannsrettens mening ikke betegnes som en slik ny omstendighet som kunne gi anledning til ny sak.

Heller ikke når det gjelder Haugs angivelige motarbeidelse av Møllers reguleringsforslag, kan lagmannsretten se det som en ny kjensgjerning som ga anledning til ny sak. Som bemerket av begge parter, er det på dette punkt ikke kommet noen forutsetning til uttrykk i voldgiftsdom nr. 1, men i dom nr. 2 har flertallet anført at det bygget på forutsetningen om at eieren ikke ville motsette seg reguleringsplanen. Etter lagmannsrettens mening må man være meget forsiktig med å innfortolke den slags forutsetninger i en dom for derved å komme utenom dens rettskraftsvirkninger. Utgangspunktet må være at for å tillate ny sak må det være inntruffet nye omstendigheter som på avgjørende måte rokker ved grunnlaget for den avsagte dom. Det er ikke tilstrekkelig til å komme klar av rettskraftsvirkningene av dom nr. 1, om flertallet i voldgiftsretten hadde de forutsetninger de i dom nr. 2 gir uttrykk for. Det Haug har gjort, representerer etter lagmannsrettens mening ikke noen slike omstendigheter som berører grunnlaget for dom nr. 1.

Lagmannsretten finner for det første å måtte se helt bort fra påstanden om at Haug samarbeidet eller allierte seg med beboerne i strøket eller deres «aksjonskomité». Det Haug har gjort i denne forbindelse, er ikke mer enn hva enhver nabo måtte kunne gjøre, og kan ikke anses å være i strid med punkt 23 i avtalen av 1966. Videre finner man at den kontakt han måtte ha hatt med kommunens administrasjon/tekniske etater, er så bagatellmessig at heller ikke den kan telle noe. Den kan dessuten ikke antas å ha hatt noen faktisk virkning for reguleringssakens utfall.

Det som er gjort av betydning fra Haugs side når det gjelder spørsmålet om «motarbeidelse», må i tilfelle ligge i hans henvendelse til politikerne mellom formannskapets og kommunestyrets møte. Man viser herom til det som er referert under partenes anførsler. Så vidt forståes, foreligger det i alt vesentlig enighet om hva Haug faktisk har foretatt seg. Etter lagmannsrettens mening har Haug ikke ved dette krenket de plikter han hadde i forhold til Møller. Dels tør det være meget tvilsomt om Haugs handlemåte fikk noen betydning for utfallet, jfr. ankemotparten. Dels måtte Haug være berettiget til å vareta sine interesser som grunneier og nabo, innen rimelighetens grenser. Han kunne, uansett avtalens punkt 23, ikke være avskåret fra å gjøre noe for å påpeke f.eks. de vanskeligheter som ville oppstå for skogdriften hvis Goslia-området ble bebygget etter Møllers plan. Dessuten må punkt 23 forståes slik at begge parter hadde en lojalitetsplikt overfor hverandre, og dette får også betydning ved bedømmelse av Haugs opptreden. I den forbindelse kan man nemlig ikke se bort fra den energi som Møller på sin side la for dagen. Alt i alt mener lagmannsretten at det som Haug har gjort, ikke kan betegnes som noen slik omstendighet som kunne gi grunnlag for ny sak.

Etter dette blir herredsrettens dom punkt 1 å stadfeste. Anken har ikke ført frem, men lagmannsretten mener det foreligger ganske særegne omstendigheter, betroende på den måte voldgiftsretten behandlet saken på i dommen av 12. januar 1979. Voldgiftsretten var opprettet av partene i fellesskap, og det synes på denne bakgrunn riktigst at det ikke tilkjennes omkostninger for lagmannsrett, jfr. unntaksregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Av tilsvarende grunn bør heller ikke omkostninger for herredsretten tilkjennes i dette tilfelle.

Dommen er enstemmig. - - -