HR-1987-1136-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1987-09-10 |
| Publisert: | HR-1987-01136s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 1136/1987, jnr 505/1987 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Backer |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §31, Straffeloven (1902) §45, §22, Straffeprosessloven (1981) §388 |
Asker og Bærum forhørsrett avsa 22. juni 1987 kjennelse der Asker og Bærum politikammer ble gitt samtykke til å beholde A's førerkort inntil saken mot ham er rettskraftig avgjort, dog ikke utover 22. juni 1988. A er siktet for overtredelse av vegtrafikkloven §31 jf §22 første ledd, ved at han ved tilbakekomst etter en utenlandsreise den 7. februar 1987 kjørte sin privatbil på parkeringsplassen ved Fornebu lufthavn til tross for at han var påvirket av alkohol.
A påkjærte forhørsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett, og gjorde ved sin forsvarer blant annet gjeldende:
"I denne saken foreligger det uttalelse fra en spesialist i nevrologi som fastslår at siktede ved anledningen var i en atypisk rus som følge av en hodeskade en stund tidligere. Ved å sammenholde de medisinske opplysninger med de andre fakta i saken vil en klart se at siktede ble bevisstløs etter å ha nydt et minimalt kvantum alkohol og at den ytterligere alkoholkonsumsjon skjedde mens siktede var bevisstløs. Det hevdes derfor at siktedes bevisstløshet ikke skyldes selvforskyldt rus, i det hans alkoholinntak før bevisstløsheten inntrådte ikke var slikt at han hadde grunn til å regne med at han ville miste kontrollen over seg selv.
Det vises i denne anledning til Rt-1978-1306."
Lagmannsretten avsa 29. juni 1987 kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
I kjennelsen heter det blant annet:
"Lagmannsretten vil ikke utelukke at siktede har hatt "black out" som følge av at han etter hodeskade i Paris i oktober har fått endret alkoholtoleranse, jfr. erklæring fra Dr. Nakken (dok. 13. bilag 1.).
Det er imidlertid på det rene at siktede må ha drukket betydelige mengder alkohol, og bevisstløshet som følge av selvforskyldt rus utelukker ikke straff, selv om følgen er atypisk jfr. straffeloven §45."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, og gjør gjeldende at lagmannsretten har gjort feil i saksbehandlingen og tolket loven uriktig, jf straffeprosessloven §388.
Den spesialisterklæringen som er lagt frem i saken, konkluderer med at siktede var i en atypisk rus under kjøringen, men i erklæringen tas det ikke standpunkt til når den atypiske rusen inntrådte. Det anføres at til tross for at forsvareren i kjæremålserklæringen til lagmannsretten hevdet at tidspunket for når den atypiske rusen inntrådte, måtte være avgjørende for spørsmålet om det forelå skjellig grunn til mistanke, har lagmannsretten ikke tatt stilling til dette. Dette er en feil i saksbehandlingen. Dersom bevisstløsheten som følge av atypisk rus inntrådte etter inntak av ca to drinker på flyplassen i Frankfurt, vil den videre alkoholnytelse og kjøringen ha skjedd i en bevisstløshet som i så fall ikke skyldtes selvforskyldt rus. Det er derfor nødvendig for lagmannsretten å ta standpunkt til spørsmålet.
Det anføres videre at dersom lagmannsrettens kjennelse må tolkes slik at retten har tatt stilling til spørsmålet, og kommet til at rusen i så fall var selvforskyldt, er dette en uriktig fortolkning av straffeloven §45, idet rusen i så fall ikke var selvforskyldt. Det vises til Rt-1978-1306.
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg peker på at det her foreligger et videre kjæremål, der utvalget bare kan prøve lagmannsrettens saksbehandling og tolking av en lovforskrift, jf straffeprosessloven §388. Siktede har hevdet at det foreligger en saksbehandlingsfeil ved at grunnene for lagmannsrettens kjennelse er mangelfulle. Subsidiært har han hevdet at lagmannsretten har tolket straffeloven §45 feil.
Utvalget finner at grunnene for lagmannsrettens kjennelse kan etterlate tvil om lagmannsretten har tolket straffeloven §45 riktig. På bakgrunn av det som var anført i kjæremålserklæringen av 22. juni 1987 og på bakgrunn av den avgjørelse i Rt-1978-1306 som det var vist til, burde lagmannsretten ha gjort det klart om den har funnet at siktedes inntak av "betydelige mengder alkohol" skjedde før eller etter at bevisstløshet i tilfelle intrådte.
Lagmannsrettens kjennelse blir således å oppheve.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.