Rt-1986-722
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1986-06-18 |
| Publisert: | Rt-1986-722 (228-86) |
| Stikkord: | Arbeidsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 18. juni 1986 i l.nr. 256 K/1986 |
| Parter: | Angela Wedvich (advokat Harald Stabell) mot Mølla A/S (advokat Fred Stokvold). |
| Forfatter: | Aasland, Hellesylt, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §181 |
Oslo Byrett avsa 7. oktober 1985 dom med slik slutning:
«1. Mølla A/S' oppsigelse av 16. november 1984 kjennes ugyldig og Angela Wedvich er å anse som ansatt i Mølla A/S.
2. Mølla A/S dømmes innen 2 - to - uker til å foreta etterbetaling av lønn og feriepenger til Angela Wedvich med kr. 38000,- - kronertrettiåttetusen 00/100.
3. Mølla A/S dømmes innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse til å betale erstatning til Angela Wedvich med kr. 30000,- - kronertredvetusen 00/100 -.
4. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.»
Dommen ble påanket til lagmannsretten. Eidsivating lagmannsrett avsa 25. april 1986 slik dom og kjennelse: «Domsslutning:
1. Mølla A/S frifinnes for kravet om at oppsigelsen skal kjennes ugyldig.
2. Mølla A/S dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til Angela Wedvich kr. 50984,- - femtitusennihundreogåttifire -.
3. Angela Wedvich frifinnes for kravet om at hun skal anses for å ha vært rettmessig fratrådt i tiden 25. februar 1985 til 6. desember 1985.
4. Angela Wedvich dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til Mølla A/S saksomkostninger for lagmannsretten og byretten med kr. 38000,- - trettiåttetusen -. Slutning i kjennelse:
1. Angela Wedvich skal fratre stillingen i Mølla A/S under sakens behandling. Fristen for hennes fratreden settes til 4 - fire - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse skal Angela Wedvich betale saksomkostninger til Mølla A/S med kr. 3000,- - tretusen -.»
Dommen og kjennelsen er avsagt under dissens, idet to av meddommerne kom til at oppsigelsen var ugyldig og at kravet om fratredelse ikke burde tas til følge. - - -
Angela Wedvich har i rett tid påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Hun har bedt om at kjæremålet gis oppsettende virkning. Denne begjæring er tatt til følge i begrunnet beslutning avsagt av Høyesteretts kjæremålsutvalg 6. juni 1986.
Hun gjør i kjæremålet gjeldende at lagmannsrettens flertall har tatt feil i sin bevisbedømmelse og i rettsanvendelsen. Hun er uenig med lagmannsrettens flertall når den legger til grunn at oppsigelsen skyldes alvorlige forgåelser fra hennes side, og at hun også etter oppsigelsen fortsatte med klanderverdige forhold. Flertallet begrunner sitt standpunkt om fratredelse med at fru Wedvich skal ha medvirket til å henge ut bedriften i deler av pressen og dessuten medvirket til demonstrasjoner mot bedriften. Disse standpunktene er ikke riktige. Fru Wedvich ble invitert av Arbeiderbladet til å delta i middag på Mølla, noe hun hadde store betenkeligheter med. Middagen forløp imidlertid aldeles uten problemer eller vansker av noen art for de ansatte på Mølla. Fru Wedvich har aldri selv hengt ut Mølla A/S i pressen, eller selv deltatt i demonstrasjoner mot bedriften. Dette ble klart tilbakevist av henne selv og vitner i lagmannsretten. Det er heller ikke riktig når lagmannsretten uttaler at forholdet mellom henne og en rekke av hennes kolleger er blitt uholdbart. Hun mener det er en feil når det ikke er lagt vekt på at arbeidsforholdet de siste fire månedene etter at hun kom tilbake i desember 1985, har fungert meget bra. Dette ble dokumentert ved samtlige vitners forklaring i lagmannsretten. Det er det tidspunkt avgjørelsen skal treffes på som må legges til grunn for vurderingen av om det er rimelig at hun skal fortsette i stillingen.
Det kan derfor ikke anses urimelig at arbeidsforholdet skal fortsette inntil rettskraftig avgjørelse foreligger. Etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 er hovedregelen at arbeidstaker har denne retten. Bare dersom det ville være urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens gang, skal arbeidsgiver kunne gis kjennelse for fratredelse. Både når det gjelder kravene til dokumentasjon for det urimelige i at arbeidsforholdet fortsetter, og når det gjelder graden av urimelighet, må bestemmelsen og dens forarbeider forstås slik at det stilles strenge krav. Departementet har presisert at arbeidstakeren normalt skal ha rett til å fortsette i stillingen, og at avgjørelse i motsatt fall bare skal skje unntaksvis. Det vises for øvrig til Ot. prp. nr. 41, 1975/76 75, Evju/Jakhelln «Arbeidsrettslige emner», 348 og 344, og Friberg 376, Fanebust «Oppsigelse i arbeidsforhold», 220 og 221, og Thor-Erik Johansen «Arbeidsrett», 101 flg.
Det gjøres videre gjeldende at saksomkostninger vedrørende det spørsmål kjennelsen omfatter, ikke burde vært idømt. Det legges da vekt på at hun har vært urettmessig utestengt fra arbeidet, og at hun er den økonomisk svakeste part, samt at kjennelsen er avsagt under dissens. - - -
Mølla A/S har tatt til motmæle og inngitt tilsvar. Det anføres at lagmannsrettens avgjørelse er riktig, og kjæremotparten slutter seg til flertallets begrunnelse. Det vises for øvrig til de anførsler som fremkom i saksforberedelsen for lagmannsretten og i lagmannsrettens dom. Det fremholdes at det er vanskelig å få arbeidsforholdet til å fungere tilfredsstillende med de motsetningsforhold som har bygget seg opp. Det er imidlertid riktig at fru Wedvich har holdt en forholdsvis lav profil, selv om det har forekommet episoder også etter gjeninntredelsen. Når det gjelder fru Wedvichs rolle i de demonstrasjoner som har funnet sted, anføres det at vitneførelsen for lagmannsretten ikke ga noe entydig svar på dette. To av vitnene forklarte at det hadde sett henne i det området hvor det ble demonstrert.
Det vises til «Arbeidsmiljøloven med kommentarer» av Odd Friberg 376 1. avsnitt hvor det blant annet står: «På den annen side har departementet uttalt at skyldes oppsigelsen en forgåelse fra arbeidstakers side e.l., bør retten i alminnelighet ta et krav om at han skal fratre under sakens behandling til følge.» - - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder spørsmålet om den kjærende part skal forbli i sin stilling inntil rettskraftig dom foreligger.
I henhold til arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd har arbeidstakeren som hovedregel rett til å fortsette i stillingen inntil saken er rettskraftig avgjort. Etter denne bestemmelses tredje punktum kan retten imidlertid bestemme at arbeidstakeren skal fratre stillingen under sakens behandling «dersom retten finner det urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens behandling». I forarbeidene til bestemmelsen, Ot. prp. nr. 41 (1975-1976), 75 spalte 1 og Inst. O. nr. 90 (1976-1977) 11 spalte 1, hvor kommunal- og miljøvernkomitéen slutter seg til departementets forslag på dette punkt, er det pekt på at det vil være naturlig å skille mellom de tilfeller hvor oppsigelsen er begrunnet i disiplinære forhold og lignende, og tilfeller hvor oppsigelsen er begrunnet i bedriftens forhold. Når det gjelder de førstnevnte tilfeller, uttales det at «Skyldes oppsigelsen en forgåelse fra arbeidstakerens side eller lignende, bør retten i alminnelighet ta et krav om at han skal fratre under sakens behandling til følge. Forutsetningen er at den påståtte forgåelse er av en slik art at den kan gi saklig grunn for oppsigelse.» Av loven system og denne siste uttalelsen i lovforarbeidene følger at det ikke er en betingelse at et slikt oppsigelsesgrunnlag må ansees fullt ut bevist. Dersom arbeidsgiveren krever kjennelse for fratredelse før hovedforhandling i første instans er holdt, eller kjennelse vedrørende dette spørsmål forelegges for kjæremålsinstansen til avgjørelse, vil det som regel ikke foreligge tilstrekkelig grunnlag til å foreta en full bevisbedømmelse. Det retten da er henvist til å ta stilling til, er - som fremhevet i lovforarbeidene - om den påståtte forgåelse er av en slik art at den kan gi saklig grunn for oppsigelse. Dette må retten vurdere på grunnlag av det materiale den har til disposisjon. Herunder må den også vurdere om grunnlaget for oppsigelsen «synes tvilsomt», jfr. Ot. prp. nr. 41 (1975-1976) 78 spalte 1 om det tilsvarende spørsmål ved avskjed. Under den videre vurdering av spørsmålet om en opprettholdelse av arbeidsforholdet under sakens behandling ville være urimelig, må retten ta hensyn til «vektige innvendinger fra arbeidsgiverens side», se proposisjonen 22 spalte 1. På den annen side må det legges vekt på ulempene for arbeidstakeren ved å måtte fratre stillingen.
Etter å ha hørt forklaringer fra den kjærende part og bestyreren for restauranten og fra 26 vitner har lagmannsrettens flertall - de juridiske dommere og to meddommere - funnet oppsigelsen saklig begrunnet og gyldig. Flertallet konkluderer med at «Fru Wedvich var blitt en belastning for A/S Mølla både når det gjaldt forholdet til gjestene og arbeidsmiljøet». I domsgrunnene er det nærmere redegjort for dette. Dersom denne bevisbedømmelse er riktig, kan det ikke være tvil om at oppsigelsen er saklig begrunnet. Flertallets domsgrunner - også lest på bakgrunn av byrettens formuleringer - etterlater ikke en slik tvil om oppsigelsesgrunnlaget at ikke dette må legges til grunn ved urimelighetsvurderingen.
Når det så på denne bakgrunn skal vurderes om det vil være urimelig å opprettholde arbeidsforholdet under sakens behandling, er kjæremålsutvalget kommet til det samme resultat som lagmannsrettens flertall og kan i det vesentlige slutte seg til den begrunnelse som er gitt. De påståtte forgåelser er av en alvorlig karakter. På grunnlag av den beskrivelse som er gitt i flertallets domspremisser, er utvalget enig i at den kjærende parts påståtte uakseptable adferd både før og etter oppsigelsen, sett i sammenheng, har gjort at forholdet mellom henne og bedriften, og også forholdet til en rekke av hennes kolleger, er blitt uholdbar. Utvalget er da enig med flertallet når det uttaler: «Det teller da lite at fru Wedvich i tiden etter 6. desember 1985 stort sett har holdt «en lav profil» frem til ankeforhandlingen.» De vanskeligheter Angela Wedvich vil få ved at hun nå må fratre, kan da ikke tillegges avgjørende betydning ved den samlede vurdering.
Etter lagmannsrettens kjennelse var fristen for fratredelse satt til fire uker etter forkynnelsen av kjennelsen. Kjæremålsutvalget ga, som foran nevnt, kjæremålet oppsettende virkning til utvalget hadde behandlet saken. På bakgrunn av dette finnes fristen for fratredelse å burde settes til 2 uker etter forkynnelsen av denne kjennelsen.
Når det gjelder saksomkostningene ved avgjørelsen av fratredelsesspørsmålet, har kjæremålsutvalget full kompetanse etter tvistemålsloven §181 første ledd, idet fratredelsesspørsmålet etter lagmannsrettens kjennelse er bragt inn for utvalget. På bakgrunn av de alvorlige forgåelser fra Angela Wedvichs side som lagmannsrettens flertall har lagt til grunn for sin kjennelse, var det etter utvalgets oppfatning grunnlag for å ilegge henne saksomkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §172 jfr. §180 annet ledd.
Etter dette må lagmannsrettens kjennelse stadfestes, dog slik at frist for fratredelse settes til 2 uker fra denne kjennelses forkynnelse. Kjæremålsmotparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Påstanden tas til følge. Saksomkostningene fastsettes til kroner 1500.
Kjennelsen er enstemmig. - - -