Rt-1986-1395
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1986-12-19 |
| Publisert: | Rt-1986-1395 (450-86) |
| Stikkord: | Ærekrenkelse, Mortifikasjon |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 19. desember 1986 i l.nr. 162/1986 |
| Parter: | A (advokat Arne Meltvedt) mot B (advokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Schei, Philipson, Michelsen, Aasland, justitiarius Sandene |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §253 |
Dommer Schei: Saken gjelder adgangen til å kreve mortifisert beskyldninger fremsatt i anmeldelse til politiet.
Ved stevning av 19. juni 1985 reiste journalist B sak mot ligningssjef A med krav om mortifikasjon av en uttalelse A hadde gitt i brev til lensmannen i X. Nedre Romerike herredsrett avsa den 15. april 1986 dom i saken med slik domsslutning:
«1. Følgende utsagn i brev av 4. september 1984 fra A til X lensmannskontor kjennes dødt og maktesløst: «Denne kombinasjon sammenholdt med at det i de siste tre år har vært til dels store oppslag i avisene med mitt navn og bilde (ikke minst i den avis vedkommende journalist arbeider), gjør at det ikke er en rimelig forklaring at han mottok denne spesielle annonsen uten å reflektere over at det var meg det gjaldt.»
2. I saksomkostninger til B betaler A kr. 10150,- - kronertitusenetthundreogfemti - innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.»
Ifølge herredsrettens dom var i - - - Blad den 24. august 1984 innrykket denne annonsen:
«HUS I Ø.
Nydelig beliggenhet ved Y i Z. Boflate ca 90 kvm. 800 kvm. opparbeidet tomt med uthus. Kr. 150000 eller høystbydende. Haster grunnet flytting til Nordland. Henv. A, 72 63 44 dagtid, 72 35 9 kveld.»
Annonsen var et falsum. Den var ikke innrykket av huseieren, ligningssjef A i X. A's hus var ikke til salgs. Annonsen resulterte i at et stort antall mennesker ringte A for å få nærmere opplysninger om huset. A oppfattet annonsen som trakassering av ham. Han mente det måtte være en forbindelse mellom den falske annonsen og en rekke - sterkt kritiske - artikler om han som ligningssjef, som gjennom de foregående år hadde stått i flere aviser, ikke minst i - - - Blad.
I brev til X lensmannskontor av 4. september 1984 anmodet A om politietterforskning i forbindelse med den falske annonsen. I brevet het det blant annet:
«Det som gjør saken helt spesiell er følgende:
Fristen for innlevering av annonser til avisen er kl. 11.00 dagen før trykking.
Denne annonsen er innlevert på ettermiddag/kveld og jeg har fått opplyst at den ble mottatt etter at vedkommende hadde forklart hvor viktig det var å få annonsen inn straks. Det spesielle i annonsen, at en annonse for hussalg må inn på et øyeblikks varsel burde være nok til at den som mottok annonsen burde reagert.
Ved videre undersøkelse har jeg funnet ut at den som mottok annonsen var journalist B som er fra Å (bor nå i Oslo). Han er svigersønn til C, (møbelhandler) som er den person som, etter hva jeg har hørt, har ledet underskriftsaksjoner mot meg. Han har videre vært svært aktiv i aksjonen for å fjerne ligningssjefen i X.
Denne kombinasjonen sammenholdt med at det i de siste tre år har vært til dels store oppslag i avisene med mitt navn og bilde (ikke minst i den avisen vedkommende journalist arbeider), gjør at det ikke er en rimelig forklaring at han mottok denne spesielle annonsen uten å reflektere over at det var meg det gjaldt. Særlig da når mitt navn har hatt tildels store oppslag samme uken og sist i hans avis samme dag annonsen kom inn.»
Som følge av A's brev til lensmannskontoret, ble B, som er bosatt i Oslo, innkalt til avhør på Oslo politikammer. Politiet hadde oppfattet A's brev som en anmeldelse av B. I innkallingen til avhør av B var det angitt at saken gjaldt «Avhør i sak hvor De er anmeldt for falsk innrykk av annonse i forb. med lign.sjef A». Ved beslutning av 14. desember 1984 henla politimesteren i Romerike anmeldelsen mot B etter bevisets stilling.
B mente at A's brev til lensmannen i X inneholdt en beskyldning om at han hadde medvirket til å få innrykket den falske annonsen. Han forsøkte forgjeves å få A til å trekke tilbake beskyldningen, og etter forliksmekling, som heller ikke førte frem, reiste han saken ved Nedre Romerike herredsrett.
Om sakens nærmere faktiske bakgrunn vises til herredsrettens dom.
A begjærte fornyet behandling ved lagmannsrett. Begjæringen ble avslått ved beslutning av Høyesteretts kjæremålsutvalg. A påanket deretter herredsrettens dom. Anken gjelder rettsanvendelsen. Prinsipalt gjør han gjeldende at anmeldelsen i forhold til straffeloven §253 nr. 3 b må likestilles med vitneforklaring til politiet og at adgangen til mortifikasjon derfor i utgangspunktet er stengt. Reelle hensyn tilsier at bestemmelsen forstås på denne måten. Verken ordlyden eller forarbeidene kan være til hinder for en slik lovfortolkning. Subsidiært gjøres det gjeldende at den uttalelse som kreves mortifisert, ikke er noen beskyldning i straffeloven forstand. Det aller meste som står der, er ubestridt riktig. De slutninger og vurderinger A har kommet med i tillegg, er ikke av en slik karakter at de kan mortifiseres.
Den ankende part har for Høyesterett nedlagt slik påstand:
«Prinsipalt: Herredsrettens dom oppheves.
Subsidiært: A frifinnes.
I begge tilfelle: A tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og Høyesterett.»
B har gjort gjeldende at herredsrettens dom er riktig. Det er ikke grunnlag for å anvende straffeloven §253 nr. 3 b. Forarbeidene viser at man ikke har villet at bestemmelsen skal omfatte anmeldelser. Det som kreves mortifisert, inneholder en klar beskyldning mot ham.
Ankemotparten har for Høyesterett nedlagt slik påstand:
«1. Anken forkastes.
2. A dømmes til å betale saksomkostninger for Høyesterett til B.»
Jeg er kommet til at anken må forkastes.
Etter straffeloven §253 nr. 1 kan fornærmede kreve mortifisert beskyldninger når det har vært adgang til å føre sannhetsbevis for beskyldningen og slikt bevis ikke er ført. Fra dette generelle utgangspunktet inneholder straffeloven §253 i nr. 2 og nr. 3, jfr. nr. 4, visse nærmere angitte unntak fra mortifikasjonsadgangen.
Etter straffeloven §253 nr. 3 b skal krav om mortifikasjon som hovedregel avvises blant annet «når beskyldningen er satt fram av et vitne under forklaring i rettsmøte eller for politi eller påtalemyndighet, . . .». Språklig sett er det ikke treffende å si at opplysninger gitt i en anmeldelse som er sendt politiet, er opplysninger satt frem av et vitne i forklaring for politiet. Forarbeidene til bestemmelsen viser da også at forutsetningen har vært at beskyldninger fremsatt i anmeldelser ikke skal omfattes av den.
Begrensningene i mortifikasjonsadgangen i straffeloven §253 nr. 3 kom inn ved lovendring av 23. oktober 1964. Lovendringen må ses som en følge av dom av Høyesterett inntatt i Rt-1955-137. Det ble der i plenum med 7 mot 6 stemmer lagt til grunn at en uttalelse av et vitne i forklaring for domstolene, avgitt i aktsom god tro og innen sakens ramme, kunne mortifiseres når uttalelsen innebar en beskyldning og det ikke ble ført sannhetsbevis for denne. Dommer Heiberg, som førstvoterende - tilhørende flertallet - pekte på at adgangen til mortifikasjon av vitneutsagn fortjente de lovgivende myndigheters oppmerksomhet. Annenvoterende, dommer Bendiksby - tilhørende mindretallet - pekte blant annet på at hensynet til rettspleien sterkt talte mot en adgang til mortifikasjon av vitneutsagn for domstolene.
Dommerne Bendiksby og Heiberg utarbeidet i 1956 etter anmodning fra Justisdepartementet en betenkning om «de lovgivningspolitiske spørsmål som knytter seg til mortifikasjon av de såkalte rettspliktige og dermed beslektede utsagn . . .». Selv om deres oppdrag først og fremst gjaldt en vurdering av pliktmessige utsagn, kom de også inn på anmeldelser og vitneforklaringer til politiet, med andre ord tilfeller hvor det ikke forelå forklaringsplikt. Betenkningen har etter min mening interesse for nærværende sak, for det første ved at det slås fast at rettstilstanden på det tidspunktet - med andre ord før lovendringen i 1964 - var slik at beskyldninger fremsatt i anmeldelser kunne mortifiseres, om de alminnelige vilkår for mortifikasjon var til stede. Dernest er betenkningen av interesse ved at utrederne fant spørsmålet om anmeldere og vitner for politiet burde være vernet mot mortifikasjon, så tvilsomt at de fant ikke å burde trekke noen konklusjon med hensyn til hvilken regel man burde ha. De pekte på at det her forelå sterkt motstridende hensyn. Jeg viser til Straffelovrådets innstilling av 10. mars 1960 om Begrensninger i adgangen til mortifikasjon av ærekrenkelser, særlig sidene 42 og 44, hvor betenkningen fra dommerne Bendiksby og Heiberg er inntatt som vedlegg.
Straffelovrådet utredet nærmere spørsmålet om det burde innføres begrensninger i adgangen til mortifikasjon. I nevnte innstilling fremmet rådet forslag til begrensninger som også omfattet visse uttalelser avgitt uten at det forelå rettsplikt til det. Rådet foreslo at det - som utgangspunkt - ikke skulle være adgang til å kreve mortifikasjon av uttalelser gitt i vitneforklaringer til politiet. Rådet sondret mellom vitneforklaringer og anmeldelser. Anmeldelser ble ikke tatt med i oppregningen av de kategorier uttalelser som vernet mot mortifikasjonssøksmål skulle gjelde for. I Straffelovrådets innstilling side 23 heter det:
«Man har ikke funnet grunn til å ta med anmeldere av straffbare handlinger i oppregningen av personer som er priviligert. Imidlertid vil en anmelder og den som er fornærmet ved en straffbar handling, bli å anse som vitne eller eventuelt part når han forklarer seg i rettsmøte eller for politiet eller påtalemyndigheten. Han kommer da inn under det som foran er uttalt om vitner og parter.»
Dette kan etter min mening ikke godt forstås på annen måte enn at anmeldelser ikke omfattes av begrensningene i mortifikasjonsadgangen etter straffeloven §253 nr. 3 b. Derimot vil anmelderen nyte vern etter bestemmelsen for de forklaringer han måtte gi politiet etter anmeldelsen.
I proposisjonen og innstillingen til Odelstinget vedrørende lovendringen er det ikke uttalelser som kan forstås slik at departementet eller justiskomitéen var av den oppfatning at anmeldelser til politiet skulle gå inn under straffeloven §253 nr. 3 b.
Jeg er etter dette kommet til at beskyldninger fremsatt i anmeldelser til politiet ikke er vernet mot mortifikasjon etter bestemmelsen i straffeloven §253 nr. 3 b. Lovforarbeidene, og også ordlyden i bestemmelsen, tilsier at den forstås slik. Jeg finner ikke grunn til å gå inn på de reelle hensyn den ankende part har trukket frem til støtte for sin lovtolking. Det kan nok anføres grunner for å likestille uttalelser i anmeldelser med uttalelser gitt i vitneforklaringer for politiet med hensyn til vern mot mortifikasjon. Men jeg vil også peke på at i hvilken grad adgangen til å kreve mortifikasjon bør begrenses, vil være sterkt vurderingspreget, og det vil ofte gjøre seg ulike meninger gjeldende.
Jeg legger til at å sondre mellom anmeldelser og vitneforklaringer til politiet i forhold til straffeloven §253 nr. 3 b, nok kan by på problemer. Sondringen vil kunne være vanskelig, hvor anmeldelsen fremsettes muntlig overfor politiet og ledsages av en utdypende forklaring, kanskje foranlediget av spørsmål fra polititjenestemannen. Det er mulig man i slike tilfelle vil måtte anvende straffeloven §253 nr. 3 b på alt det anmelderen fremkommer med, fordi det ikke er mulig å skille mellom anmeldelse og forklaring. Men det kan ikke berettige at man lar straffeloven §253 nr. 3 b omfatte også de tilfellene hvor anmeldelsen klart står på egne ben. Dette er nettopp tilfellet i nærværende sak.
Heller ikke den ankende parts subsidiære anførsel, om at det som kreves mortifisert ikke er noen beskyldning i loven forstand, kan føre frem. Jeg viser her til herredsrettens begrunnelse, som jeg kan tiltre. Herredsretten peker på at en naturlig forståelse av utsagnet som kreves mortifisert «må være at saksøkeren etter saksøktes mening forsto tingenes rette sammenheng og likevel medvirket til at annonsen ble innrykket i avisen». Som herredsretten mener jeg at dette er en klar beskyldning.
Ankemotparten har krevd seg tilkjent saksomkostninger. Saksomkostningskravet skal avgjøres etter reglene i tvistemålsloven kapittel 13, jfr. straffeprosessloven §440. Anken har vært forgjeves. Etter tvistemålsloven §180 første ledd finner jeg at den ankende part må ilegges omkostninger for Høyesterett. Ankemotparten har fremlagt omkostningsoppgave. Omkostningskravet for Høyesterett er på kr. 10120, hvorav utgifter kr. 120. Jeg legger oppgaven til grunn. Jeg finner ikke at herredsrettens omkostningsavgjørelse bør endres.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
1. Anken forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler A til B 10120 - titusenetthundreogtjue - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.
Dommer Philipson: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Michelsen, Aasland og justitiarius Sandene: Likeså.