Rt-1986-681
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1986-06-27 |
| Publisert: | Rt-1986-681 (212-86) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 27. juni 1986 i l.nr. 104/1986 |
| Parter: | Jørgen Bryhns konkursbo (advokat Knut Boehlke - til prøve) mot Sparebanken Hedmark (advokat Sigmund Thue). |
| Forfatter: | Langvand, Holmøy, Sinding-Larsen, Backer, justitiarius Sandene |
| Lovhenvisninger: | Dekningsloven (1984) §5-9, Konkursloven (1984) |
Dommer Langvand: Jørgen Bryhn, som drev slakterivirksomhet, kjøttforedling og ferdigmatproduksjon på Jømna, fikk i 1982 kontrakt om levering av ferdigmat til fotballturneringen Norway Cup i Oslo. Forutsetningen for at Bryhn skulle kunne oppfylle kontrakten var at han fikk innvilget ny kreditt til finansieringen av de betydelige vareinnkjøp leveransen ville medføre. Bryhns bankforbindelse gjennom flere år, Sparebanken Hedmark, innvilget et midlertidig gjeldsbrevlån på kr. 100000 og en midlertidig forhøyelse av hans løpende kassakreditt med kr. 450000. Ifølge pantsettelseserklæring av 21. juli 1982 skulle Bryhns pengekrav på Norway Cup 1982 med tilhørende renter tjene som sikkerhet for krav som banken hadde eller måtte få i forbindelse med sin kreditt til Bryhn. I samsvar hermed ble oppgjøret fra Norway Cup, kr. 873750, sendt til banken 19. august 1982. Banken anvendte det mottatte beløp til nedbetaling ikke bare av sine krav i anledning av kreditten til finansiering av leveranser til Norway Cup, men også til betaling av andre forfalte krav mot Bryhn. Etter at bankens krav var dekket, ble et forholdsvis mindre beløp, kr. 34445, kreditert kassakredittkonto.
Det ble åpnet konkurs i Jørgen Bryhns bo 17. januar 1983, og boet reiste ved stevning av 16. august 1983 søksmål mot Sparebanken Hedmark med påstand om at banken pliktet å betale boet kr. 323750 med renter. Beløpet tilsvarer den del av oppgjøret fra Norway Cup 1982 som oversteg gjeldsbrevlånet og den forhøyelse av kassakreditten som banken hadde innvilget i anledning av leveransene til fotballturneringen. Hamar byrett avsa 9. desember 1983 dom i saken med slik domsslutning:
«1. Sparebanken Hedmark dømmes til innen 14 - fjorten dager å betale til Jørgen Bryhns konkursbo v/konkursstyrer advokat Knut Boehlke, Hamar, kr. 328750,- - kronertrehundreogtjueåttetusensjuhundreogfem ti 00/100 med 15% pro anno renter fra 19. august 1982 til betaling skjer.
2. Sparebanken Hedmark dømmes til innen samme frist å betale saksomkostninger til Jørgen Bryhns konkursbo ved advokat Boehlke kr. 8185,- - kroneråttetusenetthundreogåttifem 00/100 -.»
Beløpet under post 1 er ved en inkurie angitt til kr. 328750, mens det etter premissene skulle være kr. 323750.
Sparebanken Hedmark påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som den 10. desember 1984 avsa dom med denne domsslutning:
«1. Sparebanken Hedmark frifinnes.
2. Jørgen Bryhns konkursbo dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale Sparebanken Hedmark sakens omkostninger for lagmannsrett og byrett med 21450,- - tjueentusenfirehundreogfemti - kroner.»
Jørgen Bryhns konkursbo har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder både bevisvurderingen og rettsanvendelsen. Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til byrettens og lagmannsrettens dommer.
Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Sør-Hedmark herredsrett, hvor 2 vitner har gitt forklaring. Det er fremlagt noen nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. Saken står i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere instanser.
Jørgen Bryhns konkursbo har for Høyesterett gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den ikke har funnet at bankens betaling av eldre forfalt gjeld reduserte de øvrige kreditorers dekningsmuligheter. Lagmannsretten har vurdert bevisene uriktig når den ikke har funnet det godtgjort at avtalen økte Bryhns gjeldsforpliktelser utover det beløp Bryhn fikk som kreditt av banken. Boet er ikke enig med lagmannsretten når den etter en samlet vurdering har ansett bankens disposisjoner for å ha vært til fordel for Bryhns økonomi og for å ha bedret hans muligheter for å dekke også andre kreditorer enn banken. Det er etter boets mening uttrykk for uriktig rettsanvendelse når lagmannsretten har ansett omstøtelsen av bankens dekningsaksjon avskåret fordi det bare er tatt dekning for gjeld som var forfalt. Boets anførsler for Høyesterett er for øvrig i det vesentlige følgende:
Bankens forhold rammes klart av den subjektive omstøtelsesregel i konkurs. Det er her vist til lov 8. juni 1984 nr. 59 om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven) §5-9. Bestemmelsen svarer etter boets oppfatning til tidligere rett og må derfor kunne følges også i dette tilfellet.
Om de enkelte vilkår for omstøtelse anfører boet at det ikke kan være tvilsomt at Bryhns økonomi da fordringstransporten fant sted, var meget svak. Det vises til de mange utpantingsforretninger, tvangsauksjonsbegjæringer og konkursbegjæringer i de forutgående år. Etter boets mening var Bryhn insolvent. Det er imidlertid tilstrekkelig at hans økonomi var svak, jfr. dekningsloven §5-9.
Det er ikke tvilsomt at banken ved å ta dekning i hele Bryhns vederlag fra Norway Cup også for eldre gjeld, ble begunstiget på andre kreditorers bekostning. Dette er klart i forhold til krav som oppstod som følge av leveransen. Bankens dekningsaksjon også for eldre gjeld førte til at merverdiavgift - ca kr. 80000 - vedrørende leveransen og et krav fra Studentsamskipnaden i Oslo for koking m.v. av matvarer ikke kunne dekkes. Etter boets mening kan det ikke være noe vilkår for omstøtelse at den transaksjon som kreves omstøtt er til skade for hele kreditorfellesskapet. På bakgrunn av Bryhns svake økonomiske stilling var bankens dekningsaksjon utilbørlig i forhold til kreditorer som fikk sine dekningsmuligheter redusert ved at banken tok dekning for sine forfalte eldre krav av fakturabeløpet som banken mottok fra arrangørene av Norway Cup.
Endelig anfører boet at banken kjente eller burde ha kjent til Bryhns vanskelige økonomiske stilling og de forhold som gjorde disposisjonen utilbørlig. Det henvises til at Sparebanken Hedmark gjennom flere år hadde vært Bryhns bankforbindelse og måtte forstå at engasjementet overfor Norway Cup på bankens kredittbetingelser ville være til skade for andre kreditorer. Banken kunne ikke innskrenke seg til å stole på de første meget mangelfulle kalkyler fra Bryhn som forelå da han fikk innvilget den første del av kreditten, kr. 100000, i mai 1982. Banken hadde i denne forbindelse en lojalitets- og aktsomhetsplikt, jfr. høyesterettsdom inntatt i Rt-1966-636 flg.
Jørgen Bryhns konkursbo har nedlagt slik påstand:
«1. Sparebanken Hedmark dømmes til å erstatte Jørgen Bryhns konkursbo kr. 323750,- med tillegg av 15% rente fra 8. juni 1983 til 31. januar 1986 og med 18% rente fra 1. februar 1986 til betaling skjer.
2. Sparebanken Hedmark dømmes til å erstatte Jørgen Bryhns konkursbo sakens omkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett.»
Sparebanken Hedmark har gjort gjeldende at betingelsene for å anvende den subjektive omstøtelsesregel mot banken ikke foreligger.
Banken har for Høyesterett i det vesentlige anført:
Bankens kredittavtale må vurderes på bakgrunn av de opplysninger som forelå 11. mai 1982 da banken innvilget Bryhn et midlertidig gjeldsbrevlån på kr. 100000 som første kredittytelse i anledning av de påtenkte leveranser til Norway Cup. Ut fra det kjennskap banken hadde til Bryhns økonomi fra tidligere, gjorde det seg i første omgang gjeldende en viss skepsis med hensyn til om han hadde tilstrekkelig kapasitet til å påta seg et slikt oppdrag. Bryhn fremla imidlertid en kalkyle som viste et samlet salg på kr. 1207434 og et betydelig nettooverskudd, kr. 438350. Det er ikke grunnlag for å hevde at det da var utilbørlig av banken overfor Bryhns øvrige kreditorer å sikre seg dekning også for eldre forfalt gjeld i Bryhns tilgodehavende i forbindelse med Norway Cup. Etter ytterligere opplysninger fra Bryhn hevet så banken 10. juni 1982 kassakreditten med kr. 450000. Både bankens kredittytelser og sikringen av disse gjennom pantsettelseserklæringen av 21. juli 1982 er normale banktransaksjoner som må bedømmes på bakgrunn av at banken tilførte Bryhn kapital som muliggjorde Bryhns engasjement med Norway Cup til beste for alle kreditorer. Banken anfører at de senere kalkyler og opplysninger i juni 1982, som viste lavere omsetningstall og lavere nettogevinst, ikke kan tillegges vekt i bankens disfavør, blant annet fordi både Bryhn og banken da disse kalkyler forelå allerede hadde engasjert seg.
Banken er enig i at dekningsloven §5-9 i det vesentlige er en lovfesting av tidligere rett og må kunne legges til grunn som retningsgivende også for det aktuelle forhold som er eldre enn loven. Dette gjelder likevel ikke kravet vedrørende debitors økonomiske stilling. Etter bankens forståelse av tidligere rett var det en betingelse for omstøtelse at debitor var insolvent eller ble det som en følge av disposisjonen. Denne betingelse må opprettholdes i den aktuelle sak. Det kan ikke være tilstrekkelig at Bryhns stilling var svak eller ble alvorlig svekket ved den dekningsdisposisjon som kreves omstøtt.
Boet kan ikke høres med at Bryhn var eller ble insolvent som følge av disposisjonen. Han hadde holdt det gående på tross av mange utpantings- og andre tvangsforretninger, og ved bankens kredittytelse fikk Bryhn tilgang til en betydelig pengestrøm. Banken vurderte ikke Bryhn som insolvent, og det er ut fra de opplysninger som forelå da beslutningen om å gi kreditt ble tatt, ikke grunnlag for å si at banken kan bebreides for uaktsomhet, verken når det gjaldt vurderingen av Bryhns daværende situasjon eller av hans stilling i fremtiden.
Det er heller ikke grunnlag for å hevde at bankens disposisjon var til skade for hele kreditorfellesskapet, noe som etter bankens syn er en av betingelsene for omstøtelse. At enkelte av kreditorene er påført tap, er ikke tilstrekkelig. Når det særskilt gjelder avgiftsmyndighetenes manglende dekning, anfører banken at årsaken var Bryhns disposisjoner og ikke bankens dekningsaksjon.
Angående Studentsamskipnadens krav anføres det at dette oppstod som følge av helsemyndighetenes pålegg. Kravet var ikke forutsebart for banken da den engasjerte seg i mai 1982. Bankens opptreden kan da ikke karakteriseres som illojal eller utilbørlig overfor Studentsamskipnaden. Heller ikke overfor de øvrige kreditorer foreligger det illojal eller utilbørlig opptreden fra bankens side. Ut fra vurderingen på det tidspunkt banken engasjerte seg i kredittavtalen i mai 1982, kan det ikke sies at banken beslagla aktiva til fortrengsel for de øvrige kreditorer. Det må tillegges vekt at banken hadde påtatt seg en betydelig risiko ved å gi kreditt, mens de øvrige kreditorer krevde kontant betaling. Banken har for øvrig anført at Norway Cup-arrangementet gav Bryhn et betydelig overskudd.
Banken har endelig anført at den under enhver omstendighet var berettiget til å kreve dekning av hele det beløp som stod på kassakredittkonto i henhold til kassakredittkontrakten av 10. juni 1982 punktene 6 og 7.
Dersom det blir aktuelt med omstøtelse, må beløpet settes til kr. 285000. Bakgrunnen for denne subsidiære anførsel er at boets krav må reduseres med det beløp som ble kreditert Bryhns kassakredittkonto etter at banken hadde fått dekning, og med et beløp som gjelder overtrekk på bevilget kreditt.
Sparebanken Hedmark har nedlagt denne påstand:
«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Jørgen Bryhns konkursbo betaler sakens omkostninger for Høyesterett.»
Jeg er som byretten kommet til at boet må gis medhold, dog slik at omstøtelsen begrenses i samsvar med bankens subsidiære anførsel.
Jørgen Bryhn hadde hatt en meget svak økonomi gjennom en årrekke. I årene 1978-1982 var det avholdt 31 utleggs- og utpantingsforretninger. I de samme år hadde det 6 ganger vært begjært konkurs. Det foreligger ikke detaljerte opplysninger om hans økonomiske stilling da han våren 1982 fikk mulighet for å få matleveransene til Norway Cup. Det er imidlertid i alle fall på det rene at han hadde en betydelig gjeld til Sparebanken Hedmark og at en stor del av den var forfalt til betaling. Ved vurderingen av hans økonomiske stilling legger jeg også vekt på at konkurs ble åpnet i januar 1983 uten at det er opplyst at det i den mellomliggende tid var skjedd noe som i vesentlig grad hadde forverret hans økonomiske situasjon. Jeg finner således i likhet med herredsretten at det må legges til grunn at Bryhn var insolvent våren 1982. Jeg finner videre at det i alle fall må anses uaktsomt om Sparebanken Hedmark ikke var oppmerksom på dette. Banken hadde vært Bryhns bankforbindelse gjennom mange år.
Jeg finner at den avtale banken inngikk med Bryhn i forbindelse med finansieringen av hans Norway Cup-engasjement var illojal overfor de øvrige kreditorer og dermed utilbørlig.
Leveransene til Norway Cup var meget store i forhold til Bryhns øvrige omsetningsvolum. Det dreide seg om en leveranse for ca kr. 1000000, som tilsvarte ca en halvdel av foregående års omsetning. Etter de kalkyler Bryhn fremla og som banken bygget på, ville det dreie seg om en meget gunstig kontrakt som ville gi et betydelig dekningsbidrag i Bryhns samlede virksomhet.
Banken var villig til å yte et lån som skulle gi dekning for samtlige direkte utgifter i forbindelse med engasjementet, men betinget seg sikkerhet i hele Bryhns vederlag etter kontrakten med Norway Cup. Og banken skulle ikke bare kunne benytte sikkerheten for å få dekning for de lån som nå ble ytet, men også til dekning av meget betydelige beløp i eldre gjeld. Avtalen innebar at bankens krav, også de eldre, skulle dekkes før noe av kontraktsvederlaget ble anvendt til dekning av Bryhns faste omkostninger - lokaler, maskiner m.v. - og arbeidsvederlag for ham og sønnen, og før noe gikk til dekning av de øvrige kreditorer, herunder kreditorer som ervervet sine krav som følge av leveransen. Avtalen innebar også at banken tok dekning for sine egne krav før merverdiavgiften forfalt.
Banken har anført at det etter de kalkyler den ble forelagt, spesielt de første kalkyler, ville bli et så betydelig dekningsbidrag at også de øvrige kreditorer ville nyte godt av det. Disse kalkyler bygget imidlertid på et meget usikkert grunnlag. Da første kalkyle ble fremlagt, var det ennå ikke inngått noen kontrakt, og leveransens omfang var ikke på det rene. Også etter at kontrakt var inngått, var det en betydelig usikkerhet til stede. Den siste kalkyle viste et dekningsbidrag på kr. 288000, som bare så vidt oversteg bankens krav når det gjaldt dekning av eldre gjeld. Banken har anført at den hadde engasjert seg allerede i mai ved å yte et foreløpig lån på kr. 100000, og at det var nødvendig å gå videre for å beskytte dette engasjementet. Dette kan imidlertid ikke føre lenger enn til at banken måtte kunne kreve sikkerhet for videre lån til engasjementet. Noe grunnlag for å betinge seg sikkerhet for eldre gjeld var det ikke.
Spørsmålet om banken kunne ha tatt den dekning den har tatt, dersom de første kalkyler hadde slått til, foreligger ikke i saken. Det utilbørlige ligger i at banken har betinget seg sikkerhet i hele vederlaget og også for eldre krav på et tidspunkt da det var usikkert hva utfallet av kontraktens avvikling ville bli, og at kravet er opprettholdt uten hensyn til om bankens forbehold svekket de øvrige kreditorers stilling.
Jeg finner at det må anses godtgjort at de øvrige kreditorer er påført tap. Det foreligger riktignok ikke regnskaper som viser det økonomiske utfall av Norway Cup-engasjementet, og man er henvist til å bygge på tall fra kalkylene og på beregninger ut fra disse. Det er imidlertid på det rene at kalkylen har sviktet med betydelige beløp, således utgifter til oppbevaring og oppvarming av maten i Oslo. Det reduserte dekningsbidrag som en da kommer frem til, skulle dekke også faste utgifter og arbeidsvederlag m.v. De samlede direkte utgifter utgjorde etter dette ca kr. 650000, det vil si at dekningsbidraget ble ca kr. 223000. Siden dette også skulle dekke faste utgifter og arbeidsvederlag m.v., var den egentlige netto vesentlig mindre. Banken har brukt ca kr. 285000 av kontraktsummen til dekning av eldre krav, og har dermed klart svekket de øvrige kreditorers dekningsmuligheter. Jeg finner at det bør skje omstøtelse så langt banken har nyttet pantet til dekning av krav som er eldre enn pantsettelsen.
Jeg kan ikke se at bankens anførsel om at omstøtelse må være utelukket fordi den bare har dekket forfalne krav, kan føre frem. Heller ikke kan jeg se at banken kan gis medhold i sin anførsel på grunnlag av kassakredittkontrakten av 10. juni 1982 punkt 6 og 7.
Omstøtelseskravet må begrenses til å gjelde den del av bankens dekning som oversteg de beløp Bryhn hadde fått tilført på kassakredittkonto eller trukket på lånet. De beløp som da må gå til fradrag i den sum boet ble tilkjent ved Hamar byretts dom, er kr. 34446 som ble tilført kassakredittkonto etter at banken hadde dekket sine krav, og kr. 3710 som representerte overtrekk i forhold til Bryhns kreditter i banken. Boets krav i henhold til omstøtelsen utgjør da kr. 285593 etter at beløpet er rundet ned til nærmeste hele krone. I henhold til boets påstand for Høyesterett tilkjennes renter av beløpet fra forliksklagen 8. juni 1983.
Jeg finner at banken bør betale saksomkostninger for alle instanser. Boets prosessfullemktig har fremlagt omkostningsoppgave, og omkostningene settes samlet til kr. 42600.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Sparebanken Hedmark betaler til Jørgen Bryhns konkursbo 285593 - to hundre og åttifem tusen fem hundre og nittitre - kroner med 15 - femten - prosent årlig rente fra 8. juni 1983 til 31. januar 1986 og 18 - atten - prosent årlig rente fra 1. februar 1986 til betaling skjer.
2. I saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Sparebanken Hedmark til Jørgen Bryhns konkursbo 42600 - førtito tusen seks hundre - kroner.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Holmøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Sinding-Larsen, Backer og justitiarius Sandene: Likeså.
Av byrettens dom (sorenskriver Lars Gjøviken): - - - Jørgen Bryhn er en 70-år gammel slakter og pølsemaker som i mange år har drevet slakterivirksomhet, kjøttforedling og ferdigmat-produksjon på Jømna. Ved Sør-Østerdal skifteretts kjennelse av 17. januar 1983 ble hans bo tatt under offentlig skiftebehandling som konkursbo. I begynnelsen av 1982 gikk det ut anbud fra arrangørene av Norway Cup, en stor fotballturnering i Oslo, om levering av ferdig-mat til deltagere og funksjonærer. Oppdraget passet godt for Jørgen Bryhns bedrift, men han manglet de nødvendige penger til å ta på seg oppdraget. Han henvendte seg da til Sparebanken Hedmark som lenge hadde vært hans faste bankforbindelse og ba om økonomiske bistand til å få gjennomført anbudet. Det var opprinnelig meningen at det skulle leveres mat for 1,2 mill. kroner, men oppdraget ble visstnok etterhvert noe redusert. Sparebanken sa seg villig til å gi Jørgen Bryhn et gjeldsbrevlån på kr. 100000,-, og videre et kassakredittlån på kr. 450000,-. De betinget seg imidlertid panterett i Jørgen Bryhns betaling fra Norway Cup. Den 21. juli 1982 underskrev Jørgen Bryhn en pantsettelses-erklæring hvorved han pantsetter enkle pengekrav med tilhørende renter i henhold til leveranser ifølge bestilling-kontrakt av 19. mai 1982 mellom Jørgen Bryhn, Jømna og Norway Cup -82, Oslo. I erklæringen heter det videre: De pantsatte krav tjener til sikkerhet for de forpliktelser (renter-provisjon av omkostninger) som låntageren har - eller måtte få - overfor pantehaveren i henhold til ethvert mellomveiende, inklusive det til enhver tid trukne beløp i forbindelse med vår kreditt. På dette tidspunkt var Jørgen Bryhns løpende engasjement med banken misligholdt ved overtrekk på kassakedittkonto og betalte terminer på løpende gjeldsbrevslån. Pantsettelseserklæringen ble underskrevet av Norway Cup, økonomiavdelingen, den 15. juli 1982.
I tillegg til pantsettelseserklæringen fikk Sparebanken ytterligere sikkerhet i form av transport på bankgaranti på kr. 1000000,- avgitt av Christiania Bank og Kreditkasse, Oslo og for Jørgen Bryhn for regning av Norway Cup -82 som sikkerhet for rett betaling av matleveranser. Videre ble det tegnet og deponert korttids-livspolise med Gjensidige på Jørgen og Tone Bryhn. Endelig ble det for ethvert mellomveiende avgitt pant i Jørgen Bryhns eiendom gnr. 71, bnr. 117 og 162 med driftstilbehør i Elverum og i Arne Bryhns eiendom gnr. 44, bnr. 9 i Våler.
I henhold til den avtale som var inngått ble oppgjør fra Norway Cup -82 sendt Sparebanken den 19. august 1982. Beløpet var kr. 873750.
Sparebanken avregnet dette beløpet følgende:
Innfrielse av lån nr. 18.84, 28898 kr. 103710,87.
Innfrielse av lån nr. 180083.89388 med kr. 131977,79.
Lånet var opprinnelig på kr. 200000,- og var innvilget i februar 1981 og forfalt den 25. mars 1981.
Videre ble det tatt dekning for forfallende terminer pr. 25. september 1981 og 25. mars 1982 på lån nr. 180082.82133 med kr. 41620,- og dekning av forfalte terminer pr. 25. februar, 25. mars, 25. april, 25. mai, 25. juni og 25. juli 1982 på lån nr. 180084.15222 med kr. 27600,-. Endelig ble det foretatt nedbetaling på kassakredittkonto med kr. 568841,34.
På denne måte ble all forfallen gjeld og overtrekk på kassakredittkontoen i Sparebanken dekket og det ble tilbake kr. 34445,38 på kassakredittkontoen til Jørgen Bryhns disposisjon.
Sparebankens fordringsanmeldelser i boet er på ca kr. 700000,-. - - -
Rettens merknader:
Partene er i det vesentlige enige om det faktiske forhold i saken, når den ser bort fra Jørgen Bryhns økonomiske situasjon og Sparebankens innsikt i denne, hvor partene har noe avvikende syn.
Når det gjelder rettsregelen er det også enighet om at de objektive omstøtelsesgrunner ved konkurs ikke får anvendelse da handlingene ikke ligger innenfor konkursloven tidsfrister. Hovedspørsmålet i saken er hvorvidt de subjektive omstøtelsesgrunner ved konkurs kan få anvendelse.
Jørgen Bryhn var slakter og pølsemaker og har i mange år drevet egen virksomhet ved Jømna. Slakteriet ble tidlig innstilt, da det var de store slakteribedriftene som overtok denne delen av markedet. Også pølsemakerfaget gikk det tilbake med, fordi slakteriene selv begynte å foreta foredling av sine produkter. Etter Jørgen Bryhns egen framstilling var han de senere årene også berørt av «svensketrafikken», at folk reiste til Sverige og kjøpte inn kjøtt og kjøttvarer. Det viktigste marked som stod igjen for ham var levering av selskapsmat og ferdigmat til forskjellige institusjoner. Om sommeren leverte han en del mat til stevner og leirer av forskjellige slag.
Retten finner det ikke tvilsomt at Jørgen Bryhns bedrift arbeidet økonomisk tungt. Han hadde stor pågang av gjeldsinndrivelse, utleggsforretninger og begjæringer om tvangsauksjon. Et salgsfremstøt av pølsevarer i Finnmark medførte bare tap og ingen fortjeneste. Jørgen Bryhn hadde store byggeutgifter som var tyngende for økonomien. Retten bedømmer situasjonen slik at Jørgen Bryhn i begynnelsen av 1982 hadde brukt opp alle muligheter til lån eller ytterligere kreditt. Han måtte betale kontant for de varer han hadde bruk for i bedriften.
Etter rettens vurdering var han allerede fra begynnelsen av 1982 insolvent.
Sparebanken Hedmark hadde i flere år vært Jørgen Bryhns bankforbindelse. Etter rettens mening hadde Sparebanken et meget godt innsyn i Jørgen Bryhns økonomiske situasjon. Av panteattestene gikk det tydelig fram at det stadig var utleggsforretninger og begjæringer om tvangsauksjon. Ifølge utlånssjefens framstilling, ble Jørgen Bryhn i banken ansett som en «sen betaler». Sparebanken visste også at Jørgen Bryhn ikke lenger hadde kreditt hos sine leverandører. Således måtte Sparebanken hver gang Jørgen Bryhn hentet varer ved Hed-Opp garantere at pengene ble sendt.
Retten mener at Sparebanken etter dette forsto eller iallfall burde forstå at Jørgen Bryhn var insolvent.
Anbudsinnbydelsen fra Norway Cup lå bransjemessig godt til rette for Jørgen Bryhn og hans bedrift. Bestillingen gjaldt lunsj og middagsmat for elleve tusen personer. Når han henvendte seg til Sparebanken for å få økonomisk bistand til å ta på seg dette store oppdraget, kunne han vanskelig sette seg imot Sparebankens betingelser.
Etter rettens mening må Jørgen Bryhn ha forstått at han ved å skrive under pantsettelseserklæringen reduserte sine muligheter til å dekke andre kreditorer. Han visste at han ved denne bestillingen fra Norway Cup ville legge beslag på mye av sin kapasitet for hele sommersesongen 1982. Han hadde ikke oppdrag som tilnærmelsesvis kunne sammenlignes i størrelse med leveringen til Norway Cup.
Retten mener at også Sparebanken var klar over hvor stor del av næringsinntekten det ble lagt beslag på ved pantsettelseserklæringen. Når Sparebanken ved denne anledning også sikret seg ekstra pant for tidligere stiftet gjeld, mener retten at dette må antas å være illojalt mot andre fordringshavere. Retten mener at det er grunn til å understreke at pantsettelseserklæringen gjaldt brutto inntekt av leveringen hvor ikke engang leveringsomkostninger eller m.v.a. var holdt utenfor.
Saksforholdet i nærværende sak har mange likhetspunkter med Høyesteretts dom i Rt-1982-1232. Retten mener imidlertid at de to saker på et vesentlig punkt skiller seg ut. I saken mot Kråkstad Ski Sparebank var det et vesentlig moment at banken hadde overtatt usikre fordringer, slik at banken også hadde en risiko. Dette moment foreligger ikke i nærværende sak, da betalingen ved Norway Cup var sikker og garantert av Kredittkassen, Oslo. - - -