Rt-1988-766
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-07-14 |
| Publisert: | Rt-1988-766 (273-88) |
| Stikkord: | Arbeidsrett, Avtalerett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 306 K/1988, jnr 130/1988. |
| Parter: | Nann Ingunn Simlenes (advokat Sigurd J Klomsæt) mot Vik kommune (advokat Ole Bjørn Støle). |
| Forfatter: | Christiansen, Aasland, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977), Tvistemålsloven (1915) §404, Avtaleloven (1918) §6, Avtaleloven (1918), Forvaltningsloven (1967) §2, Forvaltningsloven (1967), Grunnskolelova (1969) §21, §23, Grunnskolelova (1969), Arbeidsmiljøloven (1977) §57, §58, §61, Likestillingsloven (1978) |
Nann Ingunn Simlenes ble i tilsettingsbrev 11. juli 1985 meddelt at hun av skolestyret i Vik kommune i møte 20. juni 1985 var blitt tilsatt i vikarstilling i normalpost i grunnskolen i kommunen. Tilsettingen gjaldt et vikariat fra 15. august til 20. desember 1985 ved Valsvik skole, og var godkjent av skoledirektøren i brev 9. juli 1985. I brevet het det under henvisning til lov om grunnskolen §21 nr 5 og §23 nr 2 at hun innen 8 dager måtte gi skriftlig melding om hun tok imot stillingen eller ikke. Nann Ingun Simleness svarte 18. juli 1985 skriftlig at hun tok stillingen, og føyde til:
"Søkjer om svangerskapspermisjon frå 16. september 1985, sjå vedlagt legeattest."
I legeattesten ble det opplyst at Simlenes var gravid med beregnet termin 27. oktober 1985.
Hun mottok så brev av 29. juli 1985 fra skolesjefen i Vik der det blant annet het:
"Eg har motteke din aksept på vikariatet i Valsvik skule og din søknad om svangerskapspermisjon frå 15. september. Dette innebærer at du berre kjem til å fungere i stillinga i ein månad. At du kom til å søke permisjon går heller ikkje fram av søknaden din.
Av omsyn til elevane må eg få seie frå at eg har "tilsett" nr 2, Inge Bjørnevoll frå 15. august 1985, og at du dermed er friteken frå å begynne i stillinga."
Ved stevning 28. november 1985 til Ytre Sogn herredsrett reiste Nann Ingunn Simlenes søksmål mot Vik kommune med påstand om at hun var rettsgyldig tilsatt som lærer slik det gikk frem av tilsettingsbrevet av 11. juli 1985, at oppsigelsen av henne var ugyldig, og at hun skulle tilkjennes erstatning etter rettens skjønn.
Under saksforberedelsen var det uenighet om saken skulle fremmes etter de særlige prosessuelle regler i arbeidsmiljøloven §61A flg. Kommunnen gjorde gjeldende at det ikke forelå noen oppsigelse, slik at disse reglene ikke kom til anvendelse.
Etter hovedforhandling 12. februar 1987 avsa Ytre Sogn herredsrett, som var satt med meddommere i samsvar med arbeidsmiljøloven §61C, den 23. februar 1987 kjennelse med slik slutning:
"Saken avvises som sak etter arbeidsmiljølovens prosessregler for saker om ulovlig oppsigelse og avskjed."
Kjennelsen er avsagt under dissens, idet en meddommer fant at saken skulle behandles etter reglene i arbeidsmiljøloven.
Nann Ingunn Simlenes påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett, som etter å ha holdt muntlige forhandlinger om saken 25. og 26. februar 1988 avsa kjennelse 22. mars 1988 med slik slutning:
"1. Herredsrettens kjennelse om avvisning av saken etter arbeidsmiljøloven prosessregler for saker om ulovlig oppsigelse og avskjed stadfestes.
2. Nann Ingunn Simlenes tilpliktes innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen å betale saksomkostninger til Vik kommune v/advokat Støle med kr. 25.100,- - kronerfemogtyvetusenetthundre-."
Det var dissens i lagmannsretten. Flertallet peker på at man hverken i arbeidsmiljøloven eller andre steder kan finne kriterier for når en arbeidsavtale er inngått med bindende virkning for begge parter. Man er derfor etter flertallets mening nødt til å falle tilbake på vanlige avtalerettslige prinsipper. Flertallet anser tilsettingsbrevet av 11. juli 1985 som et tilbud til saksøkeren, som blant annet var betinget av at hun gav aksept innen 8 dager. Simlenes stilte i sitt svarbrev den betingelse at hun i vikartiden på 4 måneder bare skulle fungere i den første måneden, en betingelse som hun måtte forstå at kommunen ikke kunne godta. Simlenes burde ha forstått at dette måtte anses som et avslag med et nytt tilbud som det stod kommunen fritt å godta eller avslå, og som den avslo uten ugrunnet opphold. Det forelå derfor etter flertallets mening ingen arbeidsavtale mellom partene, og da var oppsigelse ikke påkrevd. Saksøkeren hadde derfor ikke noe krav på å få sitt søksmål behandlet etter de spesielle reglene i arbeidsmiljøloven §61A flg. Noe spørsmål om overtredelse av formkravene i arbeidsmiljøloven §57 oppstod ikke.
Mindretallet mente at arbeidsmiljøloven regler til vern om arbeidstakeres ansettelsesforhold måtte komme til anvendelse fra det tidspunkt arbeidsgiveren var bundet av ansettelsen. Det ville etter mindretallets mening være et støtende fortolkningsresultat om personer som til og med hadde mottatt ansettelsesbrev ikke allerede fra da av skulle komme inn under loven verneregler.
Saksforholdet for øvrig går frem av herredsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
Nann Ingunn Simlenes har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er oppgitt å gjelde tolking av lovforskrift.
Den kjærende part tiltrer mindretallets konklusjon og premisser. Både herredsretten og lagmannsretten synes å se bort fra forvaltningsloven §2 annet ledd om at blant annet avgjørelser om ansettelse og oppsigelse regnes som enkeltvedtak. Dette innebærer at forvaltningsloven supplerer arbeidsmiljøloven i saken, og at i den grad forvaltningsloven går lenger i favør av arbeidstakeren vedrørende stillingsvernet, må retten også legge vekt på forvaltningsloven regler. Retten må også legge vekt på likestillingsloven og grunnskoleloven.
Det er uomtvistet at bakgrunnen for at saksøkeren ikke kunne arbeide i hele den tiden vikariatet skulle vare, ene og alene var graviditet. Det hevdes å være uriktig lovtolking når lagmannsretten legger til grunn at det ligger utenfor dennes kompetanse å ta stilling til om kommunen har opptrådt på en kvinnediskriminerende måte. Videre hevdes det at det er feil av lagmannsretten ikke å vurdere og legge vekt på de saksbehandlingsregler som kommunen som arbeidsgiver uansett er bundet av, jf forvaltningsloven. I kjæremålet er det lagt ned slik påstand:
"1. Saken fremmes for behandling etter arbeidsmiljølovens regler.
2. Nann Ingunn Simlenes tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Vik kommune gjør i tilsvar gjeldende at kjæremålet må forkastes, og viser til begrunnelsen fra flertallet i lagmannsretten. Det påpekes at kjæremålet ikke retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling.
Kommunen mener kjæremålet gjelder rettsanvendelsen, ikke lovtolking. Lagmannsretten har etter en helhetsvurdering på bakgrunn av umiddelbar bevisførsel lagt til grunn at det ikke kan sies å være inngått noen bindende arbeidsavtale mellom partene. Anvendelsen av avtaleloven regler inngår som ledd i lagmannsrettens konkrete rettsanvendelse, basert på det faktum som ble funnet bevist. Denne vurderingen ligger utenfor rammen av det kjæremålsutvalget kan prøve etter tvistemålsloven §404 nr 3.
Kommunen gjør for øvrig gjeldende at mindretallets premisser virker uklare og lite konsistente. Det anføres på den ene side at den tilsatte må være beskyttet av arbeidsmiljøloven oppsigelsesvern allerede fra det tidspunkt da arbeidsgiver har satt frem et tilbud om ansettelse. På den annen side er det anført at man ikke har tatt noe standpunkt til utfallet av en fortsatt behandling i samsvar med dette syn av realiteten i saken. Legger man imidlertid til grunn at det formelle og materielle oppsigelsesvernet etter arbeidsmiljøloven slår inn allerede før det foreligger en gjensidig bindende arbeidsavtale slik som her, synes konsekvensen reelt og praktisk å måtte bli at arbeidsforholdet ikke kan bringes til opphør. Det vises til at arbeidsforholdet da var inngått for et bestemt tidsrom frem til 20. desember 1985, og at et slikt arbeidsforhold ikke kan bringes til opphør, men opphører automatisk ved utløpet av kontrakstiden, jf arbeidsmiljøloven §58 nr 7.
Kommunen påstår seg tilkjent saksomkostninger også for kjæremålsutvalget, og anfører at det i realiteten er Norsk Lærerlag som står bak søksmålet, og som derfor også fullt ut bærer omkostningene for Simlenes. Lærerlaget har etter kommunens oppfatning fra første stund lagt saken meget bredt opp og i unødig grad vidløftiggjort søksmålet, noe som har medført relativt betydelige saksomkostninger.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Vik kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og for kjæremålsutvalget."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse i en kjæremålssak. Utvalgets kompetanse er derfor begrenset etter reglene i tvistemålsloven §404. Det er angitt at kjæremålet gjelder tolkingen av en lovforskrift, jf paragrafens nr 3.
Herredsretten og lagmannsretten har korrekt lagt til grunn at spørsmålet om det foreligger en oppsigelse eller avskjed av den kjærende part, skal avgjøres som et ledd i den prosessuelle avgjørelse av om saken skal fremmes etter arbeidsmiljøloven. Se senest utvalgets kjennelse av 30. juni 1988 i sak Fregatten A/S mot Vilgunn Mikkelsen, lnr 284 K/1988. I likhet med hva som der ble påpekt, har heller ikke herredsrettens avgjørelse i nærværende sak fått en helt treffende slutning. Saken avvises ikke fra herredsretten, men avgjørelsen innebærer at behandlingen der ikke skal skje etter de særlige prosessuelle regler i arbeidsmiljøloven.
Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har gjort seg skyldig i en uriktig tolking av en lovforskrift når flertallet som utgangspunkt legger til grunn at det verken i arbeidsmiljøloven eller i lovgivningen for øvrig finnes uttrykkelige bestemmelser om når en arbeidsavtale på det foreliggende område er inngått med bindende virkning for begge parter, og at man derfor ved løsningen av dette spørsmål må falle tilbake på vanlige avtalemessige prinsipper. Lagmannsretten har så knyttet drøftelsen til bestemmelsene i avtaleloven §6 om tilbud og aksept. Etter utvalgets mening er dette neppe en helt treffende problemstilling. Leses imidlertid begrunnelsen fra flertallet i sammenheng, fremgår det at flertallets underliggende begrunnelse er at bristende forutsetninger fra kommunens side m h t tilsettingen av den kjærende part må lede til at kommunen her ikke har inngått en bindende arbeidsavtale. Den bristende forutsetning er at den kjærende part i sin søknad om vikariatet på 4 måneder ikke har opplyst at hun p g a svangerskap bare ville kunne fungere i stillingen i en måned. Etter kjæremålsutvalgets mening er det ikke noen uriktig tolking av en lovforskrift at bristende forutsetninger fra kommunens side kunne medføre at den kjærende part etter omstendighetene ikke var tilsatt i stillingen. Den konkrete lovanvendelse - altså om det her faktisk forelå bristende forutsetninger som måtte lede til dette resultat - kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste, og kjæremotparten må tilkjennes saksomkostninger for utvalget. (Lagmannsretten har tilkjent saksomkostninger for behandlingen der, og påstanden for utvalget på dette punkt må bero på en misforståelse.) I samsvar med oppgave settes omkostningene til 2.000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.