Rt-1986-449
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1986-04-08 |
| Publisert: | Rt-1986-449 (151-86) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 8. april 1986 i l.nr. 154 K/1986 |
| Parter: | Gunnar Lundgaard (advokat Evald Rygh) mot 1. Roald Ringstad, 2. Odd Kollstrøm (advokat Arne Kobbe). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Philipson, Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §109, §176a, Domstolloven (1915) §108, §404, Tvistemålsloven (1915) |
15. juni 1983 ble det fremsatt begjæring om tvangsauksjon over eiendommen Gøteborggt. 7, gnr. 227, bnr. 179 i Oslo. Begjæringen ble fremsatt på grunnlag av pantobligasjon kr. 750000, tinglyst 30. desember 1974. Begjæringen ble ikke fremmet på vanlig måte idet kjæremålsmotpartene, Ringstad og Kollstrøm, i juli 1983 fremsatte begjæring om at eiendommen måtte bli tatt til brukelighet. Begjæringen ble tatt til følge av namsretten. Namsrettens avgjørelse ble stadfestet til lagmannsretten. Høyesteretts kjæremålsutvalg forkastet ved kjennelse av 5. april 1984 Lundgaards kjæremål over stadfestelsen.
Begjæring om tvangsauksjon ble deretter tatt under vanlig behandling. Etter veksling av prosesskrifter og muntlig forhandling med partsforklaringer og vitneførsel avsa Oslo namsrett 12. februar 1985 kjennelse med slik slutning:
«1. Auksjon over gnr. 227 bnr. 179 Gøteborggata 7 i Oslo fremmes.
2. I saksomkostninger for namsretten betaler Gunnar Lundgaard til Roald Ringstad og Odd Kollstrøm tilsammen kr. 5030,- - femtusenogtretti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.»
Kjennelsen ble påkjært til lagmannsretten. Eidsivating lagmannsrett avsa 16. desember 1985 kjennelse med slik slutning:
«1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.» - - -
Eidsivating lagmannsretts kjennelse er i rett tid påkjært av Gunnar Lundgaard.
Gunnar Lundgaard anfører at Eidsivating lagmannsretts avgjørelse må oppheves idet rettens formann var inhabil i henhold til domstolsloven §108. Lagdommer Agnes Nygaard Haug var rettens formann også i saken om tvangsbruk.
Selv om nærværende sak og saken om tvangsbruk formelt og reelt sett er to forskjellige saker, foreligger det på grunn av rettens formanns votum i de to saker særlige grunner som gjør at hun bør vike sete i henhold til domstolsloven §108.
Det anføres videre at det er en saksbehandlingsfeil av lagmannsretten ikke å avholde bevisopptak når dette var begjært av en part. Det var i prosesskriv til lagmannsretten konkret gjort rede for hvilke misforståelser som ville bli oppklart ved avhør av de påberopte vitner og parter. Det er også saksbehandlingsfeil at kjennelsesgrunnene er så mangelfulle at det ikke er mulig å se om lagmannsrettens flertall har vurdert de nye faktiske omstendigheter som er fremsatt for lagmannsretten, og dersom de er vurdert, hvorfor de er forkastet.
Lagmannsrettens flertall har dessuten feiltolket tvangsfullbyrdelsesloven §109 når det finner at auksjonen kan fremmes med den uenighet som hersker med hensyn til om motpartene virkelig har en gyldig panterett.
Lagmannsrettens flertall har dessuten feiltolket tvistemålsloven §172 annet ledd når den unnlater å tilkjenne saksomkostninger for lagmannsretten fordi tvistespørsmålet er tvilsomt, samtidig som saksomkostninger for namsretten opprettholdes. Det er det samme forhold som ble prøvet i begge instanser. - - -
Roald Ringstad og Odd Kollstrøm ved advokat Arne Kobbe har inngitt tilsvar til kjæremålserklæringen.
De gjør gjeldende at lagmannsrettens avgjørelse er riktig. Det foreligger ingen saksbehandlingsfeil som må lede til opphevelse av kjennelsen. Agnes Nygaard Haug kan ikke sies å være inhabil i henhold til domstolsloven §108. Det vises i denne forbindelse til Alten: Lov om domstolene, kommentar til domstolsloven §108:
«Har en dommer ikke ytet en part bistand eller støtte i den foreliggende sak, kan det derimot ikke komme i betraktning at han i andre rettssaker eller i teoretiske fremstillinger eller på annen måte tidligere har tatt standpunkt til rettsspørsmål som foreligger i saken. Tidligere befatning med saken som dommer i samme instans kan ikke begrunne uhildethet i andre tilfelle enn nevnt i anm. 8 til §106. At §108 her skulle anvendes, ville stride mot rettergangsloven tydelige forutsetninger.»
Lagmannsrettens begrunnelse for kjennelsen er kort, men tilstrekkelig. Saksbehandlingen for lagmannsretten har vært grundig, og mindretallets votum viser at rettsforholdet er blitt godt belyst fra alle sider og vurdert av rettens medlemmer.
Motpartene hevder at lagmannsrettens lovanvendelse i relasjon til tvangsfullbyrdelsesloven §109 er riktig. Den har funnet det bevist at vilkårene for å fremme auksjonen er tilstede, og uenighet mellom auksjonens parter kan da ikke være til hinder for tvangsauksjon.
Det kan ikke ses at lagmannsrettens behandling av avgjørelsen av saksomkostningskravene er i strid med tvistemålsloven. - - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og kjæremålsutvalgets kompetanse er dermed undergitt de begrensninger som følger av tvistemålsloven §404. Kjæremålet er under henvisning til dette begrenset til å gjelde saksbehandlingen og lovtolkningen.
Saksbehandlingen angripes på flere grunnlag; det hevdes at lagdommer Nygaard Haug var inhabil, at det var en feil at det ikke ble avholdt bevisopptak, og at premissene er mangelfulle.
Nærværende sak gjelder krav fra motpartene - Odd Kollstrøm og Roald Ringstad - om tvangsfullbyrdelse av pantobligasjon i Gøteborggate 7 ved tvangsauksjon over eiendommen. Kollstrøm og Ringstad har tidligere krevet fullbyrdelse av samme pantobligasjon ved tvangsbruk, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §176a flg. Kravet ble tatt til følge ved Oslo namsretts kjennelse av 28. november 1983. Kjennelsen ble stadfestet av Eidsivating lagmannsrett 15. februar 1984, og Høyesteretts kjæremålsutvalg forkastet kjæremål over lagmannsrettens kjennelse den 5. april 1984. Kjæremålsutvalget finner at lagdommer Nygaard Haug ikke var inhabil i tvangsauksjonssaken selv om hun tidligere hadde deltatt ved behandlingen av kravet om tvangsbruk. Tvangsauksjon og tvangsbruk er alternative fullbyrdelsesmåter for samme krav. Av tvangsfullbyrdelsesloven §176a følger at de vilkår som gjelder for tvangssalg, herunder vilkårene i loven §109, må være oppfylt om pant skal kunne tas til brukelighet. At en dommer tidligere har behandlet krav om fullbyrdelse etter det ene alternativ, kan ikke være til hinder for at dommeren senere i samme instans behandler krav om fullbyrdelse etter det annet alternativ.
Kjæremålsutvalget finner ikke at lagmannsrettens premisser er utilstrekkelige. Utvalget finner heller ikke at det er grunnlag for å fastslå at det var en feil at bevisopptak ikke ble avholdt.
Lagmannsrettens flertall bygger på at «Norsk Kausjon overdro en reell pantobligasjon og ikke en gjort pantobligasjon til Ringstad og Kollstrøm . . .». Flertallet har videre funnet at obligasjonen «allerede på Norsk Kausjons hånd gjaldt for en bestemt pengesum og gav anledning til tvangsauksjon uten søksmål, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §109». Lagmannsretten har således funnet det godtgjort at det dreide seg om en reell obligasjon som gjaldt for en bestemt pengesum. Kjæremålsutvalget kan etter dette ikke se at lagmannsrettens flertall har bygget på en uriktig tolkning av tvangsfullbyrdelsesloven §109 når det etter dette er antatt at vilkårene for tvangsauksjon var til stede.
Det kan heller ikke ses å være grunnlag for å fastslå at lagmannsretten har bygget på en uriktig forståelse av tvistemålsloven §172 ved saksomkostningsavgjørelsen. De kjærende parter tapte saken både i namsretten og lagmannsretten og skulle derfor etter loven hovedregel ha betalt saksomkostninger i begge instanser. Om unntagelse skal gjøres med hjemmel i paragrafens annet ledd, vil måtte bero på en vurdering. Vurderingen må skje særskilt for hver instans.
Ankemotpartenes påstand om saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg må tas til følge. Omkostningene settes til 800 kroner.
Kjennelsen er enstemmig. - - -