Rt-1987-424
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1987-03-13 |
| Publisert: | Rt-1987-424 (95-87) |
| Stikkord: | Arbeidsrett, Selskapsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 120 K/1987, jnr. 9/1987. |
| Parter: | A (advokat Erik Nore) mot - - - A/S (advokat Leif A. Storvik). |
| Forfatter: | Holmøy, Skåre, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §3, §61A, §61B, §61C, §61, Tvistemålsloven (1915) §399, §401, §403, §404, Aksjeloven (1976), §58 |
Ingeniør A fratrådte 1. januar 1985 stillingen han hadde hatt som administrerende direktør i - - - A/S og fortsatte deretter som "arbeidende styreformann" i selskapet. Hovedaksjonæren i selskapet ga senere uttrykk for mistillit til A, og etter ønske fra A ble det 27 november 1985 holdt ekstraordinær generalforsamling. Det er uenighet mellom partene om hva som skjedde på generalforsamlingen. Selskapet hevder at A selv sa opp sin stilling, mens A hevder at han ble sagt opp.
A krevde deretter blant annet lønn i seks måneder regnet fra 1 desember 1985 under henvisning til arbeidsmiljølovens §58. Selskapet svarte at det ikke fant grunnlag for noen oppsigelsestid eller økonomisk godtgjørelse etter 1 desember 1985.
Ved stevning 1 april 1986 til Oslo byrett reiste A søksmål mot - - - A/S med påstand om at avskjedigelsen av ham skulle kjennes urettmessig og at han skulle tilkjennes erstatning for økonomisk og ikke-økonomisk tap etter rettens skjønn. Han har i senere prosesskriv ikke opprettholdt anførselen om at han er avskjediget, men anser seg urettmessig oppsagt.
Saksøkte påstod i tilsvar saken avvist, prinsipalt fordi A ikke kunne anses som arbeidstaker i arbeidsmiljølovens forstand, subsidiært fordi han selv hadde sagt opp sin stilling.
Etter at Oslo byrett hadde behandlet avvisningsspørsmålet i et særskilt rettsmøte, avsa retten 22 september 1986 kjennelse med slik slutning:
"1. Saken fremmes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
- - - A/S påkjærte byrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett, som 3 desember 1986 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Saken avvises fra byretten.
2. A betaler 800 -åttehundrekroner til - - - A/S ved styrets formann i saksomkostninger for byrett og lagmannsrett innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av kjennelsen."
I lagmannsrettens kjennelse heter det blant annet:
"Lagmannsretten er kommet til at MNIF A ikke er å anse som arbeidstaker i arbeidsmiljølovens forstand for den tjeneste han har utført i egenskap av styreformann i - - - A/S.
Arbeidsmiljøloven bygger på det alminnelige arbeidstakerbegrep slik det har utviklet seg i arbeidslivet, jfr. lovens §3 nr. 1. Det forutsetter at arbeidstakeren stiller sin personlige arbeidskraft til rådighet og underordner seg arbeidsgiverens rett til å lede og fordele arbeidet, samt at arbeidsgiveren som regel har enerett til å disponere hans arbeidskraft. Arbeidsgiveren har rett til å kontrollere arbeidstakerens arbeid.
A har gjort tjeneste som arbeidende styreformann. Lagmannsretten forstår dette slik at han hadde fullmakt og ansvar som styreformann etter aksjeloven og at han ikke lenger var ansatt som administrerende direktør. Hans tjeneste som styreformann reguleres av aksjeloven, og avvikling av denne tjeneste antas ikke å berøres av arbeidsmiljølovens regler om stillingsvern. Spørsmålet er om han i tillegg til sin funksjon som styreformann hadde et arbeids eller tilknytningsforhold som kan komme inn under arbeidsmiljøloven. Han har ikke vært administrerende direktør eller innehatt en annen stilling som ansatt i selskapet. Hans over- og underordningsforhold forutsettes å være bestemt av hans funksjon som styreformann. Retten legger ellers til grunn at han hadde leiet kontor utenom bedriften og at han ikke var underlagt noen spesiell kontroll eller instruksjon vedrørende sin tjeneste i selskapet ut over det som fulgte av hans verv som styreformann.
Lagmannsretten er således av den oppfatning at den avgjørende forutsetning for å anvende arbeidsmiljølovens oppsigelsesregler mangler, nemlig at det må foreligge et arbeidsforhold i arbeidsmiljølovens forstand. Saken må etter dette bli å avvise, jfr. HR-kjennelse av 30.4.81 ( Rt-1981-899)." Saksforholdet ellers går frem av byrettens og lagmannsrettens kjennelser.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Samtidig har han under henvisning til tvistemålslovens §399 tredje ledd bedt om at lagmannsretten omgjør sin kjennelse.
Kjennelsen er påkjært under henvisning til tvistemålslovens §404 nr 2 og 3. Det anføres at lagmannsretten har gjort en saksbehandlingsfeil ved ikke å oppfatte partens begjæring om innkalling av to vitner for lagmannsretten som en begjæring om at det skulle holdes muntlig forhandling, jfr tvistemålslovens §403 tredje ledd. Videre anføres det at lagmannsretten har bygget på et prosesskriv fra motparten datert 21 november 1986, et prosesskriv den kjærende part, etter å ha etterlyst det, først mottok ved lagmannsrettens ekspedisjon 5 desember 1986.
Den kjærende part har under overskriften "Bevisbedømmelse" blant annet gjort rede for sine lønnsforhold, adgangen til lønnsregulering med videre. Det anføres at formålet med avhør av de to vitnene var å få belyst As vilkår for å gå over fra stillingen som administrerende direktør til arbeidende styreformann. Samtidig provoseres bedriftens styreprotokoller fremlagt. Som nytt bevis er lagt frem kopi av protokollen fra forhandlingsmøtet med bedriften. I et senere prosesskriv er det lagt frem kopi av den kjærende parts lønnsslipper.
Den kjærende part har lagt ned slik påstand:
"1. Byrettens kjennelse av 22/9 1986 stadfestes.
2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for alle retter."
- - - A/S gjør i tilsvar gjeldende at det ikke kan være hjemmel for at lagmannsrettens omgjør sin kjennelse. Lagmannsrettens avgjørelse om ikke å avholde rettsmøte, kan ikke betraktes som en saksbehandlingsfeil. Det vises ellers til tvistemålslovens §404 tredje ledd. Når det gjelder prosesskrivet som den kjærende part ikke skal ha mottatt, vises til tvistemålslovens §401 annet ledd.
Videre anføres at lagmannsrettens bevisbedømmelse ikke kan prøves, jfr tvistemålslovens §404. Det er likevel gjort rede for kjæremålsmotpartens syn på en del av den kjærende parts anførsler.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Kjæremotpart tilkjennes saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
For ordens skyld pekes på at slutningen i lagmannsrettens kjennelse ikke er gitt en helt dekkende formulering, idet den går ut på at "Saken avvises fra byretten". Det kjæremålssaken gjelder er om det søksmål som er anlagt for byretten, skal behandles etter de spesielle prosessuelle regler i arbeidsmiljølovens §61, §61A, §61B §61C. En avvisning kan det bare være grunnlag for dersom heller ikke et søksmål på annet grunnlag enn arbeidsmiljølovens regler om oppsigelsesvern, kunne vært reist for Oslo byrett. I denne sak er Oslo byrett også saksøktes alminnelige verneting.
Det foreligger et videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse i en kjæremålssak. Utvalget har da bare den kompetanse som fremgår av tvistemålslovens §404. Det videre kjæremål er i dette tilfelle begrunnet med at det foreligger feil ved lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jfr. §404 nr. 2 og nr. 3. Det som er anført i kjæremålserklæringen, gjelder imidlertid til dels også lagmannsrettens bevisvurdering. Denne kan utvalget ikke prøve.
Utvalget finner at lagmannsrettens kjennelse må oppheves idet man av lagmannsrettens begrunnelse ikke kan se om lagmannsretten har bygget på en riktig tolking av arbeidstakerbegrepet i arbeidsmiljøloven.
Lagmannsretten peker på endel generelle momenter om inngår i arbeidsmiljølovens arbeidstakerbegrep. Det kommer ikke frem at disse momenter er av veiledende karakter ved en helhetsvurdering, der også andre forhold har betydning.
For så vidt angår den konkrete vurdering av As forhold, tar lagmannsretten det utgangspunkt at hans funksjon som styreformann ikke kommer inn under arbeidsmiljølovens stillingsvern, og at det avgjørende i forhold til dette vern må være om han i tillegg til sin funksjon som styreformann hadde en tilknytning til bedriften som kommer inn under lovens arbeidstakerbegrep. Utvalget er enig i denne problemstilling.
Når det gjelder As forhold til bedriften, har lagmannsretten pekt på enkelte momenter av betydning. Lagmannsrettens begrunnelse på dette punkt er imidlertid kort, og endel momenter som kan ha betydning for vurderingen, og som det også etter partenes prosedyre og As bevistilbud ville vært naturlig å kommentere, er ikke nevnt. Det er således ikke nevnt hvilke konkrete oppgaver A hadde eller var forutsatt å skulle ha utenom sitt verv som styreformann, hvilke forutsetninger partene må antas å hatt med hensyn til hans generelle tilknytning til bedriften etter at han gikk over fra å være administrerende direktør til "arbeidende styreformann", og hvordan bedriften innrettet seg med hensyn til betaling av lønn og feriegodtgjøring.
Etter utvalgets mening kan man av lagmannsrettens begrunnelse ikke se om lagmannsretten har foretatt en slik vurdering i forhold til arbeidsmiljølovens arbeidstakerbegrep som loven forutsetter.
Utvalget til peke på at spørsmålet om en saksøker er (var) arbeidstaker, med den følge at de spesielle prosessuelle regler i arbeidsmiljøloven skal følges, kan ha stor betydning. Kravene til saksbehandlingen må vurderes på denne bakgrunn.
Utvalget vil videre peke på det forhold at spørsmålet om en saksøker er (var) arbeidstaker, også har betydning i forhold til de materielle krav som kan reises etter arbeidsmiljølovens regler om oppsigelsesvern. Det må være adgang til å utsette vurderingen i forhold til arbeidstakerbegrepet slik at spørsmålet behandles i sammenheng med de materielle krav. Det er dette byretten har gjort for så vidt angår spørsmålet om A ble oppsagt av bedriften. Fremgangsmåten innebærer at man følger arbeidsmiljølovens prosessuelle regler for behandlingen av spørsmålet. Om en slik fremgangsmåte her ville vært naturlig også i forhold til arbeidstakerbegrepet, tar man ikke standpunkt til.
Utvalget finner at saken bør hjemvises til lagmannsretten for videre behandling.
Etter forholdene bør saksomkostninger for kjæremålsutvalget ikke tilkjennes.
Kjennelsen er enstemmig.
SLUTNING:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten.
Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke. *****