Rt-1987-657
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1987-05-26 |
| Publisert: | Rt-1987-657 (170-87) |
| Stikkord: | Forsikringsrett, Bevisvurdering |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 59/1987, nr 83/1985: |
| Parter: | Forsikringsaktieselskapet Vesta (Advokat Andreas Arntzen) mot A og B (Advokat Olav Hestenes) |
| Forfatter: | Backer, Philipson, Skåre, Aasland, Sandene |
| Lovhenvisninger: | Forsikringsavtaleloven (1930) §18, Forsikringsavtaleloven (1930) |
Dommer Backer: Saken gjelder spørsmålet om avskjæring av forsikringstakerens krav på erstatning overfor forsikringsselskapet fordi han selv forsettlig skal ha forårsaket forsikringstilfellet, eventuelt sammen med sin ektefelle, jf forsikringsavtaleloven av 6 juni 1930 nr 20 §18 første ledd.
Ekteparet A og Bs enebolig, - - - vei 15, - - - i X, ble totalskadd ved en brann natt til 11 mars 1981. Også innbo og løsøre ble totalskadd. Villaeierforsikring var tegnet i Forsikringsaktieselskapet Vesta, heretter kalt Vesta. Bygningen var fullverdiforsikret for kr 728 100, og innbo og løsøre var forsikret for kr 334 000. Vesta nektet å utbetale erstatning, da selskapet mente at ekteparet selv hadde tent på boligen. A og B reiste etter dette søksmål mot Vesta med påstand om at selskapet var erstatningspliktig i henhold til forsikringspolisen, og at det pliktet å betale de økte byggeutgifter som betalingsnektelsen medførte, samt saksomkostninger. Bergen byrett avsa 2 november 1983 dom med slik domsslutning:
"1. Forsikringsaktieselskapet Vesta frifinnes.
2. A og B dømmes til in solidum innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til Forsikringsaktieselskapet Vesta erstatning for saksomkostninger med kr. 108.620.-, etthundreogåttetusensekshundreogtyve 00/100."
Ekteparet A og B påanket dommen til Gulating lagmannsrett, som 14 desember 1984 avsa dom med slik domsslutning:
"1. Forsikringsaksjeselskapet Vesta er erstatningspliktig i henhold til polisenummer - - - - - Villaeierpolise med bygningskasko. Det skal betales 15 % rente p.a. fra 11.3.1981 til betaling skjer.
2. I saksomkostninger for byretten betaler Forsikringsaktieselskapet Vesta kr. 114.591,- - kroneretthundreogfjortentusenfemhundreognittien - til A og B.
I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Forsikringsaktieselskapet Vesta kr. 152.946 - kroneretthundreogfemtitotusennihundreogførtiseks - til A og B.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."
Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av rettenes domsgrunner.
Forsikringsaktieselskapet Vesta har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder i det vesentlige lagmannsrettens bevisbedømmelse. Men det er også anket over saksbehandlingen for så vidt gjelder det forhold at lagmannsrettens domsgrunner på flere punkter skal være mangelfulle. Videre er det anket over rettsanvendelsen for så vidt gjelder anvendelsen av bevisbyrdereglene.
Til bruk for Høyesterett har ankemotpartene og 36 vitner vært avhørt ved bevisopptak. Av vitnene er 14 nye for Høyesterett. Det har videre vært fremlagt en del nye dokumenter, særlig om As bruk av legemidlet fortralin. På grunnlag av nye og mer fullstendige opplysninger står saken delvis i en annen stilling for Høyesterett enn for de tidligere retter.
Jeg finner det hensiktsmessig før redegjørelsen for partenes anførsler kort å beskrive hendelsesforløpet i forbindelse med brannen.
Det var først et branntilløp i - - - vei 15 natt til 9 mars 1981. Ekteparet A og B kom hjem fra en konsert i X om kvelden 8 mars. De har opplyst at B straks gikk til ro for natten, mens A, som hadde merket oljelukt, inspiserte fyrrommet for å se om det var noe i veien. Han ble oppmerksom på små flekker av olje på gulvet og fant en mindre lekkasje i en oljeledning. Han forsøkte å tette lekkasjen, men greide det ikke. Han stengte derfor av fyren og slukket den. Han gikk deretter til ro ca kl 2250. Neste morgen våknet begge ektefeller kl 0700. A stod opp for å lage frokost til sin kone. Han har opplyst at straks han kom ut på gangen fra soverommet, kjente han en sterk oljelukt, og ble oppmerksom på at det på gulvløperen og på gulvet ellers var en rekke flekker av olje. Videre var det avsatt oljeflekker på veggen i trappeoppgangen og på løperen der. I trappen videre ned til hallen i sokkeletasjen var det et gardin av kunststoff. Dette var delvis brent opp, og fra gardinet hadde det dryppet ned smeltet stoff, slik at det også var brannflekker i trappen. For å summe seg laget A først frokost til sin kone. Ektefellene diskuterte deretter situasjonen, og ble enige om å varsle politiet, som rykket ut til stedet. Som en mulig mistenkt ble av A oppgitt D. Han var pasient av A, som er lege og den gang var under utdannelse som spesialist i psykiatri. Det var ingen tegn på at uvedkommende hadde brutt seg inn i huset, og ekteparet A og B opplyste at dørene hadde vært låst og vinduene lukket.
Da ektefellene sa seg redde for et nytt forsøk på brannstiftelse, fikk de politivakt i huset natt til 10 mars. Politiet hadde imidlertid ikke anledning til å fortsette vaktholdet, men meddelte at huset fortsatt ville bli holdt under oppsikt av politipatruljer.
D hadde i flere år vært samboer med E, som også var pasient av A. Samboerforholdet var nylig gått i stykker. I denne forbindelse bad E om en samtale med A. E bodde midlertidig i en leilighet i - - - veien 91 i X, tilhørende F, som er en niese av D. Den 10 mars ca kl 2030-2100 drog A av sted til denne leiligheten for å snakke med E. Hans kone fulgte med, da hun ikke hadde lyst til å være alene hjemme. Det dreiet seg om en kjøretur på 10 minutter eller litt mer, avhengig av trafikkforholdene. I leiligheten var foruten ekteparet A og B, og E, også til stede F og en søster av henne, G . De ringte i løpet av kvelden og første del av natten en rekke ganger hjem til D, uten at det var noen som svarte. Ekteparet A har opplyst at de hadde overveid å overnatte hos As foreldre eller på hotell i X på grunn av forholdene. Det ble imidlertid sent for dette, og det endte med at E inviterte dem til å overnatte i leiligheten. Først ville de imidlertid dra hjemom for å se til huset og hente det de trengte for natten, samt en legefrakk til bruk neste dag.
De drog fra - - - veien ca kl 2330. I - - - vei parkerte de utenfor nr 9, og gikk de siste ca 200 meter langs veien, etter hva de opplyser. Hensikten var å overraske en eventuell ildspåsetter som måtte befinne seg i huset. Av samme grunn brukte de innendørs stort sett bare lommelykt. De har videre opplyst at de gikk gjennom hele huset uten å finne noe usedvanlig, men så ikke under senger, i kott eller på overloftet. Etter å ha samlet sammen det de skulle ha med seg, vendte de tilbake til leiligheten i - - - veien. Det er noen uenighet om nøyaktig når de kom dit, men det synes mest sannsynlig at det var ca kl 0030. Deres parkerte bil utenfor - - - vei 9 var blitt observert av en politipatrulje ca kl 0015. Patruljebilen hadde kjørt frem til nr 15, der man ikke kunne se noe usedvanlig. Det var fotspor i nysneen ved bilen, men politiet kunne ikke se at disse fortsatte langs veien frem til nr 15.
Brannen ble meldt til brannvesenet kl 0053 av naboen i - - - vei 18, H. Den var et par minutter før blitt oppdaget av sønnen i huset, som ennå ikke hadde lagt seg.
Den ankende part, Forsikringsaktieselskapet Vesta, har i det vesentlige anført:
På grunnlag av de foreliggende bevis er det en sterk overvekt av sannsynlighet for at A forsettlig har forårsaket både branntilløpet natt til 9 mars og selve brannen natt til 11 mars.
Partene er enige om at begge hendelser må være fremkalt med forsett, og at det med stor grad av sikkerhet kan fastslås at samme person eller personer stod bak både branntilløpet og brannen. Det har ikke vært konstatert innbrudd eller andre forhold som gir holdepunkt for å anta at det har vært uvedkommende i huset ved noen av de to anledninger. De muligheter som lagmannsretten har streifet for at andre kan ha kommet inn i huset, er rent spekulative og uten forankring i sakens bevisligheter. Ankemotpartene har godtatt at D har fullgodt alibi både for natten til 9 mars og natten til 11 mars. Når lagmannsretten nevner at brannen kan være forårsaket av en av As psykiatriske pasienter eller en narkoman som han har avvist, savner dette konkret forankring i sakens opplysninger. Lagmannsretten har nevnt noen spor som ble funnet i Hs hage 9 mars. Disse førte imidlertid til - - - vei 17, og ikke til nr 15.
De branntekniske undersøkelser viser at det ble brukt brennbar væske i forbindelse med brannen på samme måte som ved branntilløpet. Det synes attpåtil som om det har vært brukt brennbar væske på overloftet. I forbindelse med branntilløpet ble det funnet to bokser med oljerester på en benk i kjelleren. Det kan vanskelig tenkes at den brennbare væske er noe annet enn olje fra As oljefyr. Det sier seg selv at det var langt lettere for A å tappe olje fra anlegget enn for en utenforstående. A frakoplet den ene av de to ledninger til anlegget om kvelden 8 mars. Tidligere har det vært antatt at det var returledningen, men politiets fotografi viser at det må ha vært tilførselsledningen. Uten denne virket ikke anlegget, og det var umulig å tappe olje. Returledningen kunne derimot gi olje når anlegget var i gang. Det må anses som feil når lagmannsretten holder åpen muligheten av at det i forbindelse med branntilløpet natt til 9 mars ble brukt olje som ikke stammet fra As anlegg, eventuelt at oljen ble tappet før A og B kom hjem eller etter at de var gått til sengs. Selve handlingsmønsteret - at det ble spredd brennbar væske over store deler av huset - taler sterkt mot at en utenforstående har foretatt ildspåsettelsen.
Hvis A virkelig ble overrasket over det som han så om morgenen 9 mars, er det påfallende at han ikke straks meldte fra til politiet, men ventet til han hadde laget frokost og fått snakket med sin kone. Videre har det sannsynligheten mot seg at en uvedkommende som forgjeves hadde forsøkt å tenne på huset natt til 9 mars, kom tilbake for å fullføre handlingen bare to dager etterpå, på et tidspunkt da han måtte regne med at huset var under politiovervåking.
En del omstendigheter omkring ekteparet As opptreden de siste timene før brannen brøt ut natt til 11 mars, er høyst påfallende. Hvis de virkelig fryktet en brannstifter, er det merkelig at de slukket de fleste lys før de forlot huset tidlig på kvelden, og senere da de kom tilbake, slukket ytterligere lys. Det er merkelig at de under sitt nattlige besøk ikke kjørte helt frem til huset, og at politiet ikke kunne se noen fotspor etter dem i nysneen på veien, dersom de gikk langs denne frem til huset. Den eneste forklaring er at de - for å skjule at de var i nr 15 - gikk over haugen mellom sin parkerte bil utenfor - - - vei 9 og nr 15. Det er videre påfallende at A og B under sitt nattlige besøk i huset gikk fra rom til rom bare i lyset fra en lommelykt. Det er feil når lagmannsretten ikke har funnet det sannsynliggjort at nedadgående fotspor etter en mann og en kvinne som ble funnet i hagen til - - - vei 11 tidlig om morgenen 11 mars, stammet fra ekteparet A og B.
Det er påfallende at ekteparet A og B har søkt å fremstille det slik at de forlot - - - vei 15 natt til 11 mars på et vesentlig tidligere tidspunkt enn det som er forenlig med de øvrige opplysninger i saken. Lagmannsretten burde drøftet og lagt vekt på dette. De gjøremål som A og B har opplyst at de hadde i huset natt til 11 mars, stemmer dårlig med at de må ha vært der iallfall en halv time. Det er uriktig når lagmannsretten uttaler at det hefter usikkerhet ved spørsmålet om ekteparet i det hele tatt har vært i huset da det ble tent på, og at i alle fall de tidsmarginer det er spørsmål om, gir rom for at andre kan ha spredd brennbar væske og tent på. Etter uttalelse fra branntekniske eksperter passer tidsmarginene meget godt med at ekteparet A og B har tent på.
Det er lite treffende når lagmannsretten i forbindelse med at A og B drog hjem natt til 11 mars, uttaler at ekteparet hadde behov for å hente ting i forbindelse med arbeidet neste dag. A hadde kontor på Paradis like i nærheten av hjemmet, og konen var hans kontorsøster. Videre er det lite forenlig med politiforklaringene, når lagmannsretten skriver at det var E som først nevnte at A og B burde se til boligen.
A har i mange år misbrukt legemidlet fortralin, som inneholder det narkotiske stoff pentazocin. Dette kan forklare hans manglende motforestillinger mot brannstiftelse og den tilsynelatende kritikkløshet som knytter seg til fremgangsmåten. Misbruket går tilbake til 1979/80, og forskjellige hendelser i tilknytning til misbruket gjennom årene gjør at As troverdighet er svekket. Lagmannsretten har undervurdert disse momenter, men det er også kommet frem nye opplysninger for Høyesterett som er mer belastende for A. Ifølge et brev av 20 mars 1981 fra Helsedirektoratet til A tok han i mars måned frem til branntilløpet 9 mars 1981 fra forskjellige apoteker ut 230 ml fortralin for intravenøs bruk. Dette svarer til et daglig forbruk av ca 29 ml, hvilket utgjør 870 mg av stoffet, mens døgndosen ifølge Felleskatalog over farmasøytiske spesialpreparater ikke bør overstige 360 mg.
Under sine sannsynlighetsvurderinger har lagmannsretten oversett As bestrebelser for å fokusere D som brannstifter. Det er videre feil når lagmannsretten har funnet at økonomiske motiv av noen særlig betydning ikke kan sies å foreligge. Ekteparet A og B hadde nokså begrensede nettoinntekter å leve av. Viktigere enn dette er imidlertid at huset de bodde i, var lite tidsmessig. Det måtte være en fordel å få anledning til å oppføre et moderne hus på den samme tomten med det bidrag som erstatningen for det gamle hus, beregnet etter fullverdiprinsippet, ville utgjøre.
Det er videre uriktig når lagmannsretten ikke har lagt vekt på et tidligere forsikringstilfelle der A var innblandet, og som har likhetspunkter med det foreliggende. As motorbåt, som var forsikret i Vesta for kr 150 000, ble totalskadet ved brann natt til 30 juli 1979. Årsaken til brannen ble aldri funnet. A, som hadde forlatt båten om ettermiddagen 29 juli, fortiet i det lengste at han hadde vendt tilbake til båten senere på kvelden, angivelig for å kontrollere at alt var i orden.
Vesta har nedlagt slik påstand:
"Forsikringsaktieselskapet Vesta frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett."
Ankemotpartene, A og B, har i det vesentlige anført:
Lagmannsrettens dom er riktig. Den bygger på bevisumiddelbarhet og rettens inntrykk av partenes troverdighet. En domstol med middelbar bevisførsel bør være meget forsiktig med å fravike det personlige inntrykk som dommerne i lavere instans har dannet seg. Særlig gjelder dette når en dom mot ankemotpartene kan få så katastrofale følger som i denne saken. Selv om saken formelt bare gjelder et sivilt krav, vil en dom som frifinner forsikringsselskapet, i realiteten implisere at ankemotpartene har gjort seg skyldig i brannstiftelse og forsikringsbedrageri. Kravene til bevisovervekt mot ankemotpartene bør derfor stilles nesten like høyt som i en straffesak. Det kan ikke kreves at domsgrunnene skal være absolutt uttømmmende når det gjelder bevisvurderingsmomenter som inngår i en helhetsvurdering.
Den ankende part har for Høyesterett gjort en utstrakt bruk av politidokumenter. Opplysningene i disse er imidlertid ikke like pålitelige som opplysninger som er fremkommet gjennom rettslige forklaringer. Politiets undersøkelser er også på flere punkter mangelfulle. Det er blant annet ikke tatt fingeravtrykk, og forskjellige fotspor som har vært fremme i saken, har ikke vært sikret.
Ankemotpartene er enige i at både branntilløpet og selve brannen antakelig er voldt med forsett og av den eller de samme personer. Bruken av brennbar væske tyder på dette. Selv om det trolig ble brukt fyringsolje under branntilløpet, vet man intet sikkert om hva slags væske som ble brukt under brannen. Det kan også ha vært brukt annet brennbart tilfang til å fyre opp med. Selv om handlingene er begått med forsett, kan de være begått av en utilregnelig eller sterkt forvirret person, som for eksempel kan ha hatt et hevnmotiv.
Hvis A og B skulle være ansvarlige for brannen, forutsetter dette at de natten til 11 mars 1981 drog tilbake til sitt hus for å tenne på, til tross for at de var klar over at dette var under politiovervåking og at tre vitner ville kunne fortelle om deres tur. All den stund selve turen ikke skulle holdes hemmelig, er det vanskelig å se hva de ville kunne oppnå ved å parkere et stykke fra huset, gå den siste del av veien til fots, og gjennomsøke huset i lyset av en lommelykt, hvis ikke forklaringen er den som de har gitt, nemlig at de ville overraske en eventuell ildspåsetter. Bilen var kjent av naboene, og de måtte regne med at den ville bli gjenkjent. Det bestrides at de har gått over haugen mellom eiendommene og kommet ned på baksiden av - - - vei 15. Lagmannsretten prøvde å gå denne veien, men kom til at den var vanskelig fremkommelig. Det er intet bevis for at denne veien har vært brukt. Den omstendighet at ankemotpartenes forklaringer ikke har vært helt samkjørte i detaljene og at de har vært noe usikre på de nøyaktige tidspunkter, viser bare at det ikke foreligger noe planlagt opplegg, og at forklaringene er avgitt spontant.
Det er ikke ført noe bevis for at ekteparet A og B var i en vanskelig økonomisk situasjon. At inntektene var begrenset, henger sammen med at A var under utdannelse som spesialist, og måtte ta mindre godt betalte utdannelsesstillinger. Det motiv for en mulig ildspåsettelse som ligger i at A og B måtte ønske å erstatte et eldre hus med et nytt, er et motiv som de i tilfelle deler med en stor del av alle som har en villaeierforsikring. Uansett hva man måtte få i erstatning for et eldre hus, vil det imidlertid bli meget dyrere å bygge nytt. Det er selvmotsigende å hevde både at A og B hadde dårlig råd og at de ønsket å pådra seg store, nye utgifter.
A har gode skussmål som lege. Han har planmessig utdannet seg videre, og har siden 1985 vært godkjent som spesialist i psykiatri. Det er riktig at han har hatt vanskeligheter i forbindelse med misbruk av legemidlet fortralin. Han begynte å bruke dette for smerter i forbindelse med en betennelse i venstre ben, en betennelse som har vist seg å være mer eller mindre kronisk. Han ble innlagt på sykehus på grunn av benets tilstand like etter brannen. Det bestrides at overdoser av fortralin skulle påvirke hans dømmekraft, slik at det kan ha noen betydning for avgjørelsen av anklagen om brannstiftelse. Skulle man bygge på at så er tilfellet, burde spørsmålet ha vært undersøkt ved sakkyndige. Ingen som så A omkring tiden for brannen, har festet seg ved at han skulle være i noen slags rustilstand. Det er riktig at A i forbindelse med sitt misbruk av fortralin til dels har gjort seg skyldig i handlinger som går på hans troverdighet i denne spesielle henseende. Men det er ikke påvist at han generelt sett ikke er en troverdig person. Det har ikke vært noe å utsette på ham som lege i forhold til hans pasienter.
Uansett hva man måtte mene om A, er det ingen som har hatt noe å si på hans kones karakter eller troverdighet.
Både byretten og lagmansretten har valgt å se bort fra båtbrannen i 1979. For Høyesterett har den ankende part fremlagt en del nytt materiale, og krever i virkeligheten at Høyesterett som førsteinstansdomstol skal ta standpunkt til ansvarsforholdet. Ankemotpartene mener at forholdene ikke ligger til rette for dette. Således er brannårsaken aldri blitt klarlagt.
A og B, som har hatt fri sakførsel for Høyesterett, har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Forsikringsaktieselskapet Vesta dømmes til å betale Staten saksomkostningene for Høyesterett og A og Bs omkostninger for Høyesterett."
Jeg nevner innledningsvis at jeg ikke har funnet det nødvendig å ta standpunkt til anken over saksbehandlingen eller rettsanvendelsen. Høyesterett har i denne sak rettslig sett full adgang til å prøve sakens beviser. Selv om Høyesterett generelt bør vise tilbakeholdenhet med å prøve en bevisbedømmelse som bygger på direkte bevisførsel, står saken i en annen stilling her. Bevisbedømmelsen beror i denne sak mer på en vurdering av objektivt konstaterbare forhold enn på en troverdighetsvurdering, hvor den umiddelbare bevisførsel ville være av betydning. Jeg peker også på at Høyesterett har nye og mer fullstendige opplysninger for sin avgjørelse.
Ved min bevisbedømmelse er jeg kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.
Den ankende part har påberopt en rekke indisier som peker mot ankemotpartene. Jeg finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til hvert enkelt av de indisier som er påberopt, men vil nøye meg med å peke på det som etter min mening er det vesentlige i saken. Som begge parter legger jeg til grunn at både branntiløpet natt til 9 mars og brannen natt til 11 mars 1981 var voldt med forsett og av den eller de samme personer.
Det er intet som tyder på at branntilløp og brann er voldt av en utenforstående. I forbindelse med branntilløpet måtte en slik person i tilfelle ha kommet seg inn i huset uten å etterlate seg noen spor, enten før eller etter at ektefellene A og B kom hjem. Han måtte deretter - mens ektefellene A og B lå og sov - antakelig ha tappet olje fra oljefyren og så ha spredd oljen rundt i trappeoppgangen, helt opp til annen etasje. I forbindelse med brannen måtte han enten ha skjult seg i huset mens ektefellene A og B var der på sitt nattlige besøk for å undersøke om det var inntrengere i huset, eller ha kommet seg inn i huset like etter at de drog. I begge tilfelle måtte han så ha spredd brennbar væske over store deler av huset eller samlet sammen annet brennbart tilfang og tent på i det meget korte intervall etter at ektefellene drog og inntil brannen ble oppdaget. Det synes i høy grad usannsynlig at en utenforstående skulle ha forårsaket branntilløpet og brannen på de skisserte måter - foruten at det altså fullstendig mangler positive spor som kunne peke i retning av en utenforstående.
Ektefellene A og B hadde imidlertid god anledning til å forårsake både branntilløpet og brannen. Dette gjelder også om de bare oppholdt seg såpass kort tid som 20-25 minutter i huset under det nattlige besøk. Når det gjelder den tid som en brann av den type som det her dreier seg om, kunne påregnes å trenge for å utvikle seg, viser jeg til vitneforklaringene fra de branntekniske eksperter Olav Høyland og Finn Henriksen. Det fremgår av disse forklaringer at den tidsramme som man må regne med fra ektefellene A og B forlot huset til brannen ble oppdaget, passer ganske godt. Etter det opplyste utvikler en brann seg til å begynne med som regel forholdsvis langsomt, også hvis det er brukt tennvæske som for eksempel olje eller parafin. Men en brann kan slå voldsomt ut når lufttilførselen økes ved at det for eksempel springer en rute, hvilket vanligvis vil ta noen tid. Dette kan passe med at flammene først ble observert da de slo ut på østsiden av huset, der det var et vindu i trappeoppgangen mellom første og annen etasje hvor en knust rute var erstattet av en papplate.
Det er uløste spørsmål i denne saken, således er det umiddelbart ikke lett å forklare hvorfor ektefellene A og B skulle velge akkurat denne måten for å tenne på sitt hus. I en sak etter forsikringsavtalelovens §18 første ledd er de foreliggende bevis etter min mening tilstrekkelige til å gi forsikringsselskapet medhold. Det er således etter min oppfatning overhodet ikke noen annen rimelig forklaring på den påsatte brannen enn at den ble voldt av ekteparet A og B.
Når det gjelder båtbrannen, som fant sted mindre enn to år tidligere, kort tid etter at A hadde oppsøkt det sted hvor båten lå fortøyd, finner jeg det tilstrekelig å bemerke at kombinasjonen av de to branner i løpet av så vidt kort tid gjør tanken om at huset ble påtent av en ukjent person, ytterligere usannsynlig.
Etter utfallet av saken må ankemotpartene betale saksomkostninger for alle instanser. Overensstemmende med den innleverte omkostningsoppgave settes omkostningenes beløp avrundet til kr 431 000. Herav utgjør kr 346 000 salær og resten erstatning for utlegg.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Forsikringsaktieselskapet Vesta frifinnes.
2. I saksomkostninger for byretten, lagmansretten og Høyesterett betaler A og B, en for begge og begge for en, 431 000 - firehundreogtrettientusen - kroner til Forsikringsaktieselskapet Vesta innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.