Rt-1987-1415
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1987-11-05 |
| Publisert: | Rt-1987-1415 (386-87) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 446 K/1987, jnr 235/1987 |
| Parter: | Jurgen Mundt mot Bergens Skibsassuranseforening (advokat Karstein J Espelid). |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Holmøy, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §250, §253, §179, §404 |
I stevning av 31. oktober 1985 anla Jurgen Mundt sak ved Bergen byrett mot Bergens Skibsassuranceforening. I forbindelse med at han var blitt oppsagt var det den 31. januar 1984 inngått en forliksavtale mellom partene. Jurgen Mundt la senere ned påstand om at forliksavtalen av 31. januar 1984 mellom Jurgen Mundt og Bergen Skibsassuranceforening kjennes ugyldig og at han tilbakeføres til aktivt havariarbeide i en ledende stilling med eget myndighetsområde. I stevningen og senere prosesskrift ble saksøkte provosert til å fremkomme med enkelte opplysninger og fremlegge dokumenter. Det ble holdt muntlig saksforberedelsesmøte den 15. januar 1987 hvor begge parter møtte.
Bergen byrett avsa den 6. februar 1987 beslutning om at det ikke var grunnlag for å pålegge saksøkte å legge fram skriftlige bevis.
Jurgen Mundt påkjærte byrettens beslutning til lagmannsretten. Gulating lagmannsrett avsa 12. august 1987 kjennelse med slik slutning:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd."
Saksforholdet for øvrig fremgår av byrettens beslutning og lagmannsrettens kjennelse.
Ved skriv til lagmannsretten av 18. august 1987 som innkom til retten innen kjæremålsfristens utløp har Jurgen Mundt anmodet om at lagmannsretten revurderer sin kjennelse, eventuelt at han får opplysning om rettsmiddeladgang. Etter orientering fra lagmannsretten, har Jurgen Mundt den 10. september 1987 påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er angitt å gjelde lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling, og er ikke nærmere begrunnet. I skrivet av 18. august 1987 gjør imidlertid den kjærende part rede for sine synspunkter. Han hevder for det første at lagmannsretten ikke har drøftet kjæremålets siktepunkt som refererte seg til at byretten ikke har behandlet forutsetningen for den anmodning som er gjengitt i dok. nr. 11. Denne forutsetning var drøftelsen av spørsmålet om det er grunnlag for å drøfte anmodningen. Det anføres at en henvendelse fra lagmannsretten til den kjærende part kunne ha oppklart en eventuell tvil om kjæremålets siktepunkt.
Når det gjelder lagmannsrettens vurdering av identifikasjon og fremleggelse av skriftlige bevis har den kjærende part subsidiært bemerket at en tidligere innrømmelse fra saksøktes side av "vedleggenes" eksistens og relevans i saken vesentlig kunne ha bidratt til et bedre møteresultat for møtet den 15. januar 1987, og for hele saken.
Hva angår provokasjoner over saksøktes avlønningssystem har den kjærende part vist til en del dokumenter som ble meddelt byretten under møtet den 15. januar 1987. Etter den kjærende parts oppfatning medfører det ikke riktighet når lagmannsretten uttaler at det - på dette punkt ikke foreligger identifisert dokumentbevis. Den kjærende part har også hatt bemerkninger til lagmannsrettens manglende vurdering av et incentiv til oppfyllelsen av dokumentfremleggelsen samt rettens vurdering med hensyn til de påløpne saksomkostninger. Den kjærende part har ikke nedlagt noen formell påstand.
Bergens Skibsassuranseforening, Gjensidige, har i tilsvar gjort gjeldende at lagmannsrettens avgjørelse er riktig både hva angår saksbehandlingen og lovforståelsen. Kjæremålsmotparten fastholder sitt standpunkt vedrørende de provokasjoner etc. som er fremsatt av den kjærende part. Det vises til den begrunnelse som er gitt for lagmannsretten. Den kjærende part anfører videre at det ikke kan sees at det i kjæremålet fremkommer noen anførsler som er egnet til å underbygge påstått feil ved lagmannsrettens saksbehandling eller lovforståelse. Det pekes på at når den kjærende part hevder at lagmannsretten ikke har drøftet "anmodningens forutsetning", refereres det til spørsmålet "om forliket kan ansees å være iverksatt/oppfylt eller ikke". Den kjærende part viser til lagmannsrettens bemerkning om at spørsmålet har tilknytning til realiteten i saken og ikke er behandlet i byrettens beslutning av 15. januar 1987. Lagmannsretten kunne således ikke ta stilling til spørsmålet i forbindelse med kjæremål over beslutningen. Hva angår den kjærende parts provokasjoner etc. tiltrer kjæremålsmotparten lagmannsrettens premisser inntatt i kjennelsens 11. Det vises videre til at den kjærende parts øvrige anførsler gjelder faktiske omstendigheter som etter tvistemålsloven §404 faller utenfor Høyesteretts kjæremålsutvalgs prøvelsesadgang.
Kjæremålsmotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Utvalgets kompetanse er da begrenset av reglene i tvistemålsloven §404. Kjæremålserklæringen, som må ses i sammenheng med den kjærende parts brev av 18. august 1987 til lagmannsretten, er angitt å være rettet mot lagmannsrettens saksbehandling og tolking av en lovforskrift, jf §404 nr 2 og 3.
Utvalget kan ikke se at det hefter feil ved lagmannsrettens saksbehandling. Heller ikke kan utvalget se at lagmannsretten har gitt uttrykk for en uriktig tolking av tvistemålsloven §250 jf §253 når den uttaler at "retten bare (kan) pålegge fremlagt skriftelige bevis som er i en parts besittelse når beviset eller bevisene er bestemt angitt og ikke inneholder noe som parten ville være fritatt for å gi forklaring om".
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Spørsmålet om saksomkostninger utstår til den avgjørelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
SLUTNING:
Kjæremålet forkastes.
Riktig utskrift: