Rt-1985-1447
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1985-12-19 |
| Publisert: | Rt-1985-1447 (437-85) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 19. desember 1985 i l.nr. 431 K/1985 |
| Parter: | Ultra Trading v/Johnny Ulvesether (advokat Atle Kaurin Nilsen) mot Svein Otto Aarland (advokat Magne Revheim). |
| Forfatter: | Skåre, Halvorsen, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §3, Tvistemålsloven (1915) §181 |
Ved prosesskriv 20. august 1984 til Midhordland namsrett klaget Svein Otto Aarland over namsmannens beslutning om ikke å ta til følge begjæring om utkastelse av Ultra Trading ved Johnny Ulvesether fra Aarlands eiendom gnr. 43 bnr. 468 i Fjell kommune. Grunnlaget for begjæringen var manglende leiebetaling fra saksøktes side, og begjæringen ble fremmet under henvisning til leiekontraktens punkt 3, der det heter at leieren kan kastes ut uten søksmål i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §3 nr. 9 dersom leien ikke blir betalt innen 14 dager etter at det er gitt skriftlig påkrav på eller etter forfallsdag.
Midhordland namsrett avsa 26. oktober 1984 kjennelse med slik slutning:
«1. Kravet om at Ultra Trading v/Johnny Ulvesether kan kastast ut frå bustadhuset til Svein Otto Aarland og Vigdis Bjørsvik på Brattholmen kan ikkje etterkomast.
2. Svein Otto Aarland vert tilplikta å betala innan 2 - to - veker til Ultra Trading kr. 3200,- - kronertretusentohundre - i sakskostnader.»
Svein Otto Aarland påkjærte avgjørelsen til Gulating lagmannsrett, som 3. juli 1985 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Ultra Trading v/Johnny Ulvesether utkastes fra gnr. 43 bnr. 468 i Fjell.
2. Ultra Trading v/Johnny Ulvesether dømmes til å betale saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten til Svein Otto Aarland med tilsammen 1800,- - kronerattenhundre - innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse.»
- - -
Ultra Trading ved Johnny Ulvesether har påkjært lagmannsrettens avgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. - - -
Den kjærende part gjør gjeldende at lagmannsretten har tolket tvangsfullbyrdelsesloven §3 nr. 9 uriktig. Skyldig leie ble i dette tilfellet betalt 6 dager etter påkravsfristen. Bakgrunnen for dette var uklarheter om hvorvidt leiekontrakten var gyldig og det faktum at den kjærende part ikke hadde fått sitt eksemplar av kontrakten i retur slik som avtalt. De uklare spørsmålene med hensyn til hvilket regelverk som skulle gjelde skyldtes på det tidspunkt utelukkende utleieren. I en slik situasjon må anvendelsen og tolkingen av §3 nr. 9 foretas ut fra en konkret vurdering av de faktiske omstendigheter. Lagmannsretten har ved tolkingen av bestemmelsen bare foretatt en konstatering av at leien ble betalt etter påkravsfristens utløp. Den kjærende part mener dette er uriktig og utilstrekkelig lovtolking. Betaling av leien så kort tid etter påkravsfristens utløp i en situasjon hvor det er uklart om §3 nr. 9 i det hele tatt gjelder, må være en så ubetydelig fristoversittelse at bestemmelsen ut fra en konkret vurdering ikke kan komme til anvendelse. Dette bestyrkes av at den kjærende part har reelle motregningskrav selv om disse ikke skulle være erkjent eller rettskraftig avgjort. - - -
Svein Otto Aarland har i tilsvar gjort gjeldende at lagmannsrettens avgjørelse er riktig i resultat og begrunnelse. Kjæremålsutvalget kan bare ta stilling til lovtolkingen, ikke subsumsjonen. Lagmannsretten har utvilsomt tolket tvangsfullbyrdelsesloven §16 korrekt. Kjæremålet angår i realiteten de faktiske omstendigheter som har betydning for subsumsjonen. Lagmannsretten har med endelig virkning funnet at det ikke foreligger noe motkrav som er erkjent eller rettskraftig avgjort.
Leieren misligholder fortsatt leiekontrakten. Husleie for mai, juni og juli 1985 er ikke betalt.
Kjæremålsmotparten ber om at lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse blir overprøvet. Lagmannsretten reduserte Aarlands omkostningskrav fra 4500 kroner til 1800 kroner uten begrunnelse. - - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg finner enstemmig at kjæremålet må forkastes og vil bemerke:
Lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål og Høyesteretts kjæremålsutvalgs kompetanse er derfor begrenset etter bestemmelsene i tvistemålsloven §404. Det som hevdes i kjæremålet er at lagmannsretten har tolket tvangsfullbyrdelsesloven §3 nr. 9 uriktig når bestemmelsen er gitt anvendelse i det foreliggende tilfelle.
Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har gjort noen feil. Den har forkastet de innsigelser som den kjærende part hadde gjort mot avtalens gyldighet, og når det gjelder det påståtte motkrav har lagmannsretten lagt til grunn de synspunkter som kommer til uttrykk i Rt-1979-1436.
Lagmannsretten har tilkjent kjæremotparten saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten med 1800 kroner. Lagmannsretten synes ikke å ha vært oppmerksom på at den kjærende part på grunnlag av arbeidsoppgave hadde påstått seg tilkjent 4500 kroner, ihvertfall har lagmannsretten ikke begrunnet hvorfor arbeidsoppgaven er satt til side. Utvalget finner at kjæremotparten bør tilkjennes saksomkostninger for samtlige instanser med til sammen 5000 kroner, jfr. tvistemålsloven §181 første ledd. - - -