Rt-1990-1235

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1990-12-11
Publisert:	Rt-1990-1235 (414-90)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr 136/1990, nr 229/1989
Parter:	Bergen Fiskeindustri A/S (advokat Arne Meltvedt) mot Staten ved 1. Finans- og tolldepartementet 2. Utenriksdepartementet ( Regjeringsadvokaten v/advokat Sveinung Koslung - til prøve)
Forfatter:	Aasland, Langvand, Rygg, Gjølstad, Sandene
Lovhenvisninger:	Fiskarbankloven (1972) §1, Lov om registrering av fiskefartøyer (1917), Valutalova (1950)

Stemmegivning:

Dommer Aasland: Bergen Fiskeindustri A/S - heretter til dels kalt rederiet - kjøpte våren 1985 fryse-/kjøleskipet M/S " Utstraum " for 8 millioner kroner. Rederiet inngikk 28. oktober samme år kontrakt med Skaalurens Skibsbyggeri A/S, Rosendal, om ombygging av skipet til nedfrysingsskip, med henblikk på å benytte det til nedfrysing av fiskeprodukter. Kontraktssummen var på vel 13 millioner kroner. Samme dag sendte rederiet søknad om rentesubsidier under den dagjeldende subsidieordning for innenlandske leveranser og ombygginger av skip og mobile rigger, etablert ved Stortingets vedtak av 28. mai 1982. Noen dager senere søkte rederiet om valutalisens for å ta opp et valutalån på 21 millioner kroner til dekning av kjøpesum og ombyggingsomkostninger. Begge søknader ble avslått, av henholdsvis Finansdepartementet og Handelsdepartementet.

Ved stevning av 15. september 1986 reiste Bergen Fiskeindustri A/S søksmål for Oslo byrett mot staten v/Finansdepartementet og Handelsdepartementet. Rederiet krevde dom for at avslagene var ugyldige og påsto seg videre tilkjent erstatning for tap det mente å ha lidt. Byretten avsa 28. januar 1988 dom med slik domsslutning:

"1. Staten v/Finansdepartementet frifinnes.

2. Staten v/Handelsdepartementet frifinnes.

3. Bergen Fiskeindustri A/S dømmes til å betale til Staten v/Finansdepartementet og Handelsdepartementet kr 28530,- - kronertjueåttetusenfemhundreogtretti 00/100 - i saksomkostninger innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom."

Rederiet påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som avsa dom 19. mai 1989 med slik domsslutning:

"1. Staten ved Utenriksdepartementet og Finansdepartementet frifinnes.

2. Byrettens dom punkt 3 stadfestes.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Bergen Fiskeindustri A/S til Staten ved Utenriksdepartementet og Finansdepartementet 31 400 - trettientusenfirehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom."

Det bemerkes at Handelsdepartementet på denne tid ikke lenger eksisterte, og at det aktuelle saksområdet var overført til Utenriksdepartementet.

Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Bergen Fiskeindustri A/S har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen, og rederiet har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler for Høyesterett som for de tidligere instanser.

Rederiet fastholder således at skipet ikke falt utenfor subsidieordningen. For det første hører skipet ikke inn under de fartøyer som Statens Fiskarbank kan yte lån til etter loven om Statens Fiskarbank av 28. april 1972 nr 22 §1 nr 1 bokstav a). Men selv om skipet skulle falle inn under denne bestemmelsen, betyr ikke det at det var utelukket fra rentesubsidier. Det forelå ikke noen faktisk mulighet for å få lån til et fryseskip i Statens Fiskarbank. Avgrensningen av subsidieordningen, slik den er kommet til uttrykk i stortingsvedtaket og i retningslinjene fra Finansdepartementet, innebærer etter rederiets oppfatning at det bare var de egentlige fiskebåter som falt utenfor. Dette hevdes også å ha støtte i Finansdepartementets brev av 19. september 1985 i anledning av den såkalte skjelltrålersaken. Videre har det støtte i den praksis som ble fulgt i alle saker fra subsidieordningen ble etablert i 1982 inntil rederiets søknad ble behandlet. Det ble i ikke mindre enn sju tilfelle gitt tilsagn om rentesubsidier til fryseskip, og det fremkom aldri noen tvil om at disse gikk inn under subsidieordningen. Ett av disse tilfellene gjaldt rederiets eget skip, "Sea Crown". At tilsagnene ble gitt av A/S Låneinstituttet for skipsbyggeriene og Eksportfinans A/S, som administrerte skipsfinansieringsordningen på Finansdepartementets vegne, kan ikke svekke betydningen av den klare og konsekvente administrative praksis som foreligger. Det må antas at Finansdepartementet var klar over hvordan ordningen ble praktisert, og iallfall skulle departementet ha utøvet kontroll. Staten kan ikke distansere seg fra den praksis som ble fulgt av de organer som var satt til å håndheve regelverket.

Etter rederiets oppfatning var det således en feil at søknaden om rentesubsidier ikke ble innvilget, og avslaget må anses ugyldig. Rederiet må dermed også ha krav på erstatning for det tap det ble påført ved at søknaden ble avslått, det vil si det beløp som rentesubsidieringen ville ha utgjort.

Men selv om avslaget skulle anses holdbart, mener rederiet å ha krav på erstatning. Som følge av den faste praksis som forelå for å tilstå rentesubsidier til fryseskip, og som må ses i sammenheng med uklare retningslinjer fra departementets side, inngikk rederiet ombyggingskontrakten med verkstedet i trygg forvissning om at skipet gikk inn under subsidieordningen. Praksis ble lagt om uten noe varsel til dem som ble berørt. Hadde rederiet vært klar over faren for at staten ville fravike den tidligere praksis, ville det ha foretatt ombyggingen ved et utenlandsk verksted, hvor omkostningene ville ha blitt betydelig lavere. Staten v/Finansdepartementet må være ansvarlig for det tap rederiet har lidt ved å innrette seg etter den praksis som forelå. Det er en urealistisk tanke at rederiet kunne ha ventet med å kontrahere inntil det forelå tilsagn om rentesubsidier, eller at det kunne ha fått verkstedet til å godta et forbehold om at rederiet skulle være ubundet av kontrakten dersom subsidier ikke ble gitt.

Når det gjelder avslaget på søknaden om valutalisens, hevder rederiet, som tidligere, at avslaget er ugyldig både som følge av saksbehandlingsfeil og fordi avgjørelsen var uriktig i sitt innhold. Begrunnelsen er for snau, og bærer preg av at Handelsdepartementet har bygd på de uttalelser som forelå fra Fiskeridepartementet og Finansdepartementet uten å foreta noen selvstendig vurdering. De forhold som er nevnt i uttalelsene fra Fiskeridepartementet og Finansdepartementet, gir etter rederiets oppfatning ikke saklig grunnlag for å nekte valutalisens. I uttalelsene er det således gitt uttrykk for at M/S "Utstraum" faller utenfor subsidieordningen. Dersom dette er uriktig, slik rederiet mener, bygger Handelsdepartementets avgjørelse på et feilaktig grunnlag. Men selv om det skulle være riktig at rederiet ikke kunne oppnå rentesubsidiering, er det vanskelig å se hvilken betydning dette skulle ha for adgangen til å oppnå valutalisens.

Rederiets behov for valutalisens var iallfall ikke mindre av denne grunn.

Likeledes er det et utenforliggende hensyn når Handelsdepartementet har lagt vekt på at Fiskeridepartementet i sin uttalelse hevdet at det ikke var behov for et slikt nedfrysingsskip ut fra en bedømmelse av kapasiteten i fiskeindustrien. Skipet var ikke underlagt noe krav om konsesjon, og det kan da heller ikke være grunnlag for å føre en reguleringsordning inn bakveien gjennom å nekte valutalisens. Rederiet fremholder videre at Fiskeridepartementets uttalelse ble avgitt og Handelsdepartementets avgjørelse truffet på et tidspunkt da skipet allerede var under ombygging. Handelsdepartementet kunne således ikke hindre at skipet ble tatt i bruk som fryseskip, men bare gjøre finansieringen mer byrdefull.

Rederiet mener at det ut fra en riktig saksbehandling og vurdering ville ha fått valutalisens, og at det derfor har krav på å få erstattet sitt tap ved avslaget overensstemmende med en fremlagt tapsberegning.

Bergen Fiskeindustri A/S har nedlagt slik påstand:

"1. Finansdepartementets vedtak om å nekte rentesubsidiering ved ombygging av M/S "Utstraum" kjennes ugyldig.

2. Staten v/Finansdepartementet tilpliktes å betale erstatning til Bergen Fiskeindustri A/S med kr 3241370,- med tillegg av 18% rente p.a. fra 1. desember 1987 til betaling skjer.

3. Utenriksdepartementets vedtak om å nekte valutalisens til Bergen Fiskeindustri A/S kjennes ugyldig.

4. Staten v/Utenriksdepartementet tilpliktes å betale erstatning til Bergen Fiskeindustri A/S med kr 3014012,14 med tillegg av 18% rente p.a. fra 31. desember 1988 til betaling skjer.

5. Bergen Fiskeindustri A/S tilkjennes saksomkostninger for alle instanser."

Staten v/Fiskeridepartementet og Utenriksdepartementet har vist til byrettens og lagmannsrettens begrunnelser, og har for øvrig i det vesentlige henholdt seg til sine tidligere anførsler.

Staten hevder således at Stortingets vedtak om rentesubsidieringen må forstås slik at ordningen ikke omfattet fartøyer som kom inn under det lovbestemte området for lån i Statens Fiskarbank. Dette har også hele tiden vært oppfatningen både i

Stortinget og i Finansdepartementet. At det ble gitt subsidietilsagn til sju fryseskip, skyldtes en misforståelse hos de låneinstituttene som administrerte ordningen. Finansdepartementet grep inn mot denne praksis så snart departementet ble kjent med den høsten 1985. En slik kortvarig praksis kan ikke ha noen betydning ved fastleggelsen av det rettslige innhold i subsidieordningen. M/S "Utstraum" var utvilsomt et fartøy som ble omfattet av §1 nr 1 bokstav a) i loven om Statens Fiskarbank, og rederiet kunne dermed ikke oppnå subsidier.

Når det legges til grunn at avslaget var gyldig, er det etter statens oppfatning heller ikke grunnlag for rederiets erstatningskrav. Staten kan ikke holdes ansvarlig for at rederiets forventninger, som var basert på uriktig forståelse av regelverket, ikke ble oppfylt. Det ble ikke gitt uriktige opplysninger til rederiet. Staten peker ellers blant annet på at rederiet ikke tok noen kontakt med departementet eller låneinstituttene før det inngikk kontrakten med verkstedet. For øvrig synes det etter statens oppfatning tvilsomt om rederiet ville ha latt ombyggingen foreta i utlandet selv om det hadde vært klar over den rette forståelse av subsidieordningen.

Avslaget på søknaden om valutalisens må etter statens oppfatning anses tilstrekkelig begrunnet gjennom henvisningen til uttalelsene fra Fiskeridepartementet og Finansdepartementet. At skipet ble omfattet av loven om Statens Fiskarbank, var av betydning fordi det dermed fulgte at finansiering i tilfelle burde skje gjennom denne banken, som kunne ta de nødvendige fiskeripolitiske hensyn ved avgjørelsen. Videre var det et relevant hensyn at Fiskeridepartementet ut fra fiskeripolitiske prioriteringer mente at det ikke var behov for skipet. Staten fremhever ellers at selv om vedtaket skulle være ugyldig, kan det ikke uten videre legges til grunn at valutalisens skulle vært gitt. Videre kan det ikke bli tale om erstatningsansvar uten at det er utvist subjektiv skyld av noen som har opptrådt på statens vegne. Endelig har staten bestridt rederiets erstatningsberegning.

Staten v/Finansdepartementet og Utenriksdepartementet har nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Staten v/Finansdepartementet og Utenriksdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett og Bergen byrett. Det er avhørt fire vitner, hvorav ett er nytt for Høyesterett. Videre er det fremlagt enkelte nye dokumenter, som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. Saken står i det alt vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere instanser.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og lagmannsretten, og kan i stor utstrekning tiltre deres begrunnelser.

Jeg ser først på spørsmålet om avslaget på rederiets søknad om rentesubsidier var ugyldig.

Begrunnelsen for at søknaden ble avslått, var at skipet tilhørte den kategori av fartøyer som kan finansieres gjennom Statens Fiskarbank, og at det for slike fartøyer ikke kunne ytes subsidier under rentesubsidieordningen.

Jeg kan gjøre meg raskt ferdig med det første ledd i denne begrunnelsen. Loven om Statens Fiskarbank §1 innledes slik:

"Statens Fiskarbank har til føremål å hjelpe fram norsk fiskerinæring og kan: 1. Gje lån til a) fiske- og fangstfarkostar eller farkostar som for det meste vert nytta til føring av fisk og fiskevarer eller som er naturleg knytt til sjølve fisket på annan måte."

Det ombygde skipet skulle ifølge rederiets opplysninger "betjene forskjellige fiskerier i Norge og utlandet", og skulle fryse ned råstoff av lodde, makrell, sild, brisling og tobis for salg, i det alt vesentlige utenlands. Jeg finner det ikke tvilsomt at et slikt skip iallfall må gå inn under siste alternativ i §1 nr 1 bokstav a). Rederiet har pekt på at Fiskarbankens formål er knyttet til norsk fiskerinæring, men jeg kan ikke se at dette innebærer noen begrensning som får betydning i vår sak. Skipet måtte sies å høre hjemme innenfor norsk fiskerinæring, og det skulle for øvrig også delvis brukes i tilknytning til fiske i norske farvann.

Spørsmålet blir dermed om Finansdepartementet hadde rett i at subsidieordningen ikke omfattet skip som etter loven kunne finansieres av Statens Fiskarbank. Utgangspunktet er det stortingsvedtak av 28. mai 1982 som etablerte ordningen. Ved dette vedtak ble Finansdepartementet gitt "fullmakt til over Finansdepartementets budsjett å iverksette en subsidieordning for innenlandske leveranser av nybygginger og ombygginger av skip og mobile rigger med de avgrensninger som er angitt i proposisjonen, og til å utforme nærmere retningslinjer for ordningen i samsvar med de prinsipper som er uttalt i proposisjonen og i finanskomiteeens innstilling."

Den proposisjon det her siktes til, St.prp. nr 97 (1981-82), inneholder flere uttalelser om at ordningen ikke skal gjelde for fiskefartøyer, og at finansieringen av disse forutsettes å skje gjennom Statens Fiskarbank. Uttalelsene er gjengitt i byrettens dom. Selve ordlyden i disse uttalelser gir liten veiledning om hvordan grensen skal trekkes mellom fiskebåter og båter som faller inn under subsidieordningen. At fiskefartøyer er unntatt fra subsidieordningen, fremgår også av Finansdepartementets retningslinjer i de årlige såkalte skipsfinansieringsbrevene, hvor brevet av 18. mars 1985 er det som får direkte anvendelse i det tidsrom saken knytter seg til. Men retningslinjene bidrar ikke til noen presisering av avgrensningen.

Selv om man således savner klare tilkjennegivender om vårt spørsmål i de kilder som danner grunnlag for subsidieordningen, finner jeg at de beste grunner taler for å forstå uttalelsene i proposisjonen slik at det med fiskefartøyer siktes til fartøyer som faller innenfor det lovbestemte virkeområdet for Statens Fiskarbank. Unntaket for fiskefartøyer er i proposisjonen satt i sammenheng med at det for disse er etablert en særskilt finansieringsordning. Det må da etter min mening være naturlig at alle fartøyer som faller innenfor denne finansieringsordningen, skal behandles på samme måte. Subsidieordningen bygde ikke på noen skjønnsmessig vurdering av søkerne; når et skip gikk inn under ordningen, skulle det tilstås rentesubsidier. Dette tilsier at det måtte opereres med klare og skarpe grenser. Meningen må ha vært at disse grenser skulle trekkes slik at det ikke var mulighet for å oppnå både finansiering i Statens Fiskarbank og rentesubsidier. Å la grensedragningen bero på de faktiske muligheter for å oppnå finansiering i Statens Fiskarbank, ville neppe være en praktikabel løsning; det ville forutsette en usikker og skjønnsmessig konkret bedømmelse i den enkelte sak. Som et ytterligere moment nevner jeg at avgrensningen av Statens Fiskarbanks virkeområde må ses som et uttrykk for den sentrale rolle banken er tiltenkt når det gjelder styring og kredittgivning innenfor fiskerinæringen. Denne rolle for banken er fremhevet i forarbeidene til loven om Statens Fiskarbank, se Ot.prp. nr 24 (1971-72) side 13-14. Jeg må anta at det ikke var meningen å begrense denne rollen for banken gjennom ordningen med rentesubsidier.

At Stortinget har tilsiktet en slik avgrensning av subsidieordningen som jeg her har lagt til grunn, har støtte i flere etterfølgende uttalelser i stortingsdokumenter. Jeg viser for så vidt særlig til byrettens domsgrunner, hvor uttalelsene dels er gjengitt. Også slike etterfølgende uttalelser må tillegges vekt.

Det er på det rene at de to låneinstituttene som sto for den praktiske gjennomføring av subsidieordningen, fulgte en avvikende praksis, som ledet til at det ble gitt tilsagn om rentesubsidier til sju fryseskip. Denne avvikende praksis kan imidlertid etter min mening ikke tillegges noen vesentlig vekt for den rettslige forståelse av hvilke fartøyer ordningen omfattet. Jeg må etter de foreliggende opplysninger legge til grunn at Finansdepartementet, som hadde det overordnede ansvar for administrasjonen av ordningen, var uvitende om denne praksis inntil høsten 1985, da departementet grep inn for å korrigere den. Rederiet har hevdet at Finansdepartementets holdning skyldtes en endret oppfatning, men det kan jeg ikke se at det er grunnlag for. Departementets brev av 19. september 1985 til Eksportfinans A/S i skjelltrålersaken er riktignok ikke klart formulert i forhold til vårt spørsmål. Men i en pressemelding avgitt i anledning av samme sak 27. september samme år gir departementet klart uttrykk for at rentesubsidieordningen "omfatter fartøyer som ikke faller innenfor Statens Fiskarbanks lovbestemte områder". Et tilsvarende syn har departementet også ellers gitt uttrykk for i samme periode.

Min konklusjon så langt er altså at Finansdepartementets avslag på rederiets søknad om rentesubsidier var gyldig.

Rederiet hevder imidlertid at det likevel kan kreve erstatning, fordi det inngikk kontrakten med verkstedet i tillit til at det - overensstemmende med praksis inntil da - ville bli tilstått rentesubsidier.

Dette kravet reiser ganske særegne erstatningsrettslige spørsmål. Rederiet er ikke blitt utsatt for noen uriktig avgjørelse av sin søknad om rentesubsidier. Heller ikke har det fått meddelt uriktige opplysninger gjennom forhåndskontakt med noen av de organene som administrerte subsidieordningen; noen slik forhåndskontakt tok rederiet ikke. Det fremsatte erstatningskrav har sitt grunnlag i at tidligere søkere om rentesubsidier til fryseskip ble tilstått subsidier i strid med regelverket, og at rederiet anser seg påført tap ved å ha innrettet seg på grunnlag av denne praksis. Jeg nevner at det etter min mening ikke kan få noen vesentlig betydning for den rettslige vurdering at rederiet selv var en av disse tidligere søkere.

Erstatningskravet er altså basert på skuffede forventninger, som imidlertid hadde sitt grunnlag i praktiseringen av regelverket i andre saker. Et slikt krav reiser flere problemer. Tilsvarende problemstillinger synes i liten utstrekning å ha vært oppe i rettspraksis. Partene har imidlertid trukket visse paralleller med avgjørelsen i Rt-1981-462, hvor et boligbyggelag under dissens 3-2 ble nektet erstatning for tap ved å ha innrettet seg i tillit til at vedkommende kommune ville medvirke til å gjennomføre en reguleringsplan. Saken skiller seg klart fra vår sak blant annet ved at det hadde vært en omfattende kontakt mellom kommunen og boligbyggelaget i anledning av lagets utbyggingsplaner. Imidlertid har førstvoterende, som representerte flertallet, formulert den rettslige problemstilling på en måte som etter min mening også gir veiledning i den foreliggende sak. Det ble uttalt - side 469 - at spørsmålet om forventningen hadde erstatningsrettslig vern, måtte avhenge både av forventningens grunnlag og styrke og av de forhold som førte til at det ikke ble truffet vedtak i samsvar med forventningen.

I vår sak er det lett å peke på årsaken til at det ikke ble truffet vedtak i samsvar med rederiets forventninger. Det skyldtes at regelverket ikke åpnet adgang til å treffe et slikt vedtak. Slik jeg ser det, gjør det seg gjeldende betydelige motforestillinger mot å pålegge det offentlige erstatningsansvar i anledning av at en regelstridig praksis blir bragt til opphør, så lenge det ikke er gitt noe konkret tilsagn til den som blir skuffet i sine forventninger. Grunnlaget for rederiets forventninger var, som allerede nevnt, den praksis som var fulgt i tidligere saker. Selv om det i disse saker ble begått en feil, ville det etter min mening føre for langt å anse feilen som et rettsbrudd i forhold til rederiet. Rederiets tap ved å innrette seg etter den uriktige praksis må anses som en nokså indirekte følge av den feil som ble begått. Når det gjelder forventningenes styrke, må jeg medgi at rederiet hadde god grunn til å tro at søknaden var kurant, men rederiets forventninger bygget ikke på at det i forbindelse med søknaden hadde tatt noen direkte kontakt med de organer som administrerte subsidieordningen.

Erstatningsansvar i et tilfelle som det foreliggende måtte etter min mening iallfall forutsette at det offentlige var atskillig å bebreide for den uklarhet som oppsto gjennom den uriktige praksis, og det kan jeg ikke se.

Jeg går så over til nektelsen av valutalisens. Handelsdepartementets avslagsbrev av 20. januar 1985 er sålydende:

"Søknad om tillatelse til å oppta lån i utlandet

Vi har mottatt Deres telex av 31. oktober 1985 og 18. desember s.å. hvor De søker om tillatelse til å oppta lån i utlandet på motverdien av NOK 21000000, som vil gå til å finansiere: - Kjøpet av M/S " Utstraum" for nok 8000000 - ombygging av skipet for nok 13000000

M/S "Utstraum", 1062 br.tonn, bygget 1977, ble våren 1985 kjøpt fra Utkilens Rederi A/S, Bergen. Skipet vil bli ombygget til fryseskip for nedfrysing av lodde, makrell, sild, brisling og tobis. Råstoffet vil i det alt vesentlige bli eksportert. Ombyggingen vil finne sted ved Skaalurens Skipsbyggeri A/S,

Rosendal, og utført i tiden fra november 1985 til medio februar 1986.

Søknaden har vært forelagt Fiskeridepartementet og Finansdepartementet. Fiskeridepartementet påpeker i sitt brev av 10. januar d.å. følgende:

"I henhold til lov av 28. april 1972 nr. 22 om Statens Fiskarbank §1a) kan Statens Fiskarbank gi lån til: "fiske- og fangstfarkostar eller farkostar som for det meste vert nytta til føring av fisk eller fiskevarer, eller som er naturleg knytt til fisket på annan måte."

Selv om M/S "Utstraum" ikke er registreringspliktig som fiskefartøy etter lov av 5. desember 1917 nr. 1 om registrering og merking av fiskefartøyer, faller fartøyet dermed innenfor retningslinjene for finansiering av fiskefartøyer.

Vestlandske Fartybyggjarlag søkte den 28. oktober 1985 A/S Eksportfinans om tildeling av kontantsubsidier for ombygging av M/S "Utstraum" ved Skaalurens skipsbyggeri a/s. i den forbindelse redegjorde Fiskeridepartementet for virkeområdet for Statens Fiskarbank, jfr. brev av 12. november 1985 til Finansdepartementet, som følger vedlagt i kopi. Vedlagt følger også til Deres orientering kopi av brev av 25. november 1985 fra Finansdepartementet til A/S Eksportfinans samt vårt brev av idag til Finansdepartementet.

Fiskeridepartementet vil forøvrig bemerke at det idag er mer enn tilstrekkelig kapasitet innen fiskeindustrien til å påta seg nedfrysing av lodde, sild, makrell m.v., spesielt på bakgrunn av nedgangen i loddebestanden og oppbygging av frysekapasiteten på bedriftene for produksjon av frossen sild til Japan. Det synes således ikke å være behov for et nedfrysingsskip som M/S "Utstraum"."

Finansdepartementet finner ikke at det kan ytes subsidier under skipsfinansieringsordningen til ombyggingen av M/S "Utstraum", men henviser i stedet til Statens Fiskarbank, som eventuelt kan innvilge lån innenfor sin låneramme. Til orientering vedlegges kopi av Fiskeridepartementets brev av 12. november 85 til Finansdepartementet og sistnevnte departements brev av 25. november 85 til A/S Eksportfinans. Dette er de samme brev det er henvist til i Fiskeridepartementets foran siterte uttalelse.

Handelsdepartementet finner på denne bakgrunn ikke å kunne innvilge Deres søknad."

Det må medgis at Handelsdepartementets begrunnelse, som består i en henvisning til uttalelsene fra Fiskeridepartementet og Finansdepartementet, er svært snau. Riktignok er det ikke noe i den foreliggende sak som skulle tilsi at Handelsdepartementet hadde oppfordring til å etterprøve disse uttalelsene. Derimot burde det ha fremgått klarere hvorfor Handelsdepartementet la vekt på Finansdepartementets uttalelse hvoretter M/S "Utstraum" ikke kunne gis subsidier under rentesubsidieordningen, men i stedet ble henvist til Statens Fiskarbank. Jeg må imidlertid forstå det slik at henvisningen til finansiering gjennom Statens Fiskarbank innebar - slik byretten uttrykker det - at skipet dermed ville "være gjenstand for Fiskarbankens finansielle reguleringsmyndighet, i form av fiskeripolitiske prioriteringer og styring av kapasitetsutbyggingen innen fiskenæringen". Dette må videre ses i sammenheng med Fiskeridepartementets uttalelse om at dette departement ut fra en bedømmelse av kapasiteten i fiskeindustrien mente at det ikke var behov for et slikt nedfrysingsskip.

Jeg legger således til grunn at det var fiskeripolitiske prioriteringshensyn som lå bak nektelsen av valutalisens, og spørsmålet blir dermed om Handelsdepartementet hadde lovlig adgang til å ta slike hensyn etter valutareguleringsloven av 14. juli 1950 nr 10. Jeg innskyter at rederiets søknad om valutalisens gjaldt finansiering av en innenlandsk investering, og etter det som er opplyst, var valutalisens i et slikt tilfelle ikke kurant. Avgjørelsen av om valutalisens skal gis, bygger i utgangspunktet på et fritt skjønn. Valutareguleringsloven har ingen særskilt formålsparagraf, og valutamyndighetene har i praksis lagt til grunn et bredt spektrum av hensyn, jfr. Per Christiansen, Norsk pengerett, 1987 12 flg. Det er i saken opplyst at det har vært vanlig å forelegge søknader om valutalisens innenfor fiskerinæringen for Fiskeridepartementet til vurdering av de næringspolitiske hensyn som hører under dette fagdepartement. Jeg kan ikke se at slike hensyn kan anses utenforliggende i forhold til de formål valutareguleringen skal vareta, og finner således at det ikke var noen feil at Handelsdepartementet i den foreliggende sak la vekt på slike hensyn.

Rederiet har fremholdt at Handelsdepartementet ikke kunne ha noen rimelig grunn til å nekte valutalisens ut fra frykt for overkapasitet innen næringen, siden skipet allerede var under ombygging og ville bli satt i virksomhet uansett utfallet av søknaden. Jeg kan imidlertid ikke se at departementet hadde grunn til - enn si plikt til - å la sin avgjørelse påvirke av dette forhold.

Anken har ikke ført frem. På grunn av de uklarheter som heftet ved saken på enkelte punkter, finner jeg at Bergen Fiskeindustri A/S hadde rimelig grunn til å bringe saken for retten, og at saksomkostninger for byretten således ikke bør tilkjennes. Derimot må rederiet betale saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett. Omkostningene for Høyesterett settes til kr 45890.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt angår domsslutningens punkter 1 og 3.

2. Saksomkostninger for byretten tilkjennes ikke.

3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Bergen Fiskeindustri A/S til staten v/Finansdepartementet og Utenriksdepartementet 45890 - førtifemtusenåttehundreognitti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.