Rt-1991-330
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-03-07 |
| Publisert: | Rt-1991-330 (87-91) |
| Stikkord: | Arbeidsrett, Arbeidsmiljøloven av 4, februar 1977 nr |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 120 K/1991, jnr 85/1991 |
| Parter: | Leidulv Morsund (advokat Harald Pleym) mot Region Troms-Finnmark Fellesforbundet (advokat Ole Gjerdrum). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Backer |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Tvistemålsloven (1915) §179, §404 |
Kjennelse:
Leidulv Morsund ble sagt opp fra sin stilling som organisasjonsarbeider i Region Troms-Finnmark, Fellesforbundet, heretter kalt Fellesforbundet, den 28. november 1989. Årsaken til oppsigelsen var at Morsund ikke tiltrådte arbeidet ved Fellesforbundets kontor i Alta etter at kontoret var flyttet dit fra Tromsø.
Ved stevning til Tromsø byrett 31. januar 1990 krevet Leidulv Morsund at oppsigelsen skulle kjennes ugyldig og at han skulle tilkjennes erstatning oppad begrenset til kr 50.000.
Fellesforbundet tok i tilsvar til motmæle og krevet samtidig at Morsund skulle fratre stillingen mens saken varte.
Nord-Troms herredsrett avsa 6. august 1990 dom og kjennelse med slik slutning:
"1. Region Troms-Finnmark Fellesforbundet, frifinnes.
2. Begjæringen om fratredelse mens saken verserer tas ikke til følge.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Fellesforbundet påkjærte avgjørelsen om fratredelse mens saken verserer og saksomkostningsavgjørelsen til Hålogaland lagmannsrett. Morsund påanket dommen.
Hålogaland lagmannsrett avsa 10. januar 1991 kjennelse med slik slutning:
"1. Leidulf Morsund skal fratre sin stilling i Region Troms-Finnmark Fellesforbundet under sakens behandling.
Tidspunktet for fratreden settes til 1. februar 1991.
2. Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utstår til dom eller kjennelse som avslutter saken."
Leidulv Morsund har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil saksbehandling og feil lovtolkning. Han har i det vesentlige gjort gjeldende at det saksforhold lagmannsretten har lagt til grunn ikke er tilstrekkelig til å beslutte fratreden etter arbeidsmiljøloven §61 nr 4. Det er feil når lagmannsretten legger til grunn at en individuell arbeidsavtale generelt ikke kan gripe inn i arbeidsgiverens rett til å bestemme arbeidssted.
Det er også feil av lagmannsretten å legge vekt på arbeidsgivers lønnsbelastning. Det måtte være rimelig klart for arbeidsgiveren at oppsigelse ville resultere i arbeidsrettssak. Risikoen ved å engasjere en ny medarbeider må da være arbeidsgivers.
Av lagmannsrettens begrunnelse fremgår det ikke klart nok hvorvidt lagmannsretten har lagt til grunn en riktig lovforståelse når det gjelder forholdet mellom arbeidsgivers styringsrett contra individuelle arbeidsavtaler. Det er også feil av lagmannsretten å foregripe tolkningsresultatet av arbeidsavtalen så klart som lagmannsretten her har gjort.
Leidulv Morsund har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
2. Kjærende part tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett."
Fellesforbundet har tatt til motmæle i kjæremålet og har blant annet vist til at lagmannsretten har tolket den individuelle arbeidsavtalen riktig uten at den derved har sagt noe om en individuell arbeidsavtale kan gripe inn i arbeidsgivers rett til å bestemme arbeidssted.
Når Morsund nekter å følge ordre om flytting til Alta, og han ikke kan settes til meningsfylt arbeide, har ikke arbeidsgiver noe valg; Alta-kontoret må besettes med en annen.
I en sak som denne må lagmannsrettens vurdering i noen grad foregripe domsresultatet. Dette er ingen saksbehandlingsfeil, jf Rt-1990-908.
Fellesforbundet har nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett."
Leidulv Morsund har inngitt prosesskrift 11. februar 1991 hvor han fastholder at lagmannsretten ikke har hatt tilstrekkelig grunnlag for å prøve herredsrettens bevisbedømmelse, og at organisasjonens medlemmer i Finnmark må være bundet av den avtale Fellesforbundet har inngått med ham.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og kjæremålsadgangen og dermed også kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset ved bestemmelsene i tvistemålsloven §404. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling og lovforståelse, jfr §404 nr 2 og 3. Når det gjelder lovanvendelsen, er kjæremålsutvalgets kompetanse begrenset til å gjelde "tolkningen av en lovforskrift". Den konkrete rettsanvendelse kan således ikke prøves.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsrettens avgjørelse bygger på en uriktig forståelse av arbeidsmiljøloven §61 nr 4. Lagmannsretten presiserer således innledningsvis at hovedregelen er at arbeidstakeren har rett til å stå i stillingen til spørsmålet om oppsigelselsens gyldighet er rettskraftig avgjort. Lagmannsretten er oppmerksom på at lovmotivene forutsetter at vilkårene for å beslutte fratreden bare unntaksvis vil være til stede.
Lagmannsretten har foretatt en prejudisiell vurdering av oppsigelsens gyldighet og kommet til at grunnlaget for oppsigelsen ikke fremtrer som tvilsomt og tillagt dette vekt ved vurderingen etter §61 nr 4. Kjæremålsutvalget er enig i at det sannsynlige utfall av saken kan telle med ved vurderingen. Hvilken vekt det skal tillegges i det enkelte tilfelle, kan utvalget ikke prøve i et videre kjæremål. Spørsmål i forbindelse med tolking av arbeidsavtalen ligger det utenfor utvalgets kompetanse å ta standpunkt til. Utvalget vil likevel peke på at lagmannsrettens premisser ikke kan forstås slik at en arbeidsavtale ikke generelt kan gripe inn i arbeidsgiverens rett til å bestemme arbeidssted. Den kjærende part må ha misforstått lagmannsrettens premisser på dette punkt.
Det er heller ingen feil at lagmannsretten ved vurderingen har lagt vekt på den økonomiske belastning det vil innebære for arbeidsgiver å betale lønn til arbeidstakeren inntil saken er rettskraftig avgjort. Det er riktignok så at lønnsbetalingen er en følge av loven hovedregel, men det vil likevel være av betydning hvilken belastning den innebærer i det enkelte tilfelle. Det fremgår at arbeidsgiver i dette tilfellet har måttet engasjere en annen for å utføre arbeidet på det sted hvor saksøkeren nektet å arbeide.
Det er ingen saksbehandlingsfeil når lagmannsretten ut fra sin vurdering av saken fant å ville avgjøre spørsmålet om fratredelse av stillingen forut for ankeforhandlingen selv om denne var relativt nær forestående.
Kjæremålsutvalget finner ikke at det er mangler ved kjennelsesgrunnene.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste. Avgjørelsen av spørsmålet om saksomkostninger bør utstå til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jfr tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.
Avgjørelsen av spørsmålet om saksomkostninger utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jfr tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.