Rt-1989-1034
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-09-07 |
| Publisert: | Rt-1989-1034 (339-89) |
| Stikkord: | Bygningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 380/1989 |
| Parter: | Scandinavian Investment A/S (advokat Nils-Henrik Pettersson) mot Oslo kommune (kommuneadvokat Per Sandvik). |
| Forfatter: | Røstad, Langvand, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | LOV-1986-06-20-37-§113, LOV-1986-06-20-37-§114, Tvistemålsloven (1915) §179, §404, Bygningsloven (1965) §114, Plan- og bygningsloven (1985) §113, §114 |
I møte 22. mars 1988 traff Oslo bygningsråd vedtak etter plan- og bygningsloven §113 om å kreve fjernet et ulovlig påbygg på eiendommen Nedre Slottsgt. 2, Oslo. Ved stevning av 28. september 1988 reiste Oslo kommune sak mot Scandinavian Investment A/S for å fjernet det ulovlige påbygget.
Scandinavian Investment A/S begjærte saken avvist.
Oslo byrett avholdt rettsmøte til behandling av spørsmålet om avvisning. Byretten avsa kjennelse 23. februar 1989 med slik slutning:
"Saken fremmes."
Scandinavian Investment A/S påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som 30. mai 1989 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Oslo byretts kjennelse av 23. februar 1989 stadfestes. - - - - "
- - - - -
Scandinavian Investment A/S har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Den kjærende part har anført at domstolene har tolket plan- og bygningsloven feil når de har lagt til grunn at Oslo kommune har adgang til å gå til ordinært søksmål for å få revet en etasje i henhold til bygningsrådets vedtak om riving. Kommunen må utstede rivningsforelegg etter plan- og bygningsloven §114, som er en tvungen fremgangsmåte i slike saker.
Ved rettslig prøving av rivningsforelegg gjelder ikke de vanlige regler om at domstolene er bundet av forvaltningens frie skjønn. Dersom det imidlertid blir reist ordinært søksmål, er det usikkert om domstolene har anledning til å prøve det frie skjønn. Spørsmålet om domstolenes kompetanse er derfor det beste argumentet Scandinavian Investment A/S har i avvisningssaken, men både byrett og lagmannsrett har unnlatt å ta standpunkt til dette.
Etter rettspraksis i foreleggssaker kan et krav om riving neppe føre frem. Resultatet kan bli annerledes dersom domstolene er avskåret fra å prøve rimeligheten. Av denne grunn er avvisningsspørsmålet svært viktig for Scandinavian Investment A/S.
Oslo kommune har valgt å reise søksmål for å avskjære rimelighetsvurderingen. Kommunen har tidligere aldri valgt søksmål fremfor rivningforelegg, og denne fremgangsmåten har visstnok heller ikke vært valgt av noen andre kommuner.
Det er riktig at det er klare uttalelser i forarbeidene til plan- og bygningsloven §114 som åpner for å anlegge ordinært søksmål, men de er neppe særlig vel overveiet. I forarbeidene tas det ikke standpunkt til spørsmålet om domstolenes kompetanse ved en annen fremgangsmåte enn forelegg. Det synes på den annen side klart forutsatt at domstolene skal ha full prøvingsrett i saker om rivningsvedtak.
Reelle hensyn og rimelighetshensyn taler mot at kommunen gis en valgadgang, og tilsier at det kun er en lovlig fremgangsmåte, slik man f.eks. har i tvistemålsloven kapittel 33. Kommunen har heller ikke behov for en slik valgadgang.
Det kan reises spørmål om det overhodet er adgang til å treffe et vedtak om riving uavhengig av forelegg etter §114. Før 1986 måtte hjemmelen for vedtak om riving søkes i §114. Etter ordlyden gir §114 ikke hjemmelen for et vedtak om riving. Plan- og bygningsloven §113 ble endret i 1986 for å gi klar hjemmel for vedtak om riving. Hensikten med endringen var imidlertid ikke å åpne for en utvidet adgang til fullbyrdelse.
Scandinavian Investment A/S har nedlagt slik påstand:
"Søksmålet avvises og Scandinavian Investment A/S tilkjennes saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett"
Oslo kommune har anført at ordinært søksmål med hjemmel i lovens alminnelige regelverk er et helt naturlig og praktisk alternativ til å utstede forelegg og la den annen part angripe dette for domstolene i medhold av plan- og bygningsloven §114.
I den foreliggende sak var det på forhånd gjort helt klart fra selskapets side at det ville bli rettssak, og det var derfor ingen grunn til å benytte foreleggsordningen.
Det er ingen holdepunkter i lovteksten for at foreleggsordningen skal være eksklusiv, og forarbeider og juridisk teori støtter kommunens syn.
Det ville være en fordel om nærværende sak kunne avklare spørsmålet om domstolenes kompetanse ved ordinært søksmål, men dette er et annet spørsmål enn avvisningsspørsmålet. Uansett hva som legges til grunn med hensyn til rettens kompetanse ved et ordinært søksmål, mangler ethvert grunnlag for avvisning av denne sak.
Oslo kommune har nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse stadfestes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Saken gjelder et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset ved reglene i tvistemålsloven §404. Kjæremålet fra Scandinavian Investment A/S er med en nærmere begrunnelse rettet mot lagmannsrettens tolking av plan- og bygningsloven §114. Dette kan prøves av utvalget, jf tvistemålsloven §404 nr 3.
Lagmannsretten uttaler i sin kjennelse:
"Såvel ordlyden i bestemmelsen som lovforarbeidene - som er sitert i byrettens kjennelse - må forståes slik at en kommune har adgang til å gå til vanlig sivilt søksmål angående et rivningspålegg uten å måtte gå veien om forelegg. At selskapet har en annen oppfatning av hvordan regelverket i tilknytning til rivningsvedtak burde være, har liten vekt i forhold til det som fremgår av lovforarbeidene. Det er heller ikke i forbindelse med kjæremålet henvist til noen rettspraksis som tilsier at en kommune er bundet til foreleggsordningen når det er aktuelt å tvangsfullbyrde pålegg gitt i medhold av loven.
I kjæremålserklæringen har selskapet med stor tyngde anført som begrunnelse for avvisningspåstanden at rettens kompetanse når det gjelder overprøving av forvaltmingens skjønn er en annen og svakere enn den skjønnsmessige overprøvelse som vil finne sted når et forelegg er bragt inn for retten. Selv om det skulle være slik, kan dette ikke tillegges slik vekt at loven og dens forarbeider kan settes til side."
Utvalget finner at lagmannsretten har tolket plan- og bygningsloven §114 riktig når retten har lagt avgjørende vekt på loven ordlyd og forarbeider. I tillegg til det som er sitert fra forarbeidene i byrettens kjennelse, viser utvalget til Ot prp nr 57 (1985-86) 71 første sp som lå til grunn for endringen av plan- og bygningsloven §113 ved lov av 20. juni 1986 nr 37. I proposisjonen pekes på at tilføyelsen i §113 ikke gir adgang til tvangsfullbyrdelse av pålegget i seg selv: "Til dette kreves et tvangsgrunnlag, ved å gå veien om dom eller forelegg etter §114."
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kommunen har ikke lagt ned påstand om saksomkostninger for utvalget.
Kjennelsen er enstemmig.