Rt-1990-993
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-10-23 |
| Publisert: | Rt-1990-993 (350-90) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 117/1990, snr 169/1990 |
| Parter: | Aktor: statsadvokat Trond Mangseth mot 1. A 2. B 3. C (forsvarer: advokat Arne Meltvedt). |
| Forfatter: | Skåre, Christiansen, Lund. Mindretall: Gussgard, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §267, §268, §270, §257, §258, §260, §52, §53, §54, §62, Veitrafikkloven (1965) §22, §31 |
Dommer Lund: Gulating lagmannsrett avsa 31. mai 1990 dom med denne domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1973, dømmes for en forbrytelse mot straffeloven §268 første ledd, jfr. §267, forbrytelser mot straffeloven §270, tre forbrytelser mot straffeloven §258, jfr. §257, to forbrytelser mot straffeloven §260 tredje ledd, jfr. første ledd, samt to forseelser mot vegtrafikkloven §31, første og annet ledd, jfr. §22 første ledd, jfr. straffeloven §62, første ledd, til en straff av fengsel i 9 - ni - måneder.
Til fradrag kommer 5 -fem - dager for utholdt varetektsfengsel.
I medhold av straffeloven §52 og §53 utsettes fullbyrdelsen av straffen med en prøvetid på 2 - to - år på følgende særvilkår:
A skal i løpet av 1 - ett - år fra dommens avsigelse utføre 180 - etthundreogåtti - timers samfunnstjeneste etter nærmere bestemmelse av Kriminalomsorg i Frihet i Sandnes. Han skal stå under tilsyn i prøveperioden.
2. B, født xx.xx.1970, dømmes for en forbrytelse mot straffeloven §268 første ledd, jfr. §267, forbrytelser mot straffeloven §270, en forbrytelse mot straffeloven §258, jfr. §257, jfr. straffeloven §62 første ledd, til en straff av fengsel i 9 - ni - måneder. Til fradrag kommer 3 - tre - dager for utholdt varetektsfengsel.
I medhold av straffeloven §52 og §53 utsettes fullbyrdelsen av straffen med en prøvetid på 2 - to - år på følgende særvilkår:
B skal i løpet av 1 - ett - år fra dommens avsigelse utføre 180 - etthundreogåtti - timers samfunnstjeneste etter nærmere bestemmelse av Kriminalomsorg i Frihet i Sandnes. Han skal stå under tilsyn i prøveperioden.
3. C, født xx.xx.1970, dømmes for en forbrytelse mot straffeloven §268 første ledd, jfr. §267, forbrytelser mot straffeloven §270, en forbrytelse mot straffeloven §258, jfr. §257, jfr. straffeloven §62 første ledd, til en straff av fengsel i 9 - ni - måneder. Til fradrag kommer 4 - fire - dager for utholdt varetektsfengsel.
I medhold av straffeloven §52 og §53 utsettes fullbyrdelsen av straffen med en prøvetid på 2 - to -år på følgende særvilkår:
C skal i løpet av 1 - ett - år fra dommens avsigelse utført 180 - etthundreogåtti - timers samfunnstjeneste etter nærmere bestemmelse av Kriminalomsorg i Frihet i Sandnes. Han skal stå under tilsyn i prøveperioden.
4. A, B og C dømmes til - som solidarisk ansvarlige - innen 2 - to - uker å betale D kr. 816,- - kroneråttehundreogseksten - og E kr. 12.910,67,- - kronertolvtusennihundreogti 67/100 -."
Domsslutningen har etter min mening fått en mindre heldig utforming ved at prøvetiden er satt til to år og at det er satt en egen gjennomføringstid. Jeg har utformet domskonklusjonen i samsvar med blant annet Rt-1989-342.
Saksforholdet og de domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.
Statsadvokatene i Rogaland har anket over straffutmålingen. Det hevdes at straffen for de tre domfelte - som bør bedømmes likt - skulle vært gjort ubetinget. I hvert fall skulle deldom vært avsagt. Av almenpreventive grunner bør ikke samfunnstjeneste benyttes ved ran.
Jeg er kommet til at anken bør forkastes.
De tre domfelte er funnet skyldige i ran og en rekke bedragerier begått ved hjelp av et minibankkort de fikk tak i ved ranet, som de var sammen om. A er i tillegg funnet skyldig i to brukstyverier av moped og to tilfeller av promillekjøring med moped. Han er dessuten domfelt for tre innbruddstyverier. Ett av disse er også B og C dømt for.
Ved straffutmålingen er ranet det dominerende forhold. Selv om lagretten svarte nei på spørsmålet om ranet var grovt, er det på det rene at det var forberedt i lengre tid, først og fremst av domfelte C. Ranet ble begått overfor en 22 år gammel kvinne da hun kom hjem til sin bolig om kvelden. Mens C ventet i bil, overrasket A og B henne, la henne i bakken og tok fra henne håndvesken. A og B var under ranet maskert med luer hvor det var klippet hull til øynene. Ranet har åpenbart vært en gruoppvekkende opplevelse for fornærmede og har gitt henne psykiske plager i form av utrygghet og redsel for å være alene om natten.
Overfor en så alvorlig forbrytelse som i denne sak, er den normale reaksjon ubetinget fengsel. Samfunnstjeneste er etablert som et alternativ til ubetinget fengsel, et positivt bidrag til domfeltes rehabilitering. Også ran ligger innenfor det område hvor det etter omstendighetene kan bli tale om samfunnstjeneste, jfr. Rt-1987-741.
Det er i saken foretatt personundersøkelse av de domfelte, men ikke fremlagt noen skriftlig samfunnstjenestevurdering. I lagmannsretten møtte konsulent Anne Lea fra Kriminalomsorg i frihet. Hun ga uttrykk for at de domfelte var egnet for samfunnstjeneste. Dette erklærte aktor seg enig i, men mente for øvrig at samfunnstjeneste i det hele tatt ikke burde anvendes ved så alvorlige ran. Når jeg er kommet til at anken må forkastes, har jeg lagt vekt på at en enstemmig lagmannsrett - riktignok under noen tvil - kom til dette resultat etter å ha hørt de domfelte og representanten for friomsorgen.
Bakgrunnen for lagmannsrettens straffutmåling er blant annet de opplysningene om de domfelte som fremgår av personundersøkelsene. Av undersøkelsen for A, som i dag er 17 år gammel, fremgår at han har hatt noe ustabile og vanskelige oppvekstforhold. Han måtte slutte i videregående skole på grunn av sykdom. På undersøkelsestidspunktet var han uten arbeid, noe han mistrivdes med, og bodde hos sin mor, som han har et godt forhold til. Personundersøkeren ga uttrykk for at han ville ha mulighet til å klare seg godt hvis han fikk hjelp til å komme i arbeid eller finne et passende skoletilbud. Han så ut til å ha forstått alvoret i hva han har gjort og tenkt over konsekvensene.
B er 19 år. Han vokste opp under særdeles vanskelige forhold. Hans tidligste barneår var preget av foreldrenes konflikter, farens alkoholisme og morens nerveproblemer. Da han var 8 år døde moren, og faren overlot ham og hans fire søsken til sosialkontorets omsorg. Med hjelp fra sosialkontoret klarte søsknene seg sammen i noen år inntil han som 13-åring måtte anbringes i fosterhjem. På tross av dette har han maktet å gjennomføre en grundig utdannelse frem til avsluttende eksamen i videregående skole, sveiselinjen. Personundersøkeren oppfattet ham som en kontaktfull, men noe impulsstyrt person, som trenger støtte for å få bedre styring på sin situasjon.
C er i dag 20 år. Han har i barne- og ungdomsårene fungert uproblematisk. Han bor hos sine foreldre som han har hatt og fremdeles har god støtte fra. Han går på baker- og konditorlinjen i videregående skole og er ferdig i desember 1990. Deretter har han tilsagn om ansettelse i det bakeri hvor han under skoletiden har vært lærling.
Overfor de tre domfelte anbefaler personundersøkelsene tilsyn ved en betinget reaksjon.
Lagmannsretten har nærmere begrunnet sitt valg av reaksjon med henvisning til de domfeltes alder. A var på ranstidspunktet ikke fylt 17 år, B var 19 år og 2 måneder, C 19 år og 11 måneder. Lagmannsretten har også vist til As og Bs vanskelige oppvekstvilkår, i særlig grad gjelder dette B, og til at ingen av de tre tidligere er straffet, bortsett fra noen bøter for C og en bot for B.
For Høyesterett står valget, slik jeg ser det, mellom en delvis betinget dom og en betinget reaksjon på samfunnstjenestevilkår. Jeg er etter omstendighetene enig med lagmannsretten og aktor i at de domfelte bør behandles likt. Samfunnstjeneste er et positivt og tilsiktet byrdefullt alternativ til ubetinget fengsel. Innenfor de ytre rammer som er trukket opp for bruken av samfunnstjeneste, kan domstolene velge dette alternativ hvor det etter en samlet vurdering anses hensiktsmessig. Jeg er for min del ikke i tvil om at den mulighet for positiv utvikling samfunnstjeneste innebærer, er den mest hensiktsmessige reaksjonsform i denne sak. Jeg legger da vekt på de domfeltes alder og situasjon for øvrig. De synes hver på sin måte å ha ressurser som gir dem rimelige fremtidsutsikter under forutsetning av positiv stimulering under en viss kontroll. En betinget dom på samfunnstjenestevilkår og under tilsyn er da etter min oppfatning den best egnede reaksjon.
Når det gjelder endringene i domsslutningen, viser jeg til mine tidligere bemerkninger.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Anken forkastes.
2. I lagmannsrettens dom gjøres de endringer at fullbyrdelsen av straffen for de domfelte A, B og C utsettes etter reglene i straffeloven §52, §53 og §54 med en prøvetid på 1 - ett - år. Som særskilt vilkår for utsettelsen fastsettes at de domfelte skal stå under tilsyn, jf. straffeloven §53 nr. 2, og at de skal utføre 180 - etthundreogåtti - timers samfunnstjeneste etter nærmere bestemmelse av Kriminalomsorg i frihet, jf. straffeloven §53 nr. 3.
Dommer Dolva: Ved straffutmålingen er det - som påpekt av førstvoterende - ranet som er det dominerende forhold. Selv om lagretten svarte benektende på spørsmålet om ranet var grovt, var det forberedt i lengre tid og utført på en måte som har virket sterkt skremmende på fornærmete. Etter forutgående spaning kjørte de domfelte i forveien til fornærmetes bolig, skrudde ut lyspæra i utelampa for å mørklegge åstedet, hvor to av dem maskert med luer med utklippete hull til øynene overrasket fornærmete, la henne i bakken og rev fra henne håndveska. Det er ikke upåregnelig at dette har virket sterkt på fornærmete og gitt henne psykiske plager i form av utrygghet og redsel for å være alene. For et slikt forhold finner jeg at de individualpreventive hensyn som førstvoterende har pekt på, må stå tilbake. Samfunnstjeneste vil etter mitt syn ikke gi en tilstrekkelig markering av samfunnets reaksjon mot slike krenkelser av sakesløse personer.
Jeg mener at i hvert fall en del av straffen må gjøres ubetinget, og finner at straffen bør settes til fengsel i ni måneder, hvorav nitti dager ubetinget. Jeg er enig med førstvoterende i at straffen bør være lik for de tre domfelte.
Dommer Gussgard: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Dolva.
Dommer Skåre: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Lund.
Dommer Christiansen: Likeså
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:
1. Anken forkastes.
2. I lagmannsrettens dom gjøres de endringer at fullbyrdelsen av straffen for de domfelte A, B og C utsettes etter reglene i straffeloven §52, §53 og §54 med en prøvetid på 1 - ett - år. Som særskilt vilkår for utsettelsen fastsettes at de domfelte skal stå under tilsyn, jf. straffeloven §53 nr. 2, og at de skal utføre 180 - etthundreogåtti - timers samfunnstjeneste etter nærmere bestemmelse av Kriminalomsorg i frihet, jf. straffeloven §53 nr. 3.