Rt-1990-1126

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1990-11-19
Publisert:	Rt-1990-1126 (386-90)
Stikkord:	Arbeidsrett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr 128/1990, nr 260-261/1989
Parter:	Thord Læckstrøm (advokat Arne Meltvedt) mot 1. Wærtsilæ Diesel A/S 2. Oy Wærtsillæ AB (advokat Pål W. Lorentzen).
Forfatter:	Langvand, Halvorsen, Christiansen, Sandene, Dolva
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §366, §367, §4, §60, §62, Arbeidsmiljøloven (1977)

Dommer Langvand: Ved brev av 22. september 1986 ble Thord Læckstrøm og Turid Læckstrøm oppsagt som henholdsvis administrerende direktør og kontorsjef i Wærtsilæ Diesel A/S, Oslo, et heleid norsk datterselskap av det finske konsern Oy Wærtsilæ AB. Anken til Høyesterett gjelder gyldigheten av oppsigelsen av Thord Læckstrøm og hans krav på erstatning og oppreisning som følge av oppsigelsen.

Om sakens bakgrunn nevner jeg:

Thord Læckstrøm, som er født i 1930 i Finland, er utdannet ingeniør i Sverige. Fra 1956 til 1970 arbeidet han ved Gøtaverken med dieselmotorer som arbeidsfelt - dels på produksjonssiden og dels på forskningssiden. I 1970 begynte han i Oy Wærtsilæ AB (heretter kalt morselskapet) og arbeidet også her hovedsakelig med dieselsmotorer, nærmere bestemt ved Vasafabrikken. Etter at markedsundersøkelser hadde vist at det var behov for et salgskontor i Norge, fikk Læckstrøm i oppdrag å ta seg av opprettelsen og ledelsen av et slikt kontor. Han kom til Oslo i september 1977. Wærtsilæ A/S (heretter kalt datterselskapet) ble opprettet i Oslo 1. januar 1978. Selskapet var et rent markedsførings- og salgsselskap for de forskjellige divisjonene innen morselskapet. Morselskapet var innehaver av alle aksjer.

Læckstrøms ansettelsesforhold i datterselskapet er nærmere beskrevet i et brev av 20. januar 1978 fra Vasafabrikken til morselskapet, og ble senere fastsatt i en avtale av 24. og 27. oktober 1980 mellom morselskapet og Læckstrøm. Læckstrøm var ansatt i datterselskapet som administrerende direktør. Det var imidlertid ikke forutsatt at hans opphold her i landet skulle være varig. Avtalen ble automatisk fornyet hvert år dersom den ikke skriftlig ble sagt opp av partene. Ved opphør av avtalen hadde Læckstrøm rett til å gjeninntre i morselskapets tjeneste. Morselskapet var berettiget til å si opp avtalen dersom datterselskapet ble besluttet nedlagt.

Thord Læckstrøm giftet seg i 1980 med en norsk kvinne, Turid Læckstrøm, ansatt i datterselskapet fra 1. januar 1978.

Utviklingen medførte at morselskapets ulike divisjoner etablerte nye markedsførings- og salgskanaler i Norge, blant annet ved oppkjøp av bedrifter. Datterselskapet satt til slutt igjen som markedsførings- og salgskontor bare for dieseldivisjonen. Overensstemmende hermed endret datterselselskapet i slutten av 1985 navn til Wærtsilæ Diesel A/S.

Ved brev av 28. juni 1985 fra morselskapet ble Thord Læckstrøm varslet om at avtalen av oktober 1980 ville bli oppsagt med virkning fra slutten av 1985 og senest fra 30. juni 1986.

I styremøte i datterselskapet 22. september 1986 meddelte morselskapets representant i styret at morselskapet hadde inngått avtale med det norske selskap A/S Wichmann om overføring av A/S Wichmanns produksjon av dieselmotorer til et nystiftet selskap, Wærtsilæ-Wichmann Diesel A/S, med sete på Rubbestadneset. Morselskapet fant etter dette ikke behov for et eget salgsselskap i Norge, og datterselskapets virksomhet ble besluttet overført til Wærtsilæ-Wichmann Diesel A/S med virkning fra 1. januar 1987. Thord Læckstrøm og Turid Læckstrøm mottok samme dag oppsigelse slik jeg alt har nevnt. Det ble i oktober og november 1986 avholdt forhandlingsmøter i samsvar med bestemmelsen i arbeidsmiljøloven av 4. februar 1977 nr 4 §61 nr 2.

Ved stevning av 12. januar 1987 reiste Thord Læckstrøm søksmål mot datterselskapet. Turid Læckstrøm reiste søksmål mot samme ved stevning av 13. februar 1987. Morselskapet ble saksøkt av Thord Læckstrøm ved stevning av 1. april 1987.

Datterselskapet anførte subsidiært i tilsvaret - av byretten oppfattet som et motsøksmål - at arbeidsforholdet måtte opphøre fordi det var åpenbart urimelig å la det fortsette når datterselskapet ikke lenger drev noen virksomhet. Selskapet viste under prosedyren til arbeidsmiljøloven §62 første ledd annet punktum.

Oslo byrett - satt med arbeidslivskyndige meddommere - forenet søksmålene til felles forhandling og pådømmelse og avsa 15. oktober 1987 slik enstemmig dom:

"I sak nr 88/87

I hovedsøksmålet:

Oppsigelsen av Thord Læckstrøm kjennes ugyldig.

I motsøksmålet:

Thord Læckstrøm frifinnes.

I sak nr 88/87 og 923/87

I oppreisning betaler Wærtsilæ Diesel A/S og Oy Wærtsilæ Ab in solidum til Thord Læckstrøm kr 200.000,- - tohundretusen 00/100 - innen 14 - fjorten - dager.

I saksomkostninger betaler Wærtsilæ Diesel A/S til Thord Læckstrøm kr 24 320,- - tjuefiretusentrehundreogtjue 00/100 - innen 14 - fjorten - dager.

I sak nr 923/87

I saksomkostninger betaler Oy Wærtsilæ Ab til Thord Læckstrøm kr 15 150,- - femtentusenetthundreogfemti 00/100 - innen 14 - fjorten - dager.

I sak nr 458/87

1. I oppreisning betaler Wærtsilæ Diesel A/S til Turid Læckstrøm kr 50 000,- - femtitusen 00/100.

2. I saksomkostninger betaler Wærtsilæ Diesel A/S til Turid Læckstrøm kr 12 200,- - tolvtusentohundre 00/100.

3. Oppfyllelsesfristen for beløpene under 1 og 2 er 14 - fjorten - dager."

Byretten henførte oppsigelsen under arbeidsmiljøloven §60 nr 3 og fant at den ikke var saklig begrunnet etter denne bestemmelse.

Datterselskapet og morselskapet anket til lagmannsretten. Thord Læckstrøm og Turid Læckstrøm motanket for så vidt gjaldt størrelsen av de tilkjente oppreisningsbeløp.

Eidsivating lagmannsrett avsa 10. juli 1989 dom med slik domsslutning:

"1. Oy Wærtsilæ AB og Wærtsilæ Diesel A/S frifinnes for Thord Læckstrøms krav.

2. Thord Læckstrøms arbeidsforhold til Wærtsilæ Diesel A/S opphører den 10. juli 1989.

3. Wærtsilæ Diesel A/S tilpliktes å betale Turid Læckstrøm oppreisning med 100.000,- - etthundretusen 00/100 - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.

4. Byrettens dom stadfestes for så vidt angår Wærtsilæ Diesel A/S' plikt til å betale saksomkostninger til Turid Læckstrøm. I saksomkostninger for lagmannsretten tilpliktes Wærtsilæ Diesel A/S å betale til Turid Læckstrøm 10.000,- - titusen 00/100 - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen. Forøvrig bærer partene hver sine omkostninger."

Også lagmannsretten var satt med to arbeidslivskyndige meddommere.

Det var dissens i lagmannsretten. Flertallet - to juridiske dommere og en arbeidslivskyndig meddommer - fant i henhold til arbeidsmiljøloven §60 nr 2 at oppsigelsen av Thord Læckstrøm var saklig begrunnet og frifant på dette grunnlag så vel morselskapet som datterselskapet. Mindretallet - rettens formann og en arbeidslivskyndig meddommer - fant at oppsigelsen av Thord Læckstrøm ikke var saklig begrunnet etter arbeidsmiljøloven §60 nr 2, idet mindretallet la til grunn at morselskapet ikke hadde oppfylt sin plikt etter denne bestemmelse til å tilby ham passende arbeid. Lagmannsretten fant enstemmig at Thord Læckstrøms arbeidsforhold skulle opphøre med virkning fra domsavsigelsen, og at han derfor hadde krav på lønn frem til 10. juli 1989.

Lagmannsretten fant videre enstemmig at oppsigelsen av Turid Læckstrøm ikke var saklig begrunnet og tilkjente henne et høyere oppreisningsbeløp enn hun var tilkjent i byretten.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til byrettens og lagmannsrettens dommer.

Thord Læckstrøm har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Morselskapet og datterselskapet motanket for så vidt gjelder tidspunktet for opphør av Thord Læckstrøms arbeidsforhold. Motanken er trukket tilbake under ankeforhandlingen for Høyesterett.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett der den ankende part og 9 vitner har møtt og forklart seg. Seks vitner er nye for Høyesterett. Det er fremlagt en del nye dokumenter som det ikke er grunn til å spesifisere. Saken står i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere instanser.

Den ankende part, Thord Læckstrøm, har i det vesentlige anført:

Det er uriktig når lagmannsrettens flertall har lagt til grunn at Thord Læckstrøm ikke hadde noen arbeidsavtale med morselskapet. Avtalen av 24. og 27. oktober 1980 har bestemmelser om Læckstrøms arbeidsoppgaver, lønn og pensjon og om de øvrige ytelser fra arbeidsgiveren, samt om den gjensidige oppsigelsesfrist og om morselskapets instruksjonsmyndighet overfor Læckstrøm. Også morselskapet betraktet avtalen som en arbeidsavtale. Morselskapet gikk således til uttrykkelig oppsigelse av avtalen i forbindelse med at Thord Læckstrøm ble oppsagt i datterselskapet. At brevet av 28. juni 1985 ikke tilfredsstilte kravene til oppsigelse etter den norske arbeidsmiljølov, kan ikke få betydning for bedømmelsen av avtalen som arbeidsavtale.

Også på annet grunnlag enn avtalen av oktober 1980 må imidlertid morselskapet, sammen med datterselskapet, komme i stilling som arbeidsgiver i forhold til Thord Læckstrøm når det gjelder forpliktelsene etter arbeidsmiljøloven. Selv om datterselskapet er en selvstendig juridisk person, er det i realiteten bare en del av morselskapets virksomhet. Alle beslutninger av betydning ble truffet i Helsingfors, og datterselskapet var ikke økonomisk en selvstendig enhet. Det var ikke siktemålet at datterselskapet skulle legge seg opp egne midler i form av overskudd. Driftsutgiftene ble dels ført på datterselskapet, dels på morselskapet. Slik de reelle forhold var, må derfor også morselskapet pålegges arbeidsgiveransvar etter arbeidsmiljøloven. Den ankende part har vist til det som er fremholdt av mindretallet i lagmannsretten.

Thord Læckstrøm har understreket at en dom mot datterselskapet vil være av liten interesse for ham. Datterselskapet er tømt for verdier, slik at Turid Læckstrøm ikke har fått sitt tilgodehavende etter lagmannsrettsdommen.

Den ankende part hevder videre at oppsigelsen må bedømmes etter arbeidsmiljøloven §60 nr 3. Den eneste begrunnelse for oppsigelsen var at virksomheten skulle overdras. Overdragelse av virksomheten gir etter denne bestemmelse ikke i seg selv saklig grunn for oppsigelse, og det foreligger ikke her andre omstendigheter som gir et saklig oppsigelsesgrunnlag. Om Læckstrøms arbeid foreligger det sterkt positive opplysninger. - Det er heller ikke saklig grunnlag for oppsigelse etter arbeidsmiljøloven §60 nr 2 slik lagmannsrettens flertall er kommet til. Thord Læckstrøm har særlig kyndighet når det gjelder dieselmotorer, og han var vel kvalifisert til å lede det nye selskap Wærtsilæ-Wichmann Diesel A/S. Til tross for dette ble han overhodet ikke vurdert for en stilling i dette selskap. Det er ikke riktig når det fra ankemotpartenes side hevdes at han ikke ville ha flyttet til Rubbestadneset. Tvert imot ville familien Læckstrøm ha vært villig til å flytte til Vestlandet dersom Thord Læckstrøm hadde fått tilbud om lederstilling der.

Den ankende part hevder at lagmannsrettens flertall tar feil når det er lagt til grunn at han ville avslått tilbud om passende arbeid i Finland. Men det kunne ikke forventes at han skulle gå fra en stilling som administrerende direktør i datterselskapet i Norge til den tilbudte langt dårligere avlønnete og mindre betydningsfulle stilling i salgsavdelingen ved dieselfabrikken i Vasa. Et slikt tilbud kan ikke anses som "annet passende arbeid" i forhold til arbeidsmiljøloven §60 nr 2.

I og med at Thord Læckstrøm ikke er lovlig oppsagt har han krav på den lønn han ville hatt i stillingen som administrerende direktør. Skulle ankemotpartene ha fratatt ham dette lønnskravet, måtte de ha gått frem etter regelen i arbeidsmiljøloven §61 nr 4 nest siste punktum. De reiste også krav om slik kjennelse under ankeforberedelsen for lagmannsretten, men frafalt senere kravet. Lagmannsretten har nyttet arbeidsmiljøloven §62 som hjemmel for å avslutte arbeidsforholdet. Dette var imidlertid positivt galt når lagmannsrettens flertall la til grunn at oppsigelsen var gyldig.

Thord Læckstrøm hevder at han i en alder av 60 år ikke kan regne med å komme i tilfredsstillende arbeid. Han viser til at han har gjort flere forsøk som alle har vært mislykkede. Det er på denne bakgrunn erstatningen må fastsettes. Erstatningsbeløpet må dekke ikke bare det allerede lidte lønnstap, men også det fremtidige lønnstap frem til fylte 65 år. Videre må Thord Læckstrøm ha krav på oppreisning på grunn av den krenkende måte arbeidsgiveren har behandlet ham på.

Thord Læckstrøm har nedlagt slik påstand:

"1. Oppsigelsen av Thord Læckstrøm kjennes ugyldig.

2. Wærtsilæ Diesel A/S og Oy Wærtsilæ AB tilpliktes in solidum å svare erstatning og oppreisning til Thord Læckstrøm, begrenset oppad til h.h.v. kr 3.000.000,- og kr 1.000.000,-.

3. Thord Læckstrøm tilkjennes saksomkostninger for alle instanser."

Ankemotpartene, Wærtsilæ Diesel A/S og Oy Wærtsilæ AB, har i det vesentlige sluttet seg til flertallets votum i lagmannsrettens dom og har i hovedtrekk anført:

Thord Læckstrøm sto i et ordinært ansettelsesforhold til datterselskapet. Karakteren av dette rettsforholdet fremgår av brevet av 20. januar 1978, satt opp i anledning av at Thord Læckstrøm reiste til Norge. Ifølge brevet var det enighet mellom Vasafabrikken som representerte morselskapet, og Thord Læckstrøm om at han skulle være ansatt i datterselskapet og ikke i Vasafabrikken, men slik at han skulle kunne gjeninntre i Vasafabrikkens tjeneste når ansettelsesforholdet i det norske datterselskap opphørte.

Det er ikke tvilsomt at Thord Læckstrøms ansettelse i datterselskapet reguleres av arbeidsmiljøloven. Rettsforholdet til morselskapet var derimot ikke lenger et ordinært ansettelsesforhold etter at Thord Læckstrøm hadde akseptert å flytte til Norge med ansettelse i datterselskapet. Det må i denne relasjon legges til grunn at det norske datterselskap var en selvstendig juridisk person med eget arbeidsgiveransvar. Morselskapet kan ikke ut fra den betraktning at det var eneaksjonær i datterselskapet og hadde styringen av dette, påføres arbeidsgiveransvar for datterselskapets ansatte. Heller ikke bestemmelsen i avtalen av 24. og 27. oktober 1980 om at Thord Læckstrøm hadde rett til å gjeninntre i morselskapets tjeneste, kunne påføre morselskapet arbeidsgiveransvar etter den norske arbeidsmiljølov. Thord Læckstrøm kunne iallfall ikke påberope seg å være ansatt i morselskapet etter at han i 1985 hadde meddelt at han ønsket å holde seg til sine rettigheter som arbeidstaker i datterselskapet.

Oppsigelsen har hele tiden vært begrunnet med opphør av datterselskapets virksomhet. Men ankemotpartene gjør gjeldende at enten det foreligger en nedleggelse av datterselskapet eller en overdragelse av datterselskapets funksjoner til det nye selskap Wærtsilæ-Wichmann Diesel A/S, var oppsigelsen av Thord Læckstrøm saklig begrunnet. Det hadde funnet sted en utvikling i morselskapets kontakter med norsk næringsliv som hadde resultert i at datterselskapets arbeidsområde stadig var blitt redusert og til sist bare omfattet markedsføring og salg for dieseldivisjonen innen morselskapet. Etter at morselskapet trådte inn som stor aksjonær i forbindelse med reorganiseringen av Wichmann dieselmotorfabrikk på Rubbestadneset, var det naturlig at den finske dieseldivisjonens forretninger foregikk gjennom det nye aksjeselskap. For datterselskapet i Oslo der Thord Læckstrøm var administrerende direktør, var følgen at dette selskap ikke lenger hadde arbeidsoppgaver. Denne nedleggelse var han selv med på å bestemme i enstemmige styrevedtak høsten 1986.

Det er ikke riktig at Thord Læckstrøm ikke fikk den behandling han hadde krav på ved oppsigelse. Han kunne ikke forvente å få tilbud om direktørstillingen i det nye selskap. Selv om Thord Læckstrøm hadde utdannelse og erfaring når det gjaldt dieselmotorer, var han ikke den rette til å overta ledelsen av en bedrift i vanskeligheter i et utkantmiljø og under forhold som han ikke var kjent med. For øvrig var morselskapet ikke enerådende i det nye selskap. Slik forholdene var, hadde ankemotpartene ikke arbeid å tilby i Norge.

Men Thord Læckstrøm ble tilbudt arbeid i Finland. Lagmannsrettens flertall har med rette funnet at det her var tale om "passende arbeid" i arbeidsmiljøloven forstand dersom morselskapet skulle være å anse som arbeidsgiver. Tilbudet må telle også i forhold til datterselskapets forpliktelser etter arbeidsmiljøloven. Det tilbud morselskapet ga, var helt i samsvar med Thord Læckstrøms rettigheter etter avtalen av oktober 1980. Læckstrøm var imidlertid ikke villig til å drøfte tilbudet.

Oppsigelsen var etter dette saklig begrunnet, og det kan etter ankemotpartenes mening ikke bli tale om noen erstatningsplikt. Da det etter oppsigelsestidens utløp ikke var noe arbeid for ham i Norge, hadde datterselskapet ikke plikt til å betale ham lønn etter dette tidspunkt. Det var her ikke nødvendig for datterselskapet å kreve kjennelse for opphør av arbeidsforholdet etter arbeidsmiljøloven §61 nr 4. Lønnsutbetalingen ble først stoppet 1. mars 1988. Et lønnskrav for tiden inntil Høyesteretts dom foreligger, er for øvrig først fremsatt for Høyesterett, og ankemotpartene reiser prosessuell innsigelse mot at det tas under behandling, jfr. tvistemålsloven §366 og §367.

Som nevnt har ankemotpartene ikke opprettholdt motanken mot lagmannsrettens avgjørelse om at Læckstrøms arbeidsforhold først opphører fra lagmannsrettens dom og ikke fra oppsigelsestidens utløp 31. mars 1987.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

"1. Ankemotpartene frifinnes.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostning for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."

Jeg finner at anken delvis må tas til følge og bemerker:

Det første spørsmål er hvem som må anses som Thord Læckstrøms arbeidsgiver i relasjon til arbeidsmiljøloven. Hans ansettelsesforhold er nærmere beskrevet i brevet av 20. januar 1978 fra Vasafabrikken til morselskapets ledelse. Det fremgår her at han fra å være ansatt i Vasafabrikken, er flyttet til Oslo for å lede det datterselskap som der var opprettet. Rettslig skulle Thord Læckstrøm fra nå av anses ansatt i det norske datterselskap, men det var avtalt at han, når ansettelsen i datterselskapet var slutt, skulle kunne gjeninntre i Vasafabrikkens tjeneste. Det er på det rene at han under sin tjeneste i Norge var lønnet av det norske datterselskap. Når det gjelder hans pensjonsrettigheter, fremgår det at disse skulle tilsvare dem han ville ha hatt som ansatt i morselskapet. Thord Læckstrøms lønns- og pensjonsforhold under tjenesten i Norge er ellers nærmere regulert i avtalen av oktober 1980, inngått mellom ham og morselskapet. Det fremgår av denne at morselskapet hadde avgjørende innflytelse på hans lønns- og pensjonsforhold og at han var forpliktet til å følge de direktiver som til enhver tid ble gitt av morselskapets ledelse. Indirekte hadde morselskapet oppsigelses-retten gjennom adgangen til å oppsi avtalen av 1980, og den uformelle oppsigelse Thord Læckstrøm mottok ved brevet av 28. juni 1985, kom fra morselskapet.

Thord Læckstrøms ansettelse i datterselskapet er klart å anse som et arbeidsforhold etter arbeidsmiljøloven, og datterselskapet har arbeidsgiveransvar etter denne lov. Men jeg er videre ut fra en samlet vurdering av forholdet mellom datterselskap og morselskap og de plikter og rettigheter Thord Læckstrøm hadde overfor morselskapet under sitt midlertidige opphold i Oslo, kommet til at også morselskapet måtte anses som arbeidsgiver etter arbeidsmiljøloven §4 i den forbindelse som her er aktuell. På dette punkt kan jeg i det vesentlige slutte meg til de synspunkter lagmannsrettens mindretall har gitt uttrykk for. Jeg bemerker at jeg ikke kan se at det etter arbeidsmiljøloven er noe til hinder for å anse et datterselskap og et morselskap for å ha felles arbeidsgiveransvar hvor arbeidsgiverfunksjonene er delt mellom begge selskaper slik det her er tilfelle, jfr. til sammenligning Rt-1989-231, særlig side 237-238.

Jeg går så over til spørsmålet om oppsigelsen av Thord Læckstrøm er saklig etter arbeidsmiljøloven. Spørsmålet må etter min mening besvares bekreftende.

Det er uomtvistet at forbindelsene mellom morselskapets forskjellige divisjoner og det norske marked utviklet seg slik at behovet for det norske datterselskap som markedsføringsog salgsorgan etter hvert ble vesentlig mindre. I 1985 var utelukkende oppdragene fra morselskapets dieseldivisjon tilbake. Datterselskapet endret i samsvar hermed firmaet til Wærtsilæ Diesel A/S. I 1986 trådte morselskapet - som ledd i reorganiseringen av den norske dieselmotorfabrikk A/S Wichmann - inn som betydelig aksjonær i et nystiftet aksjeselskap, Wærtsilæ-Wichmann Diesel A/S, Rubbestadneset. Den gjenværende virksomhet i datterselskapet ble nå med virkning fra 1. januar 1987 overført til det nystiftede selskap. Dermed opphørte all virksomhet i datterselskapet, og Thord Læckstrøm ble oppsagt fra sin stilling. Slik jeg ser forholdet, skyldtes oppsigelsen rasjonalisering og i den forbindelse overdragelse av datterselskapets funksjoner. Både arbeidsmiljøloven §60 nr 2 og nr 3 kommer derfor til anvendelse.

Under henvisning til arbeidsmiljøloven §60 nr 2 har Thord Læckstrøm anført at ankemotpartene ikke har tilbudt ham slikt "annet passende arbeid" som det var anledning til. Denne anførsel kan ikke føre frem. Jeg kan ikke se at Høyesterett har grunnlag for å sette til side selskapets vurdering om at Thord Læckstrøm - selv om han var faglig kvalifisert når det gjaldt dieselmotorer - ikke ville være den rette til å lede reorganiseringen av dieselmotorfabrikken Wichmann på Rubbestadneset. De økonomiske og distriktspolitiske hensyn som her skulle ivaretas, ville være vanskelige å mestre med Thord Læckstrøms erfaringsbakgrunn. Ankemotpartene kan derfor ikke bebreides for at Thord Læckstrøm ikke ble tilbudt direktørstillingen i Wærtsilæ-Wichmann Diesel A/S. Det må for øvrig bemerkes at morselskapet - selv om det var stor aksjonær - ikke var enerådende i det nye selskap.

Jeg må etter det opplyste legge til grunn at ankemotpartene heller ikke for øvrig hadde "annet passende arbeid" å tilby Thord Læckstrøm i Norge. Spørsmålet er så om det fantes slikt arbeid i Finland som han ville ha akseptert, men ikke er blitt tilbudt. Det er på det rene at morselskapet - i samsvar med den avtale som tidligere var inngått med ham - tilbød ansettelse i salgsavdelingen ved Vasafabrikken. Thord Læckstrøm har bestridt at det her var tale om en stilling med slik betydning og lønn at den kunne anses passende. Jeg tar ikke stilling til dette, idet jeg etter det som er opplyst i saken, må bygge på at han ikke var villig til å flytte tilbake til Finland.

Etter dette anser jeg oppsigelsen for å være saklig ut fra bestemmelsene i arbeidsmiljøloven §60 nr 2 og 3. Det er derfor ikke grunnlag for å kjenne oppsigelsen ugyldig.

Thord Læckstrøm har fremsatt krav om erstatning for tapt lønn frem til Høyesteretts dom også for tilfelle av at oppsigelsen ikke kjennes ugyldig. Ankemotpartene har reist prosessuell innsigelse mot at kravet tas under behandling, idet det hevdes å være fremsatt første gang for Høyesterett. Jeg finner ikke å kunne ta ankemotpartenes prosesseuelle innsigelse til følge. Som allerede nevnt legger også lagmannsretten til grunn at Thord Læckstrøm har i behold et lønnskrav, selv om dette bare indirekte fremgår av domskonklusjonen. Kravet og de forhold det bygger på, fremgår videre av ankeerklæringen. Jeg kan således ikke se at ankemotpartene kan motsette seg at det tas under behandling.

Etter arbeidsmiljøloven §61 nr 2 kan en arbeidstaker som vil gjøre gjeldende at en oppsigelse ikke er saklig begrunnet, kreve forhandlinger med arbeidsgiveren. Etter §61 nr 4 kan han fortsette i sin stilling så lenge tvisten er gjenstand for forhandlinger. Blir tvisten ikke løst ved forhandlingene og søksmål reises innen loven frister, kan arbeidstakeren fortsette i stillingen til saken er rettskraftig avgjort.

Thord Læckstrøm har fulgt disse regler, og hans krav på lønn følger for så vidt av at han etter arbeidsmiljøloven har vært berettiget til å stå i stillingen. Av loven §61 nr 4 går det imidlertid frem at retten, etter krav fra arbeidsgiveren, ved kjennelse kan bestemme at arbeidstakeren skal fratre stillingen under sakens behandling dersom det finnes urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes.

Ankemotpartene har gjort gjeldende at det er urimelig å tiltilkjenne Thord Læckstrøm lønn frem til Høyesteretts dom når han er oppsagt på saklig grunnlag. Urimeligheten hevdes å være fremtredende ved at datterselskapets virksomhet opphørte pr. 1. januar 1987 og ved at Læckstrøm ikke har vært villig til å ta arbeid i morselskapet.

Jeg er kommet til at Læckstrøm må tilkjennes erstatning for tapt lønn frem til Høyesteretts dom. Arbeidsmiljøloven synes å bygge på at arbeidstakeren ved oppsigelse er berettiget til å bli stående i stillingen og har rett til lønn frem til rettskraftig avgjørelse om oppsigelsens gyldighet, med mindre det etter krav fra arbeidsgiveren er fastslått at arbeidstakeren skal fratre stillingen under sakens behandling, jfr. bestemmelsene i §61 nr 4 som jeg alt har nevnt. Jeg er imidlertid enig med ankemotpartene i at det også utenom de lovregulerte tilfelle kan virke urimelig om arbeidstakeren skal ha rett til å bli stående i stillingen og ha krav på lønn når den virksomhet han var ansatt i, er nedlagt. Det kan synes som om det er dårlig sammenheng i loven system om det i tilfelle som disse ikke skulle være adgang til å bringe arbeidsforholdet til opphør uten ved særskilt kjennelse. I denne sak kan jeg ikke se at det er noe grunnlag for å fravike loven ordning om at arbeidsforholdet opprettholdes med krav på lønn inntil saken er endelig avgjort. Jeg peker i den forbindelse på at ankemotpartene etter først å ha reist krav etter arbeidsmiljøloven §61 nr 4 om at Læckstrøm skulle fratre stillingen under behandlingen av saken, ikke fulgte opp kravet for domstolen. Jeg nevner også at virksomheten i datterselskapet opphørte som ledd i morselskapets industripolitiske styring, og for eksempel ikke fordi næringsgrunnlaget for virksomheten sviktet. Dessuten vil en annen regel etter min mening kunne lede til omgåelse av vernet etter arbeidsmiljøloven §61 nr 4.

Erstatningsutmålingen må nødvendigvis bli skjønnsmessig fordi tapet vanskelig lar seg beregne eksakt. Thord Læckstrøm har til støtte for sitt påstandsbeløp fremlagt visse beregninger. Hans påstand omfatter imidlertid også lønnstap i fremtiden frem til fylte 65 år. Etter det resultat jeg er kommet til, skal beløpet dekke tapet frem til Høyesteretts dom.

Jeg er blitt stående ved å sette erstatningsbeløpet til kr 1300000 inklusive renter. Oppreisning er det ikke grunnlag for å tilkjenne.

Anken har etter dette delvis ført frem, jfr. tvistemålslovens §174, jfr. §180 annet ledd. Etter omstendighetene finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans.

Jeg stemmer for denne dom: 1. Oppsigelsen av Thord Læckstrøm kjennes gyldig. 2. Wærtsilæ Diesel A/S og Oy Wærtsilæ AB betaler en for begge og begge for en erstatning til Thord Læckstrøm med 1.300.000 - enmilliontrehundretusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom. 3. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

Dommer Christiansen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende når det gjelder Oy Wærtsilæ AB's arbeidsgiveransvar og i spørsmålet om oppsigelsen er saklig og dermed gyldig. Men jeg har et annet syn når det gjelder størrelsen av lønnskravet.

Som nevnt av førstvoterende, var Thord Læckstrøms plassering i datterselskapet i Oslo forutsatt å være midlertidig, og han hadde krav på annen stilling i morselskapet når han fratrådte. Opprinnelig representerte salgsselskapet i Oslo hele konsernet Wærtsilæ. Men konsernets forretningspraksis var at etter hvert som det kjøpte seg inn i norske bedrifter, ble den del av konsernets virksomhet som tilsvarte den ervervede virksomhet, overført til denne. Til slutt representerte Osloselskapet bare dieseldivisjonen. Da Wærtsilæ ble hovedaksjonær i A/S Wichmann som ledd i arbeidet med å redde denne bedrift, og representasjonen for dieseldivisjonen ble overført dit, sto datterselskapet i Oslo uten arbeidsoppgaver. Denne nedbygging av sine arbeidsoppgaver i Norge var Læckstrøm fullt klar over, og han var selv med på å sette sluttstreken for datterselskapet og sitt arbeid i Oslo ved det enstemmige styrevedtak av 22. september 1986 om nedleggelse av selskapet.

Som påpekt av førstvoterende, hadde da morselskapet ingen annen passende stilling å tilby Thord Læckstrøm i Norge. Men i samsvar med partenes avtale hadde han i brev av 28. juni 1985 fått et uspesifisert tilbud om å gjeninntre i en av dieseldivisjonens enheter i Finland. Noen nærmere drøftelse mellom partene om hvilken stilling dette ville bli, noe brevet forutsatte, kom ikke i stand fordi Thord Læckstrøm av familiehensyn m.v. avslo å flytte til Finland og krevet å fortsette i sin daværende stilling i Norge. Jeg viser til det referat Læckstrøm selv satte opp etter møte med ledelsen i Wærtsilæ Diesel i Helsingfors 20. september 1985. I dette møtet ble for øvrig Wærtsilæs tilbud om ny stilling nærmere presisert til dieseldivisjonen i Åbo eller Nohab.

Når jeg på denne bakgrunn skal vurdere det lønnskrav som Thord Læckstrøm har fremsatt i Høyesterett, er jeg ikke enig med førstvoterende i at den manglende kjennelse etter arbeidsmiljøloven §61 nr 4 må lede til at Læckstrøm kan kreve lønn helt frem til Høyesteretts dom. Den stilling han krever lønn i, og den virksomhet han skulle ledet, har notorisk ikke eksistert etter 1. januar 1987, og det forekommer meg kunstig om arbeidsgiveren skulle vært henvist til å kreve kjennelse for fratreden fra en ikke-eksisterende stilling. Jeg viser til tilsvarende synspunkter hos Evju og Jakhelln: Arbeidsrettslige emner (Oslo 1979) 345-346. Når arbeidsgiveren ikke har krevet slik kjennelse, går jeg for øvrig ut fra at det også skyldes hans oppfatning av at arbeidsgiveransvaret bare lå hos datterselskapet. Og der er Thord Læckstrøm betalt full lønn så lenge selskapet hadde midler, nemlig helt frem til 1. mars 1988, dvs. i nesten ett år etter at hans oppsigelsesfrist utløp.

Jeg er etter dette kommet til at Thord Læckstrøm i utgangspunktet ikke hadde noe lønnskrav overfor datter- og morselskapet etter at hans oppsigelsesfrist utløp 1. april 1987. Nå har imidlertid lagmannsretten fastsatt opphørstidspunktet til 10. juli 1989, og denne avgjørelse er rettskraftig i forhold til ankemotpartene. Da lønn faktisk ble betalt frem til 1. mars 1988, blir derfor Thord Læckstrøms lønnskrav etter mitt syn lønnen for tidsrommet 1. mars 1988 til 10. juli 1989. Siden jeg etter domskonferansen vet at jeg er i mindretall, ser jeg ikke grunn til å tallfeste kravet.

Dommer Dolva: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Langvand. Til annenvoterendes votum skal jeg bemerke:

Jeg vil anvende arbeidsmiljøloven §61 nr 4 noe annerledes enn annenvoterende. Bestemmelsen ble tatt med for å skape samsvar med LO/DNA's "Fellesprogram for et bedre arbeidsmiljø", jfr. Ot.prp. nr 41 (1975-76) side 21-22. Et sentralt punkt var at arbeidstakeren skal ha rett til å bli stående i stillingen til oppsigelsessaken er endelig avgjort. I tilslutning til dette blir det åpnet adgang for retten til - etter krav fra arbeidsgiveren - å bestemme ved kjennelse at arbeidstakeren skal fratre under sakens behandling, dersom det er urimelig at arbeidstakeren får fortsette i stillingen. I den forbindelse ble uttalt i proposisjonen: "... Retten vil dermed kunne ta hensyn til vektige innvendinger fra arbeidsgiverens side, selv om hovedregelen skal være at arbeidstakeren blir stående i jobben."

Når loven har etablert denne ordning, kan jeg ikke se at morselskapet og datterselskapet - når de ikke har fått kjennelse om fratreden etter arbeidsmiljøloven §61 nr 4 - i denne sak kan bli fritatt for å betale lønn til Thord Læckstrøm i tiden inntil oppsigelsessaken er endelig avgjort.

Dommer Halvorsen: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Christiansen.

Justitiarius Sandene: Jeg er enig med tredjevoterende, dommer Dolva.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:

1. Oppsigelsen av Thord Læckstrøm kjennes gyldig.

2. Wærtsilæ Diesel A/S og Oy Wærtsilæ AB betaler en for begge og begge for en erstatning til Thord Læckstrøm med 1.300.000 - enmilliontrehundretusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.