HR-1991-150-A - Rt-1991-1483
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1991-12-23 |
| Publisert: | HR-1991-00150-A - Rt-1991-1483 (509-91) |
| Stikkord: | Narkotika, Saksbehandling, Lovanvendelse, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1991-00150 A, Lnr 150/1991, snr 9/1991 |
| Parter: | Aktor: førstestatsadvokat Iver Huitfeldt mot A (forsvarer: advokat Bjørn Pettersen). |
| Forfatter: | Hellesylt, Bugge, Lund, Schei, Smith |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §13, §162, §33, §55, §62, §64, §8, Våpenloven (1961), Straffeprosessloven (1887) §343, §344, §345, §346, §34, §61, Våpenloven (1961) §13, §33, §8, LOV-1974-06-14-39-§14, LOV-1974-06-14-39-§41, Straffeprosessloven (1981) §33 |
Dommer Hellesylt: Eidsivating lagmannsrett avsa 10 september 1990 dom som for A har denne domsslutning:
"A, født xx.xx.1946, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §162 annet, jfr. første, jfr. femte ledd og forseelse mot våpenloven §33, jfr. §8 og §13 sammenholdt med straffeloven §62 til en straff av fengsel i 9 -ni- år med fradrag av 121 -etthundreogtjueen- dager for utholdt varetektsfengsel. A dømmes til å tåle inndragning til fordel for statskassen av 460.000,- -firehundreogsekstitusen- kroner etter straffeloven §34. A frifinnes for tiltalen vedrørende overtredelse av lov om eksplosive varer §41, jfr. §14."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold framgår av dommen.
Domfelte har anket over dommen. Anken angis å gjelde saksbehandlingen, lovanvendelsen og straffutmålingen.
Ved lagmannsrettens dom ble i alt fem personer domfelt for narkotikaforbrytelser. Samtlige anket over dommen på forskjellig grunnlag. For fire av dem ble ankene avgjort ved Høyesteretts kjennelse av 25 september 1991, lnr 127 B/1991, mens behandlingen av As anke ble utsatt.
1. Saksbehandlingsanken.
Domfelte ble av lagretten på grunnlag av tre hovedspørsmål og tre tilleggsspørsmål funnet skyldig i grove narkotikaforbrytelser ved å ha innført, oppbevart og solgt nærmere angitte kvanta heroin, i eller fra, "november/desember enten i 1986 eller i 1987". Retten dømte domfelte for innførsel av 300 gram heroin, for oppbevaring av ca 190 gram og for salg av ca 170 gram. Han ble dessuten dømt for brudd på våpenloven ved ulovlig oppbevaring av en pistol.
Slik spørsmålene til lagretten var formulert, stod det åpent om de straffbare narkotikaforhold var knyttet til november/desember 1986 eller 1987. Retten la det sistnevnte til grunn ved straffutmålingen.
Domfeltes forsvarer for Høyesterett har - i likhet med hans forsvarer for lagmannsretten - anført at spørsmålet om tidspunktet for de straffbare forhold hører under skyldspørsmålet - ikke under straffespørsmålet. Dette skulle ha vært avgjort av lagretten. Det var derfor ikke adgang til å stille ett spørsmål med alternative tidsangivelser slik det her ble gjort. Dersom de straffbare forhold knyttet seg til november/ desember i 1986, ville nemlig straffeloven §64 og §62 få direkte anvendelse, idet de straffbare forhold var begått forut for lagmannsrettens dom av 25 september 1987 hvor domfelte ble idømt ni års fengsel. Den samlede straff for de forhold dommen av 1987 omfattet og de han nå er dømt for, kunne da ikke ha oversteget maksimumsstraffen etter straffeloven §162 annet ledd med mer enn det halve, altså ville 15 års fengsel være en absolutt grense. Til støtte for sitt standpunkt har forsvareren vist til straffeprosessloven §33 og for øvrig til straffeprosessuelle grunnsetninger.
Til dette skal jeg bemerke:
Det finnes ingen alminnelig definisjon i straffelovgivningen om hva som omfattes av skyldspørsmålet. Spørsmålet om hva som hører til skyldspørsmålet og hva som faller under straffespørsmålet er blitt fastlagt gjennom praksis under den tidligere straffeprosesslov. Til skyldspørsmålet hører alle konstateringer som er nødvendige for å ta standpunkt til om tiltalte er skyldig, dvs om alle de objektive og subjektive vilkår for straff etter et bestemt straffebud foreligger. Til straffespørsmålet hører alle spørsmål om straffutmåling og straffopphørsgrunner med enkelte lovbestemte unntak. To slike unntak er inntatt i straffeprosessloven §33. Her hører tidspunktet for en straffbar handling til skyldspørsmålet i forbindelse med opphør av straff på grunn av foreldelse, og i forbindelse med spørsmål om forhøyd straff på grunn av gjentakelse, jfr her de frister som gjelder etter straffeloven §61.
Jeg har ikke funnet holdepunkter for at spørsmålet om en straffbar handling er begått før eller etter en tidligere dom hører til skyldspørsmålet. Det er således sikker oppfatning at spørsmålet om anvendelse av de generelle straffnedsettelsesgrunner i straffeloven alminnelige del, i straffeloven §55 flg, hører til straffespørsmålet. Det samme må etter min mening gjelde for straffeloven §64, jfr §62, med hensyn til tidspunktet for den straffbare handling. Jeg viser til Salomonsens kommentar til den tidligere straffeprosesslov §343, §344, §345, §346 bind I side 445 og til Røstad: Utvalgte emner innen strafferetten og straffeprosessen side 253.
Jeg tilføyer at et par punkter vedrørende saksbehandlingen som er tatt opp i ankestøtten fra forsvareren for lagmannsretten, ikke ble opprettholdt for Høyesterett.
Anken over saksbehandlingen kan etter dette ikke føre fram.
2. Anken over lovanvendelsen.
Denne er begrunnet med at domfelte iallfall på ett punkt er dømt for et forhold som er eldre enn straffedommen av 1987 og også eldre enn hans forutgående dom fra 1984, idet han er kjent skyldig for ulovlig oppbevaring av våpen helt tilbake fra 1982. Det følger da av straffeloven §64 slik den er formulert at §62 første ledd må få anvendelse for straffutmålingen og det for alle de nå pådømte forhold. Dermed vil domfelte, som i 1984 ble idømt åtte års straff og i 1987 ni års straff, ikke kunne idømmes ytterligere straff for de nye forhold, idet 15 års fengsel her vil sette en absolutt grense, jfr foran under saksbehandlingsanken.
Dette finner jeg åpenbart ikke holdbart. Det kan ikke være tvilsomt at §64, jfr §62, ikke vil få anvendelse på de forhold som i sin helhet er begått etter dommen av 1987, og disse er de helt dominerende forhold ved straffutmålingen. At §64 skulle vært anvendt i forbindelse med overtredelsen av våpenloven, kan ikke få noen praktisk betydning for straffutmålingen.
3. Anken over straffutmålingen.
Når det gjelder straffutmålingen, har forsvareren pekt på at domfelte i 1984 ble dømt til åtte års fengsel og i 1987 til ni års fengsel. I den påankede dom er straffen satt til ni år. Til sammen utgjør dette fengsel i 26 år. Dette er lengre straff enn loven maksimum for n dom. Hadde de forhold han er dømt for i tre dommer vært idømt under ett, ville straffen ha blitt meget kortere.
Til dette vil jeg bemerke:
Det må anses straffskjerpende at de nye forhold er begått under permisjon fra soning. På den annen side må det ha vekt at med en straff på ni år blir den samlede straff på 26 år. Riktignok vil domfelte kunne løslates tidligere etter de alminnelige regler for prøveløslatelse, men jeg nevner at regelen om prøveløslatelse etter 12 år ikke får anvendelse her. Det er derfor på det rene at det også ved ordinær prøveløslatelse vil bli en meget lang samlet straff å sone. Etter min mening vektlegges dette i for liten grad ved en straff på ni år, og jeg stemmer for at straffen settes til fengsel i sju år og seks måneder.
Anken over inndragningen, som påstås redusert med 160.000,- kroner, bygger på et annet faktum enn lagmannsretten har bygget på ved fastsettelsen av den vinning som ble inndratt. For Høyesterett er ikke gjort forsøk på å avkrefte lagmannsrettens bevisvurdering. Anken kan således heller ikke her føre fram.
Jeg stemmer for denne dom:
I lagmannsrettens dom gjøres for A den endring at straffen settes til fengsel i 7 - sju - år og 6 - seks - måneder.
For øvrig forkastes anken.