Rt-1989-196
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-02-03 |
| Publisert: | Rt-1989-196 (48-89) |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 58 K/1989, jnr 307/1988 |
| Parter: | Sterkoder Mek Verksted A/S (advokat Harald Hjort) mot Siemens A/S (advokat Jon Tenden). |
| Forfatter: | Røstad, Philipson, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §197, §179, §404 |
Ved stevning til Stavanger byrett 29. juni 1987 gikk Siemens A/S til søksmål mot Sterkoder Mek Verksted A/S. Tvisten gjelder uenighet om sluttoppgjørets størrelse i forbindelse med en underleverandørkontrakt.
I forbindelse med tilsvar og stevning i motsøksmål 16. november 1987, fremla Sterkoder Mek Verksted A/S en konsulentrapport fra Excon A/S som bevis i saken.
Siemens A/S hevdet i et senere prosesskift at rapporten var avgitt i anledning saken og krevde den tatt ut av saken jf tvistemålsloven §197.
Stavanger byrett besluttet 21. april 1988 at rapporten skulle tas ut av saken.
Sterkoder Mek Verksted A/S påkjærte byrettens beslutning til Gulating lagmannsrett. Det ble prinsipalt lagt ned påstand om at rapporten ikke skulle tas ut av saken, subsidiært at bare en nærmere spesifisert del ble tatt ut. Som bilag til kjæremålet var rapporten vedlagt.
Gulating lagmannsrett avsa 14. oktober 1988 kjennelse med slik slutning: "Kjæremålet vert forkasta." Spørsmålet om saksomkostninger ble utsatt til hele saken er avsluttet, jf tvistemålsloven §179.
I lagmannsrettens kjennelse heter det: "Lagmannsretten finn at rapporten fra Excon må seiast vera "avgitt i anledning saken" endå om Sterkoder då dei fekk han utarbeidd, ikkje tenkte på å leggja han fram for retten. Saka var sett i gong med forliksklaga, og det var klårt at ho kom for retten dersom tingingane ikkje førde fram. Det hadde vore tingingar mellom partane ei tid, og lagmannsretten legg til grunn at stoda var slik at det helst såg ut til at saka gjekk vidare. Rapporten hadde Sterkoder fått for å bruka han direkte i forlikstingingane, men desse tingingane lyt ein på den tida sjå ikkje som eit alternativ til rettssak, men som ein lekk i den prosessen som tok til i forliksrådet, og som heldt fram utan at det no kunne seiast å vera noko avbrot på grunn av tingingane. Sterkoder måtte skjøna at rapporten kunne vera til nyttes direkte for retten og, og når prosessen var så langt komen og tilknytninga mellom tingingane og saka så nær som det går fram av det som er sagt her, då kan ein ikkje skilja mellom om rapporten fyrst og fremst var meint til bruk i tingingane eller i sjølve rettssaka.
Eit subsidiært spørsmål om å taka ut or saka berre nokre sider av rapporten er det ikkje grunn til å drøfta." Sterkoder Mek Verksted A/S har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling og tolking av tvistemålsloven §197.
Det vises til tidligere prosesskrift i saken med henvisninger til høyesterettsdommer Aaslands artikel "Utenrettslige erklæringer - tvistemålsloven §197". Det heter videre: "Det fremgår at §197 må fortolkes slik at det avgjørende er hva som rent faktisk må antas å ha vært formålet, eventuelt det dominerende formål med erklæringen. Lagmannsretten har tolket bestemmelsen uriktig når den finner det tilstrekkelig for å ta et dokument ut av saken at en part, på tidspunktet da erklæringen ble avgitt eller innhentet, "måtte skjøna" at erklæringen kunne komme direkte til nytte under rettsaken. Rettens fortolkning, som altså innebærer at man ikke lar det faktiske motivet være avgjørende, men hva en part forsto eller burde ha forstått, innebærer en vesentlig utvidelse av forbudet i §197. Slik utvidelse er det ikke dekning for hverken i ordlyd, forarbeider, rettspraksis eller reelle hensyn.
Rettens bemerkninger om at det var en viss sammenheng mellom forliksforhandlingene og den etterfølgende rettsak kan ikke begrunne fortolkningen. ...." Det hevdes også at det foreligger en saksbehandlingsfeil som må lede til opphevelse av kjennelsen, når lagmannsretten uten nærmere begrunnelse har unnlatt å ta stilling til den subsidiære påstanden. Den kjærende part kommer forøvrig med anførsler vedrørende lagmannsrettens bevisbedømmelse.
Sterkoder Mek Verksted A/S har lagt ned slik påstand: "Lagmannsrettens kjennelse av 14. oktober 1988 oppheves og hjemvises til ny behandling." Siemens A/S hevder i sitt tilsvar at lagmannsrettens kjennelse bygger på en riktig tolking av tvistemålsloven §197. Etter kjæremotpartens oppfatning kan man ikke komme utenom forbudet i §197 ved å hevde at den kun var til bruk i forliksforhandlingene, for så fritt å kunne legge rapporten frem for retten, når forliksforhandlingene brøt sammen. På det tidspunkt forliksklage ble tatt ut mot Sterkoder Mek Verksted A/S, var kravet en tvistegjenstand. Det heter videre: "Det avgjørende må derfor være, som lagmannsretten gjør, at når rettssak er innledet, enten med forliksklage eller på annen måte, må en erklæring ansees avgitt i anledning saken når den er innhentet etter dette tidspunkt og hvor vedkommende i alle fall skjønner (må skjønne) at erklæringen vil kunne være til direkte nytte i rettssaken (saken)." Den kjærende parts påstand om saksbehandlingsfeil med hensyn til lagmannsrettens behandling av det subsidiære standpunkt, kan etter kjæremotpartens mening ikke føre frem. Når en erklæring ansees som avgitt i anledning saken, kan det ikke være adgang til å legge frem deler av den. Siemens A/S har lagt ned slik påstand: "Lagmannsrettens kjennelse av 14. oktober 1988 stadfestes og Siemens A/S tilkjennes saksomkostninger." Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det dreier seg her om et videre kjæremål, hvor kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset etter reglene i tvistemålsloven §404. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens tolking av tvistemålsloven §197.
Lagmannsretten har funnet at en rapport utarbeidet etter at forliksklage er tatt ut, men før stevning ble innsendt, er omfattet av tvistemålsloven §197. Lagmannsretten har etter en konkret bevisbedømmelse - som kjæremålsutvalget ikke kan overprøve - funnet at den kjærende part hadde fått rapporten utarbeidet "for å bruka han direkte i forlikstingingane, men desse tingingane lyt ein på den tida sjå ikkje som eit alternativ til rettssak, men som ein lekk i den prosessen som tok til i forliksrådet, og som heldt fram utan at det no kan seiast å vera noko avbrot på grunn av tingingane." Utvalget finner på denne bakgrunn at lagmannsrettens avgjørelse ikke gir uttrykk for noen feilaktig tolking av tvistemålsloven §197. Den kjærende part har også hevdet at det er en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten uten nærmere begrunnelse unnlot å ta stilling til den kjærende parts subsidiære påstand om at bare en nærmere spesifisert del av rapporten skulle tas ut. Kjæremålsutvalget oppfatter lagmannsretten slik at den har lagt til grunn at når den prinsipale påstand ble forkastet på det angitte grunnlag, må det samme gjelde også for den subsidiære påstand. Kjæremålsutvalget er enig i dette.
Kjæremålsmotparten har nedlagt påstand om saksomkostninger. I likhet med lagmannsretten finner kjæremålsutvalget at avgjørelsen av spørsmålet om saksomkostninger bør utstå etter reglene i tvistemålsloven §179.
Kjennelsen er enstemmig.