HR-1991-146-A - Rt-1991-1296
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1991-11-15 |
| Publisert: | HR-1991-00146-A - Rt-1991-1296 (465-91) |
| Stikkord: | Sedelighetsforbrytelse, Åndsrett, Lovanvendelse, Straffutmåling, Inndragning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1991-00146 A, L.nr. 146/1991, snr 181/1991 |
| Parter: | Aktor: statsadvokat Lars Frønsdal mot A (forsvarer: advokat Søren Ø. Hellenes - til prøve). |
| Forfatter: | Holmøy, Halvorsen, Tjomsland, Dolva, Smith |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §211, §211b, §35, Åndsverkloven (1961) §11, §1, §21, §2, §54, §59, §2, §63, §8 |
Dommer Holmøy: Larvik byrett avsa 5. juni 1991 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1963, dømmes for overtredelse av straffeloven §211 første ledd punkt b, jfr. §2, annet ledd og åndsverksloven §54 første ledd a, jfr. §2, jfr. §1, jfr. §59, jfr. forskrifter av 10. april 1964 med endringer av 31. august 1973, alt sammenholdt med straffeloven §63 første ledd, til en bot til statskassen stor kr. 10.000,- - kronertitusen -, subsidiært 30 - tretti - dager fengsel.
2. A dømmes til å tåle inndragning til fordel for statskassen av 1 - en - stykke videokassett recorder, 1 - en - kopieringsledning, 1 - ett - stykke tilbakespolingsmaskin, 1 - en - sort perm med filmregister, arkivboks med filmregister, kundekartotek, samt 640 - sekshundreogførti - videogrammer som inneholder følgende titler: ...."
Her er de 640 videogram spesifisert oppregnet.
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold vises til domsgrunnene.
Domfelte har anket over lovanvendelsen både for så vidt angår straffeloven §211 første ledd, bokstav b og åndsverkloven. Subsidiært har han anket over straffutmålingen og inndragningen.
Jeg finner at anken over lovanvendelsen må forkastes. Dog mener jeg at det bare er en del av domfeltes utlån av videogram som er en opphavsrettskrenkelse og derfor er straffbar etter åndsverkloven. Dette må få betydning for omfanget av inndragningen. Jeg finner imidlertid at boten ikke bør nedsettes.
Både domfellelsen etter straffeloven §211 første ledd, bokstav b og åndsverkloven gjelder utlån av videogram. Etter byrettens bevisvurdering legges til grunn at domfelte fra våren 1988 til mars 1990 "fra bopel i ... hadde til utlån" i alt 640 videogram, hvorav 51 var utuktige eller pornografiske, jfr. straffeloven §211. Utlånsvirksomheten for de sist nevnte videogram fant sted fra 1989. Domfelte tok ikke selv noe initiativ overfor låntakerne. Det var disse som ba om å få låne, noe domfelte samtykket i. Jeg forstår byrettens domsgrunner slik at domfelte stilte seg velvillig til utlån, og at de som var interessert i å låne, oppsøkte domfeltes bopel hvor de fikk tilgang til hans samling. Utlån fant sted til minst 32 personer. Det var alment kjent at domfelte "hadde mani" når det gjaldt å samle videokassetter.
Det ville etter min mening vært ønskelig om domsgrunnene hadde inneholdt nærmere opplysninger om hvordan domfeltes utlånsvirksomhet var lagt til rette, f.eks hvordan hans videogram var samlet og systematisert. Jeg finner imidlertid at domsgrunnene er tilstrekkelige til at lovanvendelsen kan prøves.
Hva spesielt gjelder anvendelsen av straffeloven §211 første ledd, bokstav b, skal jeg bemerke:
Byretten har som nevnt lagt til grunn at domfelte i sin samling hadde 51 videogram som i sitt innhold var utuktige eller pornografiske etter straffeloven §211. Dette er ikke bestridt av domfelte. Innvendingene mot lovanvendelsen går ut på at domfelte ikke har utvist en så stor grad av aktivitet som må kreves for å rammes av denne straffebestemmelse, og at den krets av personer som har lånt disse videogram er for liten til at bestemmelsen kan få anvendelse.
Straffeloven §211 første ledd, bokstav b rammer bl a "den som utgir, frambyr til salg eller leie eller på annen måte søker å utbre ...". At utlån er en form for utbredelse som rammes av straffeloven §211 første ledd, bokstav b, finner jeg ikke tvilsomt. Jeg tilføyer at når domfelte, slik han har gjort, har latt en rekke personer få tilgang til sin videogramsamling, og disse har kunnet regne med å få oppfylt sine ønsker om lån, må han etter min mening sies å ha søkt å utbre de videogram som samlingen inneholdt.
Det er antatt at begrepet "utbre" i straffeloven §211 første ledd, bokstav b innebærer at de der nevnte skrifter m.v. blir gjort tilgjengelig for en større krets av personer, se Kjerschows kommentar til straffeloven side 533-534.
Byretten har lagt til grunn at det i alt var ni personer som lånte slike videogram som det her gjelder, av domfelte. Det følger av det jeg allerede har sagt at det også må tas i betraktning at disse videogram var tilgjengelige for andre som oppsøkte domfeltes samling. Hvor mange det her kan være spørsmål om, gir byrettens domsgrunner ikke opplysninger om. Jeg viser imidlertid til at det var minst 32 låntakere i alt.
For øvrig vil jeg nevne at graden av tilgjengelighet vil måtte vurderes forskjellig i forhold til de forskjellige media. Det må antas at en videokassett oftere blir brukt av flere enn f eks trykt skrift, typisk ved at den avspilles for flere personer.
Endelig nevner jeg at man ved vurderingen av de krav som i dag må stilles til omfanget av en utlånsvirksomhet, må se hen til de gode kopieringsmuligheter som foreligger. Ikke minst når det gjelder videogram, vil kopier for brukerne være jevngode med de eksemplarer som det kopieres fra. Man må regne med som en nærliggende mulighet at utlånte eksemplarer vil bli kopiert. Kopiene vil i sin tur kunne lånes ut eller spres på annen måte.
Jeg finner etter dette at domfeltes virksomhet rammes av straffeloven §211 første ledd, bokstav b. I likhet med byretten legger jeg videre til grunn at det straffbare forhold omfatter alle de 51 videogram som var "utuktige eller pornografiske" etter denne bestemmelse.
Til spørsmålet om domfeltes utlån er straffbart etter åndsverkloven §54, skal jeg bemerke:
Etter byrettens bevisvurdering var domfeltes 640 videogram "enten private kopier av originaleksemplarer, private kopier av TV-opptak eller originaleksemplarer kjøpt i utlandet og innført til landet".
Forsvareren for Høyesterett har med tilslutning av aktor gjort gjeldende at de videogrameksemplarer som er kjøpt i utlandet, lovlig kan spres her i landet etter åndsverkloven §21 første ledds annet punktum. Dette er jeg enig i, idet jeg forutsetter at det er tale om eksemplarer som er omfattet av utgivelse for salg, jfr. vilkåret i den nevnte bestemmelse sammenholdt med åndsverkloven §8 annet ledd.
For ordens skyld nevnes at bestemmelsen i åndsverkloven §21 første ledds annet punktum ble innført ved endringslov 23. desember 1988 og trådte i kraft 1. januar 1989. Utlånene i denne sak går tilbake til våren 1988. Hvorvidt det også forut for endringsloven gjaldt en tilsvarende begrensning i opphavsmannens spredningsrett, er antakelig tvilsomt, se Ot.prp. nr. 34 for 1987-88 side 21-22. Jeg finner ikke her grunn til å ta standpunkt til spørsmålet, og innskrenker meg i denne forbindelse til å vise til at aktor for Høyesterett ikke gjør gjeldende straffansvar for utlån m.v. av eksemplarer som domfelte har kjøpt.
Når det gjelder de øvrige kategorier som byretten nevner, legger jeg etter det opplyste til grunn at det er tale om kopier, herunder opptak, som domfelte selv har besørget. Byretten har vurdert domfeltes utlån av disse kopier i forhold til åndsverkloven §2 første, jfr. tredje ledd, og har lagt til grunn at utlånene er en opphavsrettskrenkelse idet kopiene er gjort tilgjengelig for almenheten ved at de er spredt utenfor det private område. Forsvareren har gjort gjeldende at domfelte ikke har foretatt utlån utenfor det private område slik dette begrep i §2 tredje ledd må forstås.
Jeg vil i denne forbindelse peke på at lovhjemmelen for domfeltes kopiering, herunder opptak, må være åndsverkloven §11 om rett til å fremstille enkelte eksemplar av offentliggjorte verk til privat bruk. Etter §11 første ledds annet punktum kan eksemplar fremstilt med hjemmel i denne bestemmelse, ikke utnyttes i annet øyemed. Det må forutsettes at domfelte har utlånt kopier som han tidligere har fremstilt for sin egen samling, altså til egen privat bruk. Utlån av slike videogrameksemplar vil bare kunne skje dersom domfelte i medhold av §11 kunne kopiert for de utlån det gjelder.
Kopiering til privat bruk etter §11 er ikke begrenset til egen personlig bruk, men kan også skje til fordel for familie- eller vennekretsen, se om gjeldende rett NOU 1983:35 om endringer i åndsverkloven m.v. side 28. Byretten har lagt til grunn at de aller fleste låntakere - som nevnt var det minst 32 - var arbeidskolleger. Forsvarer og aktor for Høyesterett har imidlertid opplyst at en vesentlig del av utlånene gikk til andre. Hvorvidt domfelte har frembudt videogram til utlån til flere enn de som faktisk lånte, gir byrettens domsgrunner ikke bestemte opplysninger om, og jeg må her se bort fra det. En del av utlånene var som nevnt ikke opphavsrettskrenkelser.
En kopiering til bruk for arbeidskolleger må kunne skje med hjemmel i §11 dersom disse også er personlige venner, og kanskje også i noe større utstrekning. I alle fall stilles man her overfor en vanskelig grensedragning.
Byretten har lagt til grunn at det ikke var noen særlig kontakt mellom domfelte og vedkommende arbeidskolleger ut over den som fant sted på arbeidsstedet. En slik kontakt kan imidlertid være mer eller mindre omfattende. Jeg forstår imidlertid byrettens domsgrunner slik at det ikke var noen kontakt som kan sammenlignes med vennskapsforhold. Jeg legger etter dette til grunn at utlånet av kopier til arbeidskamerater ikke var hjemlet i åndsverkloven §11 første ledds annet punktum.
Byrettens dom inneholder ikke opplysninger om tilknytningsforhold mellom domfelte og de andre låntakere. Etter de uttalelser som ble gitt for Høyesterett, må det kunne legges til grunn at iallfall en del av disse faller utenfor den krets som domfelte kunne kopiert til fordel for etter åndsverkloven §11.
Ved vurderingen av om domfelte har overtrådt grensen i åndsverkloven §11 første ledds første punktum, må det etter min mening også legges vekt på omfanget av den samlede utlånsvirksomhet. Denne kan ikke anses ubetydelig.
Jeg finner etter dette at domfelte har gjort seg skyldig i en straffbar opphavsrettskrenkelse etter åndsverkloven §54 første ledd, jfr. §2 første ledd og §11 første ledd.
Som det vil fremgå, legger jeg til grunn at opphavsrettskrenkelsene er noe mindre omfattende enn byretten har forutsatt. Omfanget av opphavsrettskrenkelsene bør i dette tilfelle kunne sees som et straffutmålingsspørsmål. Jeg er enig i at det er tilstrekkelig å reagere med bot, i tillegg til inndragning. Boten bør fastsettes under hensyn til at domfelte har sittet tre dager i varetektsfengsel. Videre må det tas hensyn til størrelsen av inndragningen. Som jeg kommer tilbake til, mener jeg at inndragningen bør begrenses til de 51 videogram som går inn under straffeloven §211 første ledd, bokstav b. Videre må det legges vekt på at domfelte er straffedømt tre ganger tidligere, n gang for overtredelse av straffeloven §211 første ledd, bokstav b. Ved fastsettelsen av boten bør overtredelsen av denne bestemmelse og opphavsrettskrenkelsene veie omtrent likt. Jeg finner at en bot på 10.000,- kroner som fastsatt av byretten, bør opprettholdes. Den subsidiære fengselsstraff bør imidlertid reduseres til 10 dager.
Inndragningen bygger i dette tilfelle på straffeloven §35. I samsvar med aktors påstand bør det ikke skje inndragning av opptaksutstyr og annet utstyr, utover videogrammene. Aktor har for øvrig påstått at inndragningen begrenses til de 51 videogram som omfattes av straffeloven §211 første ledd, bokstav b. Jeg er enig i dette.
Inndragningen blir etter dette å begrense til de videogram som er nevnt i forelegget for så vidt angår overtredelsen av straffeloven §211 første ledd, bokstav b.
Jeg stemmer for denne dom:
I byrettens dom gjøres disse endringer:
1. Den subsidiære fengselsstraff settes til 10 -ti - dager.
2. Inndragningen begrenses til de videogram som er nevnt i forelegg av 7. september 1990 for så vidt angår overtredelse av straffeloven §211 første ledd, bokstav b.