Rt-1989-1059
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-09-28 |
| Publisert: | Rt-1989-1059 (348-89) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 420 K/1989, jnr 202/1989 |
| Parter: | 1 Brødrene Sunde A/S, (Advokat Tollag Andersen) 2 Sunde Plastic Industries A/S, 3 Olav Sunde, 4 Karl Johan Sunde mot Allied Die Casting & Manufacturing (advokat Dagfinn Clemetsen), Co Inc med flere (i alt 52 parter). |
| Forfatter: | Skåre, Bugge, Schei |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §181, §97, Domstolloven (1915) §153, §179, §182, §315, §404 |
Ved stevning av 26. oktober 1988 til Ålesund byrett reiste Allied Die Casting & Manufacturing Co, Inc, Illinois, USA, m fl, i alt 52 saksøkere, sak mot Brødr. Sunde A/S m fl, i alt 5 saksøkte. For en av de saksøkte, Sunde Holding A/S, ble saken hevet ved kjennelse 10. januar 1989.
Etter krav fra de saksøkte avsa Ålesund byrett 24. november 1988 med hjemmel i tvistemålsloven §182 kjennelse hvorved saksøkerne ble pålagt å stille sikkerhet for NOK kr 400.000,- for saksomkostninger som de måtte bli ilagt. I brev til partene samme dag ba retten saksøkerne om å utarbeide utkast til bankgaranti fra norsk bank på kr 400.000,-.
Partene ble ikke enige om utformingen av garantiteksten. I brev av 13. januar 1989 til partene uttalte byretten følgende vedrørende spørsmålet om garantistillelse:
"Det er rettens syn at bankgarantien må avgis uten tidsbegrensning. Bankgarantien må være utbetinget og betalingsklar mot rettskraftig dom eller annen anvisning fra byretten i den utstrekning dette gjelder saksbehandlingen her.
Så langt gjelder spørsmålet om løpende renter, bemerkes at byrettens kjennelse av 24. november har basert seg på krav fra advokat Tallag Andersen for et beløp oppad begrenset til NOK 400.000,-, jfr. prosesskriv av 7. november 1988. Etter innhentet uttalelse av advokatene Clemetsen/Klevan, har advokat Andersen opprettholdt kravet om NOK 400.000,-. Først etter rettens kjennelse foreligger, er begjæring utvidet til å inneholde renter. Det er rettens syn at den foreliggende kjennelse av 24. november 1988 skal legges til grunn mellom partene. Advokat Andersen har tatt forbehold om å kreve ytterligere sikkerhetsstillelse dersom dette skulle bli nødvendig. Det får da bli advokat Andersens ansvar å følge med i de løpende kostnadene. Forøvrig bemerkes at rettens kjennelse er rettskraftig. Det vil derfor ikke bli nedlagt noe pålegg om noe tillegg til beløpet i form av renter o.l.
Saksøkerne pålegges innen 20. januar 1988 å avgi bankgaranti i samsvar med dette."
Med prosesskrift av 19. januar sendte saksøkerne kopi av bankgaranti fra Kreditkassen på kr 400.000,-, datert 12. januar 1989.
I brev til partene av 23. januar 1989 ba byretten de saksøkte uttale seg om de godtok garantien. I brevet var videre uttalt:
"Med hensyn til innholdet av garantiteksten fra Kreditkassen vil retten for sitt vedkommende foreløpig avstå fra å legge seg ytterligere opp i dette utover den foreliggende kjennelse og tidligere skriv."
De saksøktes prosessfullmektig ble bedt om å uttale seg til spørsmålet om den foreliggende garanti kunne godtas. Tilsvarsfrist ble satt til 17. februar 1989.
I prosesskrift av 25. januar 1989 meddelte de saksøkte at de for sitt vedkommende ikke kunne akseptere garantien. Garantien oppfylte ikke kravene om en "ubetinget og betalingsklar" garanti. De påsto søksmålet avvist, jf tvistemålsloven §182 annet ledd tredje punktum, idet tilfredsstillende garanti ikke var gitt innen fristen satt til 20. januar 1989. I dette tilfelle er det ikke adgang til å gi oppreisning etter reglene i domstolsloven §153, da fristoversittelsen er forsettlig. Det foreligger heller ikke "særlige omstendigheter" som kan begrunne oppreisning.
Saksøkerne ble av byretten gitt frist til 13. februar 1989 med å uttale seg om avvisningskravet.
Med prosesskrift av 8. februar 1989 fremla saksøkerne en ubetinget bankgaranti for et omkostningsbeløp på kr 400.000,-. De påsto saken fremmet.
Ålesund byrett avsa 10. februar 1989 kjennelse i avvisningsspørsmålet med slik slutning:
"Saken fremmes."
De saksøkte påkjærte kjennelsen til Frostating lagmannsrett, som 30. juni 1989 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. De saksøkte, Brødr. Sunde A/S m.fl., betaler til Allied Die Casting & Manuf. Co., Inc m.fl. ved advokatene Dagfinn Clemetsen og Ole G. Klevan saksomkostninger for lagmannsrett med kr. 6.000,-. Saksomkostningsbeløpet forfaller til betaling 14 - fjorten - dager etter forkynnelsen av nærværende kjennelse."
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av de nevnte avgjørelser.
Brødr. Sunde A/S m fl har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av uriktig tolking av tvistemålsloven §182 og §97. De gjør gjeldende at tvistemålsloven §182 annet ledd i.f. etter sin ordlyd er absolutt. Når det er fastsatt frist for garantistillelse og tilfredsstillende sikkerhet ikke stilles innen fristen, skal saken avvises. I alle fall må dette gjelde i de tilfeller hvor avvisning er krevet før tilfredsstillende sikkerhet er stillet. Dette må gjelde hva enten fristoversittelsen er forsettlig eller ikke. Tvistemålsloven §182 annet ledd i f må tolkes på samme måte som tvistemålsloven §315. Ved uteblivelse har saksøker et ubetinget krav på at uteblivelsesdom avsies, og uteblivelsesdom kan ikke avverges ved at det inngis tilsvar før uteblivelsesdom er avsagt.
Lagmannsretten har også tolket tvistemålsloven §97 uriktig når den har karakterisert en forståelig feil som uforsettlig. Det er ikke søkt om fristforlengelse til tross for at kjæremotpartene visste at garantien ikke var overenstemmende med forutsetningene. Likevel valgte de å fremlegge den. Lagmannsretten har ikke drøftet dette og begrunnelsen på dette punkt er derfor mangelfull. Kjæremålet er supplert av prosesskrift av 8. august 1989.
Det er lagt ned slik påstand:
"1. Saken avvises.
2. De saksøkte tilkjennes saksomkostninger."
Allied Die Casting & Manufacturing Co, Inc m fl har tatt til motmæle og inngitt tilsvar. Det hevdes at lagmannsrettens avgjørelse er riktig. Lagmannsretten har riktig lagt til grunn at når frist ikke er inntatt i byrettens kjennelse, kan forholdet bringes i orden inntil eventuell avvisningskjennelse blir avsagt. Det fremgår av byrettens brev til partene av 23. januar 1989 at den selv ikke har oppfattet det slik at den fastsatte en slik definitiv frist som de kjærende parter hevder.
Lagmannsrettens begrunnelse må forstås slik at tvistemålsloven §97 kan få anvendelse i et tilfelle som det foreliggende, og lagmannsretten har funnet at den eventuelle feil ved garantien var uforsettlig.
Når det gjelder de kjærene parters henvisning til tvistemålsloven §315, bemerkes det at et ufullstendig tilsvar avgitt innen tilsvarsfristen ikke uten videre gir grunnlag for uteblivelsesdom.
Tilsvaret er supplert av prosesskrift av 4. august 1989.
Det er lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Kjæremotpartene tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke:
Lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål og utvalgets kompetanse er derfor begrenset, jf tvistemålsloven §404.
Lagmannsretten synes i sin begrunnelse å legge vekt på at fristen for å stille sikkerhet ikke ble fastsatt i byrettens opprinnelig kjennelse 24. november 1988, men ved rettens brev 13. januar 1989. Utvalget kan ikke se at dette har betydning. Uansett om fristen er fastsatt ved kjennelse eller ved brev må virkningen av en fristoversittelse her være den samme. Utvalget kan heller ikke slutte seg til det lagmannsretten sier om at siden sikkerhetsstillelse er en relativ prosessforutsetning, må det være nok at sikkerhet stilles før saken avvises. Dette forutsetter at den tidligere fristfastsettelse ikke er til hinder for at garanti stilles etter fristens utløp, og det er dette som her er spørsmålet.
Det synes å ha vært lagt til grunn at den opprinnelige fastsatte frist ikke ble forlenget ved at de saksøkte fikk anledning til å uttale seg om den garanti som ble fremlagt som vedlegg til prosesskrift 19. januar 1989. Saksøkerne har ikke begjært oppreisning. Utvalget er imidlertid enig med lagmannsretten i at tvistemålsloven §97 om adgangen til å avhjelpe uforsettelige rettergangsfeil har betydning for spørsmålet om å kunne godta den senere fremlagte og ubetingede garanti. Spørsmålet blir da om fristoversittelsen var forsettlig. Dette spørsmål kommer lagmannsretten inn på, men lagmannsrettens bemerkninger her synes ikke dekkende. Således kan det ikke være avgjørende om fremleggelsen av den første, ikke godtatte garantien ved prosesskrift 19. januar 1989 var "forståelig" bl a på grunn av den knappe frist som var satt. Så vidt utvalget kan se var det ikke søkt fristforlengelse. Under enhver omstendighet ser det ut til at lagmannsretten ikke tar noe direkte standpunkt til spørsmålet om fristoversittelsen måtte ansees uforsettelig, slik at den kunne tillates avhjulpet. Lagmannsrettens kjennelse må derfor oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling.
Spørsmålet om saksomkostninger for utvalget bør utstå, jf tvistemålsloven §179 første ledd i.f.
Kjennelsen er enstemmig.