Rt-1989-689

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1989-06-21
Publisert:	Rt-1989-689 (198-89)
Stikkord:	Forsikringsrett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr 81/1989, nr 1/1988
Parter:	Saga Kunstforlag A/S (advokat Axel Heiberg) mot Forenede Skadeforsikring A/S (advokat Jan B. Jansen - til prøve).
Forfatter:	Røstad, Dolva, Justitiarius Sandene
Lovhenvisninger:	Domstolloven (1915) §108, §111, Tvistemålsloven (1915) §180, §392, Forsikringsavtaleloven (1930) §22, §23, §39

Mindretall: Aasland, Bugge.

Dommer Aasland: Saken gjelder forsikringsoppgjøret etter en brann i en del av Saga Kunstforlags varebeholdning. Det foreligger dels spørsmål om forlaget har utvist svik ved forsikringsoppgjøret og derved tapt sin rett til erstatning, dels om gyldigheten av et oppmannsskjønn til verdsettelse av de skadede varer.

Saga Kunstforlag A/S, heretter kalt Saga, flyttet sin virksomhet fra Trondheim til Oslo i slutten av mars 1983. Det sto imidlertid etter flyttingen en del varer på lager i bedriftens tidligere lokaler i Trondheim. Den 18. april 1983 oppsto det brann i dette varelageret, og varene ble totalskadet. Bedriften hadde brannforsikring i Forenede Skadeforsikring A/S, heretter kalt Forenede. Forsikringsselskapet krevde i henhold til forsikringsvilkårene skaden verdsatt ved skjønn, og oppnevnte som sin skjønnsmann Bjarne Bratteberg. Saga oppnevnte Sverre Sondov. Skjønnsmennene valgte som oppmann Tord B. Wikborg. Alle tre har lang erfaring innenfor grafisk industri.

Den som representerte Saga under forsikringsoppgjøret, var Olaf Hesle, som gjennom lang tid hadde vært styreformann og disponent i bedriften.

Skjønnet ble innledet 10. mai 1983 med et møte hos Forenede og etterfølgende befaring på varelageret. Bratteberg avga sitt skjønn 29. juni 1983, og satte skaden til kr 308.500. Sondovs skjønn, som ble avgitt 5. juli 1983, satte skaden til kr 926.900. Det ble dermed nødvendig å innhente skjønn fra oppmannen, Wikborg, som avga dette med brev av 21. september 1983. Wikborg satte skaden til kr 1.064.600.

Etter forsikringsvilkårene skal erstatningen beregnes etter oppmannens skjønn, men ikke utenfor de grenser som følger av de to skjønnsmenns ansettelser. Saga anså seg derfor berettiget til en erstatning på kr 926.000. Forenede mente imidlertid at oppmannsskjønnet ikke var i overensstemmelse med forsikringsvilkårene, og begrenset sin utbetaling til kr 300.000. Under den diskusjon som deretter oppsto mellom partene, engasjerte Forenede revisor Arne Rein Christiansen til å gjennomgå Sagas regnskaper og til å vurdere skadeoppgjøret. Rein Christiansen utarbeidet en omfattende rapport datert 12. desember 1983, der han foretok en kritisk gjennomgåelse av Sagas regnskaper, varetellingslister etc. Han anslo i rapporten skaden til kr 284.300. Forenede oversendte revisorens rapport til Saga, som imidlertid fastholdt at skaden skulle gjøres opp overensstemmende med skjønnet.

Saga tok 14. juni 1984 ut stevning mot Forenede til Trondheim byrett med krav om kr 626.000 samt renter. I sitt tilsvar påsto Forenede frifinnelse og reiste dessuten motsøksmål med krav om tilbakebetaling av de utbetalte kr 300.000 med renter, idet selskapet mente at Hesle hadde utvist svik i forbindelse med forsikringsoppgjøret.

Trondheim byrett, som var satt med fagkyndige meddommere, ga Forenede medhold i sviksinnsigelsen. Byrettens dom, avsagt 17. desember 1985, har denne domsslutning:

"I hovedsøksmålet: Forenede Skadeforsikring A/S frifinnes.

I motsøksmålet: Saga Kunstforlag A/S v/styrets formann dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale Forenede Skadeforsikring A/S kr 300.000,- - trehundretusen kroner - med 15 - femten - prosent årlig rente fra 11. september 1984 til betaling skjer.

I begge søksmål: Saga Kunstforlag A/S v/styrets formann dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale Forenede Skadeforsikring A/S saksomkostninger med kr 50.734,- - femtitusensjuhundreogtrettifire kroner."

Saga påanket dommen til Frostating lagmannsrett, som pådømte saken 29. september 1987 med to fagkyndige meddommere. Også lagmannsretten ga Forenede medhold i at Hesle hadde utvist svik. Lagmannsrettens dom har denne domsslutning:

"1. I hovedsøksmålet. Byrettens dom stadfestes.

2. I motsøksmålet. Byrettens dom stadfestes dog således at renter beregnes av kr. 300.000,- med 15 - femten - prosent årlig rente fra 11. september 1984 til 31. januar 1986 og med 18 - atten - prosent årlig rente fra 1. februar 1986 til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

3. Byrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Saga Kunstforlag A/S til Forenede Skadeforsikring A/S 96.277,- - nittisekstusentohundreogsyttisju - kroner inne 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom."

Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Saga Kunstforlag A/S har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen, bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Trondheim byrett og Oslo byrett. Det ble gitt partsforklaring av Olaf Hesle og forklaring fra 14 vitner, som alle har forklart seg tidligere. For Høyesterett er fremlagt et betydelig antall nye dokumenter, som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. Jeg nevner imidlertid at revisor Rein Christiansens rapport er fremlagt med samtykke fra Saga. Saken synes på enkelte punkter bedre opplyst enn for de tidligere instanser.

Både når det gjelder sviksspørsmålet og spørsmålet om gyldigheten av oppmannsskjønnet, har partene i stor utstrekning påberopt seg de samme anførsler som for lagmannsretten, og disse faller også i adskillig grad sammen med anførslene for byretten. Partenes hovedanførsler er utførlig gjengitt i disse instansers domsgrunner, og jeg finner å kunne vise til disse. Forenede har imidlertid for Høyesterett utvidet sin prosedyre om sviksgrunnlaget med enkelte nye anførsler. Jeg kommer tilbake til disse under min drøftelse.

Saga Kunstforlag A/S har nedlagt slik påstand:

"I

Prinsipalt

I begge søksmål:

Lagmannsrettens dom oppheves og hjemvises til ny behandling av lagmannsretten.

Subsidiært

I hovedsøksmålet:

Forenede Skadeforsikring A/S dømmes til å betale til Saga Kunstforlag A/S kr. 611.000, med tillegg av 15% rente fra 18. mai 1983 til 31. januar 1986 og med 18% rente fra 1. februar 1986 til betaling skjer.

I motsøksmålet:

Saga Kunstforlag A/S frifinnes.

II

I begge søksmål:

Saga Kunstforlag A/S tilkjennes saksomkostninger for alle retter."

Påstanden fra Forenede Skadeforsikring A/S er sålydende:

"1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Forenede Skadeforsikring A/S tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Jeg finner at anken over saksbehandlingen ikke kan føre frem. Når det gjelder realiteten, er jeg kommet til et annet resultat enn byretten og lagmannsretten.

Anken over saksbehandlingen

Saga hevder at lagdommer Sverre Jebens, som var konstituert lagdommer da han deltok i pådømmelsen av saken, var inhabil. Det er påberopt to inhabilitetsgrunnlag, som begge refererer seg til domstolloven §108. For lagmannsretten var det ikke reist noen inhabilitetsinnsigelse.

For det første viser Saga til at Jebens var politiadjutant ved Trondheim politikammer da konkursboet til trykkeribedriften Keller & Toft A/S 30. mai 1983 anmeldte Hesle til politikammeret, og det fremgår av politikammerets påtegning på anmeldelsen at det ble overlatt til Jebens å lede etterforskningen. Jebens arbeidet ved politikammeret inntil 28. august 1983. Han fikk da permisjon, men innehadde formelt stillingen ved politikammeret til 1. september 1987, og altså også under hovedforhandlingen i denne sak. Det hevdes at den rolle Jebens har hatt i straffesaken, og som Saga først fikk kjennskap til etter lagmannsrettens dom, er egnet til å svekke tilliten til hans uhildethet. Saga fremholder at det er visse tilknytningspunkter mellom straffesaken og den foreliggende sak. Jeg nevner i den forbindelse at Hesle var daglig leder og disponent og hadde eierinteresser både i Keller & Toft A/S og Saga, som holdt til i samme bygning og hadde et nært samarbeid. Særlig må det etter Sagas oppfatning legges vekt på at den foreliggende sak i vesentlig grad dreier seg om Hesles troverdighet, og at dommer Jebens etter sin befatning med straffesaken kan ha vært forutinntatt mot Hesle.

For det annet har Saga anført at det i begynnelsen av 1980-årene oppsto et sterkt motsetningsforhold mellom Hesle og Jebens' far, og at Sverre Jebens skal ha vært opprørt over anklager som Hesle hadde rettet mot faren. Det erkjennes at Saga ikke reiste noen innsigelse for lagmannsretten til tross for at man var klar over forholdet, og at domstolloven §111 annet ledd derfor leder til at denne inhabilitetsinnsigelsen isolert sett ikke kan gjøres gjeldende. Men det hevdes at det må stille seg annerledes når det er tale om å se de to påberopte inhabilitetsgrunnlag i sammenheng.

Jeg bemerker at det første inhabilitetsgrunnlag ble tatt opp i ankeerklæringen til Høyesterett, mens det annet først ble påberopt i et prosesskrift til Høyesterett etter at bevisopptak var holdt. Det foreligger ingen uttalelse fra lagdommer Jebens i anledning av inhabilitetsinnsigelsene, og iallfall den siste synes ikke å ha vært forelagt ham.

Etter min mening kan innsigelsene ikke føre frem. Jeg finner det klart at Jebens' rolle i straffesaken mot Hesle ikke kan anses som en inhabilitetsgrunn etter domstolloven §108. Straffesaken var en annen sak som gjaldt andre saksforhold, nærmere bestemt Hesles forhold i Keller & Toft A/S frem til selskapet gikk konkurs i 1982, og det er bare perifer tilknytning mellom sakene. Jeg nevner ellers at Jebens bare hadde ansvaret for saken i en helt kort periode, og jeg må legge til grunn at det ikke ble anvendt tvangsmidler eller utferdiget siktelse mot Hesle i denne perioden. Jebens kan ikke ha foretatt annet enn forberedende skritt til etterforskning i saken.

Når det gjelder den annen innsigelse, er det faktiske grunnlag belyst bare fra Sagas side. Jeg går imidlertid ikke nærmere inn på dette, da Saga under enhver omstendighet har innlatt seg i forhandlinger for lagmannsretten med kjennskap til innsigelsen, og dermed må anses avskåret fra å påberope den, jfr. domstolloven §111 annet ledd. Jeg finner ikke at Saga kan komme forbi denne regelen ved å påberope innsigelsen i sammenheng med en annen inhabilitetsinnsigelse, som grunner seg på helt andre forhold og som klart ikke kan føre frem.

Etter dette går jeg over til sakens realitet, og ser da først på spørsmålet om Saga har utvist svik under forsikringsoppgjøret.

Sviksspørsmålet - det rettslige grunnlag

Forsikringsvilkårene har i de generelle vilkår pkt. 4 følgende bestemmelse om følgene av svik:

"Den som gjør seg skyldig i svik mot selskapet, taper enhver rett etter forsikringsavtalen. Har han flere forsikringsavtaler med selskapet, taper han også rett til erstatning etter disse ved samme hendelse, og selskapet kan med en ukes varsel si opp enhver forsikringsavtale med ham."

Dette er en vanlig bestemmelse i forsikringsvilkår. Bestemmelsen innebærer at den som har vært utsatt for et forsikringstilfelle og som på ett eller flere punkter utviser svik mot selskapet i forbindelse med skadeoppgjøret, taper hele den erstatning som han ellers ville vært berettiget til. Dette er en streng reaksjon overfor skadelidte, men det er lett å se behovet for en slik reaksjon for å forebygge svik i forsikringsoppgjør. Selskapet er her i stor utstrekning henvist til å bygge på de opplysninger sikrede gir, og det må kreves at sikrede ikke fører selskapet bak lyset. Slike bestemmelser om følgene av svik er da også forutsetningsvis godtatt i forsikringsavtaleloven §23.

Som nevnt virker bestemmelsen strengt overfor sikrede. Dette gjelder for øvrig ikke bare i økonomisk henseende, ved at sikrede må bære hele den skade han er påført, uansett om sviken bare knytter seg til en enkelt eller noen få poster i oppgjøret. Også moralsk felles det en hård dom over sikrede når hans adferd karakteriseres som svik. Disse forhold tilsier - slik jeg ser det - at sviksbestemmelsen bare kan anvendes når det er klart at en slik karakteristikk er berettiget. Dette får betydning i to henseender. Det må kreves relativt klart bevis for at sikrede har opptrådt svikaktig. Når det er rimelig tvil om de faktiske forhold, herunder også om den subjektive side, bør tvilen ikke gå ut over sikrede. Men også i rettslig henseende må betegnelsen svik reserveres for de klare tilfelle. Svik foreligger når det er tale om bevisst villedelse eller forsøk på det. At sikrede har opptrådt mindre skjønnsomt i forbindelse med forsikringsoppgjøret, kan ikke være tilstrekkelig til at hans adferd kan anses som svikaktig.

Sviksbestemmelsen rammer ikke bare uriktige opplysninger i forbindelse med forsikringsoppgjøret, for eksempel når sikrede i skadeoppgaven uriktig oppgir gjenstander som tapt eller gir uriktige opplysninger om de tapte gjenstanders alder eller verdi. Også unnlatelse av å gi opplysninger vil etter omstendighetene kunne anses svikaktig, når det er tale om en bevisst fortielse av forhold som sikrede hadde en klar oppfordring til å meddele selskapet. Hvorvidt det forelå en slik oppfordring, må bero på en konkret bedømmelse, som undertiden vil kunne være vanskelig.

Noen utgangspunkter for bedømmelsen

I den foreliggende sak har Forenede ikke innhentet noen egentlig skadeoppgave fra Saga. Forenede underrettet på et tidlig tidspunkt Saga om at forsikringsselskapet ønsket skaden fastsatt ved skjønn overensstemmende med forsikringsvilkårenes bestemmelse om dette. Skjønnet ble innledet med et møte på skadesjef Bakkes kontor. Derfra bega skjønnsmennene seg sammen med forsikringsselskapets representanter og Hesle til skadestedet, hvor man foretok en besiktigelse og opptelling av de skadede varer, og hvor skjønnsmennene tok med seg vareprøver til bruk for sine vurderinger. Hesle medbragte her en liste over skadede varer som skulle befinne seg på stedet. Denne listen ble gjennomgått, og det ble tilføyd en del ytterligere vareslag under befaringen. Det har tydeligvis også funnet sted en drøftelse i tilknytning til enkelte av vareslagene. Listen ble overtatt av Bratteberg, og er påført en del notater av ham, tydeligvis i tilknytning til drøftelsen under befaringen. Arten og omfanget av de skadede varepartier var altså på det rene for skjønnsmennene, med et forbehold for tvil som senere oppsto om antallet av malebøker, noe som imidlertid ikke direkte vedrører sviksspørsmålet. De spørsmål forsikringsoppgjøret reiste, knyttet seg således til selve verdsettelsen, som var overlatt til skjønnet, og hvor de oppnevnte skjønnsmenn var fagfolk som måtte forutsettes å ha godt kjennskap til bransjen. Jeg finner grunn til å presisere at selve det forhold at verdsettelsen var overlatt til skjønn, selvsagt ikke hindrer at Hesle kunne ha en opplysningsplikt i forhold til skjønnsmennene, og at bevisste fortielser overfor skjønnsmennene kunne bli å bedømme som svik overfor forsikringsselskapet. Men forholdet må etter min mening få betydning for opplysningspliktens omfang. Det kunne ikke påligge Hesle å gi opplysninger om omstendigheter som han hadde rimelig grunn til å regne med at skjønnsmennene av eget tiltak ville ta i betraktning.

Som jeg kommer tilbake til, har Hesle fremlagt Sagas prislister for skjønnsmennene og senere for oppmannen, men ikke annen dokumentasjon. Det foreligger nokså usikre opplysninger om hvorvidt det ble pålagt Hesle å fremskaffe noen spesiell dokumentasjon av hensyn til verdsettelsen. Skadesjef Bakke har i sin forklaring sagt at han i møtet instruerte om at sikrede hadde plikt til å legge frem det nødvendige grunnlaget for skjønnsmennene, og at han pekte på at skjønnsmennene måtte ha faktiske data som salgsfaktura, innkjøpsfaktura og produksjonsopplysninger. Den ene skjønnsmannen, Bratteberg, har i sin vitneforklaring gitt uttrykk for at Hesle i møtet forespeilet å fremskaffe produktbeskrivelse og ordrebeskrivelse fra produsenten Keller & Toft for så vidt gjaldt halvfabrikata. Når det gjelder ferdigvarer, husker Bratteberg ikke hva som ble sagt, men han forventet å få utgående faktura. Andre av de tilstedeværende har imidlertid gitt uttrykk for at det ikke ble pålagt Hesle å fremskaffe noen dokumentasjon eller at de ikke kan huske dette. Bratteberg har også anført at han i to senere møter med Hesle spurte etter grunnlagsmateriale utover den prislisten som han hadde fått, men at Hesle da svarte at prislisten var det eneste han kunne skaffe. Imidlertid forfulgte ikke Bratteberg spørsmålet videre. Hesle har forklart at han ikke ble bedt om ytterligere underlagsmateriale, og at han oppfattet det slik at det ikke ble forventet slikt materiale fra hans side.

Ut fra en samlet vurdering av de noe motstridende forklaringer som foreligger, og annet er det ikke å bygge på, kan jeg ikke anse det tilstrekkelig klarlagt at Hesle ble gitt en tydelig forståelse av at det ble forventet ytterligere materiale eller opplysninger fra ham. Spørsmålet blir derfor, slik jeg ser det, hvilken bebreidelse som kan rettes mot Hesle for at han ikke fremla ytterligere av eget tiltak.

For ordens skyld tilføyer jeg at forsømmelse av å fremskaffe opplysninger som sikrede blir avkrevd, ikke uten videre er å anse som svik, jfr. her forsikringsavtaleloven §22, men for holdet vil nok etter omstendighetene kunne få vesentlig betydning som et moment i sviksvurderingen. Etter det jeg nettopp har sagt, finner jeg imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet.

Det er klart og uomtvistet at det ved bedømmelsen av sviksspørsmålet må skje identifikasjon mellom bedriften og Hesle, som var den som representerte Saga ved forsikringsoppgjøret. Foreligger det svik fra Hesles side, må det gå ut over Saga.

Når jeg i det følgende skal drøfte nærmere de enkelte punkter hvor Forenede hevder at Hesle har utvist svik, finner jeg det naturlig først å se på de sviksgrunnlag som er behandlet i lagmannsrettens dom.

Prislistene

For lagmannsretten hevdet Forenede at den ene skjønnsmannen, Bratteberg, og oppmannen, Wikborg, bare fikk overlevert detaljprisliste fra Hesle. At den annen skjønnsmann, Sondov, fikk overlevert prisliste som omfattet priser både til detaljist og grossist, må anses på det rene. Etter de opplysninger som foreligger for Høyesterett, må jeg også anse det klarlagt at Wikborg fikk slik prisliste. Når det gjelder Bratteberg, er det opplyst at han på eget initiativ hadde to møter med Hesle. I det ene møtet, som fant sted meget kort tid etter befaringen, fikk han overlevert en prisliste som bare omfattet detaljistpriser, og hvor Hesle hadde understreket de varer som var ødelagt ved brannen. Hesle har forklart at dette var den eneste prisliste han da hadde for hånden, og at det ikke var den ordinære prisliste, men en intern liste som ble brukt ved fakturering. Ved det neste møtet ca 14 dager senere hadde Hesle ifølge sin egen forklaring med detaljist- og grossistprisliste for 1983 til Bratteberg, som for øvrig i mellomtiden hadde fått en grossistprisliste for 1982 fra en tidligere selger i Saga. Bratteberg hevder at han ikke mottok noen ny liste fra Hesle. Det foreligger på dette punkt en del ytterligere bevisstoff som jeg ikke finner grunn til å gå inn på, idet jeg under ingen omstendighet kan anse forholdet avgjørende. Det er ikke grunnlag for å tilsidesette Hesles forklaring om at han ikke hadde komplett prisliste i det første møtet. Og jeg har vanskelig for å se at Saga kunne oppnå noen fordel ved at Hesle ikke leverte fullstendig prisliste til Bratteberg i det andre møtet, da Bratteberg opplyste at han allerede hadde prislisten for 1982, som opererte med lavere grossistpriser enn de som gjaldt etter 1983-listen. Om Hesle skulle ha forsømt seg her, kan jeg ikke se at forsømmelsen har karakter av svik. Jeg tilføyer at heller ikke lagmannsretten har lagt noen vekt på dette forhold.

Lagmannsretten har imidlertid funnet at Hesle har opptrådt svikaktig ved at han fremla prislistene uten å foreta nødvendige korreksjoner mot de priser som faktisk ble oppnådd eller kunne oppnås for de enkelte varesorter. Retten legger her særlig vekt på malebøkene, men har også trukket frem enkelte andre vareslag.

Malebøkene

I Sagas prisliste for 1983 er oppført tre typer av malebøker. Det gjelder små malebøker på 10 sider, som står oppført med detaljistpris kr 2,25 og grossistpris kr 1,50. Videre står oppført store malebøker på 18 sider med detaljistpris kr 3,75 og grossistpris kr 2,50. Endelig viser listen store malebøker på 34 sider, hvor detaljistprisen er kr 6,75 og grossistprisen kr 4,50. Her har Hesle i margen på Wikborgs prisliste oppført "vår kostpris 3/75", et tall som for øvrig er lagt til grunn både i Sondovs og Wikborgs skjønn.

Ved brannen ble to partier med ferdige malebøker skadet. Det ene parti var malebøker på 34 sider i et antall som Sondov og Wikborg har satt til 50.000, mens Bratteberg har satt det til 17.500. Det annet parti var 10-siders-bøker, hvor de tilsvarende tall er henholdsvis 45.000 og 30.000. Dessuten forelå innmat og omslag for 30.000 malebøker på 18 sider, som ikke er verdsatt som ferdigvarer.

Ved den gjennomgåelse revisor Rein Christiansen foretok, ble det konstatert at det i 1982 var solgt ca 26.000 malebøker, hvorav to partier, hvert på 10.000 bøker, ble solgt til Lyche & Co. A/S for en pris på henholdsvis kr 1,00 og kr 0,85 pr. stk. Lagmannsretten har lagt til grunn at disse bøkene tilsvarer de som ble skadet ved brannen. Slik saken foreligger opplyst for Høyesterett, kan jeg ikke se at dette er riktig for så vidt gjelder de største malebøkene på skadestedet. Jeg finner det godtgjort at salgene til Lyche ikke omfattet 34siders malebøker.

Hesles datter Marianne Hesle Hjelm, som arbeidet med salg, markedsføring og innkjøp i Saga og som foresto salget av de to partier til Lyche, har om disse salgene forklart:

"I 1982, da vitnet også var disponent, skjedde det noen leveranser av malebøker til firmaet Lyche & Co., etter henvendelse fra Knai. Lyche skulle ha en kampanje på en pakke med forskjellige produkter, og trengte 10.000 rimelige malebøker for 1 krone stykke. Lyche & Co. var firmaets desidert største kunde og vitnet var interessert i å opprettholde et godt forhold. Vitnet sa at det var greit, og Lyche fikk kjøpe de billigste malebøker man kunne skaffe på 10 sider med omslag for kr. 1,- pr. stk., selv om de i prislisten var ført opp med kr. 1,50 til grossist. Maleboken hadde produktnummer 188.

Knai kom senere tilbake og ba om ytterligere 10.000 malebøker for kr. 1,- pr. stk. Da hadde man ikke flere malebøker av denne type igjen, men vitnet fikk ordnet det slik at Lyche fikk en noe dyrere malebok på 18 sider med omslag for kr. 1,- pr. stk., selv om denne ifølge prislisten kostet vel 2 kroner. Dette var en spesialpris, langt under det man ellers solgte for.

Vitnet mener det er vanlig i bransjen at man inngår slike gunstige avtaler med gode forbindelser i spesielle tilfeller. Vitnet følte at Lyche var en viktig kunde, den viktigste firmaet hadde, som hun gjerne ville gjøre til lags."

Denne forklaringen støttes av den forklaring disponent Reidar Knai i Lyche har gitt. Jeg gjengir fra hans forklaring: ".... I 1982 skulle Lyche lansere på markedet en spesial pakke bestående av fargestifter, malebok m.v. I den anledning var man avhengig av å få levert maleboken til en lav pris, kr. 1,- pr. stk. Vitnet hadde harde forhandlinger med leverandørene om dette. Han fikk til avtale om to slike leveranser fra Saga, hver på 10.000 stk. Vitnet måtte presse Saga for å få dem til å godta denne prisen. Maleboken i de to leveranser var noe ulik, men i begge tilfeller gjaldt det mindre malebøker. Den ene var på 16 sider pluss omslag, den andre var visstnok på 10 sider pluss omslag. Lyche kjøpte disse malebøker også til normalpris, som lå høyere, i andre forbindelser, d.v.s. til vanlig salg utenom spesialpakken."

Så vidt jeg kan se, er det ikke opplysninger som godtgjør at de ca 6.000 malebøker som i 1982 ble solgt i tillegg til de to partier på til sammen 20.000, ble solgt til priser som lå betydelig lavere enn prislistens.

Spørsmålet er så om det kan sies at Hesle, slik lagmannsretten har lagt til grunn, har opptrådt svikaktig i forhold til Forenede ved ikke å opplyse skjønnsmennene om de to salgene til Lyche til priser som lå langt under prislistens. Selv om man skulle forutsette at han kjente til salgene, hva han selv bestrider, finner jeg under noen tvil at dette ville være en for streng bedømmelse. Jeg må legge til grunn at de priser som ble oppnådd ved salgene til Lyche, skyldtes spesielle forhold og ikke var representative. Likevel ville det nok vært riktig å fremlegge opplysningene for skjønnsmennene, som så selv fikk bedømme hvilken betydning de måtte ha. Men om det her foreligger en forsømmelse fra Hesles side, kan jeg ikke anse den så alvorlig at forholdet bør betegnes som svik.

Jeg tilføyer at lagmannsretten har lagt til grunn at salget av malebøkene stagnerte i 1982 i forbindelse med at Saga tok inn for salg store og billige jugoslaviske malebøker. Dette motsies av flere forklaringer fra bransjefolk, og jeg har vanskelig for å se at det er ført tilstrekkelig bevis for dette forhold.

Enkelte andre varesorter

Lagmannsretten har funnet at prislisten også var villedende når det gjaldt enkelte andre varesorter, og at Hesles forhold også her må anses som svikaktig.

Således er det pekt på materie til spillkort, som var produsert for flere år siden og var påtrykt "Copyright Børrehaug & CO.". De ble heller ikke solgt som ordinære spillkort. Jeg finner det her tilstrekkelig å bemerke at kortene ikke sto oppført i prislisten, at Hesle heller ikke søkte å gi inntrykk av dette, og at det måtte være nærliggende å regne med at skjønnsmennene selv kunne bedømme kortenes omsettelighet.

Prospektkort trykt i 1967 står heller ikke oppført i prislisten, og tilsvarende betraktninger gjør seg gjeldende for disse kortene. Det fremgår for øvrig av Brattebergs notat på den liste Hesle bragte med, at det under befaringen på brannstedet ble drøftet om disse kortene var kurante. Hesle måtte kunne gå ut fra at dette ble vurdert av skjønnsmennene. Dette måtte han også kunne forutsette når det gjaldt konvoluttene produsert i 1973, som for øvrig heller ikke står i prislisten.

Anførslene vedrørende Hans Kristiansen "Hjemme var best", kommer jeg tilbake til.

Filmene

Det er i lagmannsrettens dom lagt til grunn at Hesle svikaktig oppga filmateriale til bøkene "Min aller første bok" og "Stubber og vers" som tapt i den listen han bragte med til befaringen. Jeg innskyter at det med filmmateriale siktes til store cellofanplater som utgjør originalmateriale for produksjonen. Hesle bestrider at han oppga disse filmene som tapt. Spørsmålet beror dels på hvordan man skal oppfatte et NB som Hesle har føyd til i listens post 15 - ark til en serie H.C. Andersen-bøker. Lagmannsretten har gjengitt og kommentert listens ordlyd på dette punkt, og jeg er enig i at lagmannsrettens forståelse av ordlyden er den mest naturlige. Imidlertid er det tydelig at spørsmålet er blitt nærmere drøftet under befaringen, og Bratteberg har ut for listens NB gjort en påtegning som kan tyde på at han har oppfattet det slik at NB'et bare gjelder for H.C. Andersen-bøkene. Det foreligger også enkelte andre opplysninger som kan trekke i retning av denne forståelsen, og ut fra en samlet bedømmelse kan jeg ikke finne det tilstrekkelig klarlagt at Hesle under befaringen har gitt uttrykk for at filmene var tapt. Hesle har forklart at han på dette tidspunkt ikke kjente til om filmene var i behold, mens han visste at dette ikke var tilfelle for filmer til H.C. Andersen-bøkene, som var produsert i Tyskland.

Lagmannsretten synes for øvrig å forutsette at filmene til "Min aller første bok" og "Stubber og vers" faktisk var i behold. Om dette skal jeg bemerke:

Sondov har forklart at han i forbindelse med verdsettelsen av halvfabrikata henvendte seg til Hesle med forespørsel om hva som fantes av filmer, tegninger etc. for reproduksjon av varene. Hesle foreslo ham å undersøke på Sagas lager i Oslo, og dette gjorde Sondov. Han satte opp en liste over det han fant av materiale for reproduksjon. Bratteberg fikk ingen kopi av denne listen, noe som for øvrig synes uheldig. Derimot fremgår det at Sondov med brev av 14. juli 1983 sendte kopi av listen til Wikborg, en liste som Wikborg la til grunn for sitt skjønn. Blant det materialet som ifølge Sondov manglet, var filmer til de to nevnte bøkene.

Etter at det hadde vært brann i Sagas varelager i Oslo i juni 1985, satte den nye styreformannen i Saga, Trond Hersleth, opp lister til forsikringsselskapet over hva som var gått tapt i brannen. På disse meget omfattende listene står også oppført filmer til de to nevnte bøkene. Hersleth har om dette forklart at han var usikker på hva som befant seg i filmskapene, noe han også gjorde forsikringsselskapet oppmerksom på, men at han søkte å slutte seg til det ut fra de produkter Saga førte. Filmene er siden tatt ut av listene.

Forenede har bestridt opplysningene om at filmene var tapt før brannen i juni 1985. Jeg kan imidlertid ikke se at det er tilstrekkelig grunnlag for å sette opplysningene til side. Jeg nevner i den forbindelse også at det er dokumentert at Saga i 1983 gjorde forespørsel til et trykkeri om muligheten for opptrykk av "Min aller første bok" uten bruk av filmene.

Foreløpig oppsummering

Jeg har nå gjennomgått de sviksinnsigelser som er behandlet av lagmannsretten, og er kommet til at de ikke kan føre frem. Saken reiser til dels innfløkte bevisbedømmelsesspørsmål, og jeg innser at det kan være problematisk å fravike den bedømmelse lagmannsretten - med fagkyndige meddommere - har foretatt på grunnlag av umiddelbar bevisførsel, og som samsvarer med byrettens bedømmelse. Men dels er det - slik jeg ser på saken - påvist enkelte feil i det faktiske grunnlag lagmannsretten har bygd på. Videre er det grunn til å understreke at avgjørelsen av om det foreligger svik, beror på en sammensatt vurdering, hvor også rettsanvendelsesspørsmål i tilknytning til bevisbyrden og til den rettslige forståelse av sviksbegrepet er av betydning.

Jeg skal etter dette gå over til de sviksinnsigelser som er nye for Høyesterett.

Var varelageret ukurant?

Forenede har anført at hele varelageret som ble rammet av brann, i virkeligheten var ukurant, og at dette var årsaken til at varene ble liggende på lageret i Trondheim da Saga flyttet sin virksomhet til Oslo. Videre hevdes at det var svikaktig av Hesle ikke å opplyse om varenes ukurans. Saga gjør gjeldende at varene ikke var ukurante, og for øvrig at Hesle måtte kunne overlate vurderingen av dette spørsmål til skjønnsmennene.

Jeg skal først se på årsaken til at varene ble liggende i Trondheim. Varene var lagret på den såkalte mezzaninen hos trykkeribedriften Keller & Toft, som hadde et nært samarbeid med Saga og holdt til i en annen etasje i den samme gården. Da Keller & Toft gikk konkurs i slutten av 1982, ble lageret plombert av konkursboet. Trykkeriet ble senere overdratt til Lade Offset, som var eier på den tid da Saga flyttet til Oslo. Sagas varelager - bortsett fra varene på mezzaninen - ble flyttet til Oslo med trailere 28. mars 1983. Ifølge Saga søkte man da å få med varene som lå på mezzaninen, men ble hindret i dette av Lade Offset på grunn av konflikter som var oppstått mellom disse partene. I brev av 12. april 1983 underrettet gårdeieren Saga om at varene ville bli flyttet inn i Sagas fraflyttede lokaler og måtte hentes innen 15. april. Varene var ikke hentet da brannen inntraff den 18. april.

Korrespondanse fra den aktuelle perioden sannsynliggjør etter min mening at det er riktig at Saga ble hindret i å ta varene med seg, selv om konflikten med Lade Offset gjaldt andre forhold. Jeg nevner ellers at Saga tegnet ny forsikring på de varene som ble flyttet til Oslo, mens det er ubestridt at forsikringen løp videre på de varene som ble igjen i Trondheim.

Jeg kan ikke se at det kan trekkes slutninger om ukurans av det forhold at varene ble liggende i Trondheim. Når det ellers gjelder spørsmålet om ukurans, skal jeg bemerke:

Selv om det er svært forskjellige oppfatninger om verdsettelsen av varene, kan det neppe være tvilsomt at de hadde en langt fra ubetydelig verdi. Jeg viser således til at de laveste foreliggende verdsettelser er Brattebergs på kr 308.500 og Rein Christiansens på kr 284.300.

Det forekommer meg noe strengt å kreve av Hesle at han overfor skjønnsmennene skulle gi uttrykk for at varene var ukurante. Varene var tilgjengelige, og skjønnsmennene kunne selv vurdere dem. Det fremgår av Brattebergs notater at spørsmålet om ukurans ble drøftet for prospektkortenes vedkommende under befaringen, og jeg må gå ut fra at de tilstedeværende også har vært oppmerksom på spørsmålet for de øvrige varene. Jeg nevner ellers at Bratteberg til bruk for sitt skjønn satte opp vurderingsskjemaer for de enkelte vareslagene, og her har han blant annet tatt med en rubrikk for sin vurdering av kurans.

Forenede har gjort gjeldende at varene var ukurante spesielt i forhold til Saga. Forsikringselskapet har pekt på slike forhold som at en rekke av vareslagene ikke var med i Sagas varetellingslister for de foregående år, at varene på mezzaninen ble opptelt i slutten av 1982, men ikke er kommet med i Sagas vareoppgjør for året, at varene til dels ikke er tatt med i prislistene og at beholdningen av en del av vareslagene har vært svært stor sett i forhold til omsetningen.

Ut fra de opplysninger som foreligger om varenes verdi, må det under enhver omstendighet ha vært en uregelmessighet at de ikke var tatt med i vareoppgjøret. Jeg kan vanskelig se at dette danner et avgjørende bevis for ukurans, eller at det må anses som svikaktig at Hesle ikke opplyste om forholdet i forsikringsoppgjøret. At en del av varene ikke var oppført i prislisten, kunne skjønnsmennene selv observere og trekke slutninger av. Heller ikke de forhold som ellers er påberopt, og som til dels er sterkt omtvistet mellom partene, gir etter min mening tilstrekkelig grunnlag for å anse varene ukurante i en slik grad at Hesle kan bebreides for svik ved ikke å ha opplyst om det ved forsikringsoppgjøret.

Sammenfatningsvis skal jeg om dette punkt bemerke at dersom det kan kritiseres at skjønnet ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til ukurans, ligger det etter min mening like nær å rette kritikken mot skjønnet som mot Hesle.

Andre nye sviksinnsigelser

Som en ny anførsel har Forenede også gjort gjeldende at det var svikaktig av Hesle, da Wikborgs oppmannsskjønn forelå, at han ikke reagerte mot at Wikborg opererte med langt flere manglende filmer enn det var grunnlag for. Til dette er å bemerke, slik også Saga har anført, at Wikborg etter sine egne opplysninger har bygd på resultatene av den opptelling Sondov foretok hos Saga. Nå har riktignok Sondov i sin forklaring under bevisopptaket for Høyesterett gitt uttrykk for at han tror det ved hans opptelling ikke i vesentlig grad manglet produksjonsunderlag for eventuell reproduksjon utover "Min aller første bok", "Stubber og vers" og H.C. Andersen-bøkene. Han forklarte imidlertid at han er usikker fordi forholdet ligger langt tilbake i tiden. Jeg kan ikke se annet enn at man må kunne trekke slutninger fra Wikborgs oppmannsskjønn til resultatene av Sondovs opptelling, som ble meddelt Wikborg. Som tidligere nevnt, finner jeg ikke grunnlag for å tilsidesette resultatene av denne opptellingen, og dermed kan jeg heller ikke se at sviksanførselen her kan føre frem.

Forenede har videre hevdet at Hesle har gjort seg skyldig i svik ved at han i bevisopptak til bruk for Høyesterett ga uttrykk for at restopplaget til Hans Kristiansens "Hjemme var best" først ble klart i 1982. Jeg finner ikke grunn til å gå detaljert inn på denne anførsel, men nøyer meg med å bemerke at det etter min mening ikke er ført bevis for at opplysningen er uriktig, selv om Hesle tok feil på et mindre punkt. Prislistens detaljistpris på kr 25,- for denne boken kan vel synes høy, men heller ikke her kan jeg se at det er grunnlag for å tale om svik fra Hesles side.

Oppmannsskjønnet

I og med at Forenedes sviksinnsigelse etter min mening ikke fører frem, blir det nødvendig for meg å drøfte gyldigheten av oppmannsskjønnet. Dette spørsmålet har de tidligere instanser ikke tatt standpunkt til. De har imidlertid, som allerede nevnt, utførlig gjengitt partenes anførsler også på dette punkt.

Jeg nevner at partene har fått anledning til å uttale seg om hvorvidt spørsmålet bør hjemvises til lagmannsretten overensstemmende med tvistemålsloven §392 annet ledd dersom Høyesterett skulle komme til et annet resultat enn de tidligere instanser når det gjelder sviksanførslen. Begge parter har ønsket Høyesteretts avgjørelse, og jeg finner at Høyesterett har tilstrekkelig grunnlag for å avgjøre spørsmålet.

Jeg er kommet til at oppmannsskjønnet må anses ugyldig.

De innsigelser Forenede har rettet mot saksbehandlingen, kan riktignok etter min mening ikke føre frem. Det er således etter min oppfatning ingen saksbehandlingsfeil at oppmannen, Wikborg, har fått bistand av en kalkulatør til å beregne utgiftene ved ferdigfremstilling av halvfabrikata. Jeg må etter de opplysninger som foreligger, legge til grunn at Wikborg på forhånd hadde fått selskapets godkjennelse av en slik fremgangsmåte, og jeg viser også til at han har forklart at han kontrollerte kalkulatørens tall for timepriser og timer, som han ikke fant grunn til å endre. At det kan stilles spørsmål ved selve beregningsmåten, noe jeg kommer tilbake til, er en annen sak.

Heller ikke kan jeg anse det som uttrykk for en saksbehandlingsfeil at Wikborg i det brev som fulgte selve skjønnsdokumentet, gir uttrykk for at "originalmateriellets tall er rene gjetninger efter de erfaringer undertegnede sitter inne med". Uttalelsen om "gjetninger" kan åpenbart ikke tas bokstavelig. Wikborg har i bevisopptaket forklart om bakgrunnen for uttalelsen at det knyttet seg betydelig usikkerhet til skjønnet, fordi prisen på fremstilling av originalmateriell var avhengig av hvilken tegner man valgte å benytte. Men det forhold at det har vært vanskelig å finne sikre holdepunkter for skjønnet, innebærer ikke at det foreligger et uforsvarlig skjønn.

Derimot er jeg kommet til at skjønnet må oppheves på grunn av mangler ved innholdet. Forenede har angrepet både skjønnets rettsanvendelse og bevisbedømmelsen. Jeg finner ikke i denne sak grunn til å gå inn på i hvilken utstrekning domstolene kan prøve bevisbedømmelsen i et forsikringsskjønn. Slik oppmannsskjønnet er bygd opp, kan jeg ikke se annet enn at det må være basert på uriktig rettsanvendelse.

De brannforsikringsvilkår som får anvendelse, har i §5 bokstav d følgende bestemmelse om verdsettelsen:

"Forsikringsverdi - varer.

1. For varer som sikrede ikke har produsert, settes verdien til innkjøpspris med tillegg av omkostninger, begge deler etter de priser som gjaldt ved ordinær levering umiddelbart før skaden inntraff.

2. For varer under produksjon settes verdien til innkjøpspris med tillegg av omkostninger, begge deler etter de priser som gjaldt ved ordinær levering og produksjon umiddelbart før skaden inntraff.

3. For ferdige varer av egen produksjon settes verdien til partiprisen umiddelbart før skaden inntraff - for solgte varer kontraktsprisen - idet det tas hensyn til sparte omkostninger, renter, kontantrabatt og andre omstendigheter som innvirker på verdien."

Jeg tilføyer at vilkårene må suppleres med den alminnelige regel i forsikringsavtaleloven §39 om at selskapet ikke plikter å betale større erstatning enn nødvendig for å dekke den skade sikrede har lidt.

I oppmannsskjønnet er det anvendt to prinsipper for verdsettelsen. For ferdigvarer og enkelte, stort sett mindre partier av halvfabrikata er verdien satt til "Ferdigvares salgsverdi iflg. prisliste". Jeg bemerker imidlertid at ikke alle disse vareslagene står på prislisten. For de fleste varer under produksjon er det, hvor originalmaterialet ikke er intakt, ført opp utgifter ved fremstilling av original. Til dette beløp er så lagt utgiftene ved å trykke et opplag av tilsvarende størrelse som det skadede. Der hvor originale filmer e.l. er i behold, er erstatningen satt lik trykkprisen.

Jeg ser først på prisfastsettelsen for ferdigvarene. Forenede har, uten å gjøre det til noen særskilt rettslig anførsel for Høyesterett, pekt på at alle ferdigvarer er bedømt etter verdsettelsesprinsippet for ferdigvarer av egen produksjon, noe som neppe kan være riktig. Jeg er enig i at dette synes diskutabelt, men lar det stå hen. Det som springer i øynene for ferdigvarenes del, er at de varer som finnes i prislisten, og som beløpsmessig utgjør den klart største del, er verdsatt etter de tall som der er oppført, dog slik at det for store malebøker på 34 sider er satt en stykkpris på kr 3,75, jfr. hva jeg før har sagt om dette. Det er således tilsynelatende ikke tatt hensyn til sparte omkostninger, heller ikke til rentefordelen ved å få realisert hele lageret umiddelbart, en fordel som må være betydelig etter det som i saken er opplyst om omsetningshastigheten i bransjen. Videre er det tilsynelatende ikke tatt hensyn til rabatter, som etter det opplyste var vanlige og ikke ubetydelige, selv om man ser bort fra slike spesialrabatter som ble gitt ved salget til Lyche & Co.

Jeg er også kommet til at det må foreligge rettsanvendelsesfeil når det gjelder verdsettelsen for halvfabrikata. Etter verdsettelsesreglenes pkt. 2 skulle verdien settes til innkjøpspris med tillegg av omkostninger, begge deler etter de priser som gjaldt ved ordinær levering og produksjon. I det brev som følger oppmannens skjønn, uttaler han blant annet: "Det er klart at trykkpriser pr. stk. for delopplag blir høyere enn ved større opplag, noe som influerer på prisene." Jeg kan ikke se annet enn at dette strider mot bestemmelsen om at det er prisene ved ordinær levering og produksjon som skal legges til grunn. Videre fremgår det av skjønnet at utgiftene ved fremstilling av originaler fullt ut er belastet den tapte del av opplaget. Fremgangsmåten innebærer at erstatningen for halvfabrikata undertiden når opp i helt urimelige beløp når det ses hen til verdien av ferdigvare, slik at verdsettelsen også kommer i strid med forsikringsavtaleloven §39. Et eksempel er at materie til Svarteper-spill, som ved brannen gikk tapt i et antall på 1.000, er verdsatt til til sammen kr 17.000, mens grossistprisen og detaljistprisen på lignende spill i prislisten for 1983 er henholdsvis kr 4,50 og kr 7,00. Selv om dette nok er et ekstremt eksempel, illustrerer det det uriktige ved fremgangsmåten.

Jeg bemerker endelig at jeg ikke kan finne holdepunkter for at Forenede skulle ha gitt anvisning på eller godtatt den verdsettelsesmetode som er benyttet i oppmannsskjønnet - dette gjelder både for ferdigvarer og halvfabrikata.

Avslutning

Min oppfatning er således at Forenede ikke kan nå frem med sviksanførslen, men at oppmannsskjønnet må anses ugyldig. Dette skulle lede til at verken hovedsøksmålet eller motsøksmålet fører frem. Etter min mening bør Saga tilkjennes saksomkostninger for alle instanser i motsøksmålet, mens saksomkostninger i hovedsøksmålet ikke bør tilkjennes.

Da jeg etter konferansen vet at jeg er i mindretall, utformer jeg ikke konklusjon.

Dommer Dolva: Jeg er enig med førstvoterende i at anken over saksbehandlingen ikke kan føre fram. Men jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende når det gjelder spørsmålet om det foreligger svik.

For så vidt gjelder innholdet av forsikringsvilkårenes pkt. 4 om svik, viser jeg til førstvoterendes bemerkninger som jeg er enig i. Jeg vil understreke at det i forsikringsforhold generelt må kreves en lojalitet i forholdet forsikringsselskap - forsikringstaker som må være av vesentlig betydning også for innholdet av sviksbegrepet. Dette moment kommer sentralt inn ved skadeoppgjør, slik som i det foreliggende tilfelle.

Jeg nevner innledningsvis at skadeoppgjøret omfatter en lang rekke poster, og at det i betydelig utstrekning foreligger uenighet mellom partene om både rent faktiske og mer vurderingspregete forhold. Dette har ført til at saken til dels har stått i noe forskjellig stilling i de ulike instanser. Selv om de anførsler knyttet til enkeltforhold som har vært gjort gjeldende for byretten og lagmannsretten også er opprettholdt for Høyesterett, er det for Høyesterett fra ankemotpartens side i særlig grad lagt vekt på at Hesles opptreden på vegne av Saga Kunstforlag A/S må ses på bakgrunn av at hele det varelager som forsikringsoppgjøret omfatter - eller i hvert fall betydelige deler av det - i virkeligheten var ukurant; det er i denne sammenheng, ved ikke å opplyse om varenes ukurans, man må bedømme spørsmålet om svik.

Jeg nevner ellers at jeg - på samme måte som førstvoterende - ikke kan se at det er tilstrekkelig grunnlag for å bygge på at Hesle - ut over prislister - direkte ble pålagt å framskaffe noen spesiell dokumentasjon av hensyn til verdsettelsen. Det er noe overraskende at dette ikke har vært gjort eller i hvert fall at forholdet ikke er blitt klarere opplyst i saken. Slik saken ligger an er det imidlertid, som anført av førstvoterende, spørsmål om hvilke bebreidelser som kan rettes mot Hesle for at han ikke av eget tiltak framla ytterligere opplysninger. Dette må ses på bakgrunn av at skadeoppgjøret skulle avgjøres ved skjønn av fagkyndige skjønnsmenn, og at skjønnsmennene måtte forutsettes å kunne vurdere verdiene på selvstendig grunnlag - og også hvilke opplysninger de ville trenge som grunnlag for sine vurderinger. Det er likevel grunn til å understreke at Saga også i en slik situasjon vil måtte framlegge supplerende opplysninger uoppfordret når det gjelder betydningsfulle forhold som det ikke var rimelig grunn til å anta at de fagkyndige skjønnsmenn kjente til. En unnlatelse av å gjøre dette vil etter min mening i grovere tilfelle kunne være så klanderverdig at grensen for svik overskrides. I særlig grad måtte dette gjelde dersom det materiale som den skadelidte framlegger, gir et misvisende eller skjevt bilde. I nærværende sak må spørsmålet vurderes på bakgrunn av de prislister som Hesle har framlagt. Jeg nevner ellers at også opplysninger om varer som ikke omfattes av prislistene, må få betydning ved vurderingen av om svik foreligger.

For så vidt gjelder spørsmålet om hvilke prislister som ble framlagt for skjønnsmennene, viser jeg til førstvoterendes bemerkninger.

Forhold vedrørende forskjellige typer malebøker har vært trukket fram i saken. Det dreier seg særlig om skjønnets post 1, store malebøker, 32 sider, og post 2, små malebøker, 8 sider, med listepris etter 1983-prislista for detaljist/grossist på henholdsvis kr 6,75/4,50 og kr 2,25/1,50. Ut for de store malebøkene har Hesle med håndskrift angitt "Vår kostpris 3/75". Lagmannsretten har funnet Hesles opptreden svikaktig vedrørende begge poster, særlig ved at han har unnlatt å opplyse om at av de vel 26.000 malebøker av forskjellig slag som ble solgt i 1982, ble 20.000 solgt til betydelig reduserte priser ved to salg til en av Sagas store kunder. Jeg legger til grunn at det ene salget gjelder 10.000 små malebøker av tilsvarende type som de som ble skadet ved brannen, og at disse ble solgt for kr 1,- pr. stk. minus 15 % rabatt, altså vesentlig under listeprisen. Jeg er enig med lagmannsretten i at opplysninger om dette ville ha slik betydning for skjønnets vurdering at det kan bebreides Saga som svik at opplysningene ikke ble gitt uoppfordret, selv om salget hadde sin spesielle bakgrunn, og det for Høyesterett er anført at små malebøker bare ble solgt flere sammen i kassetter. Jeg finner å måtte legge til grunn at Hesle med sin tilknytning til forlaget utvilsomt kjente til dette betydelige salget. - For de store malebøkenes vedkommende viser jeg til førstvoterendes bemerkninger.

Et klart tilfelle hvor skjønnsmennene åpenbart ville trenge tilleggsopplysninger for å kunne foreta en riktig verdsettelse, er skjønnets post 9 "5.000 spillkort, komplett materie", av Bratteberg vurdert til 0, av Sondov til kr 10.000 og av Wikborg til kr 17.600. Det er på det rene at Saga ikke tok sikte på vanlig salg av disse. Kortene var ikke tatt med i prislistene. Av hver kortstokk ble bare en del av kortene benyttet, og da som tilbehør til spillet "Russisk Roulette" som forlaget hadde et visst, men begrenset salg av. Jeg finner det klart at dette er et forhold som er så spesielt og av slik betydning for verdsettelsen, at det av forlaget burde vært opplyst av eget tiltak.

Også vedrørende en rekke andre av de varer som skjønnet omfatter, er det - slik saken foreligger for Høyesterett - opplysninger som forlaget etter min mening burde ha framlagt av eget tiltak. Det er ikke lett å få et klart bilde av forlagets bestillinger/produksjon, lagerhold og omsetning av de enkelte varer i tiden før brannen, men det er på det rene at varer som omfattes av skjønnet, og som lå lagret på et særlig sted ("mezzaninen") i trykkeriet Keller & Toft, ikke var medtatt ved vanlige vareopptellinger i de senere år, bortsett fra en opptelling i slutten av 1982, og at varene også dette år ble holdt utenfor ved beregningen av forlagets varebeholdning. Når dette sammenholdes med at de til dels er produsert for lang tid tilbake, og dels ikke lenger er medtatt i Sagas trykte prislister, viser dette at det foreligger så spesielle forhold vedrørende disse varene, at skjønnsmennene etter mitt syn burde vært gjort spesielt oppmerksom på det. At dette etter det opplyste bare skjedde for prospektkortenes vedkommende, må derfor bebreides forlaget som svik.

Jeg er således - på samme måte som byretten og lagmannsretten, men delvis på noe annet grunnlag - kommet til at Hesle har utvist svik, og at han derfor ikke kan kreve erstatning for varer tapt ved brannen, og at det mottatte beløp må tilbakebetales. Lagmannsrettens dom må derfor stadfestes.

Det er for meg ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om gyldigheten av oppmannsskjønnet. Jeg vil likevel uttale at jeg er enig i førstvoterendes bemerkninger og resultat på dette punkt.

Anken har vært forgjeves, og den ankende part må pålegges å erstatte ankemotpartens saksomkostninger også for Høyesterett, jfr. hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Ankemotparten synes i sin omkostningsoppgave å ha tatt med salær også for tidligere retter, og har ikke spesifisert omkostningene for henholdsvis hovedanken og motanken. Heller ikke byretten og lagmannsretten har fordelt omkostningene på hovedsøksmålet og motsøksmålet. Jeg finner at salæret for Høyesterett samlet kan settes til kr 130.000, hvortil kommer utlegg med kr 7.162.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Saga Kunstforlag A/S til Forenede Skadeforsikring A/S 137.162 - etthundreogtrettisjutusenetthundreogsekstito - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.