Rt-1990-1183
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-11-16 |
| Publisert: | Rt-1990-1183 (399-90) |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 1878/1990, jnr 522/1990. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Aasland, Bugge, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §413, Tvistemålsloven (1915) §179, §388, §440 |
I privat sak om straff, erstatning og oppreisning for ærekrenkelse mellom saksøkerne 1. X v/styrets formann og 2. A og de saksøkte 1. Y v/styrets formann, 2. redaktør B, 3. journalist C og 4. D, har Oslo byrett 7. mars 1990 i medhold av straffeprosessloven §413 pålagt saksøkerne å stille sikkerhet for saksomkostninger med kr 150.000,-. Beslutningen ble tatt etter at de saksøkte hadde anmodet om at det måtte bli stilt sikkerhet for kr 200.000,-.
Saksøkerne påkjærte byrettens beslutning til lagmannsretten som 6. juni 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Kjæremålet forkastes
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler X v/styrets formann og A en for begge og begge for en til Y, B, C og D innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse 1.500,- - ettusenfemhundre - kroner."
Om saksforholdet forøvrig vises til lagmannsrettens kjennelse.
Saksøkerne har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er i kjæremålet gjort gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er basert på uriktig lovforståelse. I prosesskrift 5. november 1990 er det subsidiært anført at det foreligger saksbehandlingsfeil. Det er hovedtrekk anført følgende:
Straffeprosessloven §413 forutsetter en avveining av en parts legitime interesse i å få sitt krav rettslig prøvet mot motpartens risiko for ikke å få erstattet de saksomkostninger som eventuelt måtte bli ham tilkjent. Lagmannsretten har ikke foretatt en slik avveining.
Lagmannsretten har åpenbart ikke foretatt en prejudisiell vurdering av den konkrete mulighet for at saksøkerens krav vil føre frem. Forarbeidene til straffeprosessloven §413 forutsetter at en slik vurdering skal foretas.
De kjærende parter har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
2. X og A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 3.000,-"
Kjæremålmotpartene har i det vesentlige anført følgende:
Det som er anført i kjæremålet representerer eventuelt saksbehandlingsfeil. I kjæremålet er det utelukkende referert til uriktig lovforståelse. Anførselen vedrørende saksbehandlingsfeil fremsatt i prosesskrift 5. november må være for sent fremsatt.
Det er - som lagmannsretten påpeker i et tilfelle som dette klarligvis grunnlag for å ta bestemmelsen i straffeprosessloven §413 i bruk. Formålet bak denne bestemmelse er at en part ikke skal risikere å vinne en privat straffesak uten å få sikkerhet for at en saksomkostningsavgjørelse i sin favør blir effektiv. Det er her en nærliggende mulighet for at det ikke er dekning for eventuelle ilagte saksomkostninger.
Når det gjelder lovforståelsen, vises det til Rt-1990-587. Muligheten for at saksøkte vil bli ilagt saksomkostninger ble det prosedert på for Oslo byrett og Eidsivating lagmannsrett. Det er usannsynlig at lagmannsretten ikke har tatt stilling til dette spørsmålet. Kjennelsesgrunnene er noe snaue på dette punkt. Kjæremålserklæringen refererer seg imidlertid kun til uriktig lovanvendelse.
Subsidiært anføres at det ikke foreligger saksbehandlingsfeil som kan lede til opphevelse.
Kjæremålmotpartene har nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Kjæremålsmotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts Kjæremålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det gjelder et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388. Angrepet på lagmannsrettens kjennelse er i kjæremålserklæringen angitt å rette seg mot lagmannsrettens lovforståelse, men bygger på at lagmannsretten i sin begrunnelse skal ha unnlatt å drøfte spørsmål som etter en riktig lovforståelse er sentrale. Utvalget legger til grunn at det i denne sak kan prøve både om kjennelsesgrunnene er tilstrekkelige og om lagmannsretten har tolket loven riktig, §388 nr 2 og 3.
Lagmannsrettens kjennelse er begrunnet slik:
"Lagmannsretten kan ikke se at byrettens beslutning om at det skal stilles sikkerhet med kr 150.000 for saksomkostninger som saksøkerne måtte bli pålagt å betale til de saksøkte, er basert på uriktig lovforståelse. I en sak som dette, der det kan bli tale om betydelige saksomkostninger og hvor det åpenbart foreligger stor usikkerhet om saksøkernes økonomiske evne til å kunne betale saksomkostningene, dersom saken skulle få et slikt utfall, er det grunnlag for å ta bestemmelsen i bruk."
Straffeprosessloven §413 gir etter sin ordlyd retten en skjønnsmessig adgang til - etter begjæring fra saksøkte - som vilkår for fremme av saken å beslutte at saksøkeren skal stille sikkerhet for saksomkostninger han måtte bli pålagt å betale saksøkte. Bestemmelsen angir ikke hvilke hensyn som skal tillegges vekt ved avgjørelsen. I motivene er uttalt om bestemmelsen i Straffeprosesslovkomiteens innstilling side 352:
"Forutsetningen bør være at det fremstiller seg som en nærliggende mulighet at saksøkeren vil bli ilagt sakomkostninger som det ikke er dekning for."
Det er således forutsatt i motivene at det normalt skal skje en viss foreløpig vurdering både av muligheten for at saksøker vil bli ilagt saksomkostninger og av risikoen for at det ikke vil være dekning for dem. Utvalget forstår imidlertid ikke loven slik at dette kan oppstilles som ufravikelige vilkår for å beslutte sikkerhetsstillelse. Situasjonen kan således være den at retten må ta standpunkt til spørsmålet om sikkerhetsstillelse uten ennå å ha tilstrekkelig grunnlag for å uttale noe om muligheten for at saksomkostninger vil bli ilagt.
Formuleringene i forarbeidene som gjengitt ovenfor, viser at adgangen til å beslutte sikkerhetsstillelse bør brukes med varsomhet, jf også Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning av 14. september 1990 i sak lnr 1527/1990. Den alminnelige regel er at det ikke kan kreves sikkerhetsstillelse for å få fremmet en sak for domstolene. Lagmannsrettens formuleringer - hvor det er lagt ensidig vekt på risikoen for at det ikke vil være dekning for eventuelle saksomkostninger - gir etter utvalgets syn ikke tilstrekkelig sikkerhet for at retten har vurdert spørsmålet innenfor denne ramme.
Utvalget finner etter dette at lagmannsrettens kjennelse må bli å oppheve og saken å hjemvise til ny behandling ved lagmannsretten.
Saksomkostningsspørsmålet bør utstå i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum, jf straffeprosessloven §440 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum, jf straffeprosessloven §440 første ledd.