HR-1991-145-A - Rt-1991-1288
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1991-11-13 |
| Publisert: | HR-1991-00145-A - Rt-1991-1288 (464-91) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1991-00145 A, L.nr. 145/1991, nr. 236/1990 |
| Parter: | A (advokat Sven Haraldsen) mot B (advokat Gunnar Øyhaugen). |
| Forfatter: | Hellesylt, Langvand, Gjølstad, Backer, Smith |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1821) §12, Odelsloven (1974) §14, Jordloven (1955) §55, §12, §14, §16, §21, §31 |
Dommer Hellesylt: Saken gjelder odelsløsningskrav etter odelsloven §14. C som er far til partene i saken, overtok i 1959 odelseiendommen gnr. 23 bnr. 1 og 2 i X etter sin far. Eiendommen er på ca 420 dekar, av dette er ca 150 dekar dyrket mark. I 1967 kjøpte C naboeiendommen gnr. 23 bnr. 3 og 4, som er på ca 400 dekar, av dette utgjør dyrket mark ca 110 dekar. Etter kjøpet flyttet C med familie over til bnr. 3 og 4, og de to eiendommer har hele tiden senere vært drevet som en eiendom. Våningshuset på bnr. 1 og 2 står ubebodd og driftsbygningen på eiendommen er rast sammen.
Etter at eldste sønn, A, i 1988 fikk skjøte på begge eiendommene, krevde nest eldste sønn, B, å få overta en av eiendommene i medhold av odelsloven §14.
Tønsberg byrett med fagkyndige meddommere avsa 8. august 1989 dom i saken med slik domsslutning:
"1. A frifinnes.
2. Hver av partene dekker sine saksomkostninger - herunder deles utgiftene til retten.
" B anket dommen. Agder lagmannsrett avsa 18. juni 1990 dom med denne domsslutning:
"B har odelsløsningsrett til As eiendom gnr. 23. 1 og 2 eller eiendommen gnr. 23 bnr. 3 og 4, begge i X, etter As valg.
Erstatning for saksomkostninger for byretten og lagmannsretten idømmes ikke."
Dommen er avsagt under dissens idet en av dommerne kom til samme resultat som byretten.
Saksforholdet og partenes anførsler for byretten og lagmannsretten framgår av dommene.
A har anket lagmannsrettens dom. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
Etter at lagmannsrettens dom forelå, søkte A om å få odelsfrigjøring av bnr. 3 og 4 i medhold av odelsloven §31 annet ledd. Den 5. desember 1990 traff Landbruksdepartementet vedtak om odelsfrigjøring. Avgjørelsen ble påklaget til Kongen, som ved kgl. res. av 25 oktober 1991 opprettholdt vedtaket. For Høyesterett står således saken i en annen stilling enn for de tidligere retter.
Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak med forklaringer fra partene og fra deres far og søster. Det foreligger en rekke nye dokumenter for Høyesterett i forbindelse med odelsfrigjøringsvedtaket.
Den ankende part As hovedanførsler kan kort sammenfattes slik:
Prinsipalt hevdes at den odelsfrigjøring av bnr. 3 og 4 som nå foreligger, har medført at vilkårene for odelsløsning etter odelsloven §14 ikke er til stede. Det er bare en eiendom det nå hviler odel på. Denne er å anse som den ankende parts første valg i forhold til bestemmelsen i odelsloven §14. Den andre eiendom er ikke lenger odelsjord og kan ikke løses på odel. Det bestrides at vedtaket om odelsfrigjøring er ugyldig. Det ligger således verken mangelfull begrunnelse eller feil rettsanvendelse til grunn for vedtaket. Videre anføres at bnr. 3 og 4 må anses som tilleggsjord til bnr. 1 og 2, og det følger da også av odelsloven §16 fjerde ledd at adgangen til å løse bnr. 3 og 4 ikke kan gjøres gjeldende. Det forelå ingen aktuell løsningsrett da odelsloven trådte i kraft, og det foreligger da ingen grunnlovsstridig tilbakevirkning av denne bestemmelse.
Subsidiært anføres at det overhodet ikke er grunnlag for odelsløsning etter odelsloven §14, da bnr. 1 og 2 og bnr. 3 og 4 nå må anses som en eiendom. Det var nødvendig med konsesjon ved kjøpet av bnr. 3 og 4 i 1967, og fylkeslandbruksstyret ga konsesjon på det vilkår at eiendommen skulle drives sammen med nr. 1 og 2. Etter over 20 års samdrift under samme eier og bruker er eiendommene smeltet sammen til en eiendom i forhold til odelsloven §14. Ved vurderingen av om det foreligger en eller to eiendommer, hvor en rekke momenter vil ha betydning, må de landbrukspolitiske hensyn med sikte på å oppnå bærekraftige bruk, tillegges vesentlig vekt.
Atter subsidiært anføres at bestemmelsen i odelsloven §21 gir grunnlag for å nekte odelsløsing.
A har nedlagt denne påstand:
"Byrettens dom stadfestes."
Ankemotparten Bs anførsler kan i korthet gjengis slik:
Vedtaket om odelsfrigjøring etter odelsloven §31 annet ledd får ingen virkning. Det er ugyldig både på grunn av mangelfull begrunnelse og på grunn av feil rettsanvendelse. Det er bare deler av en eiendom som kan anses som tilleggsjord. Overtakelse av en hel eiendom av den størrelse bnr. 3 og 4 har, kan iallfall ikke anses som erverv av tilleggsjord. Loven vilkår for odelsfrigjøring foreligger dermed ikke. Og selv om det skulle legges til grunn at bnr. 3 og 4 kan anses som tilleggsjord, ble ikke kjøpet godkjent av fylkeslandbruksstyret med den begrunnelse at kjøperen burde få den som tilleggsjord. Dermed foreligger ikke vilkårene for å odelsfrigjøre eiendommen. Om man likevel skulle anse forutsetningene for odelsfrigjøring å foreligge, er odelsfrigjøringsvedtaket ugyldig på grunn av mangelfull begrunnelse. Og selv om vedtaket skulle være gyldig, foreligger det likevel løsningsrett etter §14, da begge eiendommer ble ervervet samtidig og dessuten før odelsfrigjøringen.
Den samme begrunnelse som gjør at det ikke kunne treffes gyldig vedtak om odelsfrigjøring etter odelsloven §31 annet ledd medfører at den tilsvarende bestemmelse i odelsloven §16 fjerde ledd ikke kan få virkning. Dertil kommer at §16 fjerde ledd, som er av senere dato enn ervervet av bnr. 3 og 4, ikke kan anvendes med tilbakevirkende kraft.
Lagmannsretten har med rette funnet at det er tale om to eiendommer i forhold til odelsloven §14. Etter tradisjonell oppfatning kan dette ikke anses særlig tvilsomt. En rekke momenter som har vært vektlagt i rettspraksis, trekker i denne retning. Det foreligger således to eiendommer, og disse er hver for seg bærekraftige bruk. Prinsippet i odelsloven §14 slår for øvrig igjennom overfor landbrukspolitiske hensyn.
Ankemotparten er enig i at odelsloven §21 kan anvendes i §14-situasjoner, men det foreligger her ikke noen slik urimelighet som gjør at bestemmelsen får anvendelse.
B har nedlagt denne påstand:
"Agder lagmannsretts dom stadfestes."
Jeg er kommet til samme resultat som byretten.
Slik jeg ser på saken, blir det ikke nødvendig å gå inn på de nye spørsmål som er reist for Høyesterett som følge av at det nå er truffet vedtak om odelsfrigjøring av bnr. 3 og 4 etter odelsloven §31 annet ledd. Heller ikke behøver jeg å ta stilling til anvendelsen av odelsloven §16 fjerde ledd annet punktum. Jeg er nemlig kommet til at de bruk som siden 1967 har vært drevet samlet, må anses som n eiendom i forhold til odelsloven §14, og at det derfor ikke er grunnlag for løsningskravet fra B.
Det saksforhold vi står overfor er særegent. Jeg kan ikke se at det har forekommet sammenliknbare tilfelle i tidligere avgjørelser av Høyesterett. Dertil kommer at den rettslige situasjon ikke er den samme som etter den tidligere odelslov. Tidligere rettspraksis har på denne bakgrunn ikke den samme betydning som den ellers kunne hatt.
Utgangspunktet for vurderingen er at det tidligere var tale om to eiendommer. Disse kom i 1967 på samme eiers hånd. Gnr. 23 bnr. 1 og 2 var Cs slektseiendom med nedarvet odel. Gnr 23 bnr. 3 og 4 kom inn i slektens eie først ved ervervet i 1967. Tjue år senere var odelshevd fullført, slik at også bnr 3 og 4 var blitt odelseiendom på den tid A fikk skjøte.
Bnr. 3 og 4 har felles grense med bnr 1 og 2 og ble ervervet for å drives sammen med denne. Det var nødvendig med konsesjon for ervervet, og det går fram av saksdokumentene at jordstyret anbefalte konsesjonssøknaden på det beste "idet eiendommen det gjelder ligger meget godt skikket til for sammenslåing med søkerens tidligere eiendom". Også skogutvalget og kommunestyret anbefalte søknaden. I fylkeslandbruksstyrets konsesjonsvedtak av 15 juni 1967 uttales: "Det er en forutsetning at den kjøpte eiendom for fremtiden drives under ett med kjøperens eiendom Y, gnr 23, bnr 1 og 2 i X." Jeg legger etter dette til grunn at det forelå et tilfelle hvor to eiendommer topografisk, driftsmessig og økonomisk lå til rette for samdrift, hvor samdrift var formålet med ervervet og en forutsetning i konsesjonsvedtaket, og hvor det har vært gjennomført samdrift i hele den tid brukene har vært samlet på samme eiers hånd.
Spørsmålet om det foreligger en eller flere eiendommer i forhold til odelsloven §14, er etter sin karakter bare delvis av faktisk art. Rettslige vurderinger vil i større eller mindre grad gå inn som elementer i den avgjørelse som må treffes, iallfall i de tvilsomme grensetilfelle. Hvilke faktiske omstendigheter som har betydning, og hvilken vekt disse skal ha ved den samlede vurdering, vil bero på den nærmere forståelse av odelsloven §14. Her vil det formål bestemmelsen i odelsloven §14 forfølger måtte avstemmes mot den funksjon odelsretten ellers har i den nye odelslov som er utformet i en annen tidsalder enn tidligere odelslov.
Rettspraksis viser at avgjørelsen av om det forelå en eller to eiendommer kunne by på tvil og vansker under den gamle odelslov. Når §12 i denne lov begrenset den best odelsberettigedes rett til å samle flere odelseiendommer på sin hånd, bevirket den sånn sett en mer rettferdig fordeling av slektens odelseiendommer på de odelsberettigede. Samtidig innebar en slik fordeling en latent fare for en spredning av eiendommer som hver for seg ikke var tilstrekkelig økonomisk bærekraftige. Denne spenning mellom hensynet til fordeling av odelseiendommer og ønskeligheten av å ha bærekraftige enheter, er utvilsomt blitt forsterket i de senere tiår. De rettslige synsmåter som må legges til grunn ved vurderingen etter odelsloven §14, er ikke upåvirket av denne utvikling, noe som kom til uttrykk i odelsloven forarbeider. Om den endring i avgjørelsestemaet som den nye odelsloven i så måte mente å medføre, og om problemstillingen i denne forbindelse, siterer jeg fra en dom av Høyesterett inntatt i Rt-1987-173 flg hvor førstvoterende på 180 uttaler:
"Det er på det rene at lovgiveren har forutsatt en harmonisering av praksis etter §14 med jordloven §55 om deling. Dette framgår av uttalelsene i NOU 1972:22 side 68 og Ot.prp. nr. 59 for 1972-73 side 54. Jeg peker imidlertid på at Justisdepartementet i proposisjonen føyde til at "den meir eksakte grensedraginga i slike tilfelle får løysast av domstolane". Dette må innebære at domstolene ikke er bundet av landbruksmyndighetenes standpunkt etter jordloven §55, og slik har man også oppfattet forholdet i praksis. Lovgiverforutsetningen må likevel medføre at det ved avgjørelser etter odelsloven §14 må legges vekt også på driftsøkonomiske hensyn, men det konkrete resultat vil avhenge av en sammensatt vurdering, hvor også hensynet til tradisjonell oppfatning kommer inn."
Under prosedyren for Høyesterett i vår sak er det fra begge sider gjort rede for hvilke momenter tidligere praksis har lagt vekt på ved den noe skjønnspregede vurdering det har vært nødvendig å foreta ved enkelte avgjørelser etter den gamle odelslov §12. Ingen av disse tilfelle har vært sammenliknbare med vår sak. I betraktning av dette og i lys av den noe endrede problemstilling etter odelsloven §14 som nå foreligger, finner jeg det ikke nødvendig å gå inn på enkelthetene i de momenter som har vært trukket fram. Tidligere rettspraksis har som jeg allerede har nevnt, ikke samme vekt ved avgjørelser av om det foreligger en eller to eiendommer etter odelsloven §14 som etter den gamle lov §12. Til belysning av hva som ligger i den tradisjonelle oppfatning, er riktignok rettspraksis sentral. Men den gir ikke på samme måte veiledning for hva utfallet skal bli ved den mer sammensatte vurdering etter odelsloven §14 hvor det må foretas en avveining mellom den tradisjonelle oppfatning og den sterkere vekt enn tidligere som må legges på driftsøkonomiske hensyn og landbruksmyndighetenes avgjørelser etter jordloven.
I vår sak er det ut fra en driftsøkonomisk vurdering klart ønskelig at brukene ikke oppsplittes. Riktignok var de to eiendommer i 1967 hver for seg bærekraftige enheter, selv om samdriften utvilsomt ga betydelig sikrere grunnlag for et familiebruk. I dag vil en oppdeling reise tvil om det vil være grunnlag for to selvstendige familiebruk. Dette forutsetter i tilfelle en omlegging av driften og antakelig betydelige investeringer i forhold til det som er nødvendig ved en samlet drift. Vi har dertil å gjøre med en eiendom - og det legger jeg vesentlig vekt på - som hele tiden etter at den kom i slektens eie har vært drevet sammen med den gamle slektseiendommen. I partenes slektssammenheng har bnr. 3 og 4 ikke hatt eksistens annet enn som en del av det totale jord- og skogbruksareal, med bygninger, som siden 1967 har dannet grunnlaget for eierens drift. Denne samdriften var, som tidligere nevnt, nettopp formålet med kjøpet og forutsatt i konsesjonsvedtaket. Samdriften har nå vart i snart en generasjon. En oppsplitting ville være i strid med forutsetningene for konsesjonen, medføre en uønsket svekkelse av driftsgrunnlaget og bryte opp en langvarig, festnet tilstand. På denne bakgrunn finner jeg det naturlig å se det slik at det i forhold til bestemmelsene i odelsloven §14 nå må sies å foreligge en eiendom.
Jeg kan ikke se at det ut fra de hensyn som ligger bak odelsloven §14 er avgjørende innvendinger mot dette standpunkt. Det er nok så at det kan anføres momenter som medfører at brukene ikke i alle andre relasjoner kan anses som en eiendom. Kretsen av odelsberettigede er således ikke helt den samme for bnr. 1 og 2 som for bnr. 3 og 4 hvor partenes mor, som odlet denne sammen med sin mann, har odelsrett. Men jeg kan ikke finne dette synspunkt avgjørende for vurderingen etter §14. Med den stilling bnr. 3 og 4 har hatt i hele den tid eiendommen har vært i slekten, er det heller ingen rimelige forventninger som tilsidesettes ved det standpunkt jeg er blitt stående ved.
Avslutningsvis vil jeg tilføye at selv om jeg ikke har funnet det nødvendig å gå inn på bestemmelsene i odelsloven §16 fjerde ledd, om den odelsrettslige stilling for tilleggsjord, og i §31 om odelsfrigjøring, så anser jeg at det syn disse bestemmelser bygger på, gir støtte for de vurderinger jeg har lagt til grunn for min avgjørelse etter odelsloven §14. Noen svekkelse av odelsretten i videre forstand, kan jeg ikke se standpunktet innebærer. At man også ved anvendelsen av odelsloven §14 kan legge vekt på det ønskelige i at odelseiendommene bør være bærekraftige produksjonsenheter, er egnet til å sikre at eiendommene bevares i slekten for personer som ønsker å ha sitt levebrød ved drift av eiendommene.
Anken har ført fram. Saksomkostninger er ikke påstått.
Jeg stemmer for denne dom:
Byrettens dom stadfestes.