Rt-1989-1161
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1989-11-01 |
| Publisert: | Rt-1989-1161 (406-89) |
| Stikkord: | Fartsoverskridelse, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 169B/1989, snr 208/1989 |
| Parter: | Aktor: kst førstestatsadvokat Lasse Qvigstad mot A (Forsvarer: advokat Kjell Holden). |
| Forfatter: | Borchsenius, Schei, Aasland, Philipson, Røstad |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §5, Straffeloven (1902) §52, §53, §54, §63, §31 |
Konstituert dommer Borchsenius: Sarpsborg byrett avsa den 19. juni 1989 dom med slik domsslutning:
"A, født xx.xx.1965, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31, jfr. §5, jfr. skiltregler fastsatt av Samferdselsdepartementet 10. oktober 1980, jfr. skilt 362, "Fartsgrense", til en straff av fengsel i 18 - atten - dager.
Han dømmes videre til å betale saksomkostninger med kr. 1.500,- -kronerettusenfemhundre 00/100 - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
Straffeloven §63 annet ledd er gitt anvendelse."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av byrettens dom.
Domfelte ble dømt for å ha kjørt personbil med for høy hastighet, nemlig 112 km/t i en 60-sone og 120 km/t i en 80-sone. Fartsoverskridelsene fant sted henholdsvis kl 0130 og kl 0135 lørdag den 14. januar 1989, altså på samme kjøretur.
Domfelte har anket over straffutmålingen. Han gjør særlig gjeldende at fartsoverskridelsen i 60-sonen ikke var så stor som det han er domfelt for. Han viser til at ifølge måling med Hico-Neas gjennomsnittshastighetsmåler hadde han i denne sone holdt en gjennomsnittshastighet av 89,6 km/t over en strekning på 1928 meter. Han erkjenner selv at han kjørte med en hastighet av inntil 95 km/t, hvilket speedometeret i hans bil viste.
Jeg er kommet til at anken bør tas til følge. For så vidt gjelder fartsoverskridelsen i 60-sonen skal jeg bemerke:
Når byretten har lagt til grunn en hastighet på 112 km/t, bygget retten på vitneforklaring fra den polititjenestemann som hadde fulgt etter tiltalte og foretatt avlesning på speedometeret i sin bil. Polititjenestemannen hadde da lagt seg i en viss, passende avstand fra den forankjørende bil og kjørte i konstant hastighet, mens bilen foran dro fra ham. Avlesningen på speedometeret hans viste en hastighet på 120 km/t. Dette ble redusert til 112 km/t, dels da speedometeret ved kontroll viste seg å angi en litt for høy hastighet, dels da det ble gjort et fradrag på 5 km/t under henvisning til punkt 4 i Justisdepartementets instruks av 4. januar 1989 for bruk av speedometer ved fartskontroll.
Etter min mening er det i denne sak forbundet med usikkerhetsmomenter å legge til grunn den hastighet som vedkommende polititjenestemann avleste på speedometeret i sin bil, selv med korreksjoner som nevnt. Jeg peker særlig på at polititjenestemannen var alene i bilen, og at kjøringen foregikk i stor fart og om natten. Han måtte konsentrere seg om selve kjøringen og se etter om det kom andre trafikanter i hans vei. Man kan under slike forhold ikke utelukke muligheten for at når han dessuten skulle holde øye med den forankjørende bil og passe på avstanden til den, kunne det være vanskelig å foreta nøyaktig avlesning av speedometeret.
Ifølge punkt 4 i Justisdepartementets instruks skal det fratrekkes en sikkerhetsmargin på minst 5 km/t. Jeg antar at det i et tilfelle som nærværende kan være grunn til å operere med en noe større sikkerhetsmargin. På denne bakgrunn, og under henvisning til måleresultatet ifølge Hico-Neas gjennomsnittshastighetsmåler, finner jeg at man ikke med tilstrekkelig sikkerhet kan bygge på at domfelte har holdt en så høy hastighet som 110 km/t i sonen med 60 km/t.
Etter rettspraksis - jf særlig Rt-1988-430 - legger jeg til grunn at det ved hastigheter under 110 km/t i en 60-sone vil være tilstrekkelig å reagere med betinget fengselsstraff med mindre det foreligger særlige, skjerpende omstendigheter. Dette kan jeg ikke se er tilfelle her. Det er ikke opplyst at det oppsto noen spesielt trafikkfarlig situasjon ved fartsoverskridelsen.
Etter dette vil jeg stemme for at fengselsstraffen gjøres betinget med to års prøvetid, og at domfelte dessuten ilegges en bot på kroner 5.000, subsidiært 10 dager fengsel.
Jeg stemmer for denne dom:
I byrettens dom gjøres disse endringer:
1. Fullbyrdelsen av fengselsstraffen utsettes etter reglene i straffeloven §52, §53 og §54 med en prøvetid på 2 - to -år.
2. I medhold av straffeloven §52 nr 3 idømmes A en ubetinget bot på 5.000 - femtusen - kroner, subsidiært fengsel i 10 - ti - dager.