HR-1992-129-B - Rt-1992-1039
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1992-08-28 |
| Publisert: | HR-1992-00129-B - Rt-1992-1039 (358-92) |
| Stikkord: | Arbeidsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1992-00129 B, Lnr 129B/1992, nr 135/1991. |
| Parter: | 1. A 2. B 3. C 4. D 5. D 6. F (Advokat Lars Holo) mot X-Trelast AS (Advokat Erik C Aagaard). |
| Forfatter: | Aasland, Bugge, Schei, Halvorsen, Smith |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §67, Tvistemålsloven (1915) §392, §60, Arbeidsmiljøloven (1977) |
Dommer Aasland: Etter arbeidsmiljøloven §67 nr 1 har en arbeidstaker som er sagt opp på grunn av arbeidsmangel, under nærmere fastsatte vilkår fortrinnsrett i inntil ett år til ny tilsetting i samme virksomhet. I samme paragrafs nr 2 er bestemt at reglene i nr 1 gjelder tilsvarende når en arbeidstaker er sagt opp i forbindelse med at virksomheten er gått konkurs, dersom virksomheten fortsetter eller gjenopptas og den under hensyn til sted, arbeidets omfang o.l. må anses som en fortsettelse av den opprinnelige virksomhet. Det spørsmål Høyesterett må ta standpunkt til i denne sak, gjelder anvendelsen av disse reglene når arbeidsgiveren ved gjeninntakelse må velge mellom arbeidstakere som har slik fortrinnsrett til ny tilsetting. Står arbeidsgiveren fritt i sitt valg mellom disse, eller må det foretas en prioritering etter slike kriterier som gjelder etter arbeidsmiljøloven §60 nr 2 når det er spørsmål om hvem av arbeidstakerne i bedriften som må sies opp ved en driftsinnskrenkning?
Y Bruk A/S ble tatt under konkursbehandling 26 september 1988, og alle de 54 ansatte ble oppsagt av konkursboet. Virksomheten i det konkursrammede selskapet ble etter kort tid overtatt av et nystiftet selskap, X-Trelast AS. Etter hvert som dette selskapet trappet opp sin virksomhet, ansatte det de fleste av arbeidstakerne i den tidligere bedrift. En gruppe på 7 arbeidstakere som ikke ble ansatt til tross for lang ansiennitet i den tidligere bedrift, mente at de var forbigått i strid med fortrinnsrettsregelen i arbeidsmiljøloven §67 nr 2. De tok 5 juli 1989 ut stevning mot bedriften til Midt-Trøndelag herredsrett. For herredsretten ble det nedlagt påstand om erstatning for forbigåelsen.
Herredsretten avsa 9 februar 1990 dom med slik domsslutning:
"1. X-Trelast A/S frifinnes.
2. Hver av partene bærer selv sine saksomkostninger."
Seks av saksøkerne, A, B, C, D, D og F, påanket dommen til Frostating lagmannsrett. Det ble her avsagt dom 11 februar 1991 med slik domsslutning:
"1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A, B, C, D, D og F en for alle og alle for en kr 40.000,- - kronerførtitusen 00/100 - til X-Trelast A/S v/advokat Erik C. Aagaard innen 2 - to - uker etter at dommen er forkynt."
Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
Både herredsretten og lagmannsretten fant at arbeidsmiljøloven §67 ikke inneholder noen regel om prioritetsforholdet mellom arbeidstakere med fortrinnsrett til ny tilsetting, og det ble dermed unødvendig å ta standpunkt til en rekke spørsmål som ville oppstått under en annen lovforståelse.
De seks tapende parter har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen, nærmere bestemt tolkingen av arbeidsmiljøloven §67 nr 2. Høyesteretts kjæremålsutvalg traffødt xx.xx.1992 beslutning etter tvistemålsloven §392 tredje ledd om at ankeforhandlingen skulle begrenses til å gjelde tolkingen av arbeidsmiljøloven.
Det er - som for de tidligere instanser - enighet om at X Trelast AS har overtatt virksomheten i Y Bruk A/S på en slik måte at det er tale om en fortsettelse av den tidligere virksomhet, og at dermed fortrinnsrettsregelen i arbeidsmiljøloven §67 nr 2 får anvendelse. Når det gjelder forståelsen av denne bestemmelsen, har partene fastholdt og utdypet sin argumentasjon for de tidligere instanser. Jeg gjengir bare hovedpunktene.
De ankende parter gjør gjeldende at arbeidsmiljøloven §67 nr 2 ikke bare gir en regel om at de oppsagte arbeidstakere som gruppe har fortrinnsrett til ny tilsetting, men også må forstås slik at bestemmelsen har betydning for prioritetsforholdet innenfor denne gruppen. Ved driftsinnskrenkning eller rasjonalisering må arbeidsgiveren etterleve saklighetsnormen i arbeidsmiljøloven §60 nr 2 når det tas standpunkt til hvilke arbeidstakere som skal sies opp. Denne normen må da etter deres oppfatning også etterleves når spørsmålet er hvilke av de tidligere ansatte som skal gjeninntas i medhold av §67. Ved anvendelsen av saklighetsnormen må det legges vekt ikke bare på ansiennitet, men også på kvalifikasjoner og andre forhold. Det kreves imidlertid at arbeidsgiveren treffer en forsvarlig avgjørelse, og den må kunne begrunnes.
De ankende parter medgir at selve lovteksten ikke gir holdepunkter for at arbeidsmiljøloven §67 regulerer prioritetsforholdet mellom flere fortrinnsberettigede. Men loven formål - herunder hensynet til symmetri med det som gjelder ved driftsinnskrenkninger - taler sterkt for en slik forståelse. Stillingsvern er et sentralt formål i arbeidsmiljøloven, og fortrinnsretten til å bli gjenansatt er en viktig påbygging til stillingsvernet. Det spesielle formål bak gjeninntakelsesregelen i §67 gjør seg gjeldende både i forhold til utenforstående arbeidssøkere og i forholdet mellom de fortrinnsberettigede innbyrdes, og et saklighetskrav ved den innbyrdes prioritering fremtrer som velbegrunnet.
Etter de ankende parters oppfatning inneholder lovforarbeidene uttalelser som - selv om de kan oppfattes som noe ufullstendige - klart viser at lovgiveren har tatt sikte på å regulere den innbyrdes prioritering mellom de fortrinnsberettigede. Dessuten er det i lovforarbeidene vist til ILO-rekommandasjon nr 119, som gir anvisning på at det bør være samsvar mellom utvelgelseskriteriene ved oppsigelse på grunn av innskrenkning av arbeidsstyrken og kriteriene for gjeninntakelse. Lovforarbeidene henviser også til den svenske "lagen om anställningsskydd", som har gjennomført et slikt samsvar.
De ankende parter fremholder at deres forståelse av arbeidsmiljøloven §67 ikke legger noen urimelig byrde på arbeidsgiveren. Han må i egen interesse skaffe seg nødvendige opplysninger om de fortrinnsberettigede - alder, ansiennitet, kvalifikasjoner m.v. - og det er full anledning til å legge vekt på bedriftens tarv ved saklighetsvurderingen etter arbeidsmiljøloven §60 nr 2.
De ankende parter har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
2. De ankende parter tilkjennes sakens omkostninger for alle retter."
Ankemotparten bestrider at arbeidsmiljøloven §67 pålegger arbeidsgiveren plikt til å følge en bestemt rekkefølge mellom de fortrinnsberettigede. En slik forståelse ville innebære et inngrep i arbeidsgiverens styringsrett, noe som måtte kreve en klar hjemmel. Loven gir ingen hjemmel for dette. Heller ikke lovforarbeidene og henvisningen der til ILO-rekommandasjonen og den svenske lov kan støtte en slik forståelse. Reelle hensyn taler sterkt imot å legge denne plikt på arbeidsgiveren. Han ville da bli tvunget til vanskelige vurderinger med fare for betydelige erstatningskrav mot bedriften dersom hans skjønn skulle bli tilsidesatt ved en senere rettssak. Dette ville også gjøre det unødig risikofylt å starte ny virksomhet i en konkursbedrift innen ett år etter konkursen, og det er i denne tidlige fase oppstarting helst bør skje for å lykkes. Også arbeidstakerne som gruppe må være best tjent med at bedriften her står fritt.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Frostating lagmannsretts dom av 11. februar 1991 stadfestes.
2. Ankemotparten tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett."
Det er ikke fremlagt nytt bevisstoff for Høyesterett, og saken står i samme stilling som for de tidligere instanser.
Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.
Som det har fremgått, er spørsmålet i saken om arbeidsmiljøloven §67 medfører at det skal gjelde en prioritetsordning mellom de fortrinnsberettigede arbeidstakere, slik at arbeidsgiveren ved gjeninntakelse må treffe sitt valg mellom dem på grunnlag av et saklighetskriterium tilsvarende det som er oppstilt i loven §60 nr 2.
Reglene i arbeidsmiljøloven §67 om fortrinnsrett til ny tilsetting var nye i loven av 1977. De innebærer en påbygging av reglene om stillingsvern, til fordel for arbeidstakere som er blitt oppsagt på grunn av arbeidsmangel eller konkurs. Disse arbeidstakere har - under nærmere bestemte forutsetninger - en fortrinnsrett til ny ansettelse i inntil ett år etter oppsigelsen. Noen uttrykkelig bestemmelse om en prioritetsorden mellom de fortrinnsberettigede innbyrdes inneholder §67 ikke. Da spørsmålet om det skal gjelde en slik prioritetsorden er viktig og kaller på en nærmere regulering, er mangelen på en uttrykkelig bestemmelse i seg selv et argument mot den lovtolking som de ankende parters standpunkt innebærer. Jeg kommer tilbake til dette, men skal først se noe nærmere på hva som kan utledes av lovforarbeidene og det øvrige rettsstoff som det er vist til i saken.
Lovforarbeidene inneholder en enkelt uttalelse om utvelgelsen når valget står mellom flere fortrinnsberettigede. Uttalelsen finnes i proposisjonen (Ot prp nr 41 (1975-76) side 79) under spesialmotivene til §67, og lyder:
"Har flere arbeidstakere fortrinnsrett til ny tilsetting, slik at en prioritering må foretas, må det forutsettes at de ansiennitetsregler som ellers gjelder ved virksomheten eller avtaleområdet kommer til anvendelse. Den som i henhold til slike regler skal sies opp sist, vil dermed komme i første rekke m.h.t. fortrinnsretten."
Denne uttalelsen er i flere henseender uklar, som også fremhevet av de tidligere instanser. Henvisningen til "de ansiennitetsregler som ellers gjelder ved virksomheten eller avtaleområdet" kan tyde på at uttalelsen er begrenset til virksomheter hvor det foreligger særlig avtalte eller etablerte regler om ansiennitetens betydning. Videre bemerker jeg at henvisningen til ansiennitetsregler innebærer et betydelig snevrere kriterium enn den saklighetsvurdering som følger av loven - og det daværende lovutkasts - §60 nr 2. Uttrykksmåten "det forutsettes at" kan også reise spørsmål om uttalelsen egentlig tar sikte på hva som følger av lovregelen, eller om det heller er tale om hvordan regelen antas å ville bli praktisert i forhold til gjeldende ansiennitetsregler. Jeg nevner i den forbindelse at regler om betydningen av ansiennitet fantes i den daværende hovedavtale mellom LO og NAF.
Uttalelsen i lovforarbeidene har etter min mening størst betydning som uttrykk for at lovgiveren var oppmerksom på spørsmålet om prioritetsforholdet mellom flere fortrinnsberettigede, men likevel unnlot å regulere det i lovteksten.
Det samme illustreres etter min mening av henvisningen i proposisjonen side 27 og 79 til "§25 i den svenske "lagen om anstallningsskydd"". n ting er at det bare er henvist til den svenske loven §25, som inneholder den alminnelige regel om fortrinnsrett til ny tilsetting, men ikke til §26, som gir en regel om prioritetsforholdet mellom flere fortrinnsberettigede. Dette kan skyldes at den svenske §26 bygger på en ren ansiennitetsbedømmelse, som ikke ville passe inn i det mer omfattende norske saklighetskriterium. Mer vesentlig er det at henvisningen til den svenske lov viser at lovgiveren må ha vært kjent med at prioritetsforholdet mellom de fortrinnsberettigede der var uttrykkelig lovregulert, men at dette ikke ledet til noen slik regulering i den norske lov.
I lovforarbeidene - proposisjonens side 79, jf side 27 - er det også vist til "pkt. 16 i ILO-rekommandasjon nr 119 som Norge har tiltrådt". Denne rekommandasjon gjelder arbeidsforholdets opphør på initiativ av arbeidsgiveren, og har et avsnitt III som har overskriften "Tilleggsregler om innskrenkning av arbeidsstyrken". Jeg gjengir fra punktene 15 og 16 i norsk oversettelse:
"15. (1) Utvelging av arbeidstakere som vil bli berørt av innskrenkningen, bør skje etter presise kriterier som det er ønskelig å få fastslått på forhånd når det er mulig, og som legger tilbørlig vekt både på de interesser bedriften, virksomheten eller tjenesten har og på arbeidstakernes interesser.
(2) Disse interesser (trolig feilskrift for "kriterier") kan omfatte:
(a) Omsynet til effektiv drift av bedriften, virksomheten eller tjenesten,
(b) dyktighet, erfaring, fagkyndighet og yrkeskvalifikasjoner hos den enkelte arbeider,
(c) ansiennitet,
(d) alder,
(e) familiesituasjon, eller
(f) andre kriterier som passer for de enkelte lands forhold, rekkefølgen av og den innbyrdes vekt mellom de nevnte kriterier overlates til nasjonal sedvane og praksis.
16. (1) Arbeidstakere som har fått sitt arbeidsforhold brakt til opphør på grunn av innskrenkning av arbeidsstyrken, bør, i den utstrekning det er mulig, gis fortrinnsrett ved gjeninntaking når arbeidsgiveren på ny tilsetter arbeidstakere.
(2) Slik fortrinnsrett ved gjeninntaking kan avgrenses til en fastsatt periode; i den utstrekning det passer bør spørsmålet om å opprettholde ansiennitetsrettigheter avgjøres i samsvar med nasjonal lovgivning, kollektive avtaler eller annen passende nasjonal praksis.
(3) Gjeninntaking bør gjennomføres på grunnlag av de prinsipper som er fastsatt i punkt 15. ..."
Punkt 16 (3) i denne rekommandasjonen kan nok ses som et argument for en ordning hvor det i forholdet mellom arbeidstakere i samme bedrift blir samsvar mellom kriteriene for oppsigelse og for gjeninntakelse i bedriften. Men det er tale om en anbefaling, og kriteriene for vurderingen er vage. Rekommandasjonen forutsettes gjennomført ved mer presise regler i det enkelte lands lovgivning. Når punkt 16 (3) i rekommandasjonen ikke er blitt gjennomført ved slike mer presise regler, er formuleringen i det nevnte punkt for ubestemt til å kunne tillegges noen vesentlig vekt i vår sak.
De ankende parter har for øvrig påberopt seg flere uttalelser i lovforarbeidene til støtte for at stillingsvernet er et sentralt lovformål, og for at dette også må ha gjennomslagskraft for det rettsspørsmål vår sak reiser.
Jeg anser det klart at stillingsvernet er et viktig formål bak reglene i arbeidsmiljøloven. Imidlertid må dette formålet avveies mot hensynet til arbeidsgiverens interesser i de ulike konfliktsituasjoner som kan oppstå. En regel om at arbeidsgiveren plikter å etterleve saklighetsnormen i arbeidsmiljøloven §60 nr 2 også ved valget mellom fortrinnsberettigede arbeidstakere ved gjeninntakelse etter arbeidsmiljøloven §67, ville legge en byrde på arbeidsgiveren. Å treffe avgjørelser etter arbeidsmiljøloven §60 nr 2 i denne situasjon kan by på problemer. Ved avgjørelsen av ansettelsesspørsmålet ville det kunne oppstå vanskelige avveininger mellom hensynet til å vareta bedriftens produksjonsinteresser og hensynet til å unngå erstatningssaker og erstatningsansvar i forhold til arbeidstakere som mente seg forbigått. Likevel kan det selvsagt hevdes at dette er en nødvendig pris å betale for et effektivt stillingsvern. Det som for meg er avgjørende, er at vurderingen av disse spørsmål naturlig hører under lovgiveren.
Og her vender jeg tilbake til utgangspunktet for min drøftelse - betydningen av at spørsmålet ikke er løst i loven. En regulering av arbeidstakernes stillingsvern reiser vanskelige og vidtrekkende lovgivningspolitiske spørsmål i skjæringspunktet mellom arbeidstakernes interesser, bedriftenes interesser og brede samfunnsmessige hensyn. Regelen i arbeidsmiljøloven §67 om fortrinnsrett til ny tilsetting var, som før nevnt, en nyskapning i loven av 1977. Den representerte en betydelig utvidelse av stillingsvernet. Spørsmålet om regelen pålegger arbeidsgiveren en plikt - sanksjonert gjennom erstatningsansvar - til å prioritere mellom fortrinnsberettigede på grunnlag av kriteriene i arbeidsmiljøloven §60 nr 2, er et viktig spørsmål, og det må etter min mening kreves holdepunkter i loven for å legge en slik ytterligere plikt på arbeidsgiveren. Det følger av det jeg allerede har sagt, at jeg ikke kan finne slike holdepunkter for de ankende parters standpunkt.
Jeg stemmer etter dette for at lagmannsrettens dom stadfestes, dog ikke når det gjelder avgjørelsen om saksomkostninger. Saken har reist et hittil uløst lovtolkingsspørsmål av betydelig rekkevidde, og det bør etter min mening ikke tilkjennes saksomkostninger for noen instans.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Lagmannsrettens domsslutning punkt 1 stadfestes.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett tilkjennes ikke.