HR-1993-239-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-04-23 |
| Publisert: | HR-1993-00239k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-??? - Høyesterett HR-1993-00239K , jnr 142/1993. |
| Parter: | A (advokat Endre Storløkken) mot B (advokat Finn J Krog). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Schei |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §38, §41 |
Kjæremålet gjelder midlertidig avgjørelse om daglig omsorg for partenes fellesbarn.
B og A som inngikk ekteskap i 1984, har ett barn sammen, C, født xx.xx.1986. På grunn av vansker i ekteskapet flyttet B i januar 1990 ut av fellesboligen. I juni 1990 inngikk partene avtale om delt foreldreansvar for barnet, at barnets far skulle ha den daglige omsorgen, og at moren skulle ha vanlig samværsrett. I juni 1991 reiste moren sak for Holmestrand herredsrett med krav om overtagelse av den daglige omsorgen mv. Ved Holmestrand herredsretts dom av 6 mai 1992 ble A tilkjent omsorgen for C, mens B skulle ha vanlig samværsrett og betale barnebidrag.
B anket dommen til Agder lagmannsrett. Hun krevde også midlertidig avgjørelse i spørsmålet om daglig omsorg og bidragskravet. Ved Agder lagmannsretts dom av 2 mars 1993 ble B tilkjent den daglige omsorgen for C. A fikk vanlig samværsrett og skulle betale barnebidrag. Samtidig ble truffet kjennelse med slik slutning:
"B overtar straks den daglige omsorgen for fellesbarnet C inntil det foreligger rettskraftig dom i saken."
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler fremgår av de tidligere avgjørelser.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at det foreligger feil ved saksbehandlingen, bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
Vedrørende saksbehandlingen hevdes at det burde vært oppnevnt sakkyndige i henhold til barneloven §41. Det vises til at kjæremotparten for lagmannsretten begjærte oppnevnt sakkyndige, noe den kjærende part var enig i. Ved Agder lagmannsretts beslutning av 24 august 1992 ble begjæring om oppnevnelse av sakkyndige ikke tatt til følge. Det fremholdes at lagmannsretten ser ut til - på grunn av vitneforklaringer - å ha begitt seg inn på å vurdere den kjærende parts psykiske tilstand på domstidspunktet. Det anføres at lagmannsretten i realiteten har diagnostisert den kjærende part som en person som har psykiske problemer og at dette har skjedd på sterkt sviktende grunnlag. Det vises blant annet til at lagmannsretten har trukket frem et utsagn fra barnemoren om at hun av en av psykologene den kjærende part gikk til behandling hos, fikk det råd å skille seg fordi det ikke var utsikt til "noen bedring i mannens psykiske tilstand". Det er i forbindelse med kjæremålet fremkommet at den aktuelle psykolog visstnok skal ha benektet å ha kommet med et slikt råd, og det begjæres bevisopptak av psykologen. Det anføres at den diagnose retten har stilt, har vært medvirkende til utfallet av saken.
Også i relasjon til hva som er til "barnets beste", herunder spørsmålet om barnets tilknytning og kontakt, personlige egenskaper og virkninger av miljøskifte, hevdes at sakkyndige burde vært oppnevnt. Et av kjæremotpartens vitner, psykolog Turid Nylund er særlig vektlagt av lagmannsretten. Retten må anses å ha støttet seg på en sakkyndig uttalelse og burde foretatt oppnevnelse etter tvistemålsloven kap 18. Det aktuelle vitne må anses som lite objektivt, hensett til at det ble presentert som vitne fra kjæremotparten.
Når det gjelder bevisbedømmelsen, anføres at psykolog Ståle Reigstad aldri har gitt B det råd å skille seg "fordi det ikke var utsikter til noen bedring i mannens psykiske tilstand".
Det bestrides videre at A i dag har psykiske problemer, og det begjæres avholdt bevisopptak av psykolog Steinar Ersland. Videre begjæres bevisopptak av psykolog Helene Rangbru. Det hevdes at forholdet også vil kunne utdypes av Aud Histøl som driver psykomotorisk fysioterapi. Psykolog Rangbru vil videre kunne forklare at Cs ekstreme oppmerksomhetskrav og øvrige adferd overfor moren som er beskrevet i lagmannsrettens dom, eksisterte allerede før moren flyttet fra hjemmet. Det anføres at Aud Histøl også vil kunne imøtegå lagmannsrettens bevisvurdering for så vidt gjelder beskrivelsen om at "barnet selv synes å ha problemer".
Endelig anføres at lagmannsretten har lagt feil rettsanvendelse til grunn når den har funnet at det foreligger "særlege grunnar" jf barneloven §38 tredje ledd første punktum. Det er ingen indikasjoner i saken og heller ikke i rettens kjennelse på at en omgående flytting av barnet var nødvendig for å avverge skader for barnet. Det forelå heller ingen akutt omsorgssvikt fra den kjærende parts side som skulle tilsi dette.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Adger lagmannsretts kjennelse av 02.03.93 oppheves.
2. Subsidiært:
A har den daglige omsorg for fellesbarnet C inntil det foreligger rettskraftig dom i saken.
3. B ilegges saksomkostninger."
Kjæremålet ble bedt gitt oppsettende virkning. Ved Adger lagmannsretts beslutning av 17 mars 1993 - truffet av forberedende dommer - ble denne begjæring avslått.
B bestrider at det er noen saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke oppnevnte sakkyndige. Det fremheves at A unnlot å påkjære herredsrettens avgjørelse om ikke å oppnevne sakkyndige. For lagmannsretten var det B som begjærte sakkyndige oppnevnt. I lagmannsrettens beslutning av 24 august 1992 ble det blant annet lagt vekt på A's anførsel om at hans "psyke" ville "bli belyst gjennom vitneprov fra de psykologer han har hatt kontakt med". Da hovedforhandling nærmet seg, foranlediget A selv at disse psykologer - som var påberopt av B - ikke kunne avhøres da A likevel ikke ville oppheve deres taushetsplikt.
Det er heller ikke grunnlag for i ettertid å hevde at det var feil av lagmannsretten ikke å oppnevne sakkyndige. Retten hadde grunn til å anta at saken ville bli tilstrekkelig belyst med den bevisførsel partene la opp til, og det forelå heller ikke "særlig behov" for å oppnevne sakkyndige da dette ble avgjort av lagmannsretten, jf her Rt-1987-703 flg. Saken ble også tilstrekkelig opplyst blant annet ved at to psykologer forklarte seg som private sakkyndige: B førte psykolog Turid Nylund som vitne, og A førte psykolog Helene Ragnbru som vitne. Det finnes ingen holdepunkter for å betvile psykolog Nylunds kompetanse og vurderinger av fellesbarnet C. Hennes observasjoner er også bekreftet av Bs vitner.
Kjæremotparten bestrider videre at lagmannsretten har "diagnostisert" A som en person med "psykiske problemer" på "sterkt sviktende grunnlag". Det vises til at vurderingen av B og A som omsorgspersoner bygger på rettens umiddelbare inntrykk av parter og vitner samt deres forklaringer, herunder vitner som var omgangsvenner med begge parter. Det var ikke nødvendig med sakkyndige for å kunne fastslå dette. Det foreligger således ikke noen saksbehandlingsfeil, og ikke i noe fall har dette hatt betydning for rettens avgjørelse.
Det er heller ikke grunnlag for å hevde at bevisbedømmelsen er feil. Det som ble grundigst belyst i lagmannsretten var partenes og barnets karaktertrekk og adferd, partenes omsorgsevne og forholdet mellom barnet og hver av foreldrene. Det sentrale i bevisbedømmelsen av disse spørsmål var rettens umiddelbare vurdering av parter og vitner samt deres forklaringer.
Når det gjelder A's karaktertrekk som han delvis selv erkjente, hevdes at det retten har lagt til grunn om raserianfall, hans vanskeligheter med å tilpasse og innordne seg i en normal arbeidssituasjon, uheldige grensesettinger overfor barnet og angst, ble bekreftet i retten av begge parters omgangsvenner i flere år - D og F samt Bs far. Ved et eventuelt bevisopptak i forbindelse med kjæremålet vil de kunne gjenta dette. Psykolog Nylunds vurdering av C som lagmannsretten la til grunn, ble bekreftet av vitnene D, E og G.
Det hevdes at B en ressurssterk person, noe også lagmannsretten har lagt til grunn. Det tilføyes at etter at lagmannsrettens kjennelse forelå, overtok hun - i forståelse med A - omsorgen og ordnet seg slik at hun kunne være hjemme med C når hun ønsket det. Da nå C har gitt uttrykk for å ville gå i 6-års klubb/førskole, følger moren henne dit om morgenen kl 9.30 og henter henne kl 13.30. C har funnet seg godt til rette i 6-årsklubben. At B flyttet ut av fellesboligen i januar 1990 uten C, hadde sammenheng med at A også da var arbeidsløs, samt at hun var i godt lønnet arbeid og således kunne betjene fellesgjelden på kr 800.000 i en prøveperiode som varte frem til mars/april 1991. Selv om A bestrider at dette var en prøveperiode, anføres at vitnene D, H, F og G i et eventuelt bevisopptak, kan bekrefte at begge parter mente det slik.
Når det gjelder rettsanvendelsen har lagmannsretten etter kjæremotpartens oppfatning korrekt anvendt barneloven §38 første ledd, jf annet ledd som grunnlag for straks å overføre omsorgen til moren. Barneloven §38 tredje ledd gjelder ikke i verserende rettssak om foreldreomsorg. Det fremgår ellers klart at retten totalt sett har funnet fakta og avgjørelsesgrunnene å være så tungtveiende i favør av B at særlige omstendigheter antas å foreligge for at barnet straks bør flyttes til moren.
Når det gjelder kjærende parts anmodning om bevisopptak, anføres at hensynet til en rask saksbehandling og det forhold at saken ble grundig belyst i lagmannsretten ved umiddelbar bevisføring, tilsier at bevisførsel i kjæremålssaken avskjæres. Etter kjæremotpartens oppfatning er det lite sannsynlig at de påberopte vitner vil bringe inn noe nytt i saken. Når det gjelder Helene Rangbru forklarte hun seg som vitne for lagmannsretten. De to psykologene Ersland og Reigstad har kjærende part motvirket å få avhørt i lagmannsretten. Aud Histøl har A ikke påberopt tidligere.
Dersom A's bebudete vitneførsel tillates, vil B begjære avhørt følgende vitner: D, H, E, F, Turid Nylund og G.
Det er nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse stadfestes og B tilkjennes saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder kjennelse truffet av lagmannsretten som første instans. Utvalget har derfor full kompetanse i saken.
Den kjærende part har angrepet lagmannsrettens saksbehandling - at det ikke ble oppnevnt sakkyndig for å vurdere hans psykiske helse og hva som er til barnets beste. Kjæremålsutvalget kan ikke se at det foreligger noen saksbehandlingsfeil. Da lagmannsretten traff sin beslutning 24 august 1992, hadde retten grunn til å tro at farens psykiske helse ville bli belyst gjennom vitneførsel fra psykologer han hadde hatt kontakt med. Ut fra opplysningene i saken kan utvalget heller ikke se at det var noen feil at ikke retten under ankeforhandlingen utsatte saken og oppnevnte sakkyndige. To psykologer avga forklaring, og det var i tillegg omfattende vitneførsel om blant annet farens evne som omsorgsperson. Saken må i det hele anses å ha vært forsvarlig opplyst med henblikk på de spørsmål retten skulle avgjøre.
Når det gjelder realiteten, finner utvalget ikke grunn til å tilsidesette lagmannsrettens faktiske eller rettslige vurdering. Kjæremålsutvalget finner ikke grunn til å ta til følge begjæringen om bevisopptak. Saken synes å ha vært forsvarlig opplyst for lagmannsretten, og det er behov for umiddelbart å komme frem til en midlertidig avgjørelse.
Kjæremålet har vært forgjeves. Kjæremotparten har krevet seg tilkjent saksomkostninger. Kravet tas til følge og omkostningene settes til kr 2.500.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til B 2.500 - totusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.