HR-1992-282-K - Rt-1992-729
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-05-21 |
| Publisert: | HR-1992-00282-K - Rt-1992-729 (211-92) |
| Stikkord: | Arbeidsrett, Midlertidig forføyning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1992-00282 K, Lnr 282 K/1992, jnr 156/1992. |
| Parter: | Ecole Francaise de Stavanger (advokat Peter L Bernhardt) mot Anne David (advokat Erik Torall). |
| Forfatter: | Gjølstad, Lund, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §262, Arbeidsmiljøloven (1977) §58, Tvistemålsloven (1915) §179, §404, §61 |
Anne David som er fransk statsborger, har siden 11 april 1988 arbeidet ved Ecole Francaise de Stavanger i Stavanger som bibliotekar på tidsbestemte kontrakter. Hennes siste kontrakt utløp 31 august 1990. Da hun fikk beskjed om at hennes kontrakt ikke ville bli forlenget, anla hun ved stevning av 8 august 1990 til Stavanger byrett sak mot Ecole Francaise de Stavanger. Hun hevdet at tidsbegrensningen var i strid med arbeidsmiljøloven §58 nr 7, og hun la ned påstand om at arbeidsforholdet skulle fortsette på ubestemt tid. Da hun ved skoleårets start ikke ble tillatt å gjenoppta arbeidet, fremsatte hun 4 september 1990 en begjæring om midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr 2.
Uten forutgående muntlige forhandlinger avsa byretten 11 september 1990 beslutning med slik slutning:
"Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge."
Anne David påkjærte lagmannsrettens beslutning til Gulating lagmannsrett som 29 oktober 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"Byrettens beslutning stadfestes."
Anne David påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg som 25 juli 1991 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten.
2. Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utstår i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum."
Kjennelsen er inntatt i Rt-1991-848.
Lagmannsretten avsa 13 februar 1992 ny kjennelse i saken med slik slutning:
"1. Anne David har inntil eventuelt annet fastsettes i hovedsøksmålet et fortsatt ansettelsesforhold ved Ecole Francaise de Stavanger også utover 31. august 1990.
2. For øvrig tas kravet om midlertidig forføyning ikke til følge.
3. Saksomkostninger utstår i medhold av tvistemålsloven §179."
Ecole Francaise de Stavanger har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at lagmannsretten har foretatt en uriktig lovtolking av uttrykket "arbeidets karakter". Uttrykket gir anvisning på en langt bredere vurdering enn den lagmannsretten har foretatt. Alle omstendigheter rundt engasjementet skal etter loven tas i betraktning. Det opprettholdes at Anne Davids frivillighet ved å ta arbeide i Stavanger, og det forhold at hun har et annet arbeidsforhold som består (riktignok med permisjon p t) i Frankrike, er av betydning. Subsidiært er det gjort gjeldende at lagmannsrettens grunner er utilstrekkelige til å prøve om lagmannsretten har forstått loven riktig.
Ecole Francaise de Stavanger har også anført at det ikke foreligger forføyningsgrunn, jf tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr 2. Anne David hadde i dette tilfelle et arbeid i Frankrike å gå tilbake til. Subsidiært er det en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har drøftet dette.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Prinsipalt
Mission Laique Mission (Ecole Francaise de Stavanger) frifinnes.
2. Subsidiært
Lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling.
3. I begge tilfeller.
Avgjørelsen om saksomkostningsspørsmålet utstår."
Anne David har i tilsvaret anført at lagmannsretten har foretatt en riktig lovtolking av begrepet "arbeidets karakter", og det foreligger heller ikke mangelfulle grunner i lagmannsrettens kjennelse. Når det er sannsynliggjort at hun har et krav, er det også samtidig sannsynliggjort at grunnlaget for en midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr 2 er til stede. Det forhold at den direkte lovhenvisning mangler representerer ikke en saksbehandlingsfeil, og lagmannsretten har behandlet spørsmålet ved å vise til at den midlertidige forføyningen var nødvendig for å sikre henne denne posisjonen, altså retten til å fortsette under saken. Å ta arbeid i Frankrike må bety at hun må flytte fra Norge og ektefellen, og dette må oppfattes som en skade og ulempe.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Gulating lagmannsretts kjennelse av 13. februar 1992 i kjæremålsak nr. 91-0074 stadfestes.
2. Spørsmålet om saksomkostninger utstår i medhold av tvistemålsloven §179."
Ecole Francaise de Stavanger har i senere prosesskriv utdypet sine anførsler vedrørende kravet til forføyningsgrunn i tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr 2.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det som kan prøves i det videre kjæremål som her foreligger, bare er lagmannsrettens saksbehandling og dens tolking av lovforskrift, jf tvistemålsloven §404.
Saken gjelder krav om midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr 2. Utvalget behandler først de innsigelser som er reist mot lagmannsrettens lovtolking og kjennelsesgrunner når det gjelder forføyningskravet.
Ved kjennelse av 25 juli 1991 opphevet Høyesteretts kjæremålsutvalg lagmannsrettens kjennelse av 29 oktober 1990 idet utvalget fant at den begrunnelse som da var gitt ikke var tilstrekkelig til å prøve lagmannsrettens tolking av arbeidsmiljøloven §58 nr 7. Det ble bl a pekt på at begrunnelsen for ordningen med tidsbegrensede ansettelser av personell ved franske skoler i utlandet vil ha betydning ved lovligheten i forhold til arbeidsmiljøloven bestemmelser. Før saken ble behandlet på nytt av lagmannsretten, var partene gitt anledning til å komme med ytterligere anførsler. I denne forbindelse ble det lagt frem en redegjørelse fra Mission Laique Francaise om ordningen med franske skoler i utlandet og spesielt i Norge, om bruken av tidsbegrensede kontrakter ved slike skoler og begrunnelsen for dette, og om gjeldende franske regler på området. Det redegjøres dessuten nærmere for Anne Davids ansettelsesforhold. Lagmannsretten viser til denne redegjørelse i sin kjennelse av 13 februar 1992 og bemerker:
"Lagmannsretten finner det sansynliggjort at Anne David har et krav i henhold til §58 nr. 7 i arbeidsmiljøloven. Det kan ikke sees at det anførte grunnlag for ordningen med tidsbegrensede ansettelser tilfredsstiller loven krav. Det innses at den raske endring av elevtallet også gjør det nødvendig å kunne endre antallet av funksjonærer, særlig lærere. Men det kan ikke innses at dette gjør det nødvendig med ettårige kontrakter, idet en innskrenkning av virksomheten på grunn av færre elever vil kunne gi saklig grunn til oppsigelse. I hovedsak er skolen en permanent institusjon, og arbeidet ved den er av varig karakter.
At endringer i bemanningen kan bli nødvendig på grunn av endringer i elevtallet, bør neppe anses annerledes en det forhold at mindre efterspørsel efter produktene fra en produksjonsbedrift kan gjøre oppsigelser nødvendig. Det er mulig at ordningen, som er opplyst å være generell for de franske skolene i utlandet, er begrunnet i spesielle regler i fransk lovgivning om arbeidervern eller offentlig tjeneste. Men i Norge må de norske regler følges, og i henhold til dem er tidsbegrensede ansettelser irregulært og bare tillatt i særskilte tilfeller. I de tilfeller hvor den angitte grunn for tidsbegrensning foreligger, vil hensikten stort sett kunne oppnås ved de norske reglene om oppsigelse. Anne David hadde vært ansatt i omtrent 2,5 år og kontrakten var blitt fornyet. På bakgrunn av dette finner lagmannsretten at loven må være slik å forstå at det er sannsynlig at fortsatt ansettelse iallefall ikke kan nektes når det ikke påvises at grunnen for tidsbegrensning er til stede, altså en innskrenkning på grunn av nedgang i elevtallet."
Utvalget viser til at lagmannsretten her har vurdert saken på grunnlag av de opplysninger som den kjærende part hadde fremlagt om bakgrunnen for ordningen med tidsbegrenset ansettelse ved den franske skole i Stavanger. De sentrale punkter i det som oppgis å være begrunnelsen for ordningen er drøftet i kjennelsen. Dette gjelder spesielt betydningen av et vekslende elevtall ved skolen.
Det den kjærende part særlig savner i lagmannsrettens kjennelse er en vurdering av at arbeidstakeren frivillig tok arbeid ved skolen i Stavanger og at hun har hatt permisjon fra et arbeidsforhold i Frankrike. Lagmannsretten har vært klar over disse omstendigheter, og utvalget kan - slik saken ligger an - ikke se at det er en feil at disse forhold ikke er nærmere drøftet. Det vises i denne forbindelse også til det som ble uttalt i utvalgets kjennelse av 25 juli 1991 om betydningen av at Anne David har en annen stilling å gå tilbake til i Frankrike.
Etter tvangsfullbyrdelsesloven bestemmelser er det tilstrekkelig at forføyningskravet sannsynliggjøres. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har bygget på uriktig tolking av arbeidsmiljøloven §58 nr 7 når den - på grunnlag av de opplysninger skolen har gitt om bakgrunnen for ordningen med tidsbegrensede tilsettinger - har funnet at dette vilkåret er tilfredsstilt.
Angående forføyningsgrunnen bemerker utvalget:
Det er et vilkår for midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr 2 at dette "finnes nødvendig for å oppnå en midlertidig ordning i et omtvistet rettsforhold for å avverge en vesentlig skade eller ulempe - - ". I lagmannsrettens kjennelse heter:
"Anne David har som det fremgår sansynliggjort at hennes rettslige posisjon er slik at hun må likestilles med den som er ansatt på oppsigelse. Slik saken ligger an er midlertidig forføyning nødvendig for å sikre henne denne posisjon, altså retten til å fortsette under saken. Det finnes ikke å være sannsynliggjort at vilkårene efter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 for unntak er til stede, idet det ikke kan sees sannsynliggjort at det vil være urimelig at hun fortsetter i stillingen."
Lagmannsretten gir her uttrykk for at den finner midlertidig forføyning nødvendig for å sikre en midlertidig ordning for Anne David. Lagmannsrettens bemerkning om dette synes å være foranlediget av en anførsel i den kjærende parts prosesskrift 1 oktober 1991 i tilknytning til forføyningsgrunnen i tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr 2. Lagmannsretten har - som den kjærende part har påpekt - ikke knyttet sin drøftelse direkte til loven uttrykk "vesentlig skade eller ulempe". Når kjennelsen leses i sammenheng, finner imidlertid utvalget å måtte legge til grunn at lagmannsretten har funnet at også dette vilkåret var oppfylt. Når det gjelder spørsmålet om lagmannsrettens begrunnelse på dette punkt er tilstrekkelig, viser utvalget til at denne side av saken - også fra den kjærende parts side - spilte en underordnet rolle i argumentasjonen for lagmannsretten. Lagmannsretten har vurdert spørsmålet om vilkårene for midlertidig forføyning foreligger, i lys av regelen i arbeidsmiljøloven §61 fjerde ledd. Utvalget er enig i at det prinsipp som der er fastslått, også må få sentral betydning i vurderingen av saker av den type det her er tale om. Den konkrete vurdering kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålsutvalget er etter dette kommet til det ikke hefter noen feil ved lagmannsrettens kjennelse som kan antas å ha hatt betydning for resultatet.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
I samsvar med partenes påstander utstår saksomkostningsspørsmålet.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utstår i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.