HR-1992-131-B - Rt-1992-1047
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-08-28 |
| Publisert: | HR-1992-00131-B - Rt-1992-1047 (360-92) |
| Stikkord: | Vegtrafikkrett, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1992-00131 B, Lnr 131B/1992, snr 149/1992. |
| Parter: | Aktor: statsadvokat Harald Strand mot A (Forsvarer: advokat Arne Meltvedt). |
| Forfatter: | Halvorsen, Aasland, Bugge, Schei, Smith |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §3, Straffeloven (1902) §52, §53, §54, §31, Straffeprosessloven (1981) §436 |
Dommer Halvorsen: Nord-Troms herredsrett avsa 21 mai 1992 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1941, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31, første ledd, jfr. §3 til en straff av betinget fengsel i 21 - tjueen - dager med en prøvetid på 2 - to - år, jfr. straffeloven §52, §53 og §54. Han dømmes dessuten til å betale en bot på kr 3.000,- - kronertretusen 00/100. Hvis boten ikke betales/inndrives, inntrer en subsidiær fengselsstraff på 15 - femten - dager.
2. A tilpliktes å betale kr 2.000,- kronertotusen 00/100 i saksomkostninger til det offentlige, jfr, straffeprosessloven §436."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av dommen.
Politimesteren i Troms har anket til skjerpelse av straffen, idet han hevder at det burde ha vært idømt ubetinget fengselsstraff. Domfelte har motanket for å få straffen nedsatt.
Jeg finner at ankene må forkastes.
Dommen gjelder uaktsom overtredelse av vegtrafikkloven §3 i forbindelse med svingning med en tankbil på og kjøring ut fra en parkeringsplass hvor det befant seg fire barn. Uaktsomheten bestod i at domfelte unnlot å forvisse seg om at barna var i trygg avstand fra tankbilen, til tross for at tre av barna var utenfor hans synsfelt da han - etter en kort stans - startet kjøringen igjen. Det ene av barna, som var 1 år og 3 måneder gammelt, var - mens bilen sto stille - kommet bort til tankbilen mellom drivstofftanken og høyre, bakre tvillinghjul, der hun falt og straks etter ble overkjørt av tvillinghjulet da bilen på ny ble startet. Hun døde kort etter av skadene hun ble påført.
Før domfelte første gang startet bilen, som er 7 meter lang og 2,5 meter bred, konstaterte han at det ikke oppholdt seg barn ved siden av eller under bilen. Et stykke unna kom imidlertid hans 11 år gamle stedatter sammen med tre andre piker på henholdsvis 8 år, 2 år og 1 år og 3 måneder gående med kurs mot området der bilen var parkert. Det minste barnet ble leid av stedatteren og åtteåringen. Mens bilen var under svingning, gjorde stedatteren stopptegn med armene. Domfelte så alle fire pikene, som da sto stille, tydelig gjennom høyre vindu og stoppet etter at bilen hadde seget noen meter forover i svingen. Stedatteren sprang frem til fronten av bilen og rundt den til førerplassen på venstre side. Hun ville ha en klem, kom opp på stigbrettet og fikk klemmen, og hoppet så ned igjen. I mellomtiden var ettåringen kommet seg løs fra åtteåringen, som hadde leid henne, og hadde kommet seg helt bort til tankbilen før åtteåringen reagerte. Åtteåringen så at hun falt inn mot bilen og løp etter, men det var for sent. Etter å ha sett i de to sidespeilene på høyre side, hadde domfelte startet opp igjen og kjørt videre uten å merke noe. Speilsonen bakover var imidlertid begrenset, og herredsretten har lagt til grunn at domfelte også var klar over at de tre øvrige barna var utenfor speilsonen da han stoppet, og at han ikke så dem i speilene da han startet igjen. Fordi ettåringen befant seg mellom drivstofftanken og høyre tvillingbakhjul da domfelte startet opp igjen, kunne han heller ikke ha oppdaget henne uten å forlate førersetet. Da han kjørte videre og fullførte svingen, konsentrerte han oppmerksomheten mot stedatteren for å sikre seg at bakdelen av bilen ved svingen ikke kom for nær henne.
Det dreier seg her klart om en ubevisst uaktsomhet som ikke bærer preg av manglende hensynsfullhet. Det siste domfelte så av de andre tre pikene da stedatteren ga stopptegn, var at de alle sto stille noe over 10 meter borte, og at åtteåringen leide ettåringen ved hånden. Herredsretten la til grunn at stansen, da stedatteren løp frem, varte omkring 20 -25 sekunder. Slik jeg vurderer saksforholdet, skyldes den tragiske ulykken et sammentreff av meget uheldige omstendigheter, som må inngå som avgjørende ledd i bedømmelsen av den uaktsomhet domfelte utviste.
Høyesterett har i en rekke avgjørelser understreket at det må stilles særlig strenge krav til en bilførers aktsomhet når barn befinner seg i eller ved veibanen, og at man må ta i betraktning at små barn i regelen opptrer upåregnelig. Etter min mening innebærer imidlertid ikke dette syn uten videre at ubetinget fengsel må anvendes når uaktsomheten i slike tilfeller leder til en dødsfølge.
Etter min oppfatning dreier det seg i denne saken ikke om en uaktsomhet som ut fra allmennpreventive hensyn gjør det påkrevet å reagere med ubetinget fengsel. Jeg anser det derfor forsvarlig å la herredsrettens dom bli stående. Jeg tilføyer at sjåføren har vært 100 prosent sykemeldt i over 9 måneder på grunn av psykiske problemer etter ulykken.
Etter dette stemmer jeg for denne kjennelse:
Ankene forkastes.