HR-1993-767-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-11-26 |
| Publisert: | HR-1993-00767k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1992-00554 A - HR-1993-00767K , jnr 454/1993. |
| Parter: | Gerd Kjus (advokat Arild Øvergård) mot Skedsmo kommune (advokat Arne Haavind). |
| Forfatter: | Hellesylt, Backer, Schei |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §366, Skattebetalingsloven (1952) §30, §179, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §176, §2, §55, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §53 |
Den 24 juli 1989 innga Gerd Kjus klage til Nedre Romerike namsrett over utpantning fra Skedsmo kommune for restskatt for ligningsårene 1985 og 1986. Det ble lagt ned påstand om at utpantningsforretningen måtte oppheves. Det ble bedt om overføring av tvisten til søksmåls former dersom den verserende klage til overligningsnemda ikke førte frem. I prosesskrift av 11 september 1991 er det med henblikk på skattebetalingsloven §30 uttalt at man står overfor et klart materielt ugyldig skattevedtak, som må oppheves dersom ligningsbehandlingen ikke selv endrer på dette. Nedlagte påstand i klagen fastholdes.
Namsretten avsa 14 september 1989 kjennelse med slik slutning:
"Utpantningsforretning avholdt av Kommunekassereren i Skedsmo den 24. april 1989 for kr 452913,- med pant i Eiendommen Nesgt. 18A, nr. 81, bnr. 11 i Skedsmo, stadfestes."
Gerd Kjus påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, fordi namsretten under henvisning til skattebetalingsloven §30 ikke hadde foretatt noen prejudisiell prøvelse av skattegrunnlaget. Det ble lagt ned påstand om at kjennelsen måtte oppheves, og henvises til fornyet behandling "hvoretter namsretten pliktet å overføre det underliggende saksforhold til søksmåls former, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §53 første ledd".
Lagmannsretten avsa 8 november 1989 kjennelse med slik slutning:
"1. Namsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til namsretten.
2. Saksomkostningsspørsmålet utsettes, jfr. tvistemålsloven §179, jfr. tvangsloven §2."
Lagmannsretten uttalte at en prejudisiell prøvelse av skattegrunnlaget ikke var stengt som følge av den ubetingede betalingsplikt etter skattebetalingsloven §30. Spørsmålet om overføring til søksmåls former ble å avgjøre av namsretten.
Namsretten besluttet den 5 desember 1989 å overføre tvisten til behandling i søksmåls former. Den 20 september 1991 besluttet namsretten å forene denne saken og tilsvarende klagesak overført fra Ytre Follo namsrett til felles behandling, samtidig med at begge saker ble overført i søksmåls former. I prosesskrift av 24 oktober 1991 pekte Skedsmo kommune på at det ikke forelå spesiell begjæring om at det rettsforhold som innvendingen er bygget på, bringes inn til selvstendig avgjørelse under saken, jf tvangsfullbyrdelsesloven §55.
Hovedforhandling i saken ble holdt den 29 oktober 1991. I følge rettsboken la Gerd Kjus ned slik påstand:
"1. Retten må prejudisielt oppheve likninga for 1985 fordi denne lir av så store manglar at den er ugyldig som forvaltningsvedtak.
2. Utpantingsforretning av 24. april 89 ved kommunekassereren i Skedsmo for kr 452913,- medrekna gebyr, i eigedomen gnr. 81, bnr. 11 i Skedsmo må opphevast.
3. Utpantingsforretning av 02. mai 89 ved kommunekasseraren i Vestby for kr 452913,- medrekna gebyr, i hytte på festa grunn gnr. 133, bnr. 172 må opphevast.
4. Gerd Kjus må tilkjennast sakskostnadane."
Namsretten avsa 6 november 1991 dom med slik domsslutning:
"Skedsmo kommune vert frifunnen.
Skedsmo kommune betalar Gerd Kjus kr 6780 i sakskostnader for lagmannsretten innan 14 - fjorten - dagar.
Elles dekkjer kvar av partane sine kostnader."
Det bemerkes at partenes påstander ikke var referert i namsrettens dom.
Gerd Kjus påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett ved ankeerklæring av 8 januar 1992. I anken ble det lagt ned påstand om opphevelse av utpantningsforretningene. Det ble også lagt ned påstand om at ligningen for inntektsåret 1985 måtte oppheves.
I anketilsvaret bemerket Skedsmo kommune at det underliggende forhold så vidt det kunne sees ikke var bragt inn i saken til selvstendig avgjørelse etter tvangsfullbyrdelsesloven §55. Det ble lagt ned prinsipal påstand om avvisning av anken fordi de to aktuelle eiendommene nå var solgt på tvangsauksjon og skattekravet var udekket. Gerd Kjus hadde i følge Skedsmo kommunes oppfatning mistet den rettslige interesse i å få utpantningsforretningene rettslig prøvet.
I prosesskrift av 21 mai 1992 anførte Gerd Kjus at det var en saksbehandlingsfeil av namsretten med hensyn til behandling av den nedlagte påstand. Det ble lagt ned subsidiær påstand om opphevelse av namsrettens dom og hjemvisning til ny behandling. Det ble også anført at tvangsauksjonene var begivenheter som var inntruffet etter hovedforhandlingen, og at kravet da i følge av tvistemålsloven §366 annet ledd nr 2 kunne endres slik det var gjort i anken.
Hovedforhandling i lagmannsretten ble holdt den 21 september 1993. Avvisningspørsmålet ble behandlet særskilt. Gerd Kjus la ned slik påstand:
"Prinsipalt.
1. Saken fremmes.
2. Ligningen av Gerd Kjus for 1985 oppheves.
Subsidiært.
3. Nedre Romerike Herredsretts dom av 6. november 1991 oppheves.
I alle tilfeller.
4. Gerd Kjus tilkjennes saksomkostninger fra Skedsmo kommune."
Lagmannsretten avsa 24 september 1993 kjennelse med slik slutning:
"1. Ankesaken avvises.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Gerd Kjus har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at lagmannsretten har tatt feil når den har lagt til grunn at tvangsfullbyrdelsesloven §55 krever at det uttrykkelig fremsettes begjæring om at det i henhold til bestemmelsen kreves dom for det underliggende forhold. Det må være avhengig av det krav med tilhørende påstand som er nedlagt i saken. Den påstand som er inntatt i namsrettens rettsbok må forstås slik at det er lagt ned særskilt påstand om at ligningen for 1985 må oppheves. Hennes daværende prosessfullmektig forklarte for lagmannsretten at den påstand han la ned for namsretten under punkt 1 i påstanden var at ligningen for 1985 oppheves. Kommunens advokat under hovedforhandlingen kreves avhørt ved bevisopptak for å forklare seg om hvilken påstand som ble nedlagt. At det virkelig ble lagt ned en slik påstand styrkes av saksgangen frem til hovedforhandlingen i namsretten. Det kan ha vært rom for misforståelser ved dommerfullmektigens nedtegning av påstanden, og det fremgår ikke av rettsboken at den er lest opp for partene. Prosessfullmektigen medvirket ved skrivingen av anken, og når han uomtvistelig nedlegger påstand om at ligningen skal oppheves, så gjorde han det også under hovedforhandlingen for namsretten.
For det tilfelle at det bare prejudisielt er krevet at ligningen skal prøves av retten, vil avgjørelsen i Rt-1929-299 medføre at hun likevel har adgang til å få prøvet ligningsspørsmålet særskilt for lagmannsretten. Det er heller ingen automatikk i at utpantningsforretningen faller automatisk bort ved gjennomføringen av tvangsauksjonen, jf tvangsfullbyrdelsesloven §176. Fremdeles hviler utpantningsforretningen som en heftelse på en av eiendommene.
Lagmannsretten har tatt feil når den har lagt til grunn at det ikke er en ny omstendighet etter tvistemålsloven §366 annet ledd nr 2 at tvangsauksjonene endte med salg av eiendommene etter hovedforhandlingen i namsretten. Hun hadde intet nødvendig rettslig eller faktisk behov for å nedlegge påstand om særskilt prøvelse av ligningen for namsretten, fordi tvangsauksjonene over de utpantede eiendommer ikke var rettskraftige på det tidspunkt namsretten behandlet saken. Lovbestemmelsen stiller intet krav om at hun burde ha tatt i betraktning at de utpantede eiendommer ville bli solgt.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling for Eidsivating lagmannsrett.
2. Gerd Kjus tilkjennes saksomkostninger fra Skedsmo kommune."
Skedsmo kommune har anført at lagmannsretten har lagt riktig faktum til grunn når den er kommet til at det aktuelle ligningsvedtak ikke var bragt inn til selvstendig avgjørelse under saken for namsretten. Lagmannsretten har anvendt loven riktig når den har kommet til at innbringelse av vedtaket til selvstendig avgjørelse i henhold til tvangsfullbyrdelsesloven §55 i tilfelle måtte ha vært gjort ved uttrykkelig begjæring og ved uttrykkelig påstand om opphevelse av vedtaket. Lagmannsretten har videre anvendt loven riktig når den er kommet til at avgjørelsen i Rt-1929-299 ikke kan lede til at ligningsvedtaket, dersom det bare ble prejudisielt prøvet i namsretten, kan bringes inn til selvstendig avgjørelse først i ankeinstansen. Lagmannsretten har også anvendt loven riktig når den dessuten er kommet til at det forhold at tvangsauksjonene over de to utpantede eiendommer endte med salg etter namsrettens avgjørelse, ikke kan begrunne at ligningsvedtaket, dersom det bare ble prøvet prejudisielt i namsretten, kan bringes inn til prøvelse i ankeinstansen etter tvistemålsloven §366 annet ledd. Når Gerd Kjus ikke lenger er eier av de aktuelle eiendommene, har hennes rettslige interesse i å få prøvet utpantningsforretningenes holdbarhet bortfalt. Kommunens prosessfullmektig for namsretten har på forespørsel opplyst at han ikke har noen erindring av innholdet i den påstanden som ble nedlagt av hennes prosessfullmektig for namsretten.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse, slutningens pkt. 1, stadfestes.
2. Skedsmo kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Utvalget har full kompetanse til å behandle alle sider av kjæremålet, da det dreier seg om en avgjørelse som lagmannsretten har truffet i første instans.
Lagmannsretten har avvist ankesaken ut fra det syn at denne bare gjelder tvangsfullbyrdelsen, og at det ikke lenger foreligger noen rettslig interesse i saken etter at de to eiendommene er solgt ved tvangsauksjon uten at skattekravet er dekket. Lagmannsretten mener at spørsmålet om ligningens gyldighet aldri ble trukket inn for namsretten til selvstendig avgjørelse etter tvangsfullbyrdelsesloven §55, og at forsøket på å utvide ankesaken med et slikt nytt krav ikke er hjemlet i tvistemålsloven §366 annet ledd nr 2. Alt dette bestrides av den kjærende part, Gerd Kjus.
Når det gjelder spørsmålet om ligningens gyldighet, bemerker kjæremålsutvalget at namsrettens dom bare går ut på at kommunen frifinnes. Man må gå til Kjus' påstand for å se hvilket krav den ble frifunnet for. Påstanden fremgår ikke av selve dommen, men av rettsboken. Det står der at retten "må prejudisielt oppheve likninga for 1985". Dette er selvmotsigende, da ligningen ikke skal oppheves når den bare er gjenstand for en prejudisiell prøvelse. Kjus hevder at dommeren misforstod den påstand som ble nedlagt, og at ordet "prejudisielt" ikke skulle vært med. Dette bestrides fra den annen side, der det pekes på at spørsmålet om bruk av tvangsfullbyrdelsesloven §55 til tross for det som var uttalt i kommunens brev av 24 oktober 1991 iallfall ikke var blitt klarlagt tidligere under saken. Uansett hvordan påstanden måtte være å forstå, ser det for kjæremålsutvalget ut som namsretten ikke har ment å foreta mer enn en prejudisiell prøvelse av ligningen, jf innledningsordene i dommen, der det står at retten må "prejudisielt" ta standpunkt til den påplussing på Kjus' inntekt som ligningsmyndighetene gjorde. Frifinnelsesdommen kan på denne bakgrunn etter kjæremålsutvalgets oppfatning ikke tolkes slik at den avgjør spørsmålet om ligningens gyldighet på en bindende måte.
Spørsmålet om namsretten har gjort seg skyldig i en saksbehandlingsfeil ved ikke å ta ligningens gyldighet opp til selvstendig avgjørelse, ble reist av Kjus i prosesskrift av 21 mai 1992, der det ble nedlagt en subsidiær påstand om opphevelse av namsrettens dom. Dette spørsmålet er imidlertid ikke forfulgt videre for lagmannsretten. Om anførselen måtte vært satt ut av betraktning av lagmannsretten som fremsatt for sent, går utvalget ikke inn på.
Det avgjørende blir etter dette om saken kunne utvides med nye krav i ankeerklæringen til lagmannsretten, jf tvistemålsloven §366 annet ledd nr 2. Kjæremålsutvalget er her enig i den begrunnelse som lagmannsretten har gitt for at det ikke var anledning til dette. Man kan ikke se at "ændringen er begrundet i omstændigheter, som er inntrådt eller først blit parten bekjendt efter hovedforhandlingen". Tvert imot hadde Kjus all mulig foranledning til allerede for namsretten å få klarlagt om hun ville innbringe spørsmålet om ligningens gyldighet til selvstendig avgjørelse under saken.
Kjus har endelig påberopt seg at hun av hensyn til forhold som omhandlet i tvangsfullbyrdelsesloven §176 likevel har rettslig interesse i anken, slik at den ikke skulle vært avvist. Paragraf 176 gjelder imidlertid bare auksjonskjøperens muligheter for å få mortifisert eller avlyst heftelser som er falt bort ved stadfestelsen av auksjonen. Man kan ikke se at det her er pekt på forhold av interesse for Kjus som saksøkt ved forfølgningen.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Kjæremålsutvalget finner ikke grunn til å gjøre noen endring i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. For Høyesteretts kjæremålsutvalg pålegges Gerd Kjus å betale saksomkostninger med 1500 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Gerd Kjus til Skedsmo kommune 1500 - ettusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.