HR-1993-1932-S - Rt-1993-1118
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-09-23 |
| Publisert: | HR-1993-01932-S - Rt-1993-1118 (411-93) |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-??? - Høyesterett HR-1993-01932 S. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Skåre, Aasland, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §234, §239, §446, §82, §388, §444, §445 |
Saken gjelder krav om erstatning for innstilt straffeforfølgning.
A ble 2. november 1990 anmeldt av B for seksuelle overgrep mot sistnevntes datter C, som på det tidspunkt var 6 år gammel. A var samboer med C's mor. A ble avhørt to ganger av politiet. Det ble 4. juli 1991 avholdt utenrettslig dommeravhør av C. Saken ble henlagt på grunn av bevisets stilling 9. januar 1992.
Ved brev av 4. april 1992 til Oslo forhørsrett fremmet A krav om kr. 100.000 i oppreisning. Oslo forhørsrett avsa kjennelse 20. januar 1993 med slik slutning:
"Staten v/Justisdepartementet tilpliktes å betale A kr. 10.000 - titusen - i oppreisning."
A og Oslo politikammer påkjærte Oslo forhørsrett kjennelse til Eidsivating lagmansrett som 10. juni 1993 under dissens avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Staten v/Justisdepartementet frifinnes for oppreisningskravet.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Rettens flertall la til grunn at A ikke hadde vært siktet i saken og dermed ikke fylte vilkårene for erstatning.
Mindretallet fant at vilkårene for oppreisning var til stede, og at den passende burde settes til kr. 30.000.- - -
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han gjør gjeldende at det bygger på en uriktig lovanvendelse når lagmannsrettens flertall har funnet at han ikke var å anse som siktet i relasjon til straffeprosessloven §444. Han hevdet det må være tilstrekkelig for å anses som siktet at både og hans prosessfullmektig fikk beskjed fra politiet om at han var siktet. Han slutter seg til forhørsrettens og lagmannsrettens mindretalls begrunnelse.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
"1. Staten v/Justisdepartementet tilpliktes å betale oppreisning avgrenset etter rettens skjønn til kr. 100.000.- - -"
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at saken gjelder et videre kjæremål. Utvalget har likevel full kompetanse. Lagmannsrettens kjennelse ble som nevnt, avsagt 10. juni 1993, med andre ord før 11. juni 1993 da opphevelsen av bestemmelsen i straffeprosessloven §388 nr. 5 trådte i kraft.
Saken gjelder krav om oppreisning ved innstilt straffeforfølgning i medhold av straffeprosessloven §446 jfr. §444. Flere vilkår må være oppfylt for at staten her skal være ansvarlig. Et grunnvilkår er at vedkommende har vært siktet i saken. Lagmannsrettens flertall er kommet til at A ikke har vært erklært siktet av påtalemyndigheten og at det heller ikke er innledet forfølgning mot ham ved retten.
I kjæremålet hevdes det at A må betraktes som siktet fordi både han og hans advokat hadde fått beskjed fra politiet om at han var siktet. Kjæremålsutvalget kan ikke se at denne anførsel kan føre frem. En siktelse må erklæres av kompetent påtalemyndighet. Andre representanter for politiet har ikke hatt myndighet til å erklære A for siktet, jfr. Andenæs: Norsk straffeprosess Bind I side 53. Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsrettens flertall i at det ikke foreligger holdepunkter i saken for at A har vært erklært siktet av påtalemyndigheter. Det er da ikke nødvendig for utvalget å ta stilling til om vedkommende etterforsker eller andre representanter for politiet har betegnet A som siktet.
Spørsmålet blir så om politiets begjæring om foretakelse av utenrettslige dommeravhør av C i medhold av straffeprosessloven §234, jfr. §239, innebærer at det ble innledet forfølgning mot A ved retten, jfr. straffeprosessloven §82.
Kjæremålsutvalget vil først bemerke at begjering om utenrettslig dommeravhør av barn i denne henseende må betraktes som forfølgning ved retten. Dette synes også forutsatt i innstillingen fra Straffeprosesslovkomiteen side 276. Dette innebærer at en begjæring om dommeravhør i denne sammenheng må betraktes på samme måte som en begjæring om rettslig avhør. Det avgjørende blir derfor om begjæringen om dommeravhøret av C kan sies å innebære en forfølgning rettet mot A.
Kjøremålsutvalget er på dette punkt kommet til et annet resultet enn lagmannsrettens flertall. Bakgrunnen for begjæringen om dommeravhøret av kort oppsummeres slik: A ble anmeldt fos seksuelle overgrep mot den 6 år gamle C av pikens far. Han blir avhørt som mistenkt for dette forhold, og det er ingen andre som blir avhørt som mistenkt i saken. Deretter oversendes påtalemyndigheten saken til retten med begjæring om dommeravhør av C. I påtegningsarket vises det, for så vidt gjelder hva piken skal forklare seg om, til sakens dokumenter. Politiet tilbyr i påtegningen også bistand i forbindelse med avviklingen av avhøret.
Under disse omstendigheter kan ikke utvalget se at det er dekkende når en samlet lagmannsrett gir uttrykk for at formålet med avhøret av C først og fremst var å få avklart om det var begått en straffbar handling mot henne, og at det ikke var noe sentralt tema for avhøret hvem aom eventuelt hadde begått den. Utvalget kan vanskelig se det annerledes enn at en sentral grunn for å fremsette begjæringen om dommeravhøret, nettopp har vært å søke avklart om det var noe grunnlag for mistanken mot A. Dette bestyrkes også av den måten dommeravhøret var lagt opp og forløp på. Dommeravhøret ble foretatt av en politietterforsker som begandlet saken, og som påtalemyndigheten hadde stilt til disposisjon for dette formål.
Kjæremålsutvalget finner etter dette at A ved begjæringen om dommeravhøret av C fikk status som siktet etter straffeprosessloven §82.
Etter straffeprosessloven §446 jfr. §444 er det et vilkår for å kunne gjøre krav på oppreisning at siktede ikke har foretatt det forhold han har vært siktet for. Sannsynlighetsovervekt er tilstrekkelig.
Både forhørsretten og lagmannsrettens mindretall er kommet til at A har sannsynliggjort at han ikke har foretatt det forhold han anses å ha vært siktet for. Det bemerkes at lagmannsrettens flertall ikke hadde foranlediget til å ta stilling til spørsmålet.
Kjæremålsutvalget er kommet til samme resultat som forhørsretten og lagmannsrettens mindretall. Utvalget kan også slutte seg til den sakkyndige rapport av 15. desember 1991 fra psykologene D og E som er avgitt i anledneing en barnefordelingssak mellom C's foreldre. Det rettes der sterk kritikk både mot gjennomføringen av dommeravhøret og mot andre forhold i forbindelse med etterforskningen mot A. Deler av rapporten er gjengitt i kjennelsene til de tidligere instanser. I rapporten konkluderer det med at " så langt vår informasjon rekker finner vi det ut fra en vurdering av A's personlighet ganske usannsynlig at han har utført de handlinger C har beskrevet". Påtalemyndigheten har hatt visse innvendinger av mer generell karakter mot denne rapporten. For kjæremåssutvalgets standpunkt i saken er det imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på disse.
Spørsmålet om oppreisning skal tilkjennes avhenger derfor av om "særlige grunner taler for det", jfr. straffeprosessloven §446. Bestemmelsen tar særlig sikte på tilfeller hvor siktede har vært undergitt frihetsberøvelse, men forholdene kan også ellers innebære en så alvorlig påkjenning for siktede at vilkårene for å tilkjenne oppreisning er til stede. Det bemerkes at den strengere norm etter straffeprosessloven §445 ikke får anvendelse i dette tilfellet, jfr. Rt-1991-1529.
Både forhørsretten lagmannsrettens mindretall kom til at særlige grunner taler for at A tilkjennes oppreisning. Kjæremålsutvalget er kommet til samme resultat, og vil i den forbindelse fremheve: A har vært siktet for alvorlige seksuelle overgrep mot sin samboers 6 år gamle datter. Mistanken og den senere siktelse må ha vært en alvorlig påkjenning både for A og hans familie. Utvalget finner å måtte legge til grunn at forholdet er blitt kjent blant A'a familie og naboer. Det tok adskillig tid fra anmeldelsen fra A ble inngitt 2. november 1990, til dommeravhøret ble avholdt 4. juli 1991 til saken ble henlagt 9. januar 1992. Henleggelsen skjedde etter en henvendelse fra A's advokat til politimesteren.
Utvalget finner at oppreisningsbeløpet bør settes til kr. 30.000 i samsvar med standpunkt til lagmannsrettens mindretall.
A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og kjæremålsutvalget med kr. 5.000.
Kjennelsen er enstemmig.- - -