HR-1993-5-B - Rt-1993-20

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1993-01-13
Publisert:	HR-1993-00005-B - Rt-1993-20 (7-93)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Eidsivating lagmannsrett - Høyesterett HR-1993-00005 B, nr 242/1990.
Parter:	Øivind Sjødal (Advokat Knut Ro) mot 1. Raufoss Bygg A/S 2. Raufoss Fargehandel A/S 3. Hans J. Østby 4. Eina Handelssenter 5. Brødrene Stensrud A/S 6. Per Hovrud A/S 7. A/S NEBB (Advokat Arne B Krokeide - til prøve).
Forfatter:	Halvorsen, Sinding-Larsen, Schei, Gussgard, Røstad
Lovhenvisninger:	Aksjeloven (1976) §13-15, §15-1, Konkursloven (1984) §118, Tvistemålsloven (1915) §180, §13-13, §135, §73, Dekningsloven (1984) §2-2

Dommer Halvorsen: Sakens hovedspørsmål for Høyesterett er om enkeltkreditorer etter §15-1 i aksjeloven av 4 juni 1976 nr 59 på egne vegne kan gjøre erstatningsansvar gjeldende mot styrets formann, når denne ved uforsvarlige disposisjoner påfører dem tap ved at aksjeselskapet blir satt ute av stand til å dekke sine forpliktelser, og selskapet/konkursboet ikke gjør ansvar gjeldende. Bestemmelsen lyder:

"Stifter, styremedlem, medlem av bedriftsforsamling eller representantskap samt administrerende direktør plikter å erstatte skade som han under utførelsen av sin oppgave forsettlig eller aktløst volder selskapet, aksjeeier eller andre. Det samme gjelder den som i egenskap av aksjeeier forsettlig eller aktløst medvirker til slik skade."

Tvisten gjelder videre flere andre spørsmål, delvis av subsidiær karakter. Som ny anførsel for Høyesterett er påstått ansvar for styreformannen ut fra en analogisk anvendelse av regelen i aksjeloven §13-15 første ledd annet punktum om ansvar for avviklingsstyre. Første ledd lyder:

"Overfor kreditor som ikke har fått dekning og som heller ikke er tilstrekkelig sikret ved avsetning etter reglene i §13-13 første ledd, svarer aksjeeierne en for alle og alle for en inntil den verdi vedkommende har mottatt som likvidasjonsandel. Likeledes svarer avviklingsstyrets medlemmer en for alle og alle for en, med mindre det godtgjøres at de på alle måter har opptrådt med tilbørlig aktsomhet."

Ankemotpartene har videre nedlagt en ny subsidiær påstand om at den erstatning de krever, skal tilkjennes konkursboet.

Fjordheim Pensjonat A/S ble stiftet på konstituerende generalforsamling 15 november 1984 og anmeldt til registrering ved firmamelding datert 10 desember samme år, undertegnet av Erik Øhren og Robert Lørincz, som var henholdsvis styreformann og styremedlem. Det var oppgitt at selskapet hadde en aksjekapital på kr 50.000,- fordelt med kr 10.000,- på Lørincz og kr 20.000,- på hver av de to øvrige aksjonærer, Erik Øhren og Øivind Sjødal. Sjødal var i firmameldingen oppført som varamann til styret. Det er uklart hvordan og av hvem aksjekapitalen var innbetalt.

Forut for registreringen hadde selskapet - ved skjøte datert 25 oktober 1984 - for en kjøpesum på kr 350.000,- kjøpt eiendommen "Fjordheim", gnr 145 bnr 11 i Vestre Toten, nærmere bestemt Eina. Eiendommen hadde vært anvendt som pensjonat og skulle av selskapet fortsatt brukes som pensjonat. I firmameldingen var selskapets formål angitt å være "Pensjonat og restaurantdrift".

Selskapet som hadde fått opptatt to banklån på henholdsvis kr 420.000,- og kr 100.000,- til kjøp, oppussing og ominnredning av pensjonatet, satte i verk byggearbeider som ble ledet av Sjødal.

I ekstraordinær generalforsamling avholdt 3 mai 1985 ble det valgt nytt styre. Sjødal trådte da inn som ny styreformann, mens Lørincz fortsatt skulle være styremedlem. Melding om dette, undertegnet av Sjødal og Lørincz, ble sendt Handelsregisteret samme dag.

I tidsrommet februar - juni 1985 bestilte Sjødal på selskapets vegne omfattende leveranser av varer og tjenester til Fjordheim Pensjonat.

Pensjonatet ble ved skjøte, undertegnet av Sjødal og tinglyst 27 august 1985, overdratt til et nystiftet selskap, Nye Fjordheim Pensjonat A/S for en salgssum på 2,5 millioner kroner. I stiftelsesprotokollen, som var undertegnet 31 juli 1985 av Lørincz og Sjødal, og anmeldt til Handelsregisteret samme dag, er oppgitt at selskapet ble stiftet på konstituerende generalforsamling 14 juni og at Lørincz ble valgt til enestyre med Sjødal som varamann. Aksjekapitalen ble oppgitt til kr 100.000,- fordelt med kr 60.000,- på Lørincz, kr 10.000,- på Sjødal og kr 30.000,- på Bo-Plan A/S - et selskap jeg senere kommer tilbake til. Aksjekapitalen ble av Lørincz innbetalt 31 juli 1985 til konto i Tromsø Sparebank med sjekk på kr 100.000,-. Dette beløp ble samtidig tatt ut igjen fra kontoen ved at Lørincz hevet en sjekk som var utstedt dagen før.

Etter den oppgitte stiftelsesdato, 14 juni, men før generalforsamlingsprotokollen var underskrevet og melding sendt Handelsregisteret 31 juli, skrev Lørincz på vegne av Nye Fjordheim Pensjonat A/S den 27 juni en søknad til Tromsø Sparebank om et mellomfinansieringslån på 1,4 millioner kroner under henvisning til at Fjordheim Pensjonat på Eina var til salgs for 2,5 millioner kroner, og at Nye Fjordheim Pensjonat A/S anså kjøp av denne eiendommen som et meget interessant prosjekt. Lånesøknaden ble innvilget.

Oppgjør for overdragelse av pensjonatet ble ikke basert på den oppførte salgssum - 2,5 millioner kroner - men på det lånebeløp, fratrukket omkostninger, som Nye Fjordheim Pensjonat A/S hadde fått i Tromsø Sparebank. Netto utgjorde lånebeløpet kr 1.385.250. Advokat Sven Anderssen, Oslo, var engasjert til å forestå oppgjøret. Sjødal var til stede på møtet på advokat Anderssens kontor 27 august 1985 der oppgjøret ble gjennomført. Lånebeløpet ble brukt til å dekke reell, påhvilende pantegjeld med renter på i alt kr 716.374,52. Sjødal fikk på møtet utbetalt kr 100.000. Som ledd i oppgjøret, fikk selskapet Bo-Plan A/S, som jeg tidligere har nevnt, som aksjonær i Nye Fjordheim Pensjonat A/S, innløst en pantobligasjon på kr 400.000. Denne var i tiden mai - juli 1985 undertegnet av Sjødal in blanco, utfylt med dette beløp, men av Øhren senere fullstendig utfylt med BoPlan som panthaver og av ham besørget tinglyst. Sjødal som hadde fått obligasjonen tilsendt fra sorenskriverkontoret, beholdt denne, idet han visste at Bo-Plan ikke hadde noe krav mot Fjordheim Pensjonat A/S. Han leverte obligasjonen fra seg i forbindelse med salget - angivelig for avlesning. Bo-Plan presenterte den imidlertid for advokat Anderssen til innfrielse og mottok således kr 400.000,- hvorav Øhren tiltok seg kr 250.000,- og ga videre kr 150.000,- til en samarbeidspartner. Et beløp på kr 53.000,- ble betalt til styreformannen i BoPlan, Arthur Berg. Etter at dokumentavgift og tinglysingsgebyr, samt oppgjørssalær var dekket, møtte Sjødal opp på advokat Anderssens kontor to dager senere - 29 august - og fikk overlevert restoppgjøret på kr 64.375,48. Det er Sjødals forhold til pantobligasjonen på kr 400.000,- som under sakens gang er gjort til hovedgrunnlaget for mulig ansvar etter aksjeloven §15-1, subsidiært §13-15, sett i lys også av de ytterligere utbetalinger som fant sted på oppgjørsmøtet.

Ni kreditorer som hadde stått for leveranser av varer og tjenester til pensjonatet frem mot juni 1985, begjærte 2 januar 1986 Fjordheim Pensjonat A/S tatt under behandling som konkursbo. Begjæringen ble behandlet i skiftesamling for Toten skifterett 20 januar 1986. Sjødal bekreftet at de opplysninger som var gitt i konkursbegjæringen, var korrekte, at selskapet var oppløst og at eiendommen med alt inventar og tilbehør var solgt. Han opplyste videre at det ikke fantes midler i det tidligere selskapet, og at det ikke kunne stilles betryggende pant eller annen sikkerhet for gjelden. På dette grunnlag trakk konkursrekvirentene konkursbegjæringen tilbake, og retten avsa hevningskjennelse ved skiftesamlingens avslutning.

Syv av de ni kreditorer som hadde stått for konkursbegjæringen, tok 3 april 1986 ut stevning mot Øivind Sjødal for Drammen byrett med krav om betaling for sine leveranser. Kravet var prinsipalt begrunnet med at ledelsen i Fjordheim Pensjonat A/S hadde etablert og ledet selskapet og handlet med den faste eiendom i ren spekulativ hensikt for å skaffe seg en uberettiget vinning. Det ble derfor gjort gjeldende at selskapsformen måtte settes til side og Sjødal holdes personlig ansvarlig for de bestillinger han hadde foretatt i selskapets navn. Subsidiært ble kravet bygget på aksjeloven §15-1.

Kommunekassereren i Vestre Toten fremsatte 14 november 1986 begjæring om at Fjordheim Pensjonat A/S skulle tas under konkursbehandling. Begjæringen var begrunnet i skattekrav, hovedsakelig basert på skjønnsmessig antatt salgsgevinst ved overdragelsen av pensjonatet til Nye Fjordheim Pensjonat A/S. - Selvangivelse var ikke innsendt. - Begjæringen ble tatt til følge, og selskapet ble 25 november 1986 tatt under skifterettens behandling som konkursbo. Det ble holdt tre skiftesamlinger. På siste skiftesamling, 20 februar 1987, meddelte bobestyreren, advokat Arne B Krokeide, at bostyret ville anbefale at behandlingen ble innstilt i medhold av §135 i konkursloven av 8 juni 1984 nr 58, da boet manglet midler til fortsatt behandling. Innberetning fra bostyret ble sendt skifteretten 31 mars 1987, hvoretter bobehandlingen ble innstilt.

Under hovedforhandlingen for Drammen byrett 12 - 13 november 1986 - to uker før konkurs ble åpnet - kom det frem at saksøkte Sjødal på vegne av Fjordheim Pensjonat A/S hadde underskrevet in blanco den pantobligasjon på kr 400.000,- som jeg tidligere har nevnt, og som Bo-Plan fikk utbetalt ved oppgjøret på advokat Anderssens kontor. Byretten fant at saksøkte "i hvert fall opptrådte erstatningsbetingende uaktsomt ved å underskrive pantobligasjonen på kr 400.000,- og skjøtet på Fjordheim uten at han på en tilfredsstillende måte sørget for at kreditorene til Fjordheim Pensjonat A/S fikk dekning." Byretten henviste ikke i sin begrunnelse direkte til aksjeloven §15-1.

Drammen byrett, som for øvrig ikke ble ikke varslet om den mellomliggende konkursåpning, avsa 3 mars 1987 dom med denne domsslutning:

"1. Innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne dom betaler Øivind Sjødal til

1. Raufoss Bygg A/S kr 68.023,55 - sekstiåttetusenogtjuetre 55/100 - med tillegg av 15 - femten - % årlig rente av kr 59.859,95 - femtinitusenåttehundreogfemtini 95/100 fra 20. november 1985 til betaling skjer,

2. Raufoss Fargehandel A/S kr 7.074,70 - syvtusenogsyttifire 70/100 - med tillegg av 15 - femten - % årlig rente av kr 5.700,- - femtusensjuhundre - fra 18. november 1985 til betaling skjer,

3. Hans J. Østby kr 10.501,75 - titusenfemhundreogen 75/100 - med tillegg av 15 - femten - % årlig rente av kr 8.950, - åttetusennihundreogfemti 0/100 - fra 18. november 1985 til betaling skjer.

4. Eina Handelssenter v/Arne M. Lunde kr 15.195,90 - femtentusenetthundreognittifem 90/100 - med tillegg av 15 - femten - % årlig rente av kr 12.950,- - tolvtusennihundreogfemti 0/100 - fra 18. november 1985 til betaling skjer,

5. Brødrene Stensrud A/S kr 18724,10 - attentusensyvhundreogtjuefire 10/100 med tillegg av 15 - femten - % årlig rente av kr 16.400,- - sekstentusenfirehundre 0/100 - fra 18. november 1985 til betaling skjer,

6. Per Hovrud AS kr 21.030,80 - tjueentusenogtredve 80/100 - med tillegg av 15 - femten - % årlig rente av kr 17.500 - syttentusenfemhundre 0/100 - fra 18. november 1985 til betaling skjer,

7. A/S NEBB kr 102479,- - etthundreogtotusenfirehundreogsyttini 0/100 - med tillegg av 15 - femten - % årlig rente av kr 91.586,50 - nittientusenfemhundreogåttiseks 50/100 - fra 18. november 1985 til betaling skjer.

2. Innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne dom betaler Øivind Sjødal til saksøkerne v/advokat Arne B. Krokeide kr 2.350,- - totusentrehundreogfemti 0/100 - i saksomkostninger for Toten skifterett.

3. Innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne dom betaler Øivind Sjødal til saksøkerne v/advokat Arne B. Krokeide kr 20.000,80 - tjuetusen 80/100 - i saksomkostninger."

Øivind Sjødal påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett som 30 mars 1990 avsa dom med slik domsslutning:

"1. Byrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Øivind Sjødal til ankemotpartene v/advokat Arne B. Krokeiede 19.873,- - nittentusenåttehundreogsyttitre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom."

Dommen ble avsagt under dissens. Flertallet fant at Sjødal hadde handlet uaktsomt som styreformann, begrunnet i de samme forhold som byretten hadde lagt vekt på, men knyttet ansvarsgrunnlaget uttrykkelig til aksjeloven §15-1. Mindretallet fant at ansvar etter aksjeloven §15-1 bare kan gjøres gjeldende av selskapet eller dets konkursbo.

Når det gjelder saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for de tidligere instanser, viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Øivind Sjødal har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Den ankende part og fire vitner har avgitt forklaring ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Ett av vitnene har tidligere ikke avgitt forklaring.

Øivind Sjødals anførsler kan sammenfattes slik:

Saken gjelder for Høyesterett bare beløpet på kr 400.000,- som vedrører pantobligasjonen Sjødal undertegnet, og som senere ble utbetalt til Bo-Plan A/S. Andre beløp som uberettiget måtte være utbetalt, kan da ikke tas i betraktning ved vurderingen av om de syv kreditorer har lidt noe tap og hvor stort dette tapet eventuelt er.

Sjødal opptrådte ikke uaktsomt da han underskrev pantobligasjonen uten å utfylle panthaverens navn og overlot obligasjonen til Øhren. På dette tidspunktet hadde han ut fra sitt kjennskap til Øhren, all grunn til å stole på ham. Øhren ordnet med finansene og oppga at han trengte obligasjonen til nødvendig refinansiering av selskapet. Like lite som det ville ha vært uaktsomt under disse forhold å gi Øhren fullmakt til å handle for selskapet i denne forbindelse, var det uaktsomt å overlate ham obligasjonen uten kreditors navn utfylt.

Når det gjelder oppgjøret på advokat Anderssens kontor, stolte Sjødal på det inntrykk han fikk av at obligasjonen bare skulle slettes. At han her ble lurt av Øhren, kan ikke tilregnes ham som uaktsomhet.

Selv om Sjødal skulle ha utvist uaktsomhet, slik at ansvar kan gjøres gjeldende mot ham etter aksjeloven §15-1, tilkommer kravet selskapet/dets konkursbo, idet det er selskapsformuen som da er blitt redusert. De særkrav som saksøkerne opprinnelig gjorde gjeldende - begrunnet med at Sjødal hadde lurt dem på bestillingstidspunktet - er ikke opprettholdt for Høyesterett.

Forut for konkurs eksisterer innehaveren av kravet - selskapet - og kreditorene kan da ikke gjøre dette krav gjeldende. Under konkursen følger det av dekningsloven §2-2 at kravet tilhører boet. Her kan enkeltkreditorer bare gjøre kravet gjeldende på boets vegne etter konkursloven §118 dersom et flertall av kreditorene beslutter at boet ikke skal aksjonere. Etter at konkursbehandlingen er avsluttet, kan enkeltkreditorer i høyden gjøre selskapskravet gjeldende på vegne av boet dersom de har den nødvendige rettslige interesse, jf uttalelse i Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1987-1569.

Den subsidiære anførsel om at ansvar kan gjøres gjeldende etter aksjeloven §13-15 første ledd annet punktum kan ikke føre frem allerede av den grunn at det ikke er foretatt en oppløsning eller avvikling etter loven regler og ikke valgt noe avviklingsstyre. Dessuten gjelder bestemmelsen bare for solvente selskaper. Regelen kan ikke anvendes analogisk.

Søksmålet kan heller ikke føre frem da kreditorene ikke er blitt påført noe tap ved Sjødals disposisjoner. De prioriterte skattekrav ville ha lagt beslag på hele selskapsformuen. Under enhver omstendighet er det kreditorene som gjør erstatningsansvar gjeldende, som har bevisbyrden for at det ville ha vært mulig å få redusert eller frafalt de prioriterte krav, slik at noe ble igjen til de uprioriterte fordringer.

Sjødal har endelig gjort gjeldende prosessuelle innsigelser som jeg ikke finner grunn til å referere, idet de ikke får betydning for avgjørelsen av saken.

Øivind Sjødal, som har hatt fri sakførsel for Høyesterett, har nedlagt slik påstand:

"1. Øivind Sjødal frifinnes.

2. Raufoss Bygg A/S, Raufoss Fargehandel A/S, Hans J. Østby, Eina Handelssenter v/Arne M. Lunde, Brødrene Stensrud A/S, Per Hovrud A/S og A/S NEBB dømmes in solidum til å betale saksomkostninger til: - Øivind Sjødal for Byretten og Lagmannsretten og - til det offentlige for Høyesterett."

Raufoss Bygg A/S, Raufoss Fargehandel A/S, Hans J. Østby, Eina Handelssenter, Brødrene Stensrud A/S, Per Hovrud A/S og A/S NEBB har henholdt seg til lagmannsrettens dom og har vist til og nærmere utdypet og supplert den begrunnelse flertallet har gitt.

De har gått nærmere inn på spørsmålet om det tap de er blitt påført ved Sjødals disposisjoner - et spørsmål som ikke hadde vært omprosedert for lagmannsretten. De hevder at de ville ha oppnådd full dekning for sine krav, idet det neppe kan være tvil om at skjønnsligningen av gevinsten ved salget av pensjonateiendommen ville ha blitt omgjort når det rette forhold kom frem i lyset. For øvrig gjør de gjeldende at bevistvil her i tilfelle må gå ut over Sjødal. I tillegg har de - som jeg innledningsvis nevnte - som ny anførsel for Høyesterett gjort gjeldende ansvar etter aksjeloven §13-15 første ledd annet punktum og også nedlagt en ny subsidiær påstand for Høyesterett.

Raufoss Bygg A/S, Raufoss Fargehandel A/S, Hans J. Østby, Eina Handelssenter, Brødrene Stensrud A/S, Per Hovrud A/S og A/S NEBB har nedlagt slik påstand:

"Prinsipalt:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Den ankende part tilpliktes å erstatte ankemotpartenes saksomkostninger for Høyesterett.

Subsidiært:

1. Den ankende part tilpliktes å betale Fjordheim Pensjonat A/S' konkursbo v/bobestyreren kr 243.029,80 med tillegg av 15 % årlig rente av kr 212.946,45 fra den 18. november 1985 til betaling skjer.

2. Den ankende part tilpliktes å erstatte ankemotpartenes saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett."

Jeg er kommet til at anken bør forkastes.

På bakgrunn av prosedyren og fordi det dreier seg om spørsmål av prinsipiell interesse, finner jeg grunn til å ta opp rettsspørsmål i noe større utstrekning enn det som er nødvendig for å begrunne resultatet.

Ankemotpartene bygger sitt krav mot Sjødal på at han forsettlig eller uaktsomt har redusert selskapets aktiva slik at selskapet er blitt insolvent og dermed ute av stand til å dekke sine kreditorer, herunder ankemotpartene. Det bygges ikke på at de har erstatningsgrunnlag ut over dette. Det dreier seg således ikke om særkrav som enkeltkreditorer gjør gjeldende fordi styreformannens erstatningsbetingende handlinger har vært rettet direkte mot dem.

Det klare utgangspunkt er at det er selskapet, ikke styret, som er ansvarlig overfor kreditorene. Dersom et styremedlem ved uaktsomt forhold reduserer selskapets formue, vil selskapet etter aksjeloven §15-1 kunne fremme erstatningskrav mot ham. I den utstrekning selskapet gjør dette, vil forholdet bli rettet opp så langt det er mulig, og det vil ikke være grunnlag for krav fra en kreditor mot vedkommende styremedlem.

Spørsmål om krav fra en kreditor kan først oppstå dersom selskapet ikke reiser krav etter §15-1 og under forutsetning av at selskapet er insolvent. Er selskapet ikke insolvent, kan dekning søkes i selskapets midler, og noe tap for kreditorene er ikke oppstått. Men er selskapet insolvent, bør det regulært åpnes konkurs, og da vil konkursboet tre inn i selskapets rett etter §15-1, og kreditorene vil etter konkursloven §118, som jeg kommer tilbake til, kunne sørge for at søksmål blir reist.

Et søksmål fra enkeltkreditorene isteden for konkursåpning vil være rettsteknisk uheldig. Vedkommende kreditor eller kreditorer kan ikke kreve styremedlemmer for mer enn sitt tap, og beregningen av dette tap vil kreve en full oversikt over selskapets aktiva og passiva. Retten vil prejudisuelt måtte foreta vurderinger som ellers hører hjemme under en konkursbehandling.

Jeg tilføyer at kreditorenes ansvar for konkursomkostningene nå er begrenset ved bestemmelsen i konkursloven §73.

Jeg finner etter dette at en kreditor ikke bør kunne reise erstatningssøksmål etter aksjeloven §15-1 mot et styremedlem i et insolvent aksjeselskap.

Slås selskapet konkurs, må kravet mot styremedlemmet forfølges i samsvar med konkursloven §118. Etter denne bestemmelsen kan et mindretall blant kreditorene reise sak på boets vegne dersom boet ikke reiser sak. Noen søksmålsadgang ut over dette er det ikke rom for.

Hvis boet utloddes eller innstilles uten at kravet er reist, følger det av kjennelsen i Rt-1987-1569 at kreditorene, hvis de har rettslig interesse i det, kan reise søksmål til fordel for kreditorfellesskapet. Noe grunnlag for søksmål ut over dette er det etter mitt syn ikke. Jeg kan ikke se at det er særlig behov for søksmål om enkeltkreditorers krav. Jeg peker også på at når bobehandlingen - som i det foreliggende tilfelle - er avsluttet uten utlodning, kan de praktiske problemer være omtrent de samme som når konkurs ikke har vært åpnet.

Ankemotpartene bygger subsidiært på aksjeloven §13-15 som gir kreditorene adgang til å rette krav direkte mot aksjonærer og styremedlemmer. Bestemmelsen gjelder imidlertid bare hvor det er truffet generalforsamlingsvedtak om oppløsning av selskapet og valgt et avviklingsstyre, noe som ikke er tilfelle her. Etter mitt syn kan bestemmelsen ikke uten videre anvendes analogisk på selskapets styre i tilfeller hvor driften av et selskap avvikles uten vedtak om oppløsning og valg av avviklingsstyre.

Jeg finner således at det krav ankemotpartene har reist, ikke kan baseres på aksjeloven §15-1 eller på §13-15.

Når jeg likevel er kommet til at anken ikke bør tas til følge, bygger jeg på en totalvurdering av saksforholdet, herunder handlemåten til de personer som sto bak selskapet, og på kreditorenes rett til å få dekket sine krav før selskapsmidler tas ut av aksjonærene.

Selv om det legges til grunn, slik skifteretten har gjort i forbindelse med konkursåpningen, at de formelle vilkår for å anse Fjordheim Pensjonat A/S som et aksjeselskap har vært til stede, har de som sto bak selskapet i liten grad hatt sans for det de anså som "papirarbeid".

Regnskapsførselen ble ivaretatt av et regnskapsbyrå, som imidlertid bare den første tid fikk oversendt bilag som kunne gi grunnlag for en forsvarlig regnskapsførsel. Regnskapsbyrået foretok en oppstilling pr 30 juni 1985, men tok meget klare forbehold.

For å få en gunstigere "finansiering" ble det innen den samme personkrets opprettet et nytt aksjeselskap, Nye Fjordheim Pensjonat A/S, som kjøpte pensjonateiendommen med inventar for 2,5 millioner kroner. På basis av denne kjøpsavtalen og en takst på 2,2 millioner kroner oppnådde Nye Fjordheim Pensjonat A/S et pantelån på 1,4 millioner kroner i Tromsø Sparebank. Dette beløp ble overført til Fjordheim Pensjonat A/S. Det må ha vært klart for deltagerne at taksten på 2,2 millioner var helt urealistisk og at Fjordheim Pensjonat A/S ikke kunne regne med å få inn restkjøpesummen. Jeg innskyter i denne forbindelse at det synes å være gjort forberedelse til tapping av også Nye Fjordheim Pensjonat A/S, idet selskapet hadde utstedt en pantobligasjon på kr 500.000,- til Sjødal. Obligasjonen var tinglyst og påtegnet transport til Tromsø Sparebank.

Lånet fra Tromsø Sparebank ble utbetalt gjennom advokat som innesto for oppgjør av panteheftelsene. De reelle panteheftelser, som måtte innfris før noe kunne betales videre til selskapets representanter, utgjorde kr 716.324,52.

Fordelingen av det beløp som var overført fra banken, fant sted på advokatens kontor i et møte 27 august 1985 der Sjødal og Øhren var til stede. Her ble også obligasjonen til Bo-Plan dekket fullt ut og beløpet utbetalt til Øhren, skjønt Sjødal var klar over at obligasjonen ikke dekket noe mellomværende. Styreformannen i Bo-Plan, som hadde kvittert obligasjonen til avlysning, fikk utbetalt kr 53.000,- uten at det foreligger opplysninger om hvorfor han skulle ha dette beløpet. Et beløp på kr 50.500,- ble anvendt til dekning av utgifter ved overføring av eiendommen til Nye Fjordheim Pensjonat A/S, uten at det foreligger noe om hvilket selskap som etter salgsavtalen skulle dekke disse omkostningene. Sjødal fikk i møtet utbetalt kr 100.000, og 2 dager etter kr 64.375,48, som var restbeløpet etter at de øvrige poster var dekket. Både for de kr 100.000,- og for de vel kr 64.000,- er Sjødal personlig angitt som mottaker. Han har ikke sannsynliggjort at midlene er anvendt til selskapsformål.

Jeg finner at det må legges til grunn at de som sto bak selskapet, sørget for å få utbetalt til seg selv istedenfor til selskapet det som kom inn ved realisasjon av selskapets aktiva.

Sjødal, som hadde inngått avtalene med de syv kreditorer det her gjelder, har vært klar over at de ikke var dekket. Kreditorene skulle ha vært dekket før noe ble utbetalt til dem som sto bak selskapet. Sjødals forhold, både hans medvirkning til at beløp ble utbetalt til andre og disponeringen av de midler han sørget for å få utbetalt til seg, representerte et klart og forsettlig rettsbrudd i forhold til kreditorene. Jeg finner det klart at han må anses direkte ansvarlig for kreditorenes tap, eventuelt sammen med Øhren som også deltok i "oppgjørsmøtet".

Da ankemotpartene sammen med to andre kreditorer senere begjærte selskapet konkurs, anførte Sjødal at selskapet var avviklet, og konkursbegjæringen ble deretter frafalt.

Jeg finner at det under de foreliggende omstendigheter måtte være adgang til å rette krav direkte mot Sjødal om betaling av det beløp de skulle ha hatt utbetalt ved oppgjør i august 1985, og til å fremme saken uansett mellomspillet med konkursbehandling av selskapets bo.

Sjødal har anført at det ikke ville ha vært full dekning til alle kreditorer. Til dette vil jeg først bemerke at slik forholdene ligger an, må det være Sjødals sak å godtgjøre dette. Det har han ikke gjort. Jeg nevner at det skattekrav på ca kr 815.000,- som Sjødal hevder måtte dekkes før det kunne utbetales noe til uprioriterte kreditorer, gjelder skatteåret 1985. Kravet forelå således ikke i august 1985. Med forsvarlig regnskapsførsel og selvangivelse, ville det neppe vært grunnlag for noe skattekrav i denne størrelsesorden. Siden midlene etter salget av den faste eiendom ikke gikk inn i selskapet, kan Sjødal for øvrig vanskelig påberope seg at de ble holdt tilbake til dekning av mulige skattekrav.

Lagmannsrettens dom må etter dette stadfestes, idet jeg også er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.

Anken har ikke ført frem, og den ankende part bør etter min mening ilegges saksomkostninger for Høyesterett i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Det er fremlagt omkostningsoppgave. Saksomkostningene for Høyesterett settes til kr 43.805,- hvorav kr 5.805,- er utlegg.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Øivind Sjødal til Raufoss Bygg A/S, Raufoss Fargehandel A/S, Hans J. Østby, Eina Handelssenter, Brødrene Stensrud A/S, Per Hovrud A/S og A/S NEBB i fellesskap 43.805 - førtitretusenåttehundreogfem - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.