HR-1994-107-B - Rt-1994-1049
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-09-02 |
| Publisert: | HR-1994-00107-B - Rt-1994-1049 (333-94) |
| Stikkord: | Promillekjøring, Gjentagelse, Straffutmåling |
| Sammendrag: | Dissens: 4-1 |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-00107 B, snr 75/1994. |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: førstestatsadvokat Anstein Gjengedal) mot A (Forsvarer: advokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Coward, Tjomsland, Skåre, Gjølstad, Dissens: Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §22, Straffeloven (1902) §63, Fengselsloven (1958), §24, §31 |
Nordfjord forhørsrett avsa 27 juli 1993 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1965, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31, første, annet og tredje ledd, jfr. §22 første ledd og §24 første ledd, sammenholdt med straffeloven §63, annet ledd, til en straff av fengsel i 120 - etthundreogtjue - dager.
2. A dømmes desuten til å betale en ubetinget bot til statskassen, stor kr 12000,00 - kronertolvtusen 00/100, subsidiært 15 - femten - dager fengsel."
Saksforholdet og den domfeltes personlige forhold fremgår av forhørsrettens dom.
Den domfelte har anket over straffutmålingen. Han mener det er grunnlag for en betinget reaksjon med særvilkår om at han skal gjennomgå et såkalt promilleprogram. Han viser til at promilleprogram/tilsynsprogram for promilledømte med alkoholproblemer er en alternativ straffereaksjon som et offentlig oppnevnt utvalg - Friomsorgsutvalget - har foreslått satt i verk som en forsøksordning flere steder i landet.
Jeg er kommet til at anken må forkastes.
Dommen gjelder fjerde gangs promillekjøring. Promillen ble ca fire timer etter kjøringen målt til 1,33, og må ha vært klart over 1,5 ved kjøringen. Kjøringen skjedde uten førerkort, og førte til et trafikkuhell med personskade på den domfelte selv og store materielle skader. Etter ordlyden i vegtrafikkloven §31 tredje ledd, forarbeidene til bestemmelsen og Høyesteretts praksis vil dette i utgangspunktet klart føre til ubetinget fengselsstraff. Det som er spørsmålet i saken, er forholdet til promilleprogrammet.
I en kjennelse inntatt i Rt-1992-847 avviste Høyesterett å gi betinget dom på grunnlag av det såkalte "Promilleprosjektet" i Sør-Trøndelag. Det ble blant annet vist til at prosjektet var lokalt og ikke hadde vært forelagt overordnet påtalemyndighet.
Friomsorgsutvalgets utredning, som den domfelte har vist til, er avgitt i januar 1993, altså etter den nevnte kjennelsen. I utredningen - NOU 1993:32 Nytt fundament for friomsorgen - går utvalget inn for at det blir satt i verk en forsøksordning med promilleprogram for promilledømte. Forsøksordningen innebærer blant annet at promillekjørere med alvorlige alkoholproblemer skal kunne få dom på betinget fengsel med særvilkår om promilleprogram under tilsyn av Kriminalomsorg i frihet. Det er opplyst under saken at en prøveordning er satt i verk i Nordland og Sør-Trøndelag fylker. Noen sak om straffutmålingen i forbindelse med den organiserte prøveordningen har ennå ikke vært brakt inn for Høyesterett.
Et første spørsmål som kan reises, er derfor om det i tilfeller som går inn under en organisert prøveordning, er adgang til å gi betinget dom med promilleprogram til promillekjørere som har alvorligere alkoholproblemer, men som normalt ville fått ubetinget fengselsstraff.
Behandlingen av promillekjørere med alvorlige alkoholproblemer ble berørt i forarbeidene til omleggingen av straffereaksjonene i 1988. Justisdepartementet ga i proposisjonen uttrykk for at fengselsmyndighetene ville intensivere samarbeidet med helse- og sosialmyndighetene om behandlingen, men at det ikke ville være tale om å behandle promillekjørere med alkoholproblemer mildere enn andre når det gjelder selve straffereaksjonene (Ot.prp.nr.65 for 1987-88 side 30). Justiskomiteen i Stortinget uttalte på sin side (Innst.O.nr.96 (1987-88) side 10):
"Komiteen har merket seg og ser positivt på at fengselsmyndighetene vil søke å intensivere samarbeidet med helse- og sosialmyndighetene om behandling av promillekjørere med alvorlige alkoholproblemer. Komiteen vil peke på at behandling i denne sammenheng ikke må legges opp på en måte som svekker straffereaksjonene.
Komiteen vil for øvrig vise til at behandlingsopplegg etter gjeldende lovgivning kan settes som særskilt vilkår for å gi en betinget dom. Ved ubetinget dom gir fengselsloven hjemmel for å gjennomføre soning i behandlingsinstitusjon. Komiteen mener det er riktig å opprettholde muligheten for disse løsninger."
Det er ikke åpenbart ut fra disse uttalelsene hvordan komiteen ville stille seg til den foreliggende forsøksordning med utvidet bruk av betinget dom i forbindelse med et promilleprogram. Det ville imidlertid utvilsomt vært en fordel om en slik utvidet bruk av betinget dom var forankret i et eget lovvedtak. Det kan hevdes at dette gjelder desto mer ettersom det reiser et rettslikhetsproblem dersom domfelte bare i noen geografiske distrikter vil få en slik mulighet.
På den annen side kan det vises til at reaksjonen samfunnstjeneste opprinnelig ble praktisert som en forsøksordning i noen distrikter, der man brukte betinget fengselsstraff som den formelle strafferettslige sanksjon. Først i 1991 ble samfunnstjeneste innført som en egen straff i loven.
I denne saken finner jeg det imidlertid ikke nødvendig å ta stilling til om man, innenfor den rammen som betinget dom gir, kan gjøre forsøk med betinget dom med promilleprogram for promillekjørere som normalt skulle fått ubetinget fengselsstraff. Hvis slike forsøk skal godtas, må begrunnelsen ligge i formålet - at man gjennom forsøkene på lengre sikt vil arbeide seg fram til de mest effektive reaksjoner for å forhindre ny promillekjøring. Det må i tilfelle være dette mer langsiktige formålet som kan gjøre at man godtar både et tvilsomt forhold til lovtekst, lovforarbeider og rettspraksis, og det geografiske rettslikhetsproblemet som jeg tidligere har nevnt. Men skal et slikt formål kunne oppnås, må det i alle fall kreves at det er tale om systematisk organiserte forsøk, med gjennomtenkt utvelgelse av deltakerne i programmet, organisert oppfølgning og kontroll, og etterfølgende vurdering av de samlete resultatene.
I Hordaland, der den domfelte bor, er noen forsøksordning ikke etablert. Det behandlingsopplegget som er skissert for ham, går dermed ikke inn i noen generell ordning. Den domfelte skiller seg ikke ut fra en rekke andre promilledømte med alvorlige alkoholproblemer. Jeg ser etter dette ikke grunnlag for i hans tilfelle å fravike praksis med ubetinget fengselsstraff ved gjentatt promillekjøring. Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes. Dommer Tjomsland: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommer Skåre: Likeså.
Dommer Gjølstad: Likeså.
Dommer Holmøy: Jeg er enig i resultatet som jeg for min del ikke finner tvilsomt. En overgang til betinget dom på særvilkår om såkalt promilleprogram overfor promillekjørere med alkoholproblemer - i praksis vil det ofte gjelde saker med gjentatt promillekjøring og høy promille - krever etter min mening lovendring. Det gjelder selv om en slik ordning gjennomføres som et organisert forsøksprogram.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne kjennelse:
Anken forkastes.