HR-1994-138-A - Rt-1994-1552
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-12-06 |
| Publisert: | HR-1994-00138-A - Rt-1994-1552 (502-94) |
| Stikkord: | Voldtekt, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating Lagmannsrett LG-1994-00425, Høyesterett HR-1994-00138 A. |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: Førstestatsadvokat Siri Frigaard) mot A (Forsvarer: Advokat Atle Helljesen). |
| Forfatter: | Coward, Schei, kst dommer Nygaard Haug, Bugge, Sinding-Larsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §192, §3, §62 |
Gulating lagmannsrett avsa 8 juni 1994 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1942, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §192 første ledd, 1. straffalternativ, jfr. straffeloven §62, til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 6 - seks - måneder hvorfra går 1 - en - dag for utholdt varetekt.
2. Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse betaler A kr 30000,- - kronertrettitusen - til hver av de fornærmede, således: a) B, - - - - X, og b) C, - - - - Y."
Saksforholdet og den domfeltes personlige forhold fremgår av lagmannsrettens domsgrunner. Den domfelte har anket over straffutmålingen med påstand om at straffen settes ned, mens påtalemyndigheten har anket til skjerping av straffen. I påtalemyndighetens ankeerklæring heter det at en straff av fengsel i to år anses passende, og dette var også aktors påstand for lagmannsretten. Aktor for Høyesterett har imidlertid lagt ned påstand om fengsel i tre år, og i en bredt opplagt prosedyre begrunnet dette med at straffenivået i voldtektssaker etter påtalemyndighetens mening generelt er for lavt, og at Høyesterett nå bør gå til en skjerpelse.
Jeg er kommet til at påtalemyndighetens anke delvis må tas til følge, ved at straffen settes til fengsel i to år.
Jeg ser først på anførselen om at straffenivået generelt bør heves i voldtektssaker. Aktor har begrunnet dette nærmere blant annet med en sammenligning med straffenivået for andre forbrytelsestyper, særlig post- og bankran, og med at voldtekt bør sees som et økende samfunnsproblem.
Det er utvilsomt at ikke bare lovgiveren, men også Høyesterett, har en oppgave når det gjelder å sikre at straffenivåene for forskjellige lovbruddstyper er avpasset til hverandre, og står i et rimelig forhold til blant annet skadevirkningene ved de straffbare handlinger det gjelder. Men hensynet til forutseelighet - jf prinsippet i straffeloven §3 - taler for at domstolene er varsomme med å endre straffenivået i store sprang. Det bør normalt bare være tale om at straffenivået jevnlig tilpasses samfunnsforholdene til enhver tid. Man må også ta i betraktning at både ulike begrunnelser for straffen og ulike tradisjoner har vært med å fastlegge straffenivået ved forskjellige typer av lovbrudd.
Når det spesielt gjelder voldtekt, har aktor, med bakgrunn i kriminalstatistikken, betegnet dette som et økende samfunnsproblem. Jeg finner det vanskelig å ta stilling til om antallet voldtekter har vært økende; - voldtekt er en lovbruddstype der man må regne med store mørketall, og der det er grunn til å håpe at mørketallene er blitt redusert over tid. Kriminalstatistikken belyser ikke i noe fall den tallmessige utviklingen for ulike former for voldtekt - rene overfallsvoldtekter fra fremmede, voldtekter etter restaurantbesøk, voldtekter i samlivsforhold eller ekteskap, osv. For meg er det imidlertid ikke avgjørende om det problem som voldtektsforbrytelsene utgjør, er økende eller ikke. I alle fall dreier det seg om en forbrytelse som i mange tilfeller er helt spesielt krenkende for offeret i den enkelte sak, og som kan ha store og langvarige psykiske skadevirkninger. Frykten for voldtekt legger også store begrensninger på mange kvinners opplevelse av frihet til å bevege seg ute alene. De verdiene som blir krenket spesielt ved enkelte former for voldtekt, bør ha et sterkt vern i vår straffelovgivning. Ut fra rettferdstanker - tanker om forholdsmessighet mellom skadevirkninger og straff for ulike lovbruddstyper - mener jeg det kan være grunn til å høyne straffenivået for noen typer av voldtektssaker. Men jeg vil understreke at voldtektssaker er ytterst forskjellige, og at hver sak må vurderes for seg.
Jeg går så over til den konkrete saken. Den gjelder to voldtekter, begått mot to forskjellige unge kvinner med et par ukers mellomrom i juli og august 1993. Fremgangsmåten var i hovedtrekk den samme i begge tilfellene: Den domfelte kjørte omkring i bil sent på kvelden på steder der han kunne vente å finne unge kvinner alene. I begge tilfellene tilbød han kvinnen skyss, og gav uttrykk for at han selv skulle i samme retning som hun oppgav. Etter hvert kjørte han til et avsidesliggende sted og stoppet bilen. Han la seg over kvinnen og holdt henne fast, trakk ned klærne hennes og stakk flere ganger fingrene inn i hennes vagina. Dette skjedde til tross for aktiv motstand fra kvinnen, både fysisk og verbalt. Lagmannsretten har i sine straffutmålingspremisser lagt til grunn at han på forhånd hadde "... ordnet bilens låser på passasjersiden slik at det ville være vanskelig - nærmest umulig - å få opp dørene fra innsiden". Kvinnen klarte likevel i begge tilfellene etter hvert å komme seg bort. Begge kvinnene har forklart at de fryktet for sitt liv. -
Selv om det synes å gjelde ressurssterke kvinner med et godt nettverk rundt seg, har de hatt psykiske plager en tid etterpå, og har i noen grad opplevd at de av frykt for liknende hendelser har måttet endre sin livsførsel.
Det dreier seg her ikke om voldtekt til samleie, og det har ikke vært brukt spesielt grov vold. De skjerpende momentene ved den strafferettslige bedømmelsen er først og fremst at det gjelder to voldtekter, at de var planlagt og forberedt på forhånd, og at de har vært meget skremmende for ofrene. - Den domfelte har hatt personlige problemer, blant annet av psykisk art. Han er ikke tidligere straffet. Jeg kan imidlertid vanskelig se at disse momentene kan tillegges noen vekt av betydning i en sak som her. Jeg finner det klart at det ikke kan argumenteres med i formildende retning at ofrene opptrådte uforsiktig, slik det muligens er en antydning om i lagmannsrettens dom. - Jeg er etter dette kommet til at straffen bør settes til fengsel i to år.
Jeg stemmer for slik dom:
I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 2 - to - år.