HR-1995-759-K - Rt-1995-2018
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-12-21 |
| Publisert: | HR-1995-00759-K - Rt-1995-2018 (641-95) |
| Stikkord: | Arbeidsrett, Tillitsvalgtes rettsstilling, Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating Lagmannsrett LG-1995-01082 - Høyesterett HR-1995-00759 K, jnr 406/1995 |
| Parter: | Oljearbeidernes Fellessammenslutning (advokat Th Furustøl) mot Eivind Lønningen (advokat Thomas Smedsvig) |
| Forfatter: | Holmøy, Bugge, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Arbeidsmiljøloven (1977), Tvistemålsloven (1915) §404 |
Saken gjelder spørsmålet om et sivilt søksmål skal behandles etter de særlige regler i arbeidsmiljøloven.
Eivind Lønningen var valgt til leder på heltid i Oljearbeidernes Fellessammenslutning - heretter forkortet OFS - for perioden mars 1994 til mars 1996. Han måtte fratre etter et mistillitsforslag vedtatt på ekstraordinær kongress 14 juni 1995. Lønningen reiste sak for Stavanger byrett som lokal arbeidsrett med krav om at oppsigelsen av ham ble kjent ugyldig, og at han ble tilkjent erstatning. I stevningen var også inntatt begjæring om midlertidig forføyning med påstand om gjeninntagelse i ansettelsesforhold, og betaling av lønn og andre økonomiske ytelser. I tilsvaret påstod OFS prinsipalt hovedsaken avvist med den begrunnelse at Lønningen ikke hadde hatt et ansettelsesforhold i arbeidsmiljøloven forstand.
Stavanger byrett avsa 11 september 1995 kjennelse med slik slutning:
"1. Stavanger byretts sak 715/95 A avvises for behandling etter arbeidsmiljøloven prosessuelle regler.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Kjennelsen ble påkjært til Gulating lagmannsrett som 24 oktober 1995 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Saken fremmes for Stavanger byrett til behandling etter arbeidsmiljøloven prosessregler.
2. Saksomkostningsavgjørelsen utstår til den dom eller kjennelse som avslutter hovedsaken."
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av de tidligere kjennelser.
Gulating lagmannsretts kjennelse er av OFS påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Det gjøres gjeldende at lagmannsretten har tolket arbeidsmiljøloven §61 nr 1 feil når den har kommet til at arbeidsmiljøloven prosessregler kommer til anvendelse i denne sak. Lagmannsretten har således tatt feil når den synes å legge til grunn at Lønningens pretensjon om at det foreligger et ansettelsesforhold, er tilstrekkelig til at saken omfattes av arbeidsmiljøloven §61 nr 1. Lagmannsretten legger riktig til grunn at arbeidsmiljøloven ikke gjelder for den rene tillitsvalgte og at det følgelig må foreligge noe annet som kan begrunne et ansettelsesforhold. Men lagmannsretten tar feil når den legger til grunn at OFS's benevnelse av godtgjørelse til Lønningen som lønn, gjennomføring av skattetrekk, utbetaling av feriepenger, dekning av yrkesskadeforsikring og AKAN-opplegg er tilstrekkelig til at saken skal behandles etter arbeidsmiljøloven prosessregler. Dersom dette skulle være tilstrekkelig til å legge til grunn Lønningens pretensjon om at det foreligger en arbeidsavtale, ville saksøkers betegnelse av det faktum han pretenderer, være avgjørende for hvilke prosessregler som kommer til anvendelse. Ved avgjørelsen av om saken skal tillates fremmet etter arbeidsmiljøloven prosessuelle regler, må retten derfor prejudisielt ta stilling til om det faktum som er påberopt av saksøkeren er tilstrekkelig til at han kan pretendere å være arbeidstaker, jf Friberg: Arbeidsmiljøloven med kommentarer, 6 utgave side 418, jf side 370.
Det anføres at byrettens rettsanvendelse er riktig. Lønningen ble valgt som leder i OFS, og det eksisterer ikke noen arbeidsavtale ved siden av eller i tillegg til det ansvarsområde som er tillagt lederen gjennom vedtektene til OFS. At han får godtgjørelse av organisasjonen for utførelse av dette tillitsvervet medfører ikke at det foreligger en arbeidsavtale.
Subsidiært gjøres det gjeldende at lagmannsrettens premisser ikke er tilstrekkelige til å prøve lagmannsrettens tolking av arbeidsmiljøloven §61 nr 1, og at kjennelsen derfor må oppheves etter tvistemålsloven §404 første ledd nr 2.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Prinsipalt: Pkt. 1 i Stavanger byretts kjennelse stadfestes.
2. Subsidiært: Gulating lagmannsretts kjennelse oppheves.
3. I begge tilfelle: Eivind Lønningen tilpliktes å erstatte Oljearbeidernes Fellessammenslutning sakens omkostninger for Byrett, Lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Kjæremotparten hevder at lagmannsrettens kjennelse er riktig og må stadfestes.
Det gjøres gjeldende at Lønningen har anført to selvstendige grunnlag som hver for seg er tilstrekkelige til at saken skal behandles etter arbeidsmiljøloven regler.
For det første følger det av arbeidsmiljøloven §61 nr 1, slik bestemmelsen lyder etter lovendring av 6 januar 1995, at arbeidsmiljøloven prosessregler også kommer til anvendelse i tvister "om et arbeidsforhold består". Det vises til forarbeidene til endringsloven, særlig Dommerforeningens uttalelse gjengitt på side 210 i Ot.prp.nr.50 (1993-94), som ble lagt til grunn i loven. Poenget med lovendringen var å unngå den forvansking og kostnadsøking som fulgte av at saker med arbeidsrettslig tilknytning ble avvist fra behandling etter arbeidsmiljøloven prosessformer hvoretter saksøker ble henvist til å anlegge nytt søksmål. Saksøkers pretensjon er nå avgjørende. Lønningen har vist til en rekke forhold som han mener klart viser at det foreligger et ansettelsesforhold, og at begge parter skriftlig og avtalemessig har behandlet dette slik inntil arbeidsrettssak ble reist. Byretten synes ikke å ha vært klar over lovendringen.
For det andre mener Lønningen at han reelt sett er å anse som arbeidstaker i arbeidsmiljøloven forstand, og at han har et ansettelsesforhold til OFS. OFS blander i sitt kjæremål sammen begrepene tillitsvalgt og arbeidstaker. Hvorvidt tillitsverv rettmessig er bragt til opphør, og om dette kan danne grunnlag for opphør av ansettelsesforholdet, er anførsler som må påberopes under realitetsbehandlingen som grunnlag for en eventuell frifinnelse. Lønningen har ikke påberopt seg noen rett til å gjeninntre i stillingen som tillitsvalgt, men hevder kun at OFS som arbeidsgiver plikter å behandle arbeidsforholdet i samsvar med arbeidsmiljøloven regler, herunder utbetale lønn i samsvar med loven og eventuelt bringe arbeidsforholdet til opphør i samsvar med de krav til form, innhold og grunnlag som arbeidsmiljøloven stiller.
For øvrig vises det til kjæremålet til lagmannsretten og lagmannsrettens kjennelse.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse av 24. oktober 95 pkt. 1 stadfestes.
2. Oljearbeidernes Fellessammenslutning tilpliktes å erstatte Eivind Lønningen sakens omkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesteretts Kjæremålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det foreligger et videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse avsagt etter kjæremål. Kjæremålsutvalget har da begrenset kompetanse etter tvistemålsloven §404. Kjæremålet er i dette tilfelle prinsipalt rettet mot lagmannsrettens tolking av arbeidsmiljøloven §61 nr 1 etter utvidelsen ved endringsloven 6 januar 1995 nr 2. Subsidiært gjøres gjeldende at lagmannsrettens premisser ikke er tilstrekkelige til at lovtolkingen kan prøves.
Lagmannsretten har som et utgangspunkt lagt til grunn at arbeidsmiljøloven ikke gjelder for "den rene tillitsvalgte", og at det må i tillegg, eller ved siden av være noe som gjør det til et ansettelsesforhold". Lagmannsretten forutsetter videre at den tillitsvalgte kan være vernet etter arbeidsmiljøloven bl.a. mot usaklig oppsigelse i ansettelsesforholdet, men at noe tilsvarende vern ikke gjelder for tillitsvervet.
Etter kjæremålsutvalgets mening har lagmannsretten her gitt uttrykk for et riktig rettslig utgangspunkt. I sin videre begrunnelse uttaler imidlertid lagmannsretten:
"Lagmannsretten finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på hvordan "avvisnings"spørsmålet skulle vurderes dersom det kun var påstått at det var "oppsigelsen" som tillitsmann som var ugyldig. Lønningens pretensjon er at det i tillegg var elementer som gjorde det til et ansettelsesforhold som at OFS både mht. lønn, skattetrekk, feriepenger, yrkesskadeforsikring og AKAN-opplegg behandlet ham som ansatt og ikke utelukkende som tillitsvalgt. Lagmannsretten er enig i at de forhold Lønningen har påberopt, er tilstrekkelige til at saken behandles etter amls. prosesssregler. Hvorvidt anførslene materielt kan føre fram, hører som nevnt under realitetsavgjørelsen i saken."
Lagmannsretten legger således avgjørende vekt på Lønningens pretensjon om at det forelå et arbeidsforhold i tillegg til tillitsvervet, og på de momenter han har anført til støtte for en slik pretensjon idet disse finnes tilstrekkelige til at saken kan realitetsbehandles etter de spesielle prosessregler for saker om ulovlig oppsigelse m.v.
Kjæremålsutvalget finner at lagmannsretten her har bygget på en uriktig tolking av arbeidsmiljøloven §61 nr 1 om hvilke saker som skal behandles etter disse regler.
Ved endringslov 6 januar 1995 nr 2 er denne bestemmelse utvidet til å gjelde bl.a. søksmål "om et arbeidsforhold består". Endringen innebærer at saksøkerens pretensjon om at det forelå et arbeidsforhold, i større utstrekning enn tidligere vil være avgjørende for prosess-formen, se Ot.prp.nr.50 (1993-94), særlig side 209-210. Saksøkerens pretensjon er imidlertid ikke forutsatt å være avgjørende i alle tilfelle, se således Friberg: "Arbeidsmiljøloven med kommentarer", 6 utg side 370 og side 418, og Karnov, Ajourføringshefte 3/1995 55.
Etter utvalgets mening kan en pretensjon om at det forelå et arbeidsforhold i tillegg til vervet som valgt tillitsmann, ikke uten videre medføre at saken skal behandles etter de spesielle prosessregler i arbeidsmiljøloven. Det må under saksforberedelsen skje en prøving av om de momenter som påberopes, er av en slik karakter at de kan begrunne at det består et arbeids-forhold i tillegg til tillitsvervet. Dette må forutsette at tillitsmannen har utført funksjoner for organisasjonen utover de funksjoner som han - ifølge organisasjonens vedtekter og eventuelle forutsetninger for valget - hadde som tillitsmann. Selv om tillitsmannen har hatt slike tilleggsfunksjoner, vil spørsmålet om det på dette grunnlag foreligger et arbeidsforhold bero på en konkret vurdering, sml kjennelsen i Rt-1987-424.
I denne sak er imidlertid forholdet at saksøkeren ikke kan sees å ha påberopt noe forhold som etter sin karakter kan begrunne et arbeidsforhold i tillegg til vervet som tillitsmann. At det skulle foreligge noe slikt forhold, synes også å ha presumsjonen mot seg i og med at han var valgt til leder på heltid. De forhold som lagmannsretten bygger på, og som knytter seg til saksøkerens anførsler, er etter utvalgets mening klart ikke avgjørende for vurderingen av om det i et tilfelle som dette forelå et arbeidsforhold i tillegg til tillitsvervet. At Lønningen mottok lønn med de konsekvenser det hadde i skatte- og trygderettslige henseende, forutsetter ikke noe arbeidsforhold i tillegg til tillitsvervet.
Kjæremålsutvalget finner etter dette at lagmannsrettens kjennelse bygger på en uriktig tolking av arbeidsmiljøloven §61 nr 1, og at den derfor må oppheves.
Den kjærende part har krevet saksomkostninger for alle instanser. Saken gjelder tolking av en endret lovbestemmelse, og har reist spørsmål av prinsipiell karakter. Etter omstendighetene finner man at saksomkostninger ikke bør tilstås for noen instans.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.