HR-1995-1-K - Rt-1995-139
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-01-03 |
| Publisert: | HR-1995-00001-K - Rt-1995-139 (25-95) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Søksmålskompetanse, Rettslig interesse, Oppreisning, Utlendingsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00001 K, nr 150/1994. |
| Parter: | A (advokat Tor Kjærvik), B (advokat Morten Kjensli) mot Staten v/Justisdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokatfullmektig Bergljot Webster). |
| Forfatter: | Smith, Gjølstad, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §153, Tvistemålsloven (1915) §54, §365, §373, EMK (1999), EMK (1999), EMK (1999) |
Utlendingsdirektoratet vedtok 23 mai 1991 å utvise B, født xx.xx.1952. Vedtaket ble påklaget til Justisdepartementet som 28 november 1991 vedtok ikke å ta klagen til følge. Både B og hans samboer, A, brakte saken inn for Oslo byrett ved stevninger av 30 mars 1992. Sakene ble forent til felles behandling. Byretten avsa 15 januar 1993 dom med slik domsslutning:
"1. Staten v/Justisdepartementet frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Både B og A anket, og Eidsivating lagmannsrett avsa 7 januar 1994 dom med slik domsslutning:
"1. Byrettens dom punkt 1 stadfestes.
2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler B til Staten v/Justisdepartementet 16.160 sekstentusenetthundreogseksti kroner innen 2 to uker fra forkynnelsen av denne dom.
3. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler A til Staten v/Justisdepartementet 16.160 sekstentusenetthundreogseksti kroner innen 2 to uker fra forkynnelsen av denne dom."
Den 25 mars 1994 fremsatte A anke over lovanvendelsen til Høyesterett. Saken innkom Høyesteretts kjæremåls utvalg 2 mai 1994. Ved kjæremålsutvalgets brev av 11 mai 1994 ble bebudet utdyping av anken etterspurt, og det ble gitt frist til 30 mai 1994. Det ble videre bedt om kommentarer til at B selv ikke hadde anket. Svar ble gitt ved advokat Kjærviks brev av 30 mai 1994.
Ved kjæremålsutvalgets brev av 7 juni 1994 til Regjeringsadvokaten ble det bedt om statens syn på As partsstilling og ankerett. I prosesskrift av 14 juni 1994 anfører Regjeringsadvokaten at saken opprinnelig skulle vært avvist for A s vedkommende, men fordi hun har opptrådt som selvstendig part i to instanser, kunne det være en løsning at hun fortsetter som hjelpeintervenient.
Kjæremålsutvalget ga i brev av 25 august 1994 uttrykk for at utvalget vurderte å avvise anken på grunn av manglende ankerett for A og ga partene frist for å uttale seg om dette. Dette medførte skriv, benevnt ankeerklæring, av 7 september 1994 fra advokat Tor Kjærvik/advokat Morten Kjensli hvor det fremsettes anke på vegne av B i tillegg til A.
Kjæremålsutvalget ba i brev av 15 september 1994 om at det ble innsendt anke som fylte kravene i tvistemålsloven §365 og gjorde oppmerksom på at ankefristen var oversittet for Bs vedkommende. Dersom anken skulle behandles, måtte det innsendes begrunnet søknad om oppreisning, jf domstolloven §153.
Anken er nærmere begrunnet i prosesskrift av 26 september 1994, og det er samme dag begjært oppreisning for oversittelse av ankefristen. Det anføres at anken retter seg mot lagmannsrettens bevisvurdering og lovanvendelse.
Regjeringsadvokaten har inngitt tilsvar og prosesskrift av 19 oktober 1994.
As ankerett.
Advokat Kjærvik har i skriv av 30 mai 1994 kommentert det forhold at B ikke fra først av anket, slik:
"Bakgrunnen for dette er at partene ikke har økonomi til at begge skal prøve vedtakets lovlighet, og slik at vedtakets uforholdsmessighet antagelig stiller seg forskjellig for B, som tross alt er domfelt til den alvorligste straff, enn det gjør for A og barna. Dette er bakgrunnen for at partene har valgt ikke å innlevere ankeerklæring for B.
Det gjøres imidlertid gjeldende at det kan være lite tvilsomt at A har rettslig interesse i å prøve vedtaket."
I begjæringen om oppreisning er det om spørsmålet om ankerett anført følgende:
"Da saken ble behandlet i byrett og lagmannsrett, var det opprinnelig to parter på saksøkersiden, A og B. Dette medførte at saksøkerne/den ankende part, ble belastet med to rettsgebyrer/ankegebyrer.
Ved anke til Høyesterett, var det enighet om å fremføre anken for den ene av partene, idet saksfor holdet hva angikk faktum og rettsetninger var likt for de begge.
Det forhold at spørsmålet vedrørende tvistemålsloven §54 aldri tidligere har vært et tema i saken, gjorde at vi ikke hadde betenkeligheter med kun å anke for den ene av partene. Dette til tross for at A tok ut egen stevning i saken og hvoretter Regjeringsadvokat i tilsvaret ikke protesterte på As partsrettigheter."
Regjeringsadvokaten har i prosesskrift av 14 juni 1994 anført:
"Staten har tidligere ikke hatt innvendinger mot at A kunne saksøke staten og ba i sitt tilsvar til Oslo byrett av 12. mai 1992 om at sakene ble forent til felles behandling, noe de senere har vært. Bakgrunnen for dette standpunkt er formentlig at A og de felles barn har en sterk interesse av at B får bli i landet.
Hvordan dette stiller seg i forhold til tvistemålsloven er det antagelig ikke gått dypere inn i.
Rent umiddelbart synes det problematisk at A kan stå som saksøker og at det opereres med to saker som da teoretisk kan tenkes å få forskjellig utfall. Det kan neppe være rettslig grunnlag for å opprettholde vedtaket i forhold til B, men kjenne det ugyldig i forhold til A (og barna).
Når det nå er brukt rettsmidler såvidt skjønnes i samsvar med Bs vilje er det vanskelig å skjønne hvorfor han ikke kan stå som saksøker selv.
Etter statens mening må det riktige være at et vedtak om utvisning er av så personlig art at bare vedkommende selv kan angripe det. I denne vurdering må det spille rolle at en dom om gyldighetsspørsmålet i seg selv kan være en belastning ved at man får sine personlige forhold ytterligere beskrevet og vurdert. Tillater man at også familiemedlemmer står som saksøkere må det i prinsippet også gjelde hvis det skjer mot vedkommmendes egen vilje. Det er vanskelig å bruke tvistemålsloven §54 som kriterium for bare å godta saker som er anlagt med vedkommendes vitende og vilje. I så fall er det som nevnt vanskelig å skjønne hva som skulle hindre vedkommende selv å stå som saksøker.
Det er således statens mening at saken opprinnelig skulle vært avvist for As vedkommende."
I prosesskrift av 19 oktober 1994 er spørsmålet om As rettslige interesse ytterligere kommentert:
"De momenter som er relevante i vurderingen er noe forskjellig om man ser på de interne norske regler isolert eller også på de menneskerettighetsbrudd som er påstått.
Etter tradisjonell norsk rett er utgangspunktet at bare den som er direkte rammet av et vedtak er søksmåls berettiget. Skal man gå utover dette utgangspunktet for hvem som har rettslig interesse, beror vurderingen på om det er naturlig og rimelig at en person kan gå til søksmål, jf. Rt-1986-308.
Etter statens syn er det B som er direkte rammet av vedtaket. Riktig nok er hensynet til familien sentralt i vurderingen som ligger bak vedtaket, men slik staten ser det er As interesse avledet fra Bs. Hvis en utlending bøyer seg for et utvisningsvedtak og ønsker å forlate landet, kan ektefellen selvfølgelig ikke mot sette seg dette. Hvis utlendingen får bli i Norge, vil ektefellen like selvfølgelig ikke kunne angripe et slikt resultat. Ektefellens eventuelle interesse i å få utlendingen ut av landet er nemlig ikke innenfor de hensyn som er vernet av utlendingsreglene.
Når As interesse i saken er avledet på denne måten, bør det primære være at B selv går til søksmål. Hvis det hadde vært vanskelig for den utviste å ivareta sine interesser, er det mulig resultatet burde bli et annet. I så fall er det mer "naturlig og rimelig" at den utvistes ektefelle kan gå til søksmål.
Motparten har i tillegg til rent internrettslige regler, påberopt Den europeiske menneskerettighetskonvensjons (EMK) art. 8 og barnekonvensjonens art. 9. Bestemmelsene verner både Bs, As og barnas interesser.
I Den europeiske menneskerettighetsdomstols avgjørelse i sak Berrehab mot Nederland, 21 juni 1988 (Serie A nr 138) (EMD=REF00000023), anla en person som ble nektet oppholdstillatelse i Nederland, sak for domstolen sammen med sin datter og sin tidligere ektefelle. Datteren ble ansett å være klageberettiget i forhold til art. 8. Den fraskilte ektefellens klage ble avvist. Hun var ikke "victim" i forhold til denne artikkelen. Til forskjell fra B og A hadde familien her anlagt en felles sak.
Staten mener at også i forhold til brudd på EMK kan det argumenteres for at når B har gått til søksmål, må det stenge for selvstendig søksmål fra personer med mer avledet interesse. Berrehabsaken (EMD=REF00000023) er ikke noe tungtveiende moment mot et slik standpunkt, etter som det der var anlagt en felles sak.
EMKs art. 13 stiller krav om en effektiv intern prøvingsmulighet ved brudd på EMK. Også denne bestemmelsen vil trolig være oppfylt i forhold til familien, når den utviste går til sak."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at byretten og lagmanns retten har behandlet A som part uten at hennes partsstilling i saken er nærmere drøftet. Utvalget må ta stilling til om hun har adgang til å påanke lagmannsrettens dom. Dette innebærer en vurdering av om hun har rettslig interesse i saksanlegget, jf tvistemålsloven §54.
I offentligrettslige forhold er utgangspunktet at saken må dreie seg om saksøkerens egen rett eller plikt overfor det offentlige. Også en mer indirekte interesse kan være tilstrekkelig, men da etter en helt konkret vurdering av om saksøkeren er berørt i en slik grad at det fremtrer som naturlig at vedkommende opptrer som saksøker og vedkommende gjør gjeldende krav bygget på hensyn som tilgodeses av den aktuelle forvaltningsbestemmelse, jf Tore Scheis kommentarutgave til Tvistemålsloven bind I side 134.
Saken gjelder et utvisningsvedtak. Dette er av så personlig art at utvalget finner at bare den som er utvist, bør kunne angripe det. Dersom andre berørte skal kunne angripe det, kan dette i prinsippet også innebære at vedtaket kan bli angrepet mot den utvistes vilje. Kjæremålsutvalget tar ikke stilling til om det kan tenkes unntak fra at bare den utviste selv kan gå til sak, f eks hvor den utviste under helt spesielle omstendigheter har vanskelig for å ivareta sine interesser. Dette er ikke situasjonen her.
Etter utvalgets syn var søksmålsbetingelsene ikke oppfylt for As vedkommende. Hennes søksmål skulle i utgangspunktet ha vært avvist. Utvalget finner ikke at det kan være avgjørende for hennes ankerett at hun uriktig har vært behandlet som part i to instanser.
Kjæremålsutvalget finner at anken må bli å avvise etter tvistemålsloven §373 første ledd nr 1.
Bs begjæring om oppreisning.
B viser til at både han og A har vært parter i underinstansene, og begge er blitt belastet for gebyrene. Av hensyn til gebyret var de derfor enige om at bare en skulle anke til Høyesterett. Da tvistemålsloven §54 aldri tidligere har vært tema i saken, så de ingen betenkeligheter ved at bare den ene anket.
Da kjæremålsutvalget opplyste at det ble vurdert å avvise anken på grunn av manglende ankerett for A, fant B det riktig å anke selvom ankefristen var ute. Han oppfatter det slik at motparten ikke motsetter seg at han trer inn i saken som den ankende part.
Det anføres at samtykke til oppreisning ikke vil medføre ulemper i forhold til ankebehandlingen eller motparten.
Det er videre av vesentlig betydning for de ankende parter å få behandlet anken. Det dreier seg om prøving av et utvisningsvedtak som innebærer tvungen splittelse av en familie hvor tre mindreårige barn vil være de lidende parter.
Regjeringsadvokaten har ikke uttalt seg til begjæringen om oppreisning.
Høyesteretts kjæremålsutvalg finner at vilkårene etter domstolloven §153 for å gi oppreisning for oversittelse av ankefristen, foreligger.
Da både byretten og lagmannsretten har behandlet A som part i saken, finnes ikke fristoversittelsen å være forsettlig, og utvalget finner at det her foreligger særlige omstendigheter som taler for oppreisning. Utvalget viser blant annet til at As partsstilling ikke tidligere er bestridt fra statens side.
Det er ikke nedlagt påstand om saksomkostninger i anledning de spørsmål kjennelsen behandler.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
As anke avvises.
B gis oppreisning for oversittelse av ankefristen.