Hopp til innhold

HR-1996-312-S - Rt-1996-1078

Fra Rettspraksis
Sideversjon per 22. okt. 2018 kl. 09:03 av Import (diskusjon | bidrag) (XML-importering)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1996-08-09
Publisert: HR-1996-00312-S - Rt-1996-1078 (325-96)
Stikkord: Straffeprosess, Kjæremål, Utsettelse, Ærekrenkelse
Sammendrag:
Saksgang: Borgarting Lagmannsrett LB-1996-01654 M - Høyesterett HR-1996-00312 S, jnr 266/1996
Parter:
Forfatter: Backer, Gjølstad, Lund
Lovhenvisninger: Straffeprosessloven (1981) §17, §377, §382, §388, Straffeprosessloven (1981)


Saken gjelder spørsmål om rettens beslutning om å utsette en ærekrenkelsessak mot et forlag, med frist for saksøker til å reise sak mot forfatteren, jf straffeprosessloven §17 annet ledd, er gjenstand for kjæremål.

Ved stevning av 22 mai 1995 til Oslo byrett reiste A privat straffesak mot Leseselskapet AS med krav om mortifikasjon og oppreisning i forbindelse med utsagn framsatt i boken "En mor i Bjugn". Boken er utgitt av Leseselskapet AS, og forfatter er B. Ved Oslo byretts kjennelse av 29 januar 1996 ble saken avvist. Byretten fant at fornærmedes saksanlegg mot forlaget måtte avvises fordi hun ikke også hadde reist sak mot forfatteren.

A påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett som ved kjennelse av 22 mars 1996 opphevet byrettens kjennelse. Lagmannsretten viste til at adgangen etter straffeprosessloven §17 annet ledd til å utsette en ærekrenkelsessak mot den som har formidlet et utsagn inntil det er tatt avgjørelse i sak mot kilden, også må antas å gjelde hvor det ikke allerede er reist sak mot kilden. Lagmannsretten pekte på at det kun var en adgang til utsettelse retten hadde, og at retten måtte vurdere om fornærmede i dette tilfellet hadde gode grunner for bare å reise sak mot forlaget. Dersom saken ble utsatt måtte fornærmede gis frist for å reise sak mot forfatteren. Lagmannsretten pekte videre på at dersom fristen ble oversittet, og beslutningen om utsettelse ikke ble omgjort, måtte fornærmede betraktes som trådt tilbake fra søksmålet mot forlaget, og saken heves.

Oslo byrett avsa 21 mai 1996 beslutning med slik slutning:

"1. Sak nr. 95-03922 A/60 utsettes.

2. A gis frist til 19. juni 1996 for å reise sak mot B."

Oslo byrett fant at saksøkeren ikke hadde gode nok grunner til å la være å også saksøke forfatteren.

A påkjærte beslutningen til Borgarting lagmannsrett som 24 juni 1996 avsa kjennelse med slik slutning:

"1. Kjæremålet avvises, dog slik at A gis frist til den 15. august d.å. til å saksøke B.

2. A dømmes til å betale innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen - totusen - kroner i saksomkostninger til Leseselskapet AS."

Kjæremålet ble avvist ex officio. Lagmannsretten la til grunn at byrettens beslutning om å utsette saken er av en slik karakter at den må ansees for uangripelig etter sin art, jf straffeprosessloven §377 første ledd.

Om saksforholdet for øvrig, og partenes anførsler for byrett og lagmannsrett vises til disse retters kjennelser.

A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet retter seg mot saksbehandlingen hos lagmannsretten, jf straffeprosessloven §388 nr 2, subsidiært mot lagmannsrettens tolking av straffeprosessloven §377 første ledd in fine, jf straffeprosessloven §388 nr 3. Det er feil ved lagmannsrettens saksbehandling. Lagmannsretten har med urette avvist kjæremålet istedet for å realitetsbehandle det, jf Rt-1951-1094. Lagmansretten har tatt feil når den har lagt til grunn at byrettens beslutning om å utsette saken i medhold av straffeprosessloven §17 annet ledd 1. punktum er en avgjørelse som er uangripelig etter sin art, jf straffeprosessloven §377 første ledd in fine.

Hovedregelen er at skjønnsmessige avgjørelser kan overprøves ved kjæremål. Det vises til Andenæs, Norsk straffeprosess bind II 1994 112 og Bjerke og Keiserud, Straffeprosessloven med kommentarer bind II 1986 330.

Det framgår såvel av rettspraksis som av juridisk teori at bestemmelsen i straffeprosessloven §377 første ledd in fine kun tar sikte på avgjørelser av nærmest administrativ karakter, det vil si avgjørelser som er så skjønnsmessige eller situasjonsbestemte at en adgang til overprøvelse ikke vil ha noe rimelig formål. Det vises til Rt-1955-1257, Rt-1982-1722 og Rt-1986-134.

Straffeprosessloven §377 første ledd in fine tar således sikte på helt andre typer avgjørelser enn den som straffeprosessloven §17 annet ledd gir adgang til.

Avgjørelsen om å utsette en ærekrenkelsessak mot formidleren inntil det er tatt avgjørelse i rettssaken mot kilden, er ikke en så skjønnsmessig eller situasjonsbestemt avgjørelse at en adgang til overprøvelse ville være uhensiktsmessig. Det er her ikke tale om noen typisk administrativ avgjørelse, men om en rettslig avgjørelse som må være gjenstand for overprøving gjennom kjæremål. Lagmannsretten har således tatt feil når den har lagt til grunn at byrettens beslutning om å utsette saken etter straffeprosessloven §17 annet ledd 1. punktum er en avgjørelse av en slik art at den hører under byrettens frie skjønn.

Forlaget har etter gjeldende rett et selvstendig injurieansvar for gjengivelse eller formidling av beskyldninger, og det står den fornærmede fritt å la være å saksøke forfatteren og kun reise søksmål mot forlaget. Under enhver omstendighet er byrettens underliggende vurdering av om A har gode nok grunner for å la være å saksøke forfatteren og i stedet gå direkte på forlaget av en slik art at det ville være naturlig å la den være gjenstand for overprøving av kjæremålsinstansen.

For øvrig taler prosessøkonomiske grunner, samt behovet for å skåne Bjugnsamfunnet for ytterligere belastninger og splittelse, for at byrettens avgjørelse om å utsette saken kan angripes ved kjæremål.

Kjæremålet bes gitt oppsettende virkning i forhold til den forlengede søksmålsfristen som lagmannsretten har fastsatt, jf straffeprosessloven §382 første ledd in fine. Søksmålsfristen er av lagmannsretten forlenget til 15 august 1996.

Det er nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens avvisningskjennelse i kjæremålssak nr 96-01654M ( LB-1996-01654 M) oppheves og hjemvises til lagmannsretten for fortsatt behandling.

2. A tilkjennes saksomkostninger for så vel by- og lagmannsrett som Høyesteretts kjæremålsutvalg."

Kjæremotparten, Leseselskapet AS, er gjort kjent med kjæremålet.

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avvisning av kjæremål over byrettens beslutning. Utvalget har da full kompetanse.

Lagmannsrettens avvisningskjennelse er begrunnet i at "byrettens beslutning om å utsette saken er av en slik (karakter) at den må anses for å være uangripelig etter sin art, jfr straffeprosessloven §377 første ledd."

Utvalget er ikke enig i dette. En beslutning om å utsette saken mot formidleren av en ærekrenkelse - her forlaget - og sette frist for å reise sak mot kilden - forfatteren - er en avgjørelse som har vesentlige konsekvenser for partene i saken og den tredjemann det nye saksanlegget skal settes mot. Det dreier seg således om beslutninger av en annen karakter enn de mer praktiske betonte avgjørelser om saksbehandlingen m.v. som omfattes av unntaksregelen i §377 første ledd. Utvalget peker ellers på at bestemmelsen i straffeprosessloven §17 annet ledd reiser tolkningsspørsmål i tilknytning til begrepet "rettssak".

Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å oppheve. Den kjærende part har krevet seg tilkjent saksomkostninger. Kravet tas etter omstendighetene ikke til følge.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.