HR-1997-79-B - Rt-1997-1976
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-12-15 |
| Publisert: | HR-1997-00079-A - Rt-1997-1976 (537-97) |
| Stikkord: | Strafferett, Tyveri, Narkotika, Straffutmåling |
| Sammendrag: | Dissens: 4-1 |
| Saksgang: | Frostating lagmannsrett LF-1997-00331 M-14, Høyesterett HR-1997-00079 B, snr 44/1997. |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: statsadvokat Helge J. Kaasbøll) mot A (Forsvarer: advokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Gussgard, Bruzelius, Tjomsland, Bugge, Dissens: Coward |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §147, §162, §258, §260, §317, §49, §62, Legemiddelloven (1992) §22, §43 |
Dommer Gussgard: Gauldal herredsrett avsa 10 april 1997 dom der domsslutningens punkter 1, 2 og 3 har denne ordlyd:
"1. A, født xx.xx.1965, dømmes for 58 tilfeller av overtredelse av straffeloven §258, jf §257, to tilfeller av overtredelse av straffeloven §147 første og annet ledd 1. straffalternativ, to tilfeller av overtredelse av straffeloven §162 første ledd, jf femte ledd, to tilfeller av overtredelse av straffeloven §257, ett tilfelle av overtredelse av straffeloven §257, jf §49, ett tilfelle av overtredelse av straffeloven §260 første og tredje ledd, ett tilfelle av overtredelse av straffeloven §260 første og tredje ledd, jf §49, ett tilfelle av overtredelse av straffeloven §317 første ledd, jf femte ledd, samt overtredelse av legemiddelloven §43 annet ledd, jf §22 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62, til en straff av fengsel i 2 -to- år og 6 - seks- måneder.
2. A frifinnes for tiltalens VIII a).
3. Til fradrag ved soningen går 76 -syttiseks- dager for utholdt varetekt."
Domfelte anket over straffutmålingen. Frostating lagmannsrett avsa dom 19 juni 1997 med slik domsslutning:
"I Gauldal herredsretts dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 1 - ett - år og 6 - seks - måneder."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av dommene.
Påtalemyndigheten har anket til Høyesterett til skjerpelse av straffen.
Det er fra aktors side ikke anført at lagmannsrettens straffutmåling står i åpenbart misforhold til det straffenivå som rettspraksis har lagt seg på når det gjelder sammenlignbare saker. Men påtalemyndigheten gjør gjeldende at straffenivået for utpregede residivister på området vinningsforbrytelser bør heves. Domfelte anses å tilhøre den gruppen det siktes til. En heving av straffenivået må etter påtalemyndighetens mening medføre en adskillig strengere straff for ham, hensett til de konkrete forhold i saken.
Anførselen om heving av straffenivået begrunnes i at det er skjedd en viss økning i antall vinningsforbrytelser i tiden fra 1990, og at antallet slike saker årlig totalt sett er meget høyt. Oppklaringsprosenten er lav. En vesentlig del av vinningskriminaliteten begås av en liten gruppe kriminelle. Politi og påtalemyndighet søker på ulike måter å begrense denne gruppens muligheter for aktiv kriminalitetsutfoldelse, men et vesentlig virkemiddel må være straffereaksjonen, og her har domstolene etter påtalemyndighetens mening ikke fulgt opp. Straffen for vinningsforbrytelser har i de senere år gått i retning av mildere reaksjoner. Dette reduserer virkningen av politiets innsats i kampen mot denne form for kriminalitet. Det er gitt politiske signaler om at straffen for gjentatte vinningsforbrytelser bør skjerpes, blant annet i St.prp.nr.1 (1997-98) Justisdepartementet, side 64.
Aktor har nedlagt påstand om at straffen settes til fengsel i 3 år.
Jeg er kommet til at anken bør tas til følge.
Domfelte er 32 år gammel. Han er i årene fra 1982 til 1993 straffedømt 8 ganger. De 5 første dommene - den siste avsagt 11 juni 1986 - gjaldt vinningsforbrytelser og visse andre forhold. Den neste dommen - på en måneds fengsel - fikk han i Sverige i 1990 for forsøk på smugling av narkotika. Ved Frostating lagmannsretts dom av 10 februar 1993 ble han ilagt en straff av fengsel på 1 år og 6 måneder for narkotikalovbrudd. Den siste av de 8 dommene ble avsagt av Trondheim forhørsrett 17 juni 1993 og gjaldt flere forhold, herunder overtredelse av straffeloven §257. Straffen ble satt til fengsel i 36 dager.
Domfelte er nå funnet skyldig i en rekke forhold, der 58 innbruddstyverier i bedriftslokaler, småbruk og hytter dominerer bildet. Jeg nevner også at han er dømt for kjøp av ca 10 gram amfetamin og salg av 0,5 gram. Samtlige forhold er tilstått. Hensikten med tyveriene var å skaffe lett omsettelige gjenstander for å finansiere narkotikabruk. Forholdene er begått i tiden fra februar 1996 til slutten av januar 1997, med særlig stor aktivitet fra juli 1996. Innbruddstyveriene ble begått sammen med andre. Lagmannsretten har lagt til grunn at tyveriene var nøye planlagt, og at gjerningsmennene hadde kjøpere til tyvegodset. Det er således ikke ett sammenhengende innbruddstokt en her står overfor, men en jevnlig, planmessig tilegnelse av andres eiendom. Sammen med tilgangen til et omsetningsledd gir dette virksomheten et preg av profesjonalitet.
Når det gjelder hvilke verdier det dreier seg om, heter det i herredsrettens dom:
"Det er ikke mulig å anslå hvor store beløp tiltalte har stjålet og ødelagt for. De fremsatte erstatningskrav er i størrelsesorden ca 150000,-.
Hertil kommer et betydelig antall forhold hvor det ikke er fremsatt erstatningskrav. Utfra beskrivelsen i tiltalen gjelder dette et beløp på minst kr 180000,-, samt et betydelig antall antikviteter som ikke er prissatt, og som kommer i tillegg til foranstående."
To av domfeltes medskyldige i en vesentlig del av innbruddstyveriene har fått sine saker rettskraftig avgjort i forhørsretten og er idømt straff av fengsel i ett år. Saken for en tredje er foreløpig ikke avgjort. Domfeltes forsvarer har anført at det er uakseptabelt at domfelte ilegges en straff som i vesentlig grad forrykker forholdet mellom de straffer som her er utmålt for samme handlinger. Til dette bemerker jeg at når det ankes over straffutmålingen, er ankeinstansens oppgave å foreta en fornyet vurdering av hvilken straff som bør ilegges. Jeg kan ikke se at det for denne vurdering kan være av særlig betydning hvilke straffer som er ilagt medskyldige, hva enten disse straffene er strengere eller mildere enn det ankeinstansen finner bør ilegges.
Vinningskriminalitet er klart den tallmessig mest omfattende gruppe når det gjelder anmeldte lovbrudd. Det fremgår av statistikk inntatt i St.prp.nr.1 (1997-98) Justisdepartementet, at det i 1996 ble anmeldt 224 924 tilfelle av det som der er kalt "annen vinningskriminalitet". Den økonomiske kriminalitet som hører under Økokrim er da holdt utenfor. Den samme statistikk viser ingen utpreget økning i denne type kriminalitet i 1990-årene. Det er angitt at vinningskriminaliteten økte med 1-2 % fra 1995 til 1996. Jeg har derfor vanskelig for å se at en skjerpelse av straffenivået kan begrunnes i at en står overfor en akutt økning i denne form for kriminalitet. Ikke desto mindre må den meget betydelige vinningskriminalitet vi har i dag anses som et stort samfunnsproblem. Mange mennesker rammes hvert år - den berører folks hverdag og skaper utrygghet, ikke minst fordi mange av innbruddene foretas av narkomane. Vinningskriminaliteten har samlet sett en ikke uvesentlig økonomisk betydning.
Det må kunne legges til grunn at et vesentlig antall vinningsforbrytelser begås av en liten gruppe personer. Dette har i de senere år vært påpekt fra påtalemyndighetens side ved flere anledninger. Både for å styrke samfunnets vern mot de skadelige utslag av denne gruppens aktiviteter, og ut fra mer allmenne forholdsmessighetsbetraktninger, er jeg enig med aktor i at det kan være grunn til en generell skjerpelse av straffenivået for tilbakefallsforbrytere innenfor den mer omfattende vinningskriminalitet. Dette vil etter mitt syn medføre et bedre samsvar mellom straffereaksjonene og de skadevirkninger denne gruppen påfører samfunnet. Jeg understreker imidlertid at det er mange forhold som har betydning ved den konkrete utmåling av straffesanksjoner. Den enkelte gjerningsmann må bedømmes individuelt. Jeg viser også til at Høyesterett i en sak om nivåskjerpelse for voldtektsforbrytelser - Rt-1994-1552 - uttalte at domstolene bør være varsomme med å endre straffenivået i store sprang, men at straffenivået bør tilpasses samfunnsforholdene til enhver tid.
Den aktuelle sak fremstår etter min vurdering ikke som en typisk sak for den tilbakefallsproblematikk aktor har tatt opp. Domfelte er riktignok straffet flere ganger for vinningskriminalitet, men dommene ligger langt tilbake i tid, bortsett fra den siste som ikke kan tillegges særlig vekt i denne relasjon. Men ut fra saksforholdet og likhetsbetraktninger bør de hensyn som etter min mening tilsier et skjerpet straffenivå for den vinningskriminalitet jeg har omtalt, også få betydning i vår sak og føre til en skjerpelse av straffen. Saken gjelder et meget stort antall innbruddstyverier, begått av en person med mange fengselsopphold bak seg. Da han ble pågrepet i januar 1997, hadde han med korte mellomrom banet seg adgang til en rekke småbruk, hytter og bedriftslokaler og borttatt betydelige verdier. Hans virksomhet har rammet mange mennesker.
Også en annen betraktning bør etter min mening føre til en skjerpet straff i vår sak. Ved en generell vurdering av straffenivået ved omfattende vinningskriminalitet er det naturlig å rette søkelyset også mot forholdet mellom straffenivået for innbrudds- og tyverivirksomhet av mindre omfang og med mer tilfeldig preg, og nivået for omfattende vinningskriminalitet. I vår straffutmålingspraksis fastsettes ikke straffen for f eks fem tyverier til fem ganger straffen for ett tyveri. En kan enkelt si at det av rimelighetsgrunner gis en viss "rabatt" for de mer omfattende forhold. Etter min vurdering er denne "rabatten" blitt for stor når det gjelder vinningsforbrytelser i stort omfang, og det generelle straffenivået bør derfor heves for å oppnå bedre samsvar mellom straffereaksjon og straffverdighet.
På denne bakgrunn er jeg kommet til at det i vår sak bør utmåles en strengere straff enn den lagmannsretten har fastsatt. Domfelte har gjort seg skyldig i omfattende vinningskriminalitet med profesjonelt preg og er også dømt for overtredelse av narkotikalovgivningen. Straffen bør etter min mening fastsettes til fengsel i 2 år og 3 måneder. Domfelte tilkommer et fradrag i straffen på 324 dager for varetektsfengsel.
Jeg stemmer for denne dom:
I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 2 - to - år og 3 - tre - måneder. I straffen fragår 324 - trehundreogtjufire - dager for varetektsfengsel.
Dommer Coward: Jeg mener at anken bør forkastes.
Som aktor legger jeg til grunn at det ikke er noe misforhold mellom lagmannsrettens dom og rettspraksis til nå.
Slik jeg oppfatter det, har påtalemyndigheten ikke anført allmennpreventive grunner for å heve straffenivået. Jeg er enig i det. Den gruppen det er tale om - lovbrytere som dømmes for et stort antall tyverier, og som også er straffet flere ganger tidligere - er ofte narkotikamisbrukere som stjeler for å skaffe penger til stoff. Det er ikke grunn til å tro at de vil bli motivert til å stjele mindre ved slike endringer i straffenivået som kan være aktuelle.
Det aktor særlig har begrunnet kravet om straffskjerping med, er hensynet til beskyttelse av samfunnet i den perioden lovbryteren sitter fengslet. Når førstvoterende uttaler at strengere straffer skal styrke samfunnets vern mot tyvene, er det naturlig å oppfatte det som også hun sikter til dette.
Førstvoterendes argumentasjon er likevel særlig knyttet til samfunnsskadeligheten av lovbruddene, og da som en drøftelse av forholdsmessighet, eller om man vil, rettferdighet: Spørsmålet er om disse lovbruddene straffes for mildt i betraktning av skaden de volder. Langt på vei er jeg enig i en slik måte å stille spørsmålet på. Jeg er også enig i at tyveriene, og særlig innbruddstyveriene i private hjem, er et betydelig samfunnsproblem - i den forstand at de skaper mye bry, ergrelse og også engstelse for mange mennesker.
Men i en rettferdighetstankegang veier det tungt for meg at de som det er tale om å straffe strengere, er mennesker som gjennomgående har narkotikamisbruk som et helt dominerende problem og også som motiv for sine tyverier. Mer straff hjelper ikke på disse problemene. Samtidig er de skadevirkningene som tyveriene påfører oss andre, riktignok samlet sett betydelige, men ikke truende eller ødeleggende for den enkelte på den måten som vold kan være. Og endelig understreker jeg at det ikke er noe som tyder på at en heving av straffenivået vil føre til nedgang i antallet tyverier utover det som følger av at de domfelte ikke stjeler mens de sitter inne. Noe annet er det overhodet ikke argumentert med i saken.
Jeg er etter dette kommet til at dagens straffenivå får være tilstrekkelig.
Dommer Bruzelius: Jeg er enig med førstvoterende i at det er grunn til en skjerpelse av straffen for domfelte i denne sak. Mitt standpunkt bygger imidlertid utelukkende på at den "rabatt" som vinningsforbrytere oppnår i straffutmålingen når de på ett og samme tidspunkt straffes for et større antall vinningsforbrytelser, er blitt for stor. I vår sak dreier det seg om et stort antall nøye planlagte innbruddstyverier som er gjennomført over et lengre tidsrom. Domfelte har dessuten hatt et omsetningsledd. Etter min vurdering er likevel førstvoterendes forslag til skjerping av straffen noe høy, men jeg finner etter omstendighetene ikke grunn til å fremme eget forslag til straffutmåling.
Dommer Tjomsland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Gussgard.
Dommer Bugge: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:
I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 2 - to - år og 3 - tre - måneder. I straffen fragår 324 - trehundreogtjufire - dager for varetektsfengsel.