HR-1997-339-K - Rt-1997-1152
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-06-19 |
| Publisert: | HR-1997-00339-K - Rt-1997-1152 (293-97) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Barnevernsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating Lagmannsrett LE-1996-00666 A, Høyesterett HR-1997-00339 K, jnr 183/1997 |
| Parter: | X kommune (advokat Liv Marie Lie) mot A (advokat Sverre Næss) |
| Forfatter: | Holmøy, Lund, Flock |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §477, §400, §404, Barnevernloven (1992) §6-8 |
Saken gjelder spørsmålet om å utsette iverksettelsen av omsorgsvedtak for barn, jf tvistemålsloven §477.
Fylkesnemnda for sosiale saker i Oslo og Akershus vedtok 1 august 1994 å overta omsorgen for A, født xx.xx.1981. Moren, B, begjærte i januar 1996 vedtaket opphevet, da hun mente barnevernets omsorg ikke lenger fungerte tilfredsstillende. Fylkesnemnda traffødt xx.xx.1996 vedtak hvoretter vedtaket av august 1994 ikke ble opphevet, og A fortsatt skulle være plassert i institusjon.
B og A inngav 5 juni 1996 stevning for å få opphevet vedtaket av 21 mai 1996 og få fastslått at moren skulle ha den daglige omsorgen. Samtidig ble forutsatt begjæring om midlertidig forføyning for å få fastslått at nemndas vedtak ikke kunne iverksettes før saken var rettskraftig avgjort. A hadde da flyttet hjem til moren.
Det ble ikke truffet noen avgjørelse om at iverksettelsen skulle utsettes. Y herredsrett avsa 15 oktober 1996 dom med slik domsslutning:
"X kommune frifinnes."
B og A har anket dommen inn for Eidsivating lagmannsrett. De har påny begjært at iverksettelsen utsettes, jf tvistemålsloven §477. Lagmannsretten traffødt xx.xx.1996 slik beslutning:
"Fullbyrdelsen av herredsrettens dom utstår til det foreligger dom i lagmannsretten, med mindre retten innen den tid treffer annen beslutning."
Etter ny begjæring fra kommunen, som fremla nye opplysninger om guttens situasjon, herunder en sakkyndig uttalelse, traff lagmannsretten 21 mars 1997 slik beslutning:
"Herredsrettens dom iverksettes, dog således at A ikke kan flyttes ved at det brukes tvang overfor ham."
X kommune har påkjært beslutningen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kommunen har anført at det ikke er adgang etter tvistemålsloven §477 til å sette som vilkår for iverksettelse at det ikke blir benyttet tvang overfor A. Det er barnevernsadministrasjonens leder som alene er gitt myndighet til å treffe avgjørelse om anvendelse av tvang som en prosessledende avgjørelse i forbindelse med gjennomføringen, jf barnevernloven §6-8. Det må være adgang til å påkjære beslutning etter §477 på det grunnlag at den inneholder et ulovhjemlet vilkår. Dette kommer i en annen stilling enn angrep på rettens skjønnsmessige avgjørelse av om det skal besluttes utsatt iverksettelse. Kommunen har nedlagt slik påstand:
"Prinsipal påstand:
Eidsivating lagmannsretts beslutning av 21. mars 1997 oppheves forsåvidt gjelder beslutningen om at A ikke kan flyttes ved at det brukes tvang overfor ham.
Subsidiær påstand:
Eidsivating lagmannsretts beslutning av 21. mars 1997 oppheves."
A har tatt til motmæle og anført at lagmannsrettens beslutning ikke kan påkjæres. Videre har han anført at lagmannsretten hadde adgang til å sette vilkår som nevnt, og at den har gjort det etter nøye vurdering av relevante fakta. A har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
Kjæremålet avvises.
Subsidiært:
Eidsivating lagmannsretts beslutning av 21.03.97 stadfestes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens beslutning ikke er truffet i forbindelse med behandlingen av et kjæremål. Tvistemålsloven §404 setter følgelig ikke grenser for kjæremålsutvalgets kompetanse.
I tvistemålsloven §477 er bestemt at saksanlegg etter lovens kapittel 33 ikke er til hinder for at et vedtak om tvangsinngrep blir iverksatt. Et slikt søksmål har følgelig som utgangspunkt ikke oppsettende virkning. Bestemmelsen gir samtidig retten adgang til å fastsette noe annet. Det er tale om en diskresjonær adgang som kan anvendes etter rettens eget skjønn, uten at loven har oppstilt bestemte vilkår.
De private parter har prinsipalt gjort gjeldende at rettens beslutning etter §477 overhodet ikke kan påkjæres. Kjæremålsutvalget bemerker at bestemmelsen langt på vei er av samme karakter som regelen i tvistemålsloven §400 første ledd om at et kjæremål ikke har oppsettende virkning med mindre retten bestemmer noe annet. Det er antatt at rettens skjønnsmessige vurdering av om et kjæremål skal gis oppsettende virkning ikke kan overprøves ved kjæremål. Derimot vil kunne overprøves om det etter loven overhodet var adgang til å bestemme oppsettende virkning, se Rt-1988-590. I avgjørelse inntatt i Rt-1996-1740 kom kjæremålsutvalgets flertall til at tvistemålsloven §477 på dette punkt måtte forstås på samme måte.
Kjæremålet i den foreliggende sak gjelder spørsmålet om lagmannsretten i sin beslutning etter tvistemålsloven §477 har gått utenfor den ramme som bestemmelsen gir. Beslutningen innebærer at fylkesnemndsvedtak om omsorgsovertakelse og plassering i institusjon kan iverksettes, selv om det er reist søksmål for domstolene om overprøving av vedtaket. Men lagmannsretten har føyet til en betingelse om at det ikke kan brukes tvang overfor barnet ved flyttingen.
Hvorvidt lagmannsretten kan sette vilkår som gjelder fullbyrdelsen, er etter utvalgets mening et rettsspørsmål som kan prøves ved kjæremål. Spørsmålet gjelder avgrensningen av rettens kompetanse etter tvistemålsloven §477, i forhold til den kompetanse som ved barnevernloven §6-8 er gitt barnevernadministrasjonens leder når det gjelder gjennomføring av vedtak blant annet om omsorgsovertakelse.
Kjæremålet kan etter dette ikke avvises slik kjæremotparten prinsipalt har krevet.
Ved vurderingen av om lagmannsretten hadde kompetanse til å sette et vilkår som nevnt, må det få vesentlig betydning at spørsmålet om iverksettelse skal utsettes eller ikke, kan bero på en skjønnsmessig vurdering hvor flere forhold er relevante. Også problemene ved gjennomføringen av en iverksettelse, herunder om det vil være nødvendig å bruke tvang, kan ha betydning ved denne vurderingen. Dette illustreres ved den foreliggende sak som gjelder flytting av en 16 år gammel gutt. Retten må i en slik situasjon i alle fall kunne sette vilkår som begrenser de virkemidler som barnevernmyndighetene ellers ville ha hatt. Dette må gjelde selv om det ellers etter barnevernloven §6-8 er overlatt til disse myndigheter å velge den fullbyrdelsesmåte som er mest hensiktsmessig.
Utvalget finner etter dette at lagmannsrettens beslutning må stadfestes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Lagmannsrettens beslutning stadfestes.