HR-1996-74-B - Rt-1996-1384

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1996-11-01
Publisert:	HR-1996-00074-B - Rt-1996-1384 (423-96)
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:	Dissens: 4-1
Saksgang:	Høyesterett HR-1996-00074 B, nr 75/1995
Parter:	A (Advokat Knut Martin Andreassen - til prøve) mot Staten v/Sosial- og helsedepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Fanny Platou Amble)
Forfatter:	Backer, Bugge, Stang Lund, Sinding-Larsen, Dissens: Oftedal Broch
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §2-1

Dommer Backer: Saken gjelder erstatningskrav etter skadeserstatningsloven av 13 juni 1969 nr 26 §2-1 mot staten som eier av - - -hospital. Begrunnelsen for kravet er manglende oppfølgning av sekundærskader etter kreftbehandling.

A ble i 1986 etter henvisning fra X sentralsykehus behandlet ved - - - hospitalet for en ondartet hjernesvulst, som ble ansett inoperabel. Behandlingen bestod i at han fire ganger ble tilført cellegift og deretter fikk strålebehandling. Den førte til at han nå er symptomfri.

Cellegiften ble sprøytet inn via et kateter som ble ført fra lysken inn i lårarterien og videre opp til venstre halsarterie. A har anført at vedkommende lege under den annen cellegiftbehandling 10 juni 1986 hadde vanskeligheter med å finne lårarterien, og at det derfor ble nødvendig å stikke flere ganger. Dette var smertefullt, og det oppstod etter det anførte et stort hematom. Etter behandlingen fikk han kraftige smerter i venstre testikkel. Til å begynne med trodde legene at smertene kunne skyldes brokk. Da det ved undersøkelse ved X sentralsykehus ikke ble påvist tegn til brokk og smertene tiltok, ble det foretatt ultralydundersøkelse ved - - -hospitalet. Det ble påvist endringer som kunne tyde på at kreften hadde spredt seg til venstre testikkel, og denne ble etter ønske av A fjernet ved en operasjon 4 juni 1987. Det viste seg da at testikkelen var rammet av et infarkt, forårsaket av en liten blodpropp, og at den hadde vært død i noen tid. Samtidig med at testikkelen ble fjernet, ble det satt inn en protese.

Til tross for operasjonen ble A fortsatt plaget av smerter, som nå konsentrerte seg om høyre lyske og høyre testikkel og scrotum. Ved - - - hospitalet mente man at smertene skyldtes prostatitt - en betennelse i prostata. Han ble først behandlet med antibiotika. Men man kom senere til at det antakelig dreiet seg om en ikkebakteriell prostatitt, der det var begrenset hva man kunne gjøre.

Høsten 1987 oppstod det trykksymptomer i hjernen, med økende dysfasi (talevanskeligheter) og hodepine. Han fikk noe senere en venetrombose i høyre legg. Han ble innlagt ved X sentralsykehus og behandlet med antikoagulasjonsmidler. Det oppsto deretter hjerneblødning med forverrelse av symptomene fra hjernen - høyresidige lammelser og øket dysfasi. Dette ledet til fortsatt behandling ved - - -hospitalet.

A klaget utover i 1988 fortsatt over smerter i underlivet, men diagnosen prostatitt ble fastholdt.

I januarfebruar 1989 ble A undersøkt av nevrolog både ved - - -hospitalet og ...hospitalet. Man fant begge steder at det kunne foreligge nerveskade. Dette ble ikke fulgt videre opp.

I mars 1989 ble A utskrevet fra - - -hospitalet, idet det var forutsatt at videre behandling skulle skje ved X sentralsykehus.

A ble - så vidt jeg forstår etter hans eget initiativ - behandlet ved smerteklinikken ved X sentralsykehus. Man kom der allerede i august 1989 til at hans smerter muligens kunne skyldes en nerveskade i lysken. Det ble gitt en viss smertebehandling, men ikke tatt initiativ til noe operativt inngrep. Etter ønske av A ble imidlertid testikkelprotesen fjernet ved en operasjon 7 februar 1990, da han mente at smertene i noen grad kunne tilbakeføres til denne. Det skjedde straks en bedring, men det var fortsatt betydelige smerter.

Den 12 mai 1992 ble det ved Y Sentralsjukehus foretatt en eksplorerende operasjon i lysken. Ved denne ble "nervus ilioinguinalis" funnet å ligge stramt i bindevevsdrag - fibrose - samtidig som den på et punkt var fanget i en grop av to vinkelrettgående blodårer og bindevev. Nerven som på et punkt var redusert til omtrent halvdelen av vanlig tykkelse, ble løsnet fra bindevevsdragene. Etter dette inntrådte det en markert bedring av lyskesmertene.

Smertene forsvant imidlertid ikke helt. Ifølge sakkyndige vurderinger må man regne med at A varig må leve med smerter på grunn av nerveskaden. Han hevdes også å være psykisk redusert på grunn av smertene. Han er vurdert som delvis invalid, og har ikke vært i arbeid siden 1988, da han for en begrenset tid var tilbake i stilling som sivilingeniør ved - - - Forskningsinstitutt på deltid.

Allerede før nerveskaden var blitt konstatert ved operasjonen i 1992, hadde A ved stevning av 25 mai 1990 til Oslo byrett reist søksmål mot staten med påstand om at "staten v/Sosialdepartementet er erstatningsansvarlig for den skade A ble påført under og etter annen gangs cellegiftbehandling den 10. juni 1986". Stevning ble etter det anførte tatt ut allerede da for å hindre foreldelse. Etter at det var blitt godtgjort at smertene for en stor del skyldtes at en nerve var kommet i beknip, gjorde han gjeldende at fibrosen som øvet trykk på nerven, skyldtes det hematom som var forårsaket av innstikket 10 juni 1986.

Oslo byrett avsa 14 desember 1992 dom med slik domsslutning:

"1. Staten ved Sosialdepartementet er erstatningsansvarlig for den skade A ble påført etter cellegiftsbehandling 10. juni 1986.

2. Staten ved Sosialdepartementet dømmes til å betale saksomkostninger til A med kr 119175,- med tillegg av omkostninger til de rettsoppnevnte sakkyndige."

Byretten ga A medhold i at sykehusets oppfølging av de skader han var blitt påført ved innstikket 10 juni 1986 var mangelfull, men fant ikke at det forelå uaktsomhet ved selve inngrepet. For lagmannsretten frafalt A anførselen om uaktsomhet ved inngrepet.

Staten v/Sosialdepartementet, nå Sosial- og helsedepartementet, anket til Eidsivating lagmannsrett, som 22 desember 1994 avsa dom med slik domsslutning:

"1. Staten v/Sosial- og helsedepartementet frifinnes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til staten v/Sosial- og helsdepartementet 56875,- - femtisekstusenåttehundreogsyttifem - kroner innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av dommen. I tillegg betaler A til staten v/Sosial- og helsedepartementet det beløp som staten v/Sosial- og helsedepartementet eventuelt må betale til lagmannsretten til dekning av utgifter til sakkyndige.

3. Saksomkostninger for byretten tilkjennes ikke."

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av byrettens og lagmannsrettens dommer.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Ett vitne er avhørt ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. A, hans mor og en lang rekke leger har avgitt skriftlige erklæringer. Professor dr.med. B som har smertebehandling som spesiale, og dr.med. C, spesialist i urologi, har vært oppnevnt som sakkyndige for Høyesterett. I tillegg til at de har avgitt en felles skriftlig erklæring, har de møtt og avgitt forklaring under ankeforhandlingen. C var også oppnevnt som sakkyndig for byretten og lagmannsretten, for byretten sammen med professor dr.med. D. Saken står stort sett i samme stilling som for lagmannsretten.

Den ankende part, A, har i det vesentlige anført:

Byrettens dom er riktig.

Det vil ut fra en alminnelig sannsynlighetsvurdering være naturlig å bygge på As fremstilling av saksforholdet, slik de sakkyndige i alt vesentlig har gjort. Journalene fra - - -hospitalet er svært knappe, og delvis direkte mangelfulle. Det står blant annet ikke noe om telefonhenvendelser. De behandlende leger har stadig skiftet, og først og fremst vært interessert i kreftsykdommen. Det følger av Høyesteretts praksis at bevistvil på grunn av mangelfull journalføring må gå ut over sykehuset.

Det må anses godtgjort at det foreligger årsakssammenheng mellom innstikket 10 juni 1986 og både infarktet i venstre testikkel og den fibrose som førte til at "nervus ilioinguinalis" ble inneklemt. Det vises til uttalelsene både fra de sakkyndige for Høyesterett og fra en rekke andre medisinske sakkyndige.

Det må videre anses godtgjort at de skader A på denne måte er blitt påført, har medført betydelige smerter. Smertene ved skaden i testikkelen opphørte da denne ble fjernet, men A ble påført ytterligere smerter ved at det ble lagt inn en for stor protese. Nervesmertene på grunn av fibroseutviklingen i lysken ble vesentlig redusert ved operasjonen i 1992, men fordi den kom så sent, er det oppstått en varig og invalidiserende smertetilstand. - - -hospitalet hadde en særskilt plikt til å følge opp og sørge for behandling av sekundærskader kreftbehandlingen hadde ført med seg. Hadde man gjort det og i tide, ville man kunnet hindre store deler av de lidelser som A har vært utsatt for, og man hadde unngått den permanente invalidisering.

Erstatningskravet bygger på skadeserstatningsloven §2-1. Samlet sett har - - -hospitalet ikke tilfredsstilt de krav som med rimelighet kan stilles til virksomheten. Allerede under inngrepet klaget A over store smerter, og legene må ha vært oppmerksom på blødningen - hematomet - i lysken. Nettopp det at man ikke har lagt tilstrekkelig vekt på denne skaden som har vært den utløsende faktor for de senere, er meget vesentlig ved vurderingen av sykehusets forhold. Når A senere ved gjentatte anledninger klaget over sterke smerter, burde legene ha vært oppmerksom på inngrepet som utløsende faktor.

Med ultralydundersøkelse burde man forholdsvis tidlig ha kunnet diagnostisere testikkelinfarktet og fått fjernet testikkelen. Med denne borte ville det vært lettere å finne årsaken til de smerter som skyldtes den inneklemte nerven. A burde på et tidlig tidspunkt vært henvist til smertelege eller nevrolog som ville ha kunnet diagnostisere nerveskaden. Deretter burde operasjon ha vært gjennomført.

De diagnoser man stilte på - - -hospitalet først om brokk og senere om prostatitt, var altfor lettvinte. De forsinket en adekvat behandling av As plager, og medførte derved en varig smerteinvalidisering.

Da man i 1989 fant frem til nerveskade som en sannsynlig smerteårsak, unnlot man dessuten å iverksette videre behandling, og det ble heller ikke foretatt noen henvisning til smertespesialist, slik nevrologen på ...hospitalet hadde foreslått.

A har nedlagt slik påstand:

"1. Byrettens dom stadfestes.

2. A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett."

Ankemotparten, staten v/Sosial- og helsedepartementet, har i det vesentlige anført:

Lagmannsrettens dom er riktig i sitt resultat.

A var henvist til - - -hospitalet for kreftbehandling, og legene der konsentrerte seg av naturlige grunner om kreftbehandlingen. Det som står i journalene, må vurderes ut fra dette. Det bestrides for øvrig at de er mangelfulle.

Det kan ikke anses godtgjort at det er årsakssammenheng mellom innstikket 10 juni 1986 og testikkelinfarktet samt nerveskaden. Infarktet skyldes en liten blodpropp, som kan ha oppstått av flere årsaker. Kreftsyke er mer utsatt for blodpropp enn andre. Nerveskaden skyldes en fibrose, som kan ha dannet seg av flere årsaker. Det er ikke grunn til å tro at hematomet etter innstikket 10 juni 1986 var så stort som A hevder.

Under enhver omstendighet kan testikkelinfarktet bare ha ført til kortvarig smerte inntil testikkelen var død. A synes i ettertid å overdrive de såkalte sekundærskader. A har vært under et sterkt psykisk press på grunn av den livstruende og kompliserte kreftlidelsen. Det var en reell mulighet for at hjernesvulsten ville komme igjen, og at det ville skje spredning, og det inntrådte dessuten betydelige komplikasjoner høsten 1987. As tilstand i dag må antas vel så meget å skyldes det som han generelt har vært gjennom i forbindelse med kreftsykdommen og behandlingen av denne, som den nerveskade som han ble operert for i 1992.

Staten hevder at det ikke i noe tilfelle foreligger erstatningsbetingende uaktsomhet fra noen som var ansatt ved - - - hospitalet. Smerter i urinveiene og genitalia er ofte ubestemte og vanskelige å diagnostisere. Det er meget sjelden at en kreftbehandling av den type som det dreier seg om i denne saken, fører til slike skader. Diagnosene om brokk og senere prostatitt var i seg selv forsvarlige. Den første diagnosen ble forholdvis hurtig korrigert. Diagnosen om prostatitt var sannsynligvis riktig, selv om As smerter også hadde sammenheng med den inneklemte nerven. Det er betegnende for den usikkerhet som heftet ved diagnostiseringen av nerveskaden, at det tok tre år fra man første gang ved X sentralsykehus kom til at det muligens kunne foreligge en nerveskade, til den ble operert ved Y Sentralsjukehus i 1992. - - -hospitalet kan ikke klandres for at det ikke hurtigere ble gjort noe med denne skaden.

Staten v/Sosial- og helsedepartementet, som ut fra menneskelige hensyn finner ikke å ville kreve saksomkostninger for Høyesterett, har nedlagt slik påstand:

"Lagmannsrettens dom stadfestes."

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, men med en på flere punkter avvikende begrunnelse.

Søksmålet gjelder krav om at det gis dom for at staten er erstatningspliktig. Utmålingen av en eventuell erstatning utstår til senere.

Kravet mot staten som sykehuseier grunner seg på skadeserstatningsloven §2-1. Det avgjørende er om arbeidstakere ved - - -hospitalet har utvist erstatningsbetingende uaktsomhet ved behandlingen av A. Her teller både aktive handlinger og unnlatelser. Det er ikke nødvendig å henføre det eventuelt uaktsomme forhold til noen bestemt arbeidstaker.

Det må etter mitt syn være klart at den lege eller det sykehus som gjennomfører en medisinsk behandling, har en plikt til å være oppmerksom på mulige bivirkninger og komplikasjoner som følge av behandlingen og sørge for en forsvarlig behandling. Eventuell brokk og prostatitt hos A lå i utgangspunktet utenfor det som skulle behandles ved - - -hospitalet, men det måtte selvsagt utvises vanlig aktsomhet når disse diagnoser ble antydet eller stilt, slik at det ikke skulle oppstå skade ved feildiagnose.

I dette tilfellet har - - -hospitalet undersøkt A for de smerter han mente å være påført ved inngrepet, og dels behandlet dem ved gjennomføring av testikkeloperasjonen.

Jeg finner i motsetning til lagmannsretten at det foreligger sannsynlighetsovervekt for at både testikkelinfarktet og nerveskaden i høyre lyske står i årsakssammenheng med inngrepet 10 juni 1986. De sakkyndige for Høyesterett har ikke vært i tvil om dette.

Testikkelinfarktet må skyldes en blodpropp, og når det sto i umiddelbar tidssammenheng med et inngrep som kunne utløse en blodpropp, må årsakssammenheng anses overveiende sannsynlig.

Når det gjelder den inneklemte nerven, er årsakssammenhengen kanskje ikke like klar. Det må imidlertid anses på det rene at det oppsto et ikke ubetydelig hematom ved inngrepet. Etter de sakkyndige erklæringer er det ikke tvilsomt at et hematom kan forårsake en slik bindevevsutvikling - fibrose - som den foreliggende. Selv om også andre årsaker til bindevevsskaden i lysken kan tenkes, er det ikke noe som tyder på at en slik årsak har foreligget.

Spørsmålet er etter dette om - - -hospitalet kan bebreides for at det ikke har stilt riktige diagnoser og sørget for adekvat behandling tidligere.

Testikkelinfarktet ble først diagnostisert etter at testikkelen var blitt fjernet ca ett år etter innstikket 10 juni 1986. Testikkelinfarkt er en meget sjelden lidelse, og det er etter det som ble opplyst av den sakkyndige for byretten, professor D, ikke noen påregnelig komplikasjon etter inngrep som det foreliggende. Jeg kan derfor ikke se at det kan bebreides - - -hospitalets leger som uaktsomt at de ikke så denne forklaringen på smertene i venstre testikkel.

De sakkyndige for Høyesterett mener at legene ved - - -hospitalet likevel burde ha foretatt ultralydundersøkelse på et langt tidligere tidspunkt. Jeg er enig i at de skulle ha foretatt nærmere undersøkelser dersom de burde ha forstått at smertene hadde sammenheng med inngrepet den 10 juni 1986, men jeg kan ikke se at det er påvist at de burde ha forstått dette allerede i den første tiden etter inngrepet. Det ble antatt at smertene kunne skyldes brokk, noe som i tilfelle burde undersøkes av helsetjenesten på hjemstedet. A ble da også undersøkt for brokk på X sentralsykehus. Men da brokk ikke ble konstatert og smertene økte, ble han tatt inn på - - -hospitalet, noe som resulterte i at testikkelen ble undersøkt og senere fjernet på grunn av mistanke om spredning av kreft - ikke fordi man da fant noen sannsynlig sammenheng med inngrepet ett år tidligere.

Jeg vil også peke på at det er tvilsomt om infarktet ville ha blitt påvist ved en umiddelbar ultralydundersøkelse. Etter det som ble opplyst av de sakkyndige, tar det en viss tid før et infarkt medfører endringer som kan påvises ved en undersøkelse med ultralyd.

Jeg tilføyer at jeg ikke kan se at det foreligger tilstrekkelig bevis for at det ble lagt inn en for stor protese i forbindelse med testikkeloperasjonen.

Det kan ikke anses godtgjort at A har påpekt smerter i høyre lyskeregion før etter at venstre testikkel var blitt fjernet. Det er vanskelig å fastslå når disse smertene oppstod. Den fibroseutvikling som ledet til nervesmerter, vil ha tatt tid. Slik jeg forstår de sakkyndige kan den ha tatt opp til ett år.

Etter at venstre testikkel ble fjernet 4 juni 1987, klaget imidlertid A over smerter i lysken. I ettertid vet vi at dette skyldtes den inneklemte nerven. I journalen for 30 juni 1987 står det:

"Pas. har diffuse plager med smerter i testiklene, i begge lysker og litt på innsiden av lårene og i perineum."

Dette ble oppfattet som prostatitt, og han ble til å begynne med behandlet med antibiotika. Smertene fortsatte utover i 1987. På samme måte som når det gjelder testikkelinfarktet, vil det være av vesentlig betydning om - - -hospitalets leger burde ha forstått at smertene hadde sammenheng med inngrepet i 1986. Det må legges til grunn at symptomene i alle fall langt på vei kunne forklares med prostatitt, og den urologisk sakkyndige for Høyesterett har ikke villet utelukke at det også har foreligget prostatitt. Det er mulig at sykehistorien sett under ett burde ha ledet til at man allerede i 1987 skulle ha tenkt på en fibroseutvikling i lysken, men det er etter mitt syn vanskelig å fastslå uaktsomhet.

Smertene vedvarte, men tiltok ikke i styrke i 1987-88, og de har ikke vært ofret særlig oppmerksomhet, noe som kan ha sammenheng med at A i november 1987 ble rammet først av hjerneblødning, hvilket blant annet førte til talevanskeligheter. Deretter kom han seg, og 1988 later til å ha vært en forholdsvis god tid, der han gikk tilbake til sitt arbeid i deltid.

Fra begynnelsen av 1989 økte smertene. Etter at A var blitt undersøkt og vurdert først av urolog og deretter av nevrolog på - - -hospitalet i slutten av januar, ble han 1 februar undersøkt av nevrolog ved ...hospitalet. Det ble ikke stilt noen sikker diagnose. Det ble antydet skade på en nerve, men ikke den som senere viste seg å være inneklemt. Det ble foreslått henvisning til smertespesialist. Dette ble ikke fulgt opp.

I epikrise fra - - -hospitalet 8 februar 1989, som ble sendt blant annet til As behandlende lege og X sentralsykehus, heter det: "... Ved urologisk undersøkelse kunne man ikke finne noen sikker sammenheng mellom pasientens smertebilde og det kirurgiske inngrep som er foretatt. Urologen mente at de smertene pasienten har kunne være forenlig med en kronisk prostatitt. Nevrologisk undersøkelse avklarte ikke dette, ei heller nevrourologisk undersøkelse ved ...hospitalet.

Vurdering: Pasienten hevder at han har betydelige smerter lokalisert til høyre testikkel, også utstrålende smerter mot begge lyskeregioner. Ved utredningen her og på ...hospitalet har vi ikke kunnet funne noen sikker forklaring på hans smerter. Pasienten selv lokaliserer selv smertenes debut til 2. BCNU-injeksjon i juni 86. ..."

A var siste gang på - - -hospitalet 31 mars 1989. Ifølge epikrise av 13 april var det ved undersøkelser klarlagt at han var helbredet for kreftsykdommen. Han ble utskrevet fra - - -hospitalet. Men han skulle gå til fortsatt kontroll ved X sentralsykehus.

Det kan spørres om - - -hospitalet senest ved utskriving burde ha henvist til smertebehandling. Han ble imidlertid tatt inn til undersøkelse og behandling ved smerteklinikken ved X sentralsykehus. Den eventuelle forsømmelse fra - - -hospitalet kan derfor bare ha hatt relativt beskjeden praktisk betydning.

I en legeerklæring av 28 mai 1990 fra den behandlende lege heter det blant annet:

"Ved undersøkelse av undertegnede høsten 1989, fant jeg tegn til nervesmerter i høyre side av pungen. Mistanken om nervesmerter ble ytterligere forsterket ved en testdose Nesacain intravenøst i desember 1989, da pasienten ble nærmest smertefri under behandlingen. Det er forsøkt en rekke behandlinger med varierende effekt ved Smertepoliklinikken på Linde, men vesentlig effekt over tid fikk man først etter testikkelprotesen ble fjernet ved X sentralsykehus 7.2.90. ... Det var overraskende at fjerning av testikkelprotesen umiddelbart ga lindring av smertene. Ved rene nervesmerter vil man vente avtagende smerter i løpet av anslagsvis 1/2 til 1 år etter operasjonen. Muligens har det vært strekk på vevet lokalt rundt testikkelprotesen i tillegg til mekanisk påvirkning på nervevev. ..."

Etter undersøkelsen på X sentralsykehus høsten 1989, gikk det ytterligere to og et halvt år før årsaken til As smerter ble endelig klarlagt ved operasjonen på Y Sentralsjukehus 12 mai 1992.

Jeg finner det, som det vil ha fremgått, vanskelig på grunnlag av det utviklingsforløp som her er referert, å konstatere at det foreligger erstatningsbetingende forhold fra legene ved - - -hospitalet. De sakkyndige for Høyesterett har vært enige om at det er vanskelig å stille sikre diagnoser ved mer ubestemte smerter i lyske- og genitaliaregionen. Det er ikke bare legene ved - - -hospitalet som har hatt vanskeligheter med å stille den riktige diagnose, men også andre leger som har hatt befatning med A - inntil operasjonen i 1992.

Jeg er etter dette kommet til at - - -hospitalet ikke kan være erstatningsrettslig ansvarlig.

Lagmannsrettens dom blir å stadfeste. Det gjelder også saksomkostningsavgjørelsen. For Høyesterett har staten ikke krevet saksomkostninger.

Jeg stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Dommer Oftedal Broch: I likhet med førstevoterende og med de sakkyndige for Høyesterett finner jeg at det er årsakssammenheng mellom på den ene side innstikket 10 juni 1986 og på den annen side infarktet i venstre testikkel, skaden på nervus ilioinguinalis og As senere smerter. Også jeg legger til grunn at iallfall så lenge det dreier seg om komplikasjoner forbundet med behandlingen på et sykehus, er det klart at sykehuset er fullt ut ansvarlig for en adekvat oppfølging, enten ved selv å forestå den eller ved å sikre at den skjer ved annen kompetent institusjon. Jeg er enig i førstvoterendes nærmere presiseringer omkring dette spørsmål.

Jeg er for min del kommet til at - - -hospitalet er å bebreide for utilstrekkelig oppfølging av de skader som oppsto da A ble behandlet med cellegift for annen gang 10 juni 1986.

Etter As forklaring fikk han sterke smerter allerede under innføringen av nålen og tilføringen av cellegiften. Smertene holdt seg den dagen og vedvarte neste dag da han ble sendt hjem til Z, noe han fortalte behandlende lege, dr. E. Neste dag telefonerte han dr. E, han var da ifølge sin forklaring tvikroket av smerte. Da tredje cellegiftbehandling fant sted i begynnelsen av juli sa A fra at smertene fortsatt var der, om enn i mindre grad. Men selv om smertene vedvarte, varierte smertelokaliseringen noe. Det fremgår av journalen fra tredje cellegiftbehandling at A først følte smerter i høyre testikkel, mens det etter noen dager var tiltakende smerte i venstre testikkel. Undersøkende lege ga uttrykk for at smertene kom fra et brokk, noe A slo seg til ro med.

Ved kontroll i januar 1987 tok A igjen opp smertene, og undersøkende lege anførte i journalen om dette kunne være irritasjonstilstand etter cellegifttilføringen. Dette ble ikke fulgt opp. Smertene holdt seg. Det ble våren 1987 konstatert på X sentralsykehus at dette ikke dreiet seg om et brokk. Etter påtrykk kom A så inn på - - -hospitalet på nytt i mai 1987 på grunn av sine smerter, og fikk fjernet venstre testikkel. Jeg siterer fra journalen for 4 juni 1987: "... etter en episode med arteriell injeksjon i lysken fått ulidelige smerter i venstre testikkel. Dette er til dels invalidiserende og pasienten har gått med dette i lengre tid.

Ultralyd har påvist en defekt i en testikkel og tumor kan ikke utelukkes. Pasienten er innstilt på å få fjernet denne testikkelen 1. enten på grunn av smerter eller 2. på grunn av tumor."

Om behandlingen av A fra innstikket 10 juni 1986 til fjerningen av testikkelen 4 juni 1987 uttaler de sakkyndige:

"Oppfølging, diagnostisering og behandling av As smerter og testikkelinfarkt burde ha vært fulgt opp umiddelbart etter at han fikk de sterke smertene i testiklene. Han kom først til urolog 19.05-1987, nesten ett helt år etter at han fikk 2. cytostatikakur 10.06-1986. I denne perioden var det ikke rimelig å tilskrive As smerter kronisk prostatitt eller brokk. ...

Under punkt 2. over ble det påpekt at A burde vært fulgt opp bedre da han klaget over smerter i testiklene. Det hadde vært rimelig å undersøke testiklene da han gjentatte ganger klaget over smertene den første tiden etter behandlingen 10.06-1986."

Etter min mening oppsto smertene så nært forbundet med innstikket at - - - hospitalet hadde en plikt til å undersøke og følge dette opp. Det må gjelde selv om årsaken til smertene var uklar, jf at smertebildet endret seg noe og videre at eksempelvis testikkelinfarkt meget sjelden vil oppstå som en komplikasjon i disse tilfellene. At en lege uten nærmere undersøkelse antok at dette kunne være et brokk, medførte at A slo seg til ro med dette, og først fikk avkreftet det ved undersøkelse på X sentralsykehus 11. mai 1987.

På bakgrunn av de sakkyndiges uttalelse mener jeg det må konkluderes med at - - -hospitalets oppfølging av As smerter det første året etter innstikket var mangelfull og erstatningsbetingende.

Smertene fortsatte utover i juni etter operasjonen, og det var flere ganger kontakt med - - -hospitalet. Etter hjerneblødningen høsten 1987 med ny innleggelse på - - -hospitalet fulgte flere kontroller i 1988. A klaget fortsatt over smertene i underlivet, som nå ble tilskrevet kronisk prostatitt. Smertene tiltok i januar 1989, og A ble innlagt på - - - hospitalet 23 januar 1989. I sykejournalen denne dag reises spørsmålet om smertene kan ha nevrologiske årsaker. A ble henvist til ...hospitalet som undersøkte ham 1 februar og konkluderte med at han burde vurderes av en smertelege. Dette ble ikke fulgt opp, og A ble utskrevet fra - - - hospitalet etter et møte 31 mars 1989. I den avsluttende epikrisen satt opp etter møtet og sendt X sentralsykehus uttales det:

"En hadde en lengre samtale med pasienten og forsøkte å orientere både pasienten og de pårørende om situasjonen. ... Han er selv svært deprimert fordi han synes det er lite fremgang. En fikk imidlertid frem at han er kommet i forbindelse med psykolog på hjemstedet, og også får behandling med akupunktur. Han synes begge disse behandlings måter er nyttige for ham og synes han foreløbig ikke har behov for behandlingstilbud ut over dette."

Det sies videre at han fortsetter kontrollen ved X sentralsykehus. I sin rapport kommenterer A denne epikrisen:

"Hva med underlivet mitt? Det var jo tydelig at - - - legene ikke brydde seg om det. De kunne like godt sagt jeg var en hypokonder."

Dette er en kommentar i ettertid, men ut fra de samlede opplysninger i saken er det under enhver omstendighet vanskelig å se at epikrisen gir et adekvat bilde av As behandlingsbehov. Smertetilstanden og smertehistorien nevnes ikke. Riktignok er det sendt en epikrise til X sentralsykehus 8 februar 1989 som førstevoterende siterer fra. Der omtales undersøkelsen på ...hospitalet, men det konkluderes ikke. Det er den avsluttende epikrisen etter møtet 31 mars 1989 som gjør opp status. Når A kommer under behandling på Smertesenteret ved X sentralsykehus så tidlig som september 1989 skyldes dette et tilfeldig møte med en nevrolog på X sentralsykehus som tidligere hadde undersøkt ham, og som han fortalte om sine store smerter.

Hensett til As lange og smertefulle sykehistorie finner jeg det uforsvarlig av - - -hospitalet ikke å følge opp ...hospitalets anbefaling om smertelege og samtidig gi en avsluttende rapport til X sentralsykehus ved utskrivningen 31 mars 1989 som verken kommenterer smertebildet eller ...hospitalets anbefaling. Dette medførte en forsinkelse på 6 måneder i behandlingen av As smerter, et tidsrom jeg mener - - -hospitalet er ansvarlig for. Isolert sett var denne forsinkelsen relativt sett kort, men hensett til at - - -hospitalet etter min vurdering allerede hadde opptrådt uforsvarlig i en tidligere periode er det naturlig å vektlegge begge perioder.

Jeg har etter dette kommet frem til at - - -hospitalet er erstatningsansvarlig overfor A for de skader han ble påført ved innstikket 10 juni 1986 og de derpå følgende smerter, dog slik at ansvaret er begrenset til det første året og omstendighetene omkring undersøkelsen på ...hospitalet 1 februar 1989 og utskrivingen fra - - - hospitalet 31 mars 1989. Hvilken virkning dette har hatt på skadeforløpet og smertebildet i dag er naturligvis umulig å angi på noen eksakt måte. De sakkyndige uttaler:

"For A er det ... rimelig å anta at tidligere diagnose og behandling av begge de to smerteårsakene han hadde (infarkt i venstre testikkel og inneklemt lyskenerve i arrvev etter stikk/haematom i høyre lyske), ville ha ført til at han var blitt kvitt eller i alle fall fått sterkt redusert smerteplagene på tidligere tidspunkt."

Jeg legger etter dette til grunn at det må anses overveiende sannsynlig at de handlinger/unnlatelser jeg har funnet å være ansvarsbetingende har påvirket skaden. Spørsmålet om i hvilken grad dette har skjedd hører under erstatningsutmålingen, et spørsmål som ikke omfattes av saken. Jeg går allerede av denne grunn ikke nærmere inn på det.

Jeg stemmer for at anken tas til følge.

Dommer Bugge: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Backer.

Dommer Stang Lund: Likeså.

Dommer Sinding-Larsen: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.