HR-1998-140-K - Rt-1998-506
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-03-11 |
| Publisert: | HR-1998-00140-K - Rt-1998-506 (148-98) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Fremleggelse av dokumentbevis, Barnerett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating Lagmannsrett LG-1997-02285, Høyesterett HR-1998-00140 K, jnr 76/1998 |
| Parter: | A (advokat Ørjan Berven v/advokatfullmektig Kurt A Elvevoll) mot B (advokat Odd Jo Forsell) |
| Forfatter: | Dolva, Oftedal Broch, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §250, Domstolloven (1915) §127, §130, §179, §204, §205, §208, §404, Tvistemålsloven (1915), Forvaltningsloven (1967) §13b, §1, §4, Forvaltningsloven (1967), Barneloven (1981) §38, Barnevernloven (1992) §6-4 |
Saken gjelder fremleggelse av dokumentbevis.
A og B har fellesbarnet C, født xx.xx.1996. A har hatt den daglige omsorgen for barnet. Barneverntjenesten for Sola kommune har fremsatt begjæring om omsorgsovertakelse.
Fylkesnemda har ikke gjort B til part i omsorgssaken, og han har derfor ikke fått innsyn i dokumentene vedrørende denne. 21 november 1997 fremsatte B begjæring om midlertidig avgjørelse etter barneloven §38 tredje ledd til Jæren herredsrett, og krevde foreldreansvar og daglig omsorg inntil rettskraftig avgjørelse foreligger. Han provoserte fremlagt kommunens begjæring til Fylkesnemda i omsorgssaken. Begjæringen med vedlegg var i As besittelse.
A nektet fremleggelse under henvisning til tvistemålsloven §250, jf §205. Jæren namsrett påla henne 3 desember 1997 å fremlegge kommunens begjæring med vedlegg i omsorgssaken innen 10 desember 1997.
Da begjæringen ikke ble fremlagt innen fristen, avsa Jæren herredsrett 10 desember 1997 kjennelse med slik slutning:
"A pålegges å fremlegge Sola kommunes begjæring til Fylkesnemda m/vedlegg i anledning sak om omsorgsovertakelse overfor C, innen mandag 15. desember 1997."
A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett. Kjæremålet ble ikke gitt oppsettende virkning, og 13 februar 1998 avsa lagmannsretten enstemmig kjennelse med slik slutning:
"1. Herredsrettens kjennelse stadfestes, dog slik at fremleggelsesplikten ikke gjelder opplysninger som bare gjelder faren til As andre barn.
2. Saksomkostningsavgjørelsen utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken."
A har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg og i det vesentlige anført:
Lagmannsrettens rettsanvendelse er i strid med tvistemålsloven §250, jf §204 nr 2 og §205. Det samtykkes ikke til fremleggelse av kommunens begjæring til Fylkesnemda med vedlegg. Dokumentene er overlevert siden kjæremålet ikke ble gitt oppsettende virkning, men dette er ikke å anse som noe samtykke. Overleveringen har kun skjedd av respekt for lagmannsrettens avgjørelse.
Kommunens begjæring er pålagt fremlagt i strid med reglene om føring av bevis, jf tvistemålsloven §250 første ledd, jf §204 nr 2. Fremleggelse krever samtykke fra fylkesmannen, hvilket ikke er innhentet.
Uten hinder av taushetsplikt er offentlige myndigheter og andre yrkesgrupper pålagt å gi opplysninger til barnevernstjenesten når det er grunn til å tro at det foreligger alvorlige former for omsorgssvikt m v, jf barnevernloven §6-4. Lagmannsretten har lagt til grunn at så lenge kommunens begjæring er i As besittelse, vil et pålegg om fremleggelse ikke være i strid med tvistemålsloven §250 første ledd, jf §204 nr 4 og §205. A har fått tilgang til begjæringen alene som følge av kommunens begjæring om omsorgsovertakelse. B har ikke fått status som part i denne saken. Pålegget om dokumentfremleggelse antas dermed å innebære en omgåelse av regelverket, jf Rt-1979-1696.
Det vil heller ikke være anledning til å pålegge fremleggelse av dokumenter som inneholder opplysninger som må anses vernet av regelen om kallsmessig taushetsplikt i tvistemålsloven §250 første ledd, jf §205. Kommunens begjæring inneholder uttalelser fra helsesøsteren som A frivillig har oppsøkt. At dokumentene er i As besittelse, kan ikke medføre noen fremleggelsesplikt. Dette ville i så fall også være en omgåelse av regelverket.
Lagmannsrettens anvendelse av forvaltningsloven §13b første ledd nr 1, kan neppe heller være korrekt idet forvaltningsloven ikke gjelder for domstolenes virksomhet, jf forvaltningsloven §4 første ledd bokstav a, jf §1.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Prinsipalt: Gulating lagmannsretts kjennelse av 13. februar 1998 i sak nr 9702285, slutningens punkt 1, tas ikke tilfølge.
2. Subsidiært: Gulating lagmannsretts kjennelse av 13. februar 1998 i sak nr 9702285, slutningens punkt 1, med tillegg av den forutgående saksbehandling oppheves.
3. I begge tilfelle: A / det offentlige tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 3.510 med tillegg av eventuelle rettsgebyr."
B har i sitt tilsvar i det vesentlige gjort gjeldende:
Lagmannsrettens kjennelse er korrekt. A har misforstått tvistemålsloven bestemmelser om plikt til å fremlegge bevis. Hun har sammenblandet barneverntjenestens taushetsplikt og hennes egen plikt til å fremlegge bevis. Barneverntjenestens og eventuelt andres taushetsplikt har intet å gjøre med det spørsmål som retten skal ta stilling til, nemlig om A kan tilbakeholde bevis.
Etter tvistemålsloven §250 plikter A å fremlegge skriftlig bevis som hun er i besittelse av, med mindre det inneholder noe som hun etter reglene om vitneplikt er utelukket eller fritatt fra å gi forklaring om. A har ikke selv noen taushetsplikt som hun kan påberope som grunnlag for å nekte fremleggelse. Hun kan da heller ikke påberope seg andre personers taushetsplikt. Fremleggelsesplikten etter tvistemålsloven §250 første ledd forhindres således ikke av at dokumentene inneholder opplysninger som andre enn A vil være unntatt eller fritatt fra å forklare seg om. Det vil ikke foreligge noen krenkelse av barneverntjenestens og Fylkesnemdas taushetsplikt så lenge pålegget ikke retter seg mot disse. Det er da ingen omgåelse av taushetsreglene at A pålegges å fremlegge bevis hun er i besittelse av. På samme måte vil jo A ha forklaringsplikt i retten.
Retten har et selvstendig ansvar for å få saken best mulig opplyst og treffe en avgjørelse ut fra barnets beste. Disse pliktene kan retten ikke oppfylle med mindre retten får alle sakens opplysninger.
Hva gjelder nektelsen av partsstatus i omsorgssaken, minnes om at Fylkesnemdssaken er en helt annen sak. Denne saken går for et forvaltningsorgan og har intet med foreliggende sak å gjøre. Det A derfor gjør, er å blande sammen plikten til å fremlegge bevis i herredsretten med partsrettighetene i Fylkesnemndssaken.
As opplysning om at hun har fått tilgang til dokumentene alene som følge av kommunens begjæring til Fylkesnemda, er for øvrig ikke korrekt. En rekke av disse dokumentene er eldre dokumenter som hun allerede må ha vært kjent med. Dette gjelder for eksempel utredningen ved foreldre- og barnesenteret.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Gulating lagmannsretts kjennelse av 13.02.98 i sak nr. 97-02285 stadfestes.
2. A tilpliktes å betale B saksomkostninger i forbindelse med kjæremålet med totalt kr 5000, - innen 14 - fjorten - dager fra avsigelse av kjennelsen."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det foreligger et videre kjæremål, der utvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §404. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens lovfortolkning. Dette kan utvalget prøve, jf tvistemålsloven §404 nr 3.
Lagmannsretten har tatt utgangspunkt i at: "etter hovedregelen i tvistemålsloven §250 kan det kreves at en part fremlegger et skriftlig bevis som han har i sin besittelse med mindre det inneholder opplysninger han ikke har rett til - eller kan nekte - å forklare seg om."
Lagmannsretten har korrekt lagt til grunn at det avgjørende må være at det er parten selv som har rett til å nekte å forklare seg om de opplysninger dokumentet inneholder, dersom forbeholdet skal få anvendelse. I spesielle tilfeller vil det kunne tenkes unntak fra dette, jf Rt-1973-1086 og Rt-1980-711. Men i nærværende sak må hovedregelen gjelde. Med utgangspunkt i den kjærende parts anførsel at dokumentet inneholder opplysninger av svært personlig karakter, har lagmannsretten særlig vurdert, og forkastet, anvendelsen av tvistemålsloven §208 om tap av borgerlig aktelse som nektelsesgrunn. Lagmannsretten begrenset videre fremleggelsesplikten slik at den ikke gjelder opplysninger som bare angår far til den kjærende parts andre barn. Den konkrete rettsanvendelsen er utvalget avskåret fra å prøve. Det bemerkes at avhengig av dokumentets nærmere innhold, vil retten kunne pålegge partene taushet om forhandlingene, jf domstolloven §130 og §127 annet ledd.
Etter dette må kjæremålet forkastes. Spørsmålet om saksomkostninger bør utstå til hovedsakens avgjørelse, jf tvistemålsloven §179 første ledd siste punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.