HR-2010-1104-A - Rt-2010-816
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2010-06-25 |
| Publisert: | HR-2010-01104-A - Rt-2010-816 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | HR-2010-01104-A, (sak nr. 2010/157), sivil sak, anke over dom |
| Parter: | I. Røros kommune Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar (partshjelpar) (advokat Ulf Larsen) mot Opplandskraft DA Eidsiva Vannkraft AS (advokat Jon Rabben – til prøve) II. Opplandskraft DA Eidsiva Vannkraft AS (advokat Jon Rabben – til prøve) mot Røros kommune Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar (partshjelpar) (advokat Ulf Larsen) |
| Forfatter: | Bruzelius, Coward |
| Lovhenvisninger: | vassdragsreguleringslova § 11, kommunelova § 53, foreldingslova § 3, foreldingslova § 10, kommunelova § 56, tvistelova § 20-2, vassdragsreguleringsloven § 11, kommuneloven § 53 |
NOREGS HØGSTERETT
Den 25. juni 2010 sa Høgsterett dom i
HR-2010-01104-A, (sak nr. 2010/157), sivil sak, anke over dom,
I.
Røros kommune
Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar
(partshjelpar) (advokat Ulf Larsen)
mot
Opplandskraft DA
Eidsiva Vannkraft AS (advokat Jon Rabben – til prøve)
II.
Opplandskraft DA
Eidsiva Vannkraft AS (advokat Jon Rabben – til prøve)
mot
Røros kommune
Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar
(partshjelpar) (advokat Ulf Larsen)
G I V N I N G :
(1) Dommar Utgård: Hovudspørsmålet i saka gjeld krav om tilbakebetali ng av
konsesjonsavgift og tilleggsbetaling for konsesjonskraft frå kommune der det endelege
vedtaket ved vassdragsreguleringskonsesjon påla kraftselskap mindre skyldnader enn det
som hadde vore lagt til grunn mellombels. 2
(2) Løyve til statsregulering av innsjøen Aursunden i Røros kommune for 50 år vart gitt ved
kongeleg resolusjon 13. mai 1921. Seinare vart reguleringa endra til å gjelde for 65 år
rekna frå same dato. Ei tid før utgangen av reguler ingsperioden vart det forhandla om å
overføre statsreguleringa til Glommens og Laagens B rukseierforening (GLB).
(3) Reguleringsperioden for statsreguleringa gjekk ut 13. mai 1986. I brev 2. juli 1987 gjorde
Olje- og energidepartementet vedtak med slik ordlyd:
”Til tross for at spørsmålet om overføring av Aursu ndsreguleringen fra staten til
Glommens og Laagens Brukseierforening har vært til behandling helt fra 1970, er
tillatelsens gyldighetsdato 13.05.86 passert.
Departementet går inn for at Glommens og Laagens Brukseierforening likevel kan
fortsette reguleringen i henhold til de vilkår som er fastsatt i kgl. res. 13.05.1921 og kgl.
res. 14.04.1939 inntil hele konsesjonsspørsmålet er avgjort. Departementet vil presisere
at de endrede vilkår som evt. gis i tilfelle av fortsatt konsesjon likevel vil bli gjort
gjeldende fra 13.05.1986.”
(4) Den delen av vilkåra som er av interesse i vår sak, er dei som gjeld plikta til å betale
konsesjonsavgift og å yte konsesjonskraft til vedkomande kommunar. Det er naturleg
innleiingsvis å gi eit kort oversyn over regelverket for desse spørsmåla, før det blir gjort
vidare greie for hendingsgangen i saka.
(5) Plikta for ein regulant, også omtala som konsesjonær, til å betale konsesjonsavgift følgjer
av vassdragsreguleringslova § 11 nr. 1. I konsesjon til vassdragsregulering skal det setjast
som vilkår at det skal betalast ei årleg avgift til staten og til dei fylkeskommunar og
kommunar som staten fastset, utrekna etter ”den øki ng av vannkraften som er innvunnet
ved reguleringen”. Den årlege konsesjonsavgifta er eit produkt av konsesjonsavgiftssatsen
og kraftgrunnlaget.
(6) Konsesjonsavgiftssatsen skal fastsetjast innanfor maksimal- og minimalsatsar som følgjer
av eiga forskrift. Ved fastsetjing skal det særleg takast omsyn til endringar i
pengeverdien. Avgiftssatsen kan takast opp til ny prøving kvart femte år.
(7) Kraftgrunnlaget er kraftauken som følgje av reguleringa, og dette grunnlaget blir fastsett
med bindande verknad av departementet. Avgjerd kan treffast for heile reguleringstida,
eller førebels for 10 år og deretter endeleg for re sten av konsesjonstida.
(8) Der ei regulering vedrører fleire kommunar, for deler konsesjonsstyresmakta avgifta
innbyrdes mellom desse kommunane for 10 år om gongen. Avgifta skal betalast inn til eit
fond – eit næringsfond – til bruk til nærare fastsette føremål.
(9) Plikta for ein regulant til å levere konsesjonskraft følgjer av vassdragsreguleringslova
§ 12 nr. 15. I konsesjonen skal det fastsetjast at regulanten skal avstå til kommunar og
fylkeskommunar som kraftanlegget ligg i, opp til 10 prosent av kraftgrunnlaget.
Departementet fastset omfanget av retten til konsesjonskraft. Kommunane kan nytte
konsesjonskrafta etter eige skjønn. Vedtak om avstå ing og fordeling av kraft kan takast
opp til ny prøving etter 20 år. Departementet kan g i reglar om avståing, fordeling og pris,
og etter den etablerte ordninga blir prisen fastsett årleg basert på gjennomsnittleg
sjølvkost for eit representativt tal vasskraftverk i heile landet. 3
(10) Eg går så attende til å gjere greie for hendingsgangen i saka.
(11) I 1989 søkte GLB om konsesjon for regulering a v Aursunden. Søknaden gjaldt overtaking
av gjeldande statsregulering.
(12) GLB fekk konsesjon til forlenging av reguleringa på ubestemt tid ved kgl. res. 18. juli
1997, som vart gitt i samsvar med stortingsvedtak med grunnlag i St.prp. nr. 48 (1996–
97). Ved konsesjonen vart konsesjonsavgiftsatsen auka frå kr 6,23 til kr 18,00 per
naturhestekraft med verknad frå 13. mai 1986. Det skulle dessutan etter konsesjonen
betalast saknadsrenter med 12 prosent årleg fram til 1. januar 1994 og deretter med
8 prosent. Dette resulterte i ei betydeleg etterbetaling av konsesjonsavgift i 1997, såleis
vel 11 millionar kroner frå Opplandskraft til Røros kommune. – Konsesjonsavgifta har i
samsvar med regelverket vore regulert kvart femte år.
(13) Kraftgrunnlaget – som altså er den auken av vasskrafta som er skapt ved reguleringa –
vart teke opp til ny fastsetjing når det skulle givast ny konsesjon. Noregs vassdrags- og
energidirektorat (NVE) gjorde likevel først 20. sep tember 2006 endeleg vedtak om endra
kraftgrunnlag. Det vart då vesentleg redusert i høv e til det som hadde vore gjeldande
under statskonsesjonen, og som var det som hadde vore vidareført mellombels frå
statskonsesjonen. Grunnen til endringa var at det hadde kome nye retningslinjer for
fastsetjinga. Nedsetjinga skjedde med verknad tilbake til overtakinga av
reguleringskonsesjonen 13. mai 1986.
(14) Det er den nemnde reduksjonen i kraftgrunnlaget ved den endelege fastsetjinga i 2006
som er årsaka til at det no er spørsmål om oppgjers korreksjonar.
(15) Saka reiser ikkje spørsmål om fordeling av kon sesjonsavgifta mellom kommunane. Også
dette fordelingsspørsmålet er likevel ein del av de t samla biletet når det gjeld betaling av
konsesjonsavgift til Røros kommune. Med grunnlag i den mellombelse
reguleringskonsesjonen i 1987 fekk Røros kommune fø rst utbetalt 60 prosent av den
samla konsesjonsavgifta for Aursunden, slik situasjonen hadde vore under
statsreguleringa. I vedtak 21. desember 1992 vart delen endra til 90 prosent for perioden
13. mai 1986 til 31. desember 1995. I eit nytt vedtak 29. oktober 2003 vart Røros sin del
redusert til 54,6 prosent for perioden 1. januar 1996 til 31. desember 2005. Mykje av
årsaka til denne reduksjonen var at NVE la til grunn at Glomma skulle reknast overført til
Rendalen kraftverk. Etter klage vart vedtaket oppheva. I vedtak 20. september 2006 vart
så Røros sin del sett til 83 prosent for denne peri oden. Det viste seg å vere ei mistyding
ved dette vedtaket, og i vedtak frå NVE 4. juni 2007 vart prosentdelen for Røros
kommune sett til 84,7 prosent, som også synest vere den fordelinga som gjeld i dag. Som
følgje av desse endra vedtaka vart det gjennomført omfordelingar av avgifta ved interne
oppgjer mellom kommunane. I desse oppgjera rekna kommunane saknadsrente seg i
mellom.
(16) Saka gjeld også krav på tilleggsvederlag for konsesjonskraft, ved at det er levert meir
konsesjonskraft enn det som kraftgrunnlaget – slik det vart fastsett i 2006 – gav plikt til.
Plikta til å levere konsesjonskraft kan elles berre gjelde opp til 10 prosent av
kraftgrunnlaget.
(17) Opplandskraft DA og Eidsiva Vannkraft AS har overfor Røros kommune kravd
etteroppgjer. Det er uomtvista at det som følgje av at kraftgrunnlaget var sett ned i 2006 4
med verknad heilt attende til 1986, er betalt for mykje konsesjonsavgift og levert for
mykje konsesjonskraft. Kraftselskapa har kravd å få tilbake det som er betalt for mykje i
konsesjonsavgift heilt attende til 1986. Dei har også kravd å få tilleggsbetalt for kraft som
med urette er levert som konsesjonskraft, fordi denne i alle år har vore rimelegare enn
marknadsprisen. Kravet på tilleggsbetaling for konsesjonskraft er avgrensa til å gjelde
tida etter 1. januar 1998. Det er kravd saknadsrente. Kraftselskapa motrekna for 2007
tilbakebetalings- og etterbetalingskrava mot kommunen sine krav på konsesjonsavgift for
det same året.
(18) Røros kommune har motsett seg tilbake- og ette rbetalingskrava, og også gjort gjeldande
at det verken er heimel for saknadsrente eller høve til motrekning.
(19) Røros kommune reiste sak ved Sør-Gudbrandsdal tingrett mot Opplandskraft DA og
Eidsiva Vannkraft AS for å få dom på utbetaling av summane som var motrekna, på at
selskapa ikkje hadde krav på tilbakebetaling av konsesjonsavgift eller etterbetaling for
levering av konsesjonskraft, for at det ikkje var krav på betaling av saknadsrenter, og for
at det ikkje var høve til motrekning. Kraftselskapa bad seg frifunne søksmålet, og reiste
dessutan motsøksmål for innkrevjing av konsesjonsav gift, etterbetaling for levering av
konsesjonskraft og betaling av saknadsrenter.
(20) Sør-Gudbrandsdal tingrett sa dom 27. januar 20 09 med slik domsslutning:
”Hovedsøksmålet:
1. Opplandskraft DA og Eidsiva Vannkraft AS dømm es til å betale kr 1.154.968
i skyldige konsesjonsavgifter til Røros kommune med tillegg av lovens
forsinkelsesrente fra 29. desember 2007 til betaling skjer.
2. Opplandskraft DA og Eidsiva Vannkraft AS har ikke krav på tilbakebetaling
av konsesjonsavgifter eller krav på tilleggsbetaling for konsesjonskraft av
Røros kommune i forbindelse med betaling av konsesj onsavgifter og levering
av konsesjonskraft i henhold til reguleringskonsesjon for Aursunden fastsatt
ved kgl. res. av 18. juli 1997 for perioden 1986-2007.
Motsøksmålet:
Røros kommune frifinnes.
Saksomkostninger:
Saksomkostninger tilkjennes ikke.”
(21) Tingretten kom til at det ikkje kunne byggjast noko krav om tilbakebetaling og
etterbetaling på eit offentlegrettsleg grunnlag, og at det heller ikkje var heimel for dette på
privatrettsleg grunnlag verken ut frå ei forståing av rettshøvet mellom partane eller ut frå
læra om condictio indebiti.
(22) Opplandskraft DA og Eidsiva Vannkraft AS anka til lagmannsretten. Røros kommune
påsto anken forkasta. Kraftselskapa hadde no motrekna også for 2008, og kommunen
utvida saka ved å be om dom for at motrekninga var uheimla også for 2008.
(23) Eidsivating lagmannsrett sa dom 4. november 2009 med slik domsslutning:
” 1. Røros kommune dømmes til å betale 10.133.668 –
timillioneretthundreogtrettitretusensekshundreogsekstiåtte – kroner til
Opplandskraft DA for for mye mottatt konsesjonsavgift og konsesjonskraft. I
tillegg kommer renter med 2.990.632 – 5
tomillionernihundreognittitusensekshundreogtrettito – kroner fram til 28. juli
2007, samt lovens forsinkelsesrente fra 28. juli 2007 til betaling skjer av
9.174.499 – nimillioneretthundreogsyttifiretusenfirehundreognittini – kroner,
samt lovens forsinkelsesrente av 959.169 –
nihundreogfemtinitusenetthundreogsekstini – kroner fra 1. januar 2009 til
betaling skjer.
2. Røros kommune dømmes til å betale 1.290.825 –
enmilliontohundreognittitusenåttehundreogfemogtyve – kroner til Eidsiva
Vannkraft AS for for mye mottatt konsesjonsavgift og konsesjonskraft. I
tillegg kommer renter med 605.684 –
sekshundreogfemtusensekshundreogåttifire – kroner fram til 28. juli 2007,
samt lovens forsinkeselsrente av 1.052.116 –
enmillionogfemtitotusenetthundreogseksten – kroner fra 28. juli 2007 til
betaling skjer, samt lovens forsinkelsesrente av 238.709 –
tohundreogtrettiåttetusensyvhundreogni – kroner fra 1. januar 2009 til
betaling skjer.
3. Eidsiva Vannkraft AS dømmes til å betale 238. 709 –
tohundreogtrettiåttetusensyvhundreogni – kroner i konsesjonsavgift til Røros
kommune, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra 1. januar 2009 til
betaling skjer.
4. Opplandskraft DA dømmes til å betale 959.169 –
nihundreogfemtinitusenetthundreogsekstini – kroner i konsesjonsavgift til
Røros kommune, med tillegg av lovens forsinkelsesre nte fra 1. januar 2009 til
betaling skjer.
5. I sakskostnader for tingretten betaler Røros kommune til
Eidsiva Vannkraft AS og Opplandskraft DA 214.400 –
tohundreogfjortentusenfirehundre – kroner innen 2 – to – uker fra
forkynnelsen av denne dom.
6. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Rø ros kommune til
Eidsiva Vannkraft AS og Opplandskraft DA 274.854 –
tohundreogsyttifireåttehundreogfemtifire – kroner innen 2 – to – uker fra
forkynnelsen av denne dom.”
(24) Lagmannsretten kom til at det var heimel for krava om tilbakebetaling og etterbetaling i
offentlegrettslege reglar, og at det eventuelt også var grunnlag for tilbakebetaling på
privatrettsleg grunnlag. Også rentekravet frå kraftselskapet førte fram. Det vart lagt til
grunn at det først var ved NVE sitt vedtak 20. sept ember 2006 at det låg føre krav, der det
også var klart kven som var kreditor og debitor etter krava. Krava var då ikkje forelda.
Endeleg kom lagmannsretten til at kommunelova § 53 nr. 1 må forståast slik at føresegna
hindrar at motrekning kan skje.
(25) Røros kommune har anka dommen til Høgsterett. Anken gjeld rettsbruken.
Opplandskraft DA og Eidsiva Vannkraft AS har teke til motmæle, og har dessutan
motanka i spørsmålet om motrekning. Saka står i hov udsak i same stilling som for dei
tidlegare rettane. Eg nemner at det er lagt fram eit rekneark som viser dei økonomiske
sidene ved krava. Partane har ikkje på noko punkt vore usamde om tal eller om
utrekningar, og desse blir derfor ikkje kommenterte nærare.
(26) Ankeparten – Røros kommune – har med tilslutning frå partshjelparen
Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar særleg halde fram: 6
(27) Kommunen har ikkje plikt til tilbakebetaling på offentlegrettsleg grunnlag. Det er nok slik
at det finst ein omfattande og eintydig praksis ved fornying av reguleringskonsesjonar,
men denne gjeld berre plikta for konsesjonæren til etterbetaling. Såleis finst det ingen
saker der kommunar er pålagde plikt til etterbetaling.
(28) Lova inneheld inga regulering av slik plikt. Olje- og energidepartementet har heller ikkje
meint det har vore noka plikt på offentlegrettsleg grunnlag. Oppgjer mellom kommunane
om omfordeling av konsesjonsavgift er ikkje relevant som rettskjelde i vår sak.
(29) Det er ingen avtale om at tilbakebetaling skulle skje. Ei tolking av vedtaka tilseier heller
ikkje dette. Og det var betalt utan atterhald eller merknader frå kraftselskapa.
(30) Læra om condictio indebiti gir ikkje grunnlag for krav om tilbakebetaling. Ei
totalvurdering tilseier at det ikkje er grunnlag for tilbakesøking. Ved fornying av
reguleringskonsesjon gjer oppgjersomsynet seg gjeldande i særleg grad, også fordi
konsesjonsavgifta står i samanheng med dei ulempene lokalsamfunnet har til ei kvar tid.
Kravet er dessutan nært knytt til eit spesielt føre mål, næringsutvikling, og står dermed
ikkje i same stilling som ordinære skatte- og avgiftsinntekter. Kommunen har ikkje hatt
rådvelde over det som har skjedd, og har heller ikkje hatt innsyn i det. Det er nok så at det
var varsla at det kunne bli ein auke i kraftgrunnlaget, men det var heilt uventa at det vart
ei nedsetjing. Kommunen hadde såleis ikkje nokon grunn til å tru at det var betalt for
mykje avgift. At det gjekk så lang tid, svekkar også grunnlaget for å krevje
oppgjerskorreksjonar. Reint faktisk er midlane i stor grad brukte.
(31) For konsesjonskrafta kjem det dessutan til det særlege at det var gjort avtalar mellom
kraftselskapa og kommunen om uttak. Det var der ikkje avtala noko etteroppgjer, noko
kraftselskapa som profesjonelle aktørar hadde all g runn til å gjere.
(32) Det er ikkje under noko omstende grunnlag for å rekne renter. Forvaltningspraksis gir
ikkje grunnlag for krav på korreksjon for hovudstolane, og kan då så mykje mindre vere
heimel for plikt til rentebetaling. Rettspraksis gir ikkje støtte for slikt krav, og renteplikt
kan heller ikkje byggjast på vinningssynspunkt.
(33) Eventuelle krav på korreksjon er under alle omstende forelda. Hovudkrava blir forelda
suksessivt etter foreldingslova § 3 nr. 1. Subsidiært oppsto krava når NVE fastsette nytt
kraftgrunnlag i 2003, sjølv om vedtaket vart påklaga og endra. Og i 2003 hadde Eidsiva
tilstrekkeleg kunnskap til å fremje krav, medan Opplandskraft hadde slik innsikt at
selskapet i alle fall burde forstå at det låg føre krav i 2003 og seinast i april 2005, slik at
også tilleggsfristane etter foreldingslova § 10 nr. 1 er ute.
(34) Den avleidde anken over at motrekning ikkje kan godtakast, kan ikkje føre fram.
Avgiftsomgrepet i kommunelova § 53 nr. 1 omfattar ikkje berre reint fiskale avgifter, men
også avgifter av typen konsesjonsavgift etter vassdragsreguleringslova.
(35) Ankeparten Røros kommune og partshjelparen Landssamanslutninga av
Vasskraftkommunar har sett fram slik påstand:
”I hovedanken:
1. Tingrettens dom, med unntak av saksomkostningsavgjørelsene, stadfestes.
2. Lagmannsrettens dom, slutningens punkt 3 og 4, stadfestes. 7
3. Opplandskraft DA og Eidsiva Vannkraft AS dømm es in solidum til å erstatte
Røros kommune og Landssamanslutninga av Vasskraftko mmunar sakens
omkostninger for tingretten, lagmannsretten og Høye sterett med tillegg av
lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.
I den avledede anken:
1. Anken forkastes.
2. Opplandskraft DA og Eidsiva Vannkraft AS dømm es in solidum til å erstatte
Røros kommune og Landssamanslutninga av Vasskraftko mmunar sakens
omkostninger for tingretten, lagmannsretten og Høye sterett med tillegg av
lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.”
(36) Ankemotpartane – Opplandskraft DA og Eidsiva Vannkraft AS – har særleg halde fram:
(37) Oppgjerskorreksjonar må kunne gjennomførast på offentlegrettsleg grunnlag.
Reguleringskonsesjonane har vore gitt i ettertid av reguleringa, og har då hatt vilkår om at
kraftselskapa skulle etterbetale avgift. Men det må då også vere slik at kommunane har ei
plikt til oppgjerskorreksjon dersom kraftselskapa har utbetalt for mykje. Vilkår om
oppgjerskorreksjon må ha heimel i vassdragsreguleringslova § 11 nr. 4 og § 12 nr. 15
fjerde ledd, eller i den alminnelege vilkårslæra. Det ligg dessutan føre ein etterfølgjande
praksis som dels gjeld fordelinga mellom kommunar, men også etterbetaling for
konsesjonskraft, og som her må utfylle lova.
(38) Det må også kunne skje oppgjerskorreksjonar på privatrettsleg grunnlag. Sjølv om det
aldri var direkte kontakt mellom kraftselskapa og kommunen om oppgjera for
konsesjonsavgift, var det ei felles forståing om at oppgjeret ikkje var endeleg, og at det
skulle skje eit sluttoppgjer. Når det gjeld konsesjonskraft, var spørsmålet om korreksjon
oppe i eit brev vedlagt utkast til kontrakt om kraftleveransen, som Opplandskraft sende til
kommunen 11. november 1997.
(39) Alternativt kan oppgjerskorreksjon skje med grunnlag i læra om condictio indebiti. Ved
avveginga må det då særleg leggjast vekt på den offentlegrettslege karakteren av
ytingane. Dette gjer at det ikkje kan ha vekt at ytingane var korrekte på det tidspunktet dei
skjedde, og at verken spørsmålet om villfaring hos partane eller god tru hos mottakaren er
relevante omsyn. Tida som har gått, kan då heller ikkje ha relevans.
(40) Det må betalast saknadsrenter ved etteroppgjeret. Som overordna syn må leggjast til
grunn at det ikkje lenger er noko strengt lovskrav for tilkjenning av saknadsrenter,
jf. særleg Rt. 2002 side 71. Eit hovudsynspunkt må vere at pengar har ein verdi for den
som har dei, og at dette tilseier at det må betalast renter ved etteroppgjer ut frå eit
vinningssynspunkt. Både eit offentlegrettsleg og eit privatrettsleg grunnlag for
etterbetaling tilseier at det også må svarast saknadsrente.
(41) Oppgjerskrava er ikkje forelda. Det er avgjerande at omfanget av ytingane først vart
fastlagt 20. september 2006. Før dette hadde krafts elskapa heller ikkje kunnskap om
omfanget.
(42) Alle privatrettslege vilkår for motrekning av konnekse krav er oppfylte. Det avgjerande er
tolkinga av kommunelova § 53. Føremålet med lovføre segna tilseier ikkje at avgifter som
konsesjonsavgifta er omfatta. Denne er ikkje det ein til vanleg oppfattar som ei fiskal 8
avgift, og ho går også til eit særleg føremål, neml eg eit næringsfond, som ikkje kan
blandast inn i den ordinære drifta av kommunen.
(43) Opplandskraft DA og Eidsiva Vannkraft AS har sett fram slik påstand:
”1. Lagmannsrettens dom stadfestes, med unntak for punktene 3 og 4 i
domsslutningen.
2. Røros kommune dømmes til å betale Eidsiva Vannk raft AS‘ og
Opplandskraft DAs sakskostnader for Høyesterett.”
(44) Eg er komen til at ankane må forkastast.
(45) Som det har gått fram av det eg har sagt tidlegare, er det uomtvista at Røros kommune har
fått utbetalt for mykje konsesjonsavgift og motteke for store mengder konsesjonskraft frå
13. mai 1986 til og med 2006, som er det året då kraftgrunnlaget for Aursunden vart
endra. Det er ikkje usemje om konsekvensane av dette i kroner, men det er spørsmål om
kraftselskapa kan krevje tilbakebetaling av konsesjonsavgift og etterbetaling av
differansen mellom marknadspris og konsesjonskraftpris for den kraftmengda som i
ettertid har vist seg å overstige mengda med pliktig konsesjonskraft. Eg startar med å sjå
på krava om tilbakebetaling av for mykje betalt konsesjonsavgift.
(46) Kraftselskapa har prinsipalt gjort gjeldande at dei har krav på tilbakebetaling på
offentlegrettsleg grunnlag.
(47) Vassdragsreguleringslova § 11 nr. 1 har reglar som gir heimel for at
konsesjonsstyresmakta som del av konsesjon kan påleggje konsesjonæren – i praksis
kraftselskapet – å betale konsesjonsavgift til kommunar. Opplegget i lova har nok vore at
konsesjonsavgifta skulle påleggjast konsesjonæren før reguleringa vart sett i verk. Det er
likevel klart nok heimel for at konsesjonsstyresmaka som eit ledd i den endelege
konsesjonen ikkje berre kan fastsetje avgifta frå konsesjonstidspunktet, men også regulere
spørsmålet om konsesjonæren samtidig må betale sakn adsrente til kommunane.
(48) Eg kan derimot ikkje sjå at lova inneheld nokon heimel for at kommunane skal ha plikt til
å betale attende for mykje motteken konsesjonsavgift. Det kan sjølvsagt seiast at ei
førebels betaling, slik som det her skjedde, byggje r på ein føresetnad om at det skjer ei
endeleg fastsetjing. Men lova, saman med alminnelege vilkårssynsmåtar, verkar likevel
berre den eine vegen. At det her er utlikna ei avgift, der kommunen er mottakar, kan ikkje
i seg sjølv gjere at kommunen får ei tilbakebetalin gsplikt i ein situasjon der den utlikna
avgifta seinare blir endra med tilbakeverkande kraft.
(49) Den mellombelse konsesjonen i 1987 vart såleis gitt til konsesjonæren, og etter det
opplyste vart kommunen kjend med konsesjonen i anna samanheng først noko seinare.
Heller ikkje den endelege konsesjonen i 1997 retta seg mot kommunen. Verken den
mellombelse eller den endelege konsesjonen kan då gi grunnlag for eit rettskrav for
konsesjonæren på tilbakebetaling frå kommunane.
(50) Etter mitt syn ligg det ikkje føre nokon forva ltningspraksis som har vart så lenge og har
ein slik karakter at han kan ha innverknad på tolkinga av lova. På dette punktet ser eg
annleis på saka enn det lagmannsretten gjorde. 9
(51) Etter det opplyste var det først rundt 1980 at det oppsto spørsmål om å gi nye konsesjonar
etter at tida for dei eldre konsesjonane var ute. I seg sjølv gjer dette at ein eventuell
praksis på tilbakebetalingsplikt ikkje kan ha vara lenge.
(52) Som nemnt tidlegare gjorde NVE 21. desember 1992 vedtak om ny fordeling av
konsesjonsavgift mellom kommunane. Vedtaket gjaldt perioden 13. mai 1986 til 31.
desember 1995 og medførte at nokre kommunar – mello m dei Tolga kommune – hadde
fått for mykje konsesjonsavgift, medan andre kommunar – mellom dei Røros kommune –
hadde fått for lite. I brev til Tolga kommune, med kopi til dei andre kommunane, 13. juli
1994 heiter det:
”NVE mener det hele tiden har vært klart at vilkårene, inkludert avgifter og fordeling
av disse på kommuner skulle endres fra 13.05.86, tidspunktet fra når vilkårene
(rimeligvis ikke teknisk/ fysiske som resultatet av endret manøvrering) for den nye
konsesjonen skulle virke fra. Vi antok imidlertid at det ikke ville bli store endringer og
mente at avgiftene midlertidig kunne utbetales som før, underforstått at de kommunene
som mottok for mye avgift tilbakebetalte til kommuner som mottok for lite. Dette burde
kanskje vært klarere presisert overfor kommunene. … ”
(53) I dei årlege breva til kommunane med spesifikasjon av fordeling av konsesjonsavgift vart
også spørsmålet om tilbakebetaling omtala – etter d et opplyste hovudsakleg likt for dei
ulike åra. I brev 1. desember 2000 heitte det til dømes:
”Dersom delingsperioden er utløpt og ny deling mell om kommuner ennå ikke er
foretatt, vil avgiften inntil videre bli utbetalt med samme fordeling som før hvis ikke
annet fremgår. Det forutsettes senere oppgjør med t ilbakevirkende kraft, dersom den
tidligere delingen skulle bli endret.”
(54) Olje- og energidepartementet avgjorde 14. oktober 2004 ei klage over etteroppgjer for
konsesjonskraft frå fleire kommunar i Glommavassdraget, og uttala då mellom anna:
”Etter at ny konsesjon er meddelt, må det foretas et økonomisk oppgjør for en eventuell
differanse mellom gamle og nye vilkår og kraftgrunnlag.”
(55) I vedtak 5. desember 2007 om den saka vi no behandlar, vurderte Olje- og
energidepartementet spørsmålet på ny, og uttala mel lom anna:
”Departementets og NVEs rolle i denne sammenheng er etter departementets
oppfatning å forvalte det konsesjonsrettslige rammeverket. Dette innebærer her først og
fremst å fastsette kraftgrunnlaget. Som nevnt ovenfor innebærer det nye
kraftgrunnlaget imidlertid at det i denne saken er misforhold mellom betalte og
mottatte konsesjonsavgifter for de involverte for det gjeldende tidsrommet. Etter
departementets mening regulererer det konsesjonsrettslige rammeverket bare
kraftverkenes plikt til å etterbetale skyldig konsesjonsavgift til kommunene, og ikke
kommunenes eventuelle plikt til å tilbakebetale for mye mottatt kjonsesjonsavgift fra
kraftselskapene. I mangel av offentligrettslig regulering, må et etteroppgjør dermed
følge privatrettslige regler. Etter departementets vurdering kan ikke
vassdragsmyndighetene med bindende virkning treffe vedtak om denne
tilbakebetalingen, og da heller ikke spørsmålene i den forbindelse om foreldelse, rente
m.v. På denne bakgrunn oppheves NVEs vedtak i den grad vedtaket gjelder
privatrettslige spørsmål knyttet til kommunenes eve ntuelle plikter til å tilbakebetale for
mye mottatt konsesjonsavgift, da det etter departementets oppfatning ikke tilligger
vassdragsmyndighetene å ta stilling til dette.” 10
(56) Det er nok så at det har skjedd interne oppgjer mellom kommunane ut frå dei synsmåtane
konsesjonsstyresmaktene har gitt uttrykk for. Brevet frå departementet i 2007 gjaldt
spørsmålet om etteroppgjer frå kommunane til kraftselskapa. Og i den samanhengen la
departementet, når spørsmålet kom på spissen, til g runn at lova ikkje inneheld noka plikt
til slikt etteroppgjer. Eg kan etter dette ikkje sjå at det ligg føre nokon praksis av slik
lengde og karakter at det eventuelt kan få innverknad på forståinga av lova.
(57) Det må såleis vere slik Olje- og energidepartementet uttala i det sist siterte vedtaket at det
konsesjonsrettslege regelverket berre gjeld kraftverka si plikt til å etterbetale skyldig
konsesjonsavgift til kommunane, og ikkje den plikta kommunane eventuelt har til å betale
attende for mykje motteken konsesjonsavgift frå kraftselskapa.
(58) Eg går då over til å sjå på spørsmålet om kraf tselskapa har krav på tilbakeføring på
privatrettsleg grunnlag. Ankemotpartane har delt opp argumentasjonen på det
privatrettslege punktet i to. For det første er det kravd tilbakebetaling under tilvising til at
det var teke privatrettslege atterhald, og til at betalinga var av førebels karakter. Og for
det andre er det vist til læra om condictio indebiti som grunnlag for oppgjerskorreksjon.
(59) Etter mitt syn kan det ikkje seiast at det var teke noko privatrettsleg atterhald overfor
kommunane om plikt til tilbakebetaling. Og omsynet til at betalinga eventuelt var av
førebels karakter, går etter mitt syn naturleg inn i dei vurderingane som må gjerast etter
læra om condictio indebiti.
(60) Etter læra om condictio indebiti har det tradisjonelt vore stilt opp som vilkår for
tilbakesøking at ytaren måtte vere uforplikta, og a t det måtte ligge føre ei unnskyldeleg
villfaring hos han, jf. til dømes Hagstrøm, Obligas jonsrett, 2003, side 679. Men slik også
Hagstrøm understrekar på side 680–681 er rettsinsti tuttet utvikla gjennom praksis.
Sentralt er det som er uttala i Rt. 1985 side 290 om at det ”er et grunnleggende trekk i
læren om condictio indebiti at hvert tilfelle skal vurderes konkret og under hensyn til
rimelighet”. Som framheva i Rt. 2001 side 1580 kan det ikkje byggjast på eit formelt
omgrep. Saka gjaldt eit tilhøve der det var rådd over ein bankkonto ved ei kriminell
handling, og det vart uttala at det var ”større gru nn til å la ein slik situasjon falle inn under
dei ulovfesta reglane om tilbakeføring enn det er for dei tradisjonelle villfaringstilfella”.
Eg går ikkje nærare inn på omgrepsspørsmålet, og he ller ikkje på om det i denne saka er
treffande – slik kraftselskapa har gjort – å rubrisere dette grunnlaget til å gjelde
tilbakesøking på privatrettsleg grunnlag.
(61) For meg står det som sentralt at det her var tale om ytingar som kraftselskapa var pliktige
til å stå for etter lova. Slik eg ser det, må det i alle fall vere eit utgangspunkt at det
offentlege som mottakar av avgifter er pliktig til tilbakebetaling der avgift er motteke med
urette, så langt tilbakebetalingskravet ikkje er forelda.
(62) Det var etter ordninga for konsesjonskraft slik at dette var mellombels betalingar. Så snart
dei endelege avgiftsskyldnadene var fastlagde, skulle det skje ei etterbetaling frå den
avgiftspliktige si side. Dette er omstende som i seg sjølv talar sterkt for ei plikt til
korreksjon når dei endelege avgiftssummane vart fastlagde. Ein likevektssynsmåte talar
såleis for kraftselskapa sitt standpunkt.
(63) I vår sak er det ikkje tale om betaling grunna ei villfaring. Kraftselskapa har betalt og
kommunen har motteke det som var korrekt ut frå dei mellombelse vedtaka som låg føre. 11
Avgiftsfastsetjinga – og også pålegga om mellombels betaling – er bestemt av
konsesjonsstyresmaktene, utan at kommunen har hatt særleg høve til å påverke resultatet.
Etter mitt syn er dette den situasjonen som normalt vil liggje føre ved fastsetjing av
skattar og avgifter, og eg kan ikkje sjå at dette skulle tale mot tilbakebetaling.
(64) For skattar og avgifter har det etter mitt syn også svært avgrensa vekt i vurderinga om
kommunen har vore i ”god tru”. Om kommunen har rett til å ta imot og til å bli sitjande
med slike betalingar, må først og fremst byggje på om betalingane er i samsvar med
regelverket for skatt og avgift. Eg legg likevel til at kommunen etter mitt syn var klar over
at det var tale om kompliserte fastsetjingar, som ikkje var endelege før også
kraftgrunnlaget var fastsett.
(65) I alle fall kort tid etter det mellombelse reguleringsvedtaket i 1987 var kommunen klar
over at vilkåra skulle endrast med verknad frå 13. mai 1986. Sjølv om kommunen kan ha
oppfatta det slik at det i tilfelle ville bli auka inntekter, må det kome inn i vurderinga at
betalingane ikkje var endelege. Og reint konkret viste dei sterke svingingane i fordelinga
mellom kommunane at Røros kommune måtte vere budd p å at endringar kunne gå i begge
retningar.
(66) I saka har det vore vist til at NVE i 1997 i eit brev til Opplandskraft, med kopi mellom
anna til kommunen, tok ”forbehold om å etterberegne avgiften på nytt når eventuelle nye
kraftøkninger foreligger”. Omgrepet ”øking av vannk raften” finst i
vassdragsreguleringslova § 11 nr. 1 tredje ledd og i § 2, og viser den endringa reguleringa
fører til i vasskrafta. Omgrepet nytta av NVE, gav slik eg ser det, ikkje noko uttrykk for
retninga på det nye vedtaket.
(67) At det er tale om beløp av ein viss storleik, kan ikkje tale mot tilbakebetalingsplikt. Det
ligg i karakteren av skattlegginga av vasskraftutbyggingar at det vil kunne vere tale om
etter måten store tal.
(68) Etter mitt syn kan det heller ikkje ha nemnande vekt at konsesjonsavgifta var bunden til
næringsføremål. At ein skatt, ei avgift eller eit gebyr i større eller mindre grad er bunde
opp hos den offentlege mottakaren, kan ikkje vere avgjerande. Dette er eit
styringsverkemiddel hos lovgivar, og bruken av dette kan ikkje føre til gradert høve til
tilbakekrevjing.
(69) For konsesjonsavgifta er det tale om tilbakebetaling som gjeld ein periode på om lag tjue
år. Det er likevel her slik at det fram til 2006 var tale om mellombelse betalingar, om
ikkje a-konto så i alle fall med tanke på seinare endeleg oppgjer. Ei slik ordning talar etter
mitt syn snarare for ei plikt til etteroppgjer enn mot dette.
(70) I dette tilfellet var det heller ingenting kraftselskapa kunne gjere for å unngå å betale
etterkvart. Plikta til innbetaling år for år låg fast, og for kraftselskapa var det også klart at
dette var betalingar som kunne bli endra i eit sluttoppgjer. Eit atterhald ved betalingane
om at dei ikkje kunne sjåast som endelege, ville etter mitt syn ha liten verknad.
(71) Det er ein særregel i § 11 nr. 5 om delvise betalingar. Mykje talar for at
konsesjonsstyresmaktene kunne pålagt konsesjonæren delvise betalingar, som då ville
vere endelege. Det kunne nok også vore fastsett at avgifta heilt eller delvis skulle
plasserast på sperra bankkonto til endeleg avrekning kunne skje. Dette er likevel 12
ordningar som det var opp til konsesjonsstyresmakta å nytte. Men om dei hadde vore
nytta, ville dei gitt større trygd enn den valde lø ysinga for at oppgjeret låg innanfor det
som ville vere dei endelege skyldnadene for kraftselskapa, og at det ikkje ville vere
nødvendig med tilbakebetaling. At det låg føre slik e alternative løysingar til sikring av
rett betaling, kan likevel etter mitt syn ikkje før e til at også den valde løysinga med årlege
betalingar i påvente av avgjerd er til hinder for eit krav om tilbakebetaling.
(72) Etter dette er eg komen til at kraftselskapa må få medhald i krava på tilbakebetaling av
konsesjonsavgift.
(73) Kommunen har gjort gjeldande at krava på tilbakebetaling av konsesjonsavgift er forelda.
Eg kan ikkje sjå at dette kan føre fram. Det var fø rst ved vedtaket frå NVE 20. september
2006 at omfanget av skyldnadene vart endeleg fastlagt.
(74) Det er med det fastlagt at kraftselskapa har krav på tilbakebetaling av avgift frå 13. mai
1986. Dei har då kravd saknadsrente for denne perioden.
(75) Spørsmålet om det skal tilkjennast saknadsrent e, må i alle fall til ein viss grad vere
avhengig av grunnlaget for sjølve hovudkravet. Spør smålet om tilkjenning av
saknadsrente er drøfta i Rt. 2002 side 71. Eg går i kkje inn på diskusjonen om grunnlaget
for å tilkjenne saknadsrente, men viser til at dommen gir uttrykk for ei opnare haldning til
plikt til saknadsrente enn det som tradisjonelt hadde vore tilfelle.
(76) I reguleringskonsesjonen i 1997 vart konsesjonsavgiftssatsen endra med verknad attende
til 13. mai 1986. Samstundes vart kraftselskapa pålagde å betale nærare fastsett
saknadsrente. Dersom den endelege fastsetjinga av kraftgrunnlaget i 2006 hadde ført til at
kraftselskapa måtte betale auka avgift, vil dei ha vorte tilplikta slik betaling av rente.
Omsynet til likebehandling tilseier etter mitt syn at det same må gjelde også når det her er
kommunane som må betale.
(77) Ei slik saknadsrente inneber at vinsten ved pengane tilkjem den som eigentleg skulle hatt
pengane, om fastsetjinga alt hadde skjedd i 1986. Og det er først om kraftselskapa får
denne renta, at dei blir sette i same stilling som om oppgjeret hadde skjedd alt då. Det
same kan seiast om kommunen. Ved å svare saknadsrente blir også kommunen stilt som
om oppgjeret hadde skjedd årleg, med dei summane som til slutt vart endelege. I ein slik
situasjon kan ikkje kravet til heimel vere sterkt.
(78) Eg har så langt ikkje gått inn på spørsmålet o m etterbetaling ved at kommunen har
motteke konsesjonskraft i større mengde enn det som det til slutt viste seg å vere grunnlag
for. Etter mitt syn må dette løysast på same måte som for konsesjonsavgifta. At det er
gjort særskilte avtalar om gjennomføring av uttak a v konsesjonskraft, kan ikkje endre
løysinga for spørsmål der avgjerda byggjer på det g runnleggjande spørsmålet om
omfanget av leveringsskyldnaden. Avtalane bygde då også på denne fastsetjinga.
(79) Etter dette må anken frå kommunen forkastast.
(80) Kraftselskapa har motanka og gjort gjeldande at lagmannsretten har teke feil når det er
lagt til grunn at kommunelova § 53 nr. 1 avskjer motrekning i ein situasjon som dette.
Med det resultatet eg elles er komen til, er dette eit spørsmål som berre har konsekvensar
oppgjersteknisk. 13
(81) I kommunelova § 53 nr. 1 er det sagt:
”Den som skylder skatt, avgift eller gebyr til en kommune eller fylkeskommune, kan
ikke gjøre dette opp ved motregning.”
(82) Det er langvarig praksis for at også avgifter av slik karakter som konsesjonsavgift blir
omfatta av omgrepet avgift. I brev 17. november 1938 til NVE uttala såleis
Justisdepartementet at den tilsvarande føresegna i den dåverande kommunelova § 56
”antas å forby en kommune å overdra avgifter som heromhandlet, og kommunen antas
heller ikke å kunne pantsette dem eller stille dem til sikkerhet på annen måte …”. Og i
kommentarutgåve til Lov om styret i herreds- og bykommune av 12. november 1954 av
underdirektør Helge Hammer i Kommunaldepartementet, utgitt i 1984, er det sagt at
avgifter etter vassdragsreguleringslova § 11 ”trolig” går inn under omgrepet ”avgifter” i
§ 55, som var den aktuelle paragrafen under den lova. Dette er også det synet Kommunal-
og regionaldepartementet gav uttrykk for i eit rundskriv datert 18. april 2008 til
kommunane og fylkeskommunane.
(83) Omgrepa ”skatt, avgift eller gebyr” viser også at lova tek sikte på å femne breitt. Det er
ikkje nødvendig for meg å gå inn på om konsesjonsav gifta er ei såkalla fiskal avgift eller
ikkje, då dette ikkje i noko tilfelle vil ha innverknad på forståinga av omgrepet avgift.
(84) Etter mitt syn er det heilt klart at konsesjonsavgifta er ei avgift i høve til kommunelova
§ 53 nr. 1, og det kan då ikkje vere høve til motre kning.
(85) Motanken må då forkastast.
(86) Ingen av ankane har ført fram. Kommunen har vu nne fram i spørsmålet om det er høve til
motrekning, men det er eit spørsmål som slik eg ell es ser på saka berre har noko å seie for
den praktiske gjennomføringa av oppgjeret. Kraftsel skapa bør derfor tilkjennast fulle
sakskostnader for Høgsterett, jf. tvistelova § 20-2 første og andre ledd. Nødvendige
sakskostnader blir i samsvar med oppgåve sette til 261 950 kroner, der 238 730 kroner er
salær og 23 220 kroner er ankegebyr for motanken.
(87) Dei bør også tilkjennast sakskostnader for tin grett og lagmannsrett i samsvar med det som
er lagt til grunn av lagmannsretten.
(88) Eg røystar etter dette for slik
D O M :
1. Ankane blir forkasta.
2. I sakskostnader for Høgsterett betaler Røros kom mune og Landssamanslutninga
av Vasskraftkommunar ein for begge og begge for ein 261 950 –
tohundreogsekstieintusennihundreogfemti – kroner til Opplandskraft DA og
Eidsiva Vannkraft AS i fellesskap innan 2 – to – veker frå forkynninga av denne
dommen. 14
(89) Dommer Bruzelius: Jeg er kommet til at anken fra Røros kommune må ta s til følge og
kommunen tilkjennes sakskostnader for alle instanser.
(90) Spørsmålet saken reiser, er om kommunen plikte r å betale tilbake til kraftselskapene for
mye betalt konsesjonsavgift og å betale for den konsesjonskraften som kommunen har
mottatt for mye. Kravene skyldes at nytt kraftgrunnlag for Aursunden-reguleringen først
ble endelig vedtatt 20. september 2006, dvs. om lag 20 år etter at den gamle
statsreguleringen for Aursunden utløp 13. mai 1986, og om lag 10 år etter at ny konsesjon
ble tildelt Glommens og Laagens Brukseierforening 18. juli 1997. Frem til det nye
kraftgrunnlaget var endelig vedtatt, ble tidligere kraftgrunnlag benyttet til å beregne de
årlige avgiftene. Kraftgrunnlaget som ble fastsatt i 2006, var vesentlig lavere enn det som
gjaldt under den tidligere konsesjonen.
(91) Jeg er enig med førstvoterende i at Røros komm une har mottatt mer i konsesjonsavgift og
konsesjonskraft enn det som kommunen ville ha fått dersom det nye kraftgrunnlaget
hadde vært fastsatt da konsesjonen utløp i 1986.
(92) Det finnes ikke bestemmelser i vassdragsreguleringsloven som regulerer den situasjon
som oppstår når en konsesjonsperiode utløper og ny konsesjon skal tildeles. Dette gjelder
også rettigheter som staten, fylkeskommunen og kommuner har etter konsesjonen, og som
er fastsatt i medhold av lovens § 11 nr. 1 og § 12 nr. 15. Etter det som ble opplyst under
ankeforhandlingen, var det først på begynnelsen av 1980-tallet at spørsmålet om fornyelse
av konsesjoner ble aktuelt, og det ble først avgjor t av departementet i 1996 at det alltid
skal beregnes nytt kraftgrunnlag ved tildelingen av nye konsesjoner for gamle
reguleringer.
(93) Det er ingen uenighet om at de samlete endelige rammevilkårene for den nye konsesjonen
først forelå da det ble truffet endelig vedtak om k raftgrunnlaget for Aursunden-
reguleringen. Som nevnt er spørsmålet hvilken betyd ning dette har for en tredjeperson
som i samsvar med lovens og konsesjonens vilkår har mottatt årlig utbetaling av
konsesjonsavgift og mottatt konsesjonskraft i samsvar med de vilkår som iallfall
midlertidig gjaldt da overføringen fant sted.
(94) Som førstvoterende har påvist, åpner vassdrags reguleringsloven for at
konsesjonsmyndigheten periodisk kan endre den innbyrdes fordeling mellom kommuner
av konsesjonsavgiften og konsesjonskraften. Konsesjonsmyndigheten har også hjemmel i
loven til å revurdere avgiftens størrelse med visse års mellomrom. Vedtak om slike
endringer har gjerne skjedd i ettertid, og det har da ikke vært uvanlig at det da er blitt
foretatt etteroppgjør de berettigede kommuner imell om. Dersom et slikt etteroppgjør har
rammet en kommune sterkt, har vassdragsmyndigheten i enkelte tilfeller utsatt
virkningstidspunktet for endringen, eller fastsatt mulighet til etteroppgjør over flere år.
(95) Selv om det her er tale om kommunens rett til avgifter/konsesjonskraft i henhold til en
vassdragskonsesjon som er fastsatt med hjemmel i loven, er jeg enig med førstvoterende i
at kraftselskapenes krav om etteroppgjør ikke kan s ies å ha et offentligrettslig grunnlag,
og jeg er derfor enig med ham i at spørsmålet om ti lbakebetaling/betaling må avgjøres på
privatrettslig grunnlag.
(96) Til tross for at førstvoterende er kommet til at kravene ikke har noe offentligrettslig
grunnlag, har han i sin vurdering av tilbakebetaling på privatrettslig grunnlag lagt atskillig 15
vekt på å sammenligne kraftselskapenes tilbakebetalingskrav med en skattebetalers eller
avgiftsbetalers krav om å få tilbakebetalt det som er betalt for mye i skatt eller avgift.
Etter mitt syn skiller imidlertid konsesjonærens ytelser etter vassdragsreguleringsloven
seg fra skatte- og avgiftsbetaleres ytelser etter skatte- og avgiftslovgivningen.
(97) Jeg er enig med førstvoterende i at plikt for kommunen til å betale tilbake for mye mottatt
konsesjonsavgift ikke kan bygge på avtale. Det er ikke inngått noen avtale mellom
kommunen og kraftselskapene om konsesjonsavgiften. Plikten til å betale slik avgift
følger som nevnt av konsesjonen og har hjemmel i lo ven. Det er dessuten NVE som gir
beskjed til selskapene hvert år om hvilke beløp som skal utbetales til kommunene.
(98) På den annen side er det inngått avtaler mellom kommunen og kraftselskapene om uttak
av konsesjonskraft. Avtaleutkastet som ble sendt kommunen i 1997, og avtalen som ble
inngått i 1999, har ikke bestemmelser om etterbetaling dersom det leveres mer
konsesjonskraft enn fastsatt av NVE 25. november 1976. I oversendelsesbrevet
11. november 1997 ble det under henvisning til et vedlagt brev fra Glommens og Laagens
Brukseierforening opplyst at ny konsesjonskraft ville bli beregnet, og uttalt at
”[k]ontrakten vil derfor bli inngått med nåværende kvanta, med klausul om endring”.
Noen slik klausul ble imidlertid, i strid med anbefalingen fra Brukseierforeningen, ikke
tatt inn i avtalen. Etter mitt syn er det ikke grunnlag for å se uttalelsen i
oversendelsesbrevet fra 1997 som en avtale som kan danne grunnlag for tilbakesøking.
(99) Vi står ikke overfor en tradisjonell condictio indebiti-situasjon. Det ble ikke begått feil da
betalingene ble foretatt eller konsesjonskraften levert. Betalingen/leveringen har funnet
sted i samsvar med de vilkår som gjaldt da de ble foretatt. Det er først da det i 2006 ble
fastsatt nytt kraftgrunnlag for Aursunden, at det ble klart at kommunen hadde mottatt for
mye i henhold til de beregninger som da ble foretatt av NVE.
(100) Ankemotpartene har anført at betalingene/leve ransene har vært midlertidige fra 1986 til
konsesjonsvilkår var endelig fastsatt, og at kommunen må ha skjønt at det skulle finne
sted et etteroppgjør når forutsetningene var avklar t. Utbetalingene/leveransene kan
kanskje alternativt sies å ha skjedd på grunnlag av forutsetninger som har vist seg ikke å
være riktige. Under begge synsvinkler vil det etter mitt syn være nærliggende å vurdere
spørsmålet om tilbakebetaling/betaling som ved cond ictio indebiti.
(101) Førstvoterende har lagt til grunn at kommunen har forstått eller i det minste burde ha
forstått at konsesjonsavgiftene/ konsesjonskraften var midlertidige, og at det ville bli
foretatt et korreksjonsoppgjør når samtlige vilkår forelå.
(102) Det er særlig to uttalelser som er tillagt vekt her. Dels forbeholdet om ”at de endrede
vilkår som evt. gis i tilfelle av fortsatt konsesjon likevel vil bli gjort gjeldende fra
13.05.86”, som departementet tok i brev 2. juli 1987 til Glommens og Laagens
Brukseierforening om midlertidig forlengelse av konsesjonen. Dels NVEs uttalelse i brev
7. november 1997 til Kraftlaget Opplandskraft med kopi til kommunen om etterbetaling
av konsesjonsavgift på grunn av den høyere avgiftss ats som ble fastsatt i forbindelse med
den nye konsesjonen. I brevet ble det helt til slutt tatt forbehold om å ”etterberegne
avgiften på nytt når eventuelle nye kraftøkninger f oreligger”.
(103) Jeg er ikke enig i at kommunen på grunnlag av forbeholdet i brevet i 1987 om midlertidig
konsesjon hadde grunn til å tro at det ville kunne oppstå krav om tilbakebetaling av for 16
mye mottatt konsesjonsavgift/betaling for for mye mottatt konsesjonskraft. Brevet ble
ikke sendt kommunen i kopi, og det er ikke grunn til å anta at kommunen ble kjent med
innholdet før det mottok brevet som vedlegg til søk naden om ny konsesjon, som
imidlertid først ble sendt i slutten av 1989. Hense tt til at det først var i 1996 at
departementet vedtok at det skulle beregnes nytt kraftgrunnlag ved alle fornyelser av
gamle konsesjoner, var det heller ikke i begynnelsen av 90-tallet grunn for kommunen å
merke seg dette i forbindelse med forbeholdet. Det fremgår av St.prp. nr 48 (1996–97) om
Glommens og Laagens Brukseierforening, Tillatelse til regulering av Aursunden, side 49,
at kommunen var opptatt av at konsesjonsavgiften skulle forhøyes vesentlig. Jeg kan ikke
se at det i proposisjonen drøftes endringer i kraft grunnlaget.
(104) Som førstvoterende har nevnt, påla NVE etter at den nye konsesjonen var vedtatt,
kraftselskapene å etterbetale konsesjonsavgifter fra hjemfallstidspunktet, men tok
samtidig forbehold om at avgiften ville kunne bli etterberegnet på nytt når eventuelle nye
kraftøkninger foreligger. Slik jeg forstår førstvot erende, mener han at kommunen ved
dette hadde fått klar beskjed om at beregningene bare var midlertidige, og at det ville bli
foretatt en endelig beregning på et senere tidspunkt.
(105) Jeg er enig med førstvoterende at uttrykket ” kraftøkninger” i dette utsagnet ikke kan
tillegges vekt, ettersom konsesjonsavgift/konsesjonskraft beregnes av ”den øking av
vannkraften som er innvunnet ved reguleringen”, jf. vassdragsreguleringsloven § 11 nr. 1
første ledd første punktum og § 12 nr. 15 første le dd første punktum sammenholdt med §
2 tredje ledd. Men den samlete uttrykksmåten ”eventuelle nye kraftøkninger” er likevel
etter mitt syn uklar, og det er grunn til å reise spørsmål om den i tilstrekkelig grad har
gjort kommunen oppmerksom på muligheten for at en ny beregning av kraftgrunnlaget
ville kunne føre til vesentlig endring av de ytelse r kommunen hadde mottatt.
(106) Slik jeg ser det, var det neppe grunn for kommunen til å være oppmerksom på at nye
beregninger ville kunne gi et vesentlig redusert kraftgrunnlag for Aursunden-
reguleringen, før tidligst i 2003. NVE traff da ved tak om fastsettelse av nytt kraftgrunnlag
for Aursunden og om fordeling av konsesjonsavgifter. Ved denne fastsettelsen anså NVE
Glomma som overført til Rendalen kraftverk. Dette m edførte at konsesjonsavgiften ble
fordelt mellom flere kommuner enn tidligere. Røros kommune, som tidligere hadde
mottatt 90 prosent av konsesjonsavgiften, skulle etter vedtaket motta 54,6 prosent.
Vedtaket ble påklagd, og departementet kom i 2005 til at Glomma ikke kunne anses
overført til Rendalen kraftverk, og at konsesjonsav giftene for Aursunden-reguleringen
skulle fordeles på samme kommuner som tidligere. NVE traff deretter nytt vedtak om
kraftgrunnlag i 2006. Det ble samtidig fastsatt at Røros skulle motta 83 prosent av
konsesjonsavgiftene for perioden 1996–2005.
(107) Det er ikke noe i saken som viser at kraftselskapene mente at de utbetalte for mye i
konsesjonsavgifter før NVE i vedtaket fra 2006 også foretok en beregning av forholdet
mellom kommunen og kraftselskapene og fastsatte hvilke beløp de ulike kommunene
hadde til gode eller skyldte kraftselskapene.
(108) Jeg finner det vanskelig å legge til grunn at kommunen forsto eller burde forstått at de
mottatte avgiftene/kraften ble uriktig utbetalt, og at de måtte innstille seg på å
tilbakebetale for mye mottatt konsesjonsavgift til kraftselskapene. I denne sammenheng
må etter min mening også vektlegges at kommunen ikke disponerer konsesjonsavgiften
fritt. Bruken av denne avgiften er lovbundet, jf. vassdragsreguleringsloven § 11 nr. 2 17
annet ledd, og etter det som er opplyst under ankeforhandlingen, er midlene benyttet i
samsvar med retningslinjene. Dette stiller seg noe annerledes for konsesjonskraften, hvor
kommunen fritt kan disponere over salgsinntektene.
(109) Et annet spesielt forhold i saken er at det gikk særdeles lang tid – om lag 20 år – før
rammevilkårene for den nye konsesjonen var endelig fastsatt. Kommunen kan ikke
bebreides for dette. På den annen side er heller ikke kraftselskapene særlig å bebreide i
denne sammenheng, bortsett fra at Glommens og Laagens Brukseierforening først sendte
søknad om ny konsesjon tre år etter den forrige kon sesjonens utløp.
(110) Kraftselskapene har gjort gjeldende at de ville kunne ha ventet med å utbetale
konsesjonsavgift/levere konsesjonskraft til samtlige konsesjonsvilkår var fastlagt. Som
nevnt har vassdragsreguleringsloven ikke bestemmelser som regulerer den situasjonen
som oppstod da den tidligere konsesjonsperioden utløp og midlertidig konsesjon ble gitt.
Det finnes heller ikke lovregler som regulerer hva som skal skje dersom ikke samtlige
konsesjonsvilkår er på plass når ny konsesjon gis. Loven har imidlertid i § 11 nr. 5 en
bestemmelse om at en del av konsesjonsavgiften kan betinges erlagt forskudsvis når
arbeidet påbegynnes. I slike tilfelle kan det ikke kreves tilbakebetaling, jf. § 11 nr. 5 annet
punktum. Etter min mening er det nærliggende å anta at lovgiver ville ha lagt samme
betraktningsmåte til grunn i de tilfeller hvor konsesjonæren erlegger ytelser midlertidig i
påvente av at rammevilkårene for konsesjonen blir endelig fastlagt.
(111) Som ved condictio indebiti må saken avgjøres ut fra en konkret rimelighetsvurdering hvor
oppgjørshensynet avveies mot korreksjonshensynet. S amlet sett er jeg ut fra en vurdering
av forholdene i saken kommet til at det ikke er rimelig å pålegge kommunen i en sak som
denne å betale tilbake til kraftselskapene det den har mottatt for mye før nytt
kraftgrunnlag ble fastsatt i 2006. Som allerede nevnt mener jeg at det i den sammenheng
ikke er grunn til å legge vekt på at mottaker av ytelsene er en kommune, og at det således
dreier seg om en offentlig mottaker. Slik jeg ser det, vil det ha vært mer nærliggende for
konsesjonæren/kraftselskapene å ta de nødvendige fo rbehold overfor kommunen dersom
man hadde ment at man ville etterberegne avgifter/konsesjonskraft.
(112) Jeg tilføyer at jeg er enig med førstvoterend e i at foreldelsesfristen først begynte å løpe i
2006 da vedtaket om kraftgrunnlag forelå, og i at kommuneloven § 53 nr. 1 stenger for
motregning.
(113) Slik jeg ser saken, mener jeg kommunen må tilkjennes sakskostnader for alle instanser.
(114) Dommer Bårdsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende, dommer Utgård.
(115) Dommer Tønder: Likeså.
(116) Dommer Coward: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
annenvoterende, dommer Bruzelius. 18
(117) Etter røystinga sa Høgsterett slik
D O M :
1. Ankane blir forkasta.
2. I sakskostnader for Høgsterett betaler Røros kom mune og Landssamanslutninga
av Vasskraftkommunar ein for begge og begge for ein 261 950 –
tohundreogsekstieintusennihundreogfemti – kroner til Opplandskraft DA og
Eidsiva Vannkraft AS i fellesskap innan 2 – to – veker frå forkynninga av denne
dommen.
Rett utskrift: