LE-1993-2169
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-06-20 |
| Publisert: | LE-1993-02169 |
| Stikkord: | Samværsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Heggen og Frøland herredsrett Nr. 92-00577 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-02169 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat John Arild Aasen, Oslo). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokatene Feydt & Hamborgstrøm v/advokat Hans A. Hansen, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Raamund Stuhaug, formann 2. Kst.lagdommer Gunnar Vefling 3. Eks.ord.lagdommer Sverre Bjørnsen |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §44 |
Saken gjelder tvist om samværsrett.
A, født 1957, fra det tidligere Jugoslavia, og B, født 1959, traff hverandre under Bs feriereise i Jugoslavia i 1987. De giftet seg i Norge 26. mars 1988 og har senere bodd her. Sammen har de sønnen C, født xx.xx.1989.
Partene ble separert ved bevilling av 11. mai 1990, og er senere skilt.
De har den 13. august 1991 inngått rettsforlik om at moren for et tidsrom av inntil ett år alene skulle ha foreldreansvaret for sønnen. Faren skulle foreløpig ikke ha samværsrett.
Etter utløpet av ettårsfristen har moren motsatt seg at faren får samværsrett med sønnen. Faren har deretter bragt tvisten inn for Heggen og Frøland herredsrett. Samtidig utvidet han tvisten til også å gjelde foreldreansvaret, idet han ønsket delt foreldreansvar over sønnen. Herredsretten ansa 12. mai 1993 dom med slik domsslutning:
1. B tilkjennes alene foreldreansvaret og den daglige omsorgen for fellesbarnet C, født xx.xx.1989.
2. A nektes samværsrett.
Sakens nærmere sammenheng fremgår av herredsrettens dom og av lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.
A har i rett tid påanket herredsrettens dom. B har tatt til gjenmæle.
A påanket opprinnelig herredsrettens dom i sin helhet. Han har under ankeforhandlingen begrenset anken til å gjelde samværsrett med sønnen og har for lagmannsretten lagt ned slik endelig påstand:
1. A har vanlig samværsrett med fellesbarnet C, f. xx.xx.1989.
2. A, eventuelt det offentlige, tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
B har lagt ned denne endelige påstand:
Heggen og Frøland herredsretts dom av 30. april 93 i sak nr. 577/92 A, domsslutningens punkt 2, stadfestes.
Ankeforhandling er holdt i Mysen 14. og 15. juni 1994. Partene møtte og avga forklaring. Det ble avhørt syv vitner og to rettsoppnevnt sakkyndige. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
A har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Grunnlaget for separasjonen og den senere skilsmissen, var konflikt mellom partene. Denne konflikten eksisterer fortsatt. Konflikt er imidlertid ikke tilstrekkelig til å nekte faren samværsrett med sønnen. Noe annet grunnlag eksisterer i dag ikke.
Konflikten skyldes deres forskjellige bakgrunn. Mens hun er norsk, vokst opp i Norge, er han fra det tidligere Jugoslavia, er muslim og vokst opp i Bosnia. I tillegg til de vanskeligheter denne kulturforskjellen innebærer, har de hele tiden hatt betydelige språkproblemer fordi han i for liten grad behersker norsk.
Det berodde ikke utelukkende på mannen at det oppsto en episode mellom partene 29. oktober 1990. Det er for øvrig ikke tilfelle at han da var voldelig mot hustruen. Hustruens anmeldelse av mannen dengang, ble etter bevisets stilling henlagt. Selv om det imidlertid legges til grunn at mannen utviste en viss form for vold, er det tale om en enkeltstående episode som ligger mange år tilbake. Vold fra mannens side, utover episoden i oktober 1990, er under ingen omstendighet godtgjort. Bevisførselen for lagmannsretten viser at mannen ikke er voldelig av natur. Han kan være hissig og bruke sterke uttrykk når han er sint, men dette er noe som i mange forhold ikke er uvanlig, og som ikke kan tillegges særlig betydning ved avgjørelsen av om han bør få samværsrett med sønnen.
Det er anført mot mannen at han skal være drikkfeldig, eller i alle fall har et alkoholproblem. Bortsett fra en dom avsagt av en jugoslavisk domstol i 1987, er det ikke noe i bevisførselen som støtter dette. Tvert imot må det etter bevisførselen legges til grunn at mannen i dag ikke har noe alkoholproblem.
Noen reell grunn til å nekte faren samvær med sønnen kan i dag ikke sees å foreligge. Det anføres at morens fortsatte redsel for sin tidligere ektefelle ikke er tilstrekkelig til å nekte samvær. Redselen skyldes ikke reelle forhold, og er egentlig et problem som hun bør søke løst, eventuelt ved å få psykiatrisk hjelp. Etter bruddet mellom partene har mannen, hverken søkt å oppspore henne, eller tatt kontakt med hennes slektninger, med sikte på å øve press i saken. Morens ønske om å hindre at mannen får samværsrett, skyldes i realiteten et ønske fra henne om for alltid å slippe kontakt med barnets far.
Faren har et sterkt ønske om å gjenopprette kontakt med sønnen. Pronsipalt ønskes vanlig samværsrett. Dersom dette ikke innvilges, aksepteres et samvær der tredjemann er til stede, iallfall i en overgangsperiode.
De sakkyndige har tilrådd at mannen ikke tilkjennes samværsrett. Det anføres at de sakkyndiges standpunkt synes noe ensidig begrunnet. Det er også klanderverdig at de sakkyndige over hodet ikke har forsøkt å bygge bro mellom partene.
Etter loven har begge foreldre rett til samvær, jfr. barneloven §44. Samvær kan bare nektes når dette finnes skadelig for barnet. Dette fremgår så vel av juridisk teori som av rettspraksis. Det vises til Inge Lorange Backers kommentarutgave til Barneloven side 283 og side 352 og Ot.prp. til loven. Av Høyesterettsdom inntatt i Rt-1991-1148 fremgår at Høyesterett i et gitt tilfelle overførte foreldremyndigheten fra moren til faren fordi moren hindret faren å utøve samvær med faren. Dommen viser den betydning retten tilla samværsretten.
B har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Særlige omstendigheter tilsier at faren ikke bør få samværsrett med sønnen.
Innledningsvis nevnes, slik det fremgår av herredsrettens dom, at hustruen etter skilsmissen har skiftet navn, og sammen med sønnen tatt opphold på et nytt sted, for å unngå kontakt med mannen. På grunn av dette har sønnen ikke sett sin far siden ca ett-årsalderen. Det er beklagelig at forholdene er slik, men dette er det minste av to onder når en skal vurdere samværsrett for faren eller ikke. Det er ellers på det rene at gutten i dag er et veltilpasset og sunt barn, jfr. den fremlagte erklæring fra styreren av den barnepark der gutten i dag regelmessig oppholder seg.
Ved herredsrettens behandling ga begge de rettsoppnevnte sakkyndige uttrykk for at faren ikke burde få samværsrett med sønnen. De har fastholdt denne vurdering for lagmannsretten.
Bevisførselen, morens forklaring og vitneforklaringer godtgjør at mannen har øvet vold mot hustruen. Etter bevisførselen kan det ikke utelukkes at han har et alkoholproblem.
Den tidligere ektemannen er en ustadig person som i de siste syv år har hatt et nært forhold til fire kvinner. I tre av forholdene har han ett barn med vedkommende ektefelle/samboer. Hans interesse for disse barna har vært vekslende. Det foreligger omstendigheter som tyder på at faren er en følelseskald person, som har problemer med å styre sine aggresive tendenser.
Når moren skiftet navn og sammen med barnet flyttet, var dette av hensyn til barnet, og fordi hun fortsatt føler redsel for sin tidligere ektefelle. Hun er av den klare oppfatning at et samvær for faren med sønnen nå vil være skadelig for sønnen. En så god utvikling som sønnen for tiden er inne i, gjør for øvrig at det ikke bør eksperimenteres med eventuelle endringer.
Hustruen er innstilt på at spørsmålet om samvær for faren bør kunne vurderes på nytt når sønnen er eldre, og faren er kommet i stabile og ordnede forhold.
Til støtte for sine anførsler har også ankemotparten vist til uttalelser av Inge Lorange Backer i sin Kommentarutgave til Barneloven og til Rettspraksis, blant annet til Høyesterettsdom inntatt i Rt-1987-598.
Begge parter har i tillegg til de anførsler som er nevnt foran, vist til sine anførsler for herredsretten.
Lagmannsretten bemerker:
Etter barneloven §44 har barnet rett til samvær med begge foreldrene, også når de lever adskilt. Unntak kommer bare på tale når dette er "best for barnet", §44 tredje ledd i.f.
Som det fremgår, har moren sammen med barnet flyttet til en adresse som er ukjent for faren. Det har ikke vært samvær mellom faren og sønnen, som snart er fem år, siden gutten var vel ett år gammel. Moren har begrunnet flyttingen med at hun er redd faren, og dessuten med at samvær for faren vil skade barnet.
Når det gjelder morens frykt for sin tidligere ektefelle, legger lagmannsretten til grunn at selv om saken ble henlagt av påtalemyndigheten, er det grunn til å bygge på at mannen utøvet en viss form for fysisk vold mot sin ektefelle i forbindelse med episoden 29. oktober 1990. Volden, som neppe var særlig alvorlig, ble imidlertid ledsaget av så høyt og aggresivt stemmebruk, at hustruen utvilsom følte seg alvorlig truet ved anledningen. Episoder med en viss vold, kombinert med opprivende talemåter, har etter lagmannsrettens vurdering også funnet sted før episoden den 29. oktober 1990. De sakkyndige har uttalt at moren utvilsomt er meget redd sin tidligere ektefelle. Bevisførselen støtter denne vurderingen, som retten slutter seg til.
Så vel ved herredsretten som ved lagmannsrettens behandling av tvisten, har det vært oppnevnt rettssakkyndige. Barnepsykiater Wollfram Løllke og psykolog Målfrid Kvam gjorde tjeneste for herredsretten. De har også gjort tjeneste for lagmannsretten. Ved herredsrettens behandling uttalte begge at faren ikke burde få samværsrett. Uttalelsen er fastholdt for lagmannsretten. I erklæringen for herredsretten har de sakkyndige blant annet uttalt:
... Men B er vettskremt for A hvorvidt det er grunnlag for frykten eller ikke pr. i dag, innvirker ikke på henne ennå. Hvis vi anbefaler at far får samværsrett, så vil mor flykte med barnet. Det vil påføre barnet skade.
De grunnleggende forutsetningene om trygghet og stabilitet må være til stede. Vi vet at stadige flyttinger er skadelig for barn og at barn preges av foreldre som er redde.
Hvis et barns liv eller helse (fysisk/psykisk) står i fare enten ved trusler eller reelle, skremmende opplevelser, må barnet trygges hos omsorgspersoner som kan sikre barnet en trygg, stabil og konfliktfri oppvekst.
Omsorgspersoner må derfor også sikres trygghet og stabilitet. En mor som i frykt for sitt liv etter trusler og dokumentert vold fra sitt barns far må beskyttes og sikres ro rundt sin omsorgsoppgave. ...
I sin erklæring for lagmannsretten har de sakkyndige blant annet uttalt:
Det har gått ca 1 år siden dommen i Herredsretten. De sakkyndige har ikke kunnet se at mors angst er redusert i forhold til hva hun frykter av far, heller tvert om.
Opplysningene far har har kommet med, er heller ikke egnet til å øke tryggheten hos mor. ...
Når det gjelder de sakkyndiges vurdering, tilføyes at Løllke også var sakkyndig i forbindelse med ekteskapssaken mellom partene for Sarpsborg byrett 13. august 1991. Han ga også den gang uttrykk for at faren burde nektes samværsrett av hensyn til den trygghet moren som omsorgsperson for sønnen hadde behov for.
Det har vært anført mot faren at han i tillegg til å være voldelig, har et alkoholproblem. Bevisførselen gir ikke grunnlag for noen sikker vurdering. I en jugoslavisk dom av september 1987 er det lagt til grunn at han da hadde et alkoholproblem. Hustruen har for lagmannsretten forklart at han er periodedranker, mens to vitner har forklart at han ikke har noe alkoholproblem.
Lagmannsretten er kommet til at faren for tiden ikke bør tilkjennes samværsrett med sønnen. Den bygger som de sakkyndige på at samværsrett for faren nå i så stor grad vil påvirke morens situasjon som barnets avgjørende omsorgsperson, at samvær vil være skadelig for barnet. Moren har ennå ikke vært i stand til å legge bak seg den sterke frykt hun i lang tid har følt for sin tidligere ektemann. Retten tilføyer at med den kjennskap retten har til morens nåværende bopel, er det praktisk vanskelig å gjennomføre selv kortvarige samvær.
Begge parter er innvilget fri sakførsel. Retten finner ikke grunn til å pålegge mannen å erstatte det offentlige sakens omkostninger.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens dom, domsslutningens pkt. 2, stadfestes.
2. Saksomkostninger pålegges ikke.