LB-1996-2285
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-09-03 |
| Publisert: | LB-1996-02285 |
| Stikkord: | Familierett, Barnerett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Drammen byrett Nr. A96-1002 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-02285 K. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Torbjørn Schade). Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Hans-Jørgen Andersen). |
| Forfatter: | Lagdommer Petter Lossius, Lagdommer Ingse Stabel, Lagdommer Karin Stang |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §39, §46, Tvistemålsloven (1915) §179, Straffeprosessloven (1981) §444 |
Det ble avsagt slik kjennelse:
Kjæremålet gjelder kjennelse avsagt av Drammen byrett i sak om midlertidig avgjørelse av samværsrett.
B og A giftet seg i 1976. De har 2 barn sammen, C, født xx.xx.1982 og D, født xx.xx.1989. Partene ble separert i mars 1990. De klarte ikke å bli enig om forholdene vedrørende barna, og Hedmarken herredsrett kom i august 1991 til at moren skulle ha den daglige omsorg for begge barna, og at partene selv måtte avtale en samværsordning hvor siktemålet skulle være at barna fikk mest mulig kontakt med hverandre og den av foreldrene som ikke hadde den daglige omsorg.
Far og barn hadde etter dette samvær frem til og med sommeren 1992.
I oktober 1992 ble B pågrepet av politiet for mistanke om seksuelle overgrep mot datteren C. Saken mot ham ble henlagt 17 september 1993. B ble av Hedmarken forhørsrett tilkjent kr 150 000 i erstatning og oppreisning etter strpl §444, samt saksomkostninger kr 100 000.
Etter dette reiste B, som siden tidlig på høsten 1992 ikke hadde hatt samvær med sine barn, sak ved Drammen byrett med krav om samværsrett med barna. Partene inngikk 24 juni 1994 rettsforlik, etter at de rettsoppnevnte sakkyndige hadde konkludert med at familien trengte ro, og samvær med far derfor ikke var tilrådelig. Rettsforlikets punkt 2 bestemte at A innen 1 juli 1995 skulle kontakte BUP og BSS og be om bistand, for å få vurdert samvær mellom far og D. BUP avga 24 juli 1995 en uttalelse hvoretter man åpnet for et kontrollert samvær mellom far og D hver fjerde lørdag ut 1995. Deretter skulle samværet vurderes på nytt. Første samvær fant sted 20 august 1995 hvor Bs far, bosatt i X, var tilsynsperson. Dagssamværene hver fjerde lørdag med bestefar som tilsynsperson fortsatte frem til 27 januar 1996. Av helsemessige årsaker måtte bestefaren slutte som tilsynsperson. A tilbød deretter selv å kjøre sønnen til Y, slik at han kunne ha samvær med far en gang i måneden fra kl 1200 - 1700 eller 1900. B avslo dette tilbud og krevet megling av samværsspørsmålet. BUP avga 19 februar 1996 en ny uttalelse hvoretter de konkluderte med:"D ikke er tjent med å ha samvær med faren og at hans behov er best ivaretatt ved at en unngår å aktivere de konflikter et samvær vil innebære." Etter dette har mor nektet samvær.
Ved stevning datert 14 juni 1996 reiste B sak mot A med påstand om at han skulle ha minst vanlig samvær med sønnen, D. Samtidig begjærte B en midlertidig avgjørelse fastsatt etter rettens skjønn.
Drammen byrett avsa 30 juli 1996 kjennelse med slik slutning:
1. Inntil rettskraftig avgjørelse faller i saken skal B ha samværsrett med sønnen D, født xx.xx.1989, 1 -en- lørdag hver måned i 5 -fem- timer av gangen under tilsyn av en person som begge parter har godtatt. Det første samvær skal finne sted i august 1996. Eventuelle omkostninger ved tilsynet skal bæres av B.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
A påkjærte kjennelsens punkt 1 til Borgarting lagmannsrett 6 august 1996.
Den kjærende part gjør gjeldende at det foreligger uriktig rettsanvendelse og bevisvurdering.
Samværsspørsmålet er bindende regulert ved rettsforliket som angir at gjenopptakelse av samvær beror på BUP's tilråing. BUP frarår samvær. Det foreligger heller ikke annen sakkyndig uttalelse som angir at samvær kan være forsvarlig. BUP's uttalelse av 19 februar og 3 juli 1996 stadfester de faktiske forhold som lå til grunn for rettsforliket. De sakkyndige anvisninger dengang er fortsatt rådende. BUP's alvorlige bekymring om datterens selvdestruktive tanker og reaksjoner taler for ennå større varsomhet enn tidligere med å etablere samvær.
På denne bakgrunn er det uriktig av byretten å vurdere det slik at det foreligger en særlig grunn som nevnt i barneloven §39 annet ledd, annet punktum.
Byretten har i premissene gitt en mangelfull begrunnelse for at særlige grunner for en endring er funnet å være til stede. Det er riktig slik byretten påpeker at barnets beste skal være retningsgivende ved rettsanvendelsen. Videre er det vektige hensyn at barnet har behov for å være kjent med sin far og at en far er viktig identifikasjonsfigur for en sønn. Forholdt til barneloven §39 annet ledd må det imidlertid konstateres at særlige grunner tilsier annen vurdering av hva som er barnets beste enn hva som tidligere ble lagt til grunn. Ved interesseavveiningen, jf de sakkyndiges rapport, til grunn for rettsforliket sto de samme hensyn til støtte for foreldrekontakt mot de avgjørende hensyn knyttet til morens omsorgsevne ut fra ro og stabilitet i familiesituasjonen. Det er intet belegg for å hevde at disse hensyn står annerledes i dag og i alle fall ikke at det er særlig grunn for annen vurdering. Byretten har ikke berørt dette tema.
Subsidiært anføres at det ikke vil være til D beste å gjenoppta samvær med faren. Kontakt mellom foreldrene vil innebære alvorlige og belastende konflikter. B viser ikke respekt for avtalte ordninger og forstår ikke de forhold som tilsier samværsrestriksjoner.
Byretten har i kjennelsen ikke i tilstrekkelig grad vurdert konsekvensene for morens omsorgsevne og den øvrige balanse i familien ved gjenopptakelse av samvær. Hensynet til barnets behov for farskontakt må vike for hensynet til nødvendig ro og stabilitet i omsorgssituasjonen frem til hovedforhandling, jf Rt-1987-598.
Samvær bør uansett ikke fastsettes før saken blir grundigere belyst under hovedforhandlingen som er berammet til november. Midlertidig samværsrett etter barneloven §46 bør primært reserveres de tilfeller hvor kortvarig samværsavstengning i seg selv har uheldige følger. Dette er ikke tilfelle her. Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
1. B skal inntil rettskraftig avgjørelse foreligger ikke ha samvær med D, f. xx.xx.1989.
2. B betaler sakens omkostninger for lagmannsretten.
Kjæremotparten har anført at byrettens avgjørelse er korrekt og at den bygger på riktig lovanvendelse og bevisbedømmelse.
Byretten har tatt Bs subsidiære krav om dagssamvær til følge, dog under forutsetning av tilsyn av en person som begge foreldre kan godta. B aksepterer dette frem til hovedsaken og anser det avgjørende at samvær etableres snart. Ved samvær nå vil man frem til hovedforhandling få prøvet samværskontakten.
BUP er ingen nøytral instans i denne sak og "kan ikke tillegges rollen som sakkyndig". Det vises i denne forbindelse til BUP's rolle i forbindelse med pågripelsen og til Hedmarken forhørsretts bemerkninger på side 11 og 12 i kjennelse av 13 februar 1996, hvor det fremgår at retten stiller seg kritisk til BUP's behandling av denne sak.
BUP's bekymring vedrørende samvær ble betydelig nedtont under den muntlige forhandling i Drammen byrett i juli 1996.
Det medfører ikke riktighet, slik som den kjærende part anfører, at samvær høsten 1995 ble igangsatt som en forsøksordning. Målsetningen var å utvikle en fullverdig samværsordning til beste for D.
Byretten har vurdert mor og Cs behov for ro og korrekt funnet at dette hensyn ikke kan tillegges større vekt enn hensynet til D. Samvær med far må anse for å være det beste for D. Det kom også klart frem i byretten at D selv ønsker samvær med sin far.
Det har ikke vært konflikt mellom foreldrene i forbindelse med henting og levering av D de ganger samvær har funnet sted. Videre kan det ikke bebreides B at han krevde lovbestemt megling etter BUP opprettholdt sitt standpunkt.
Det bestrides at byretten ikke har vurdert konsekvensene av morens omsorgsevne og balansen i familien ved beslutningen om at samværet mellom far og D skal gjenopptas.
B har nedlagt slik påstand:
1. Drammen byretts kjennelse av 30 juli 1996 stadfestes.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd, tredje punktum.
Lagmannsretten bemerker:
I medhold av barneloven §46 kan retten treffe foreløpig avgjørelse om samværsretten.
Barneloven utgangspunkt er at den av foreldrene som ikke har den daglige omsorg for barna, skal ha samværsrett. Bare hvor det av en eller annen grunn vil være uheldig for barnet skal samvær nektes, jf Rt-1976-1497. Ofte vil det være personlige forhold hos den som krever samværsrett, som er årsak til nektelse av samvær. Vilkåret er at retten "med en rimelig grad av sannsynlighet" kan fastslå at samvær vil være uheldig.
Bakgrunnen for at B ikke har hatt samvær med D siden 27 januar 1996 er at A nekter samvær etter råd fra BUP, jf uttalelsen av 19 februar 1996 (Byrettens kjennelse side 4).
B har anført at han ikke har tillitt til BUP blant annet på grunn av deres aktivitet i forbindelse med hans pågripelse, og fordi de behandler A, C og D. Det vises til premissene 11 i Hedmarken forhørsretts kjennelse, hvor retten er kritisk til BUP's slutninger. Det fremgår videre av forhørsrettens kjennelse at retten etter bevisføringen "finner det endog svært lite sannsynlig at han har begått slike overgrep som siktelsen omhandler". Retten poengterer videre på side 10 at det er stor grunn til å reise tvil om C forklarer seg om selvopplevede hendelser.
Om ankemotparten, A frykt for overgrep uttaler herredsretten at "incestproblematikken har vært nærværende for A lenge før den kom på dagsorden i den alminnelige samfunnsdebatt." A har forklart til forhørsretten at hun i tenårene hadde snakket med sin søster om mulige overgrep fra faren. Videre fremgår det at hun allerede da C var 1/2 år hadde mistanke om overgrep mot barnet, og at dette førte til at hun skiftet dagmamma. A sterke bekymringer for at C var utsatt for overgrep var, ifølge B, en av årsakene til samlivsbruddet.
Lagmannsretten legger ovenstående til grunn og finner det ikke sannsynliggjort at B har gjort seg skyldig i overgrep mot C. Det synes som om morens engstelse er ubegrunnet, og det er etter lagmannsrettens mening ikke sannsynliggjort at samvær vil være uheldig for D på grunn av risiko for overgrep.
Den kjærende part anfører at det skal foreligge særlige grunner for at rettsforliket av 24 juni 1994 kan endres. Videre hevdes at den interesseavveining som BUP foretok etter rettsforliket stadig må tillegges vekt fordi de samme hensyn for foreldrekontakt gjør seg gjeldende. B har til dette anført at han ikke har tillit til BUPs uavhengighet. Lagmannsretten har forstått det slik at BUP har behandlet både mor og barna både før og etter deres rapport/uttalelse ble avgitt. Lagmannsretten finner at BUP ikke kan sies å ha en uavhengig stilling i saken. Dette er et særlig hensyn som kan tillegges vekt, og som medfører at vilkårene i §39 for å endre rettsforliket er oppfylt.
Spørsmålet er om morens engstelse og motstand mot samvær kan være en så stor påkjenning for familien at samvær av denne grunn bør nektes. A tilbød i februar selv å kjøre D til far, for at de kunne være sammen en gang i månden. Det er opplyst at samværet gikk greit i det halve år det ble praktisert. D var glad for samvær med sin far og ønsker fortsatt samvær. Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering at det være urimelig å avskjære kontakten mellom far og sønn i en lengere periode enn det allerede har gått. D er syv år gammel og har som andre gutter i den alder et sterkt behov for kontakt med sin far. Den mulige uro i hjemmet som kan oppstå som følge av mors engstelse for overgrep kan muligvis dempes dersom A får hjelp til dette gjennom behandlingsapparatet.
Lagmannsretten finner det helt urimelig at far og sønn gjennom lengere perioder skal miste kontakten som følge av mors tilsynelatende ubegrunnede engstelse. Et kontrollert samvær hvor en tredjeperson som begge foreldre har tillit til bør ikke skape noen uro.
Kjæremålet over den midlertidige kjennelse tas ikke til følge.
Kjæremålet har vært forgjeves. Etter tvistemålsloven §179 første ledd utstår saksomkostningsspørsmålet til dom i saken for Drammen byrett foreligger.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Drammen byretts kjennelse av 30 juli 1996 stadfestes.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd, tredje punktum.