RG-1997-1071
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-11-13 |
| Publisert: | RG-1997-1071 (189-97) |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 96-04229 A/56 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-03047 K. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Anita Holm Larsen). Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Per H. Gjerstad). |
| Forfatter: | Lagdommer Karl E Sundt-Ohlsen. Lagdommer Sissel Rydman Langseth. Lagdommer Agnar A Nilsen jr |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §41, Tvistemålsloven (1915) §179 |
Saken gjelder spørsmål om oppnevnelse av sakkyndig.
I barnefordelingssak anlagt ved Oslo byrett av B mot hans fraseparerte ektefelle A, har A begjært oppnevnt sakkyndig under henvisning til barneloven §41. B har ansett det unødvendig med sakkyndig.
Ved beslutning av 4. oktober 1996 har byretten avslått begjæringen om oppnevnelse av sakkyndig. Beslutningen er begrunnet slik:
Til hovedforhandlingen er bebudet vitneførsel fra psykolog ved barnevernet i bydelen samt representanter fra BUP. Dessuten er det i rettsforlik av 29. august d.å. avtalt samværsordning for saksøkeren i overvær av en representant fra barnevernet. Samværsordningen er ment å vare frem til fortsettelsen av hovedforhandlingen. Representanten for barnevernet vil også bli ført som vitne. Etter rettens skjønn vil den påtenkte bevisførsel og erfaringen med samværsordningen i tilstrekkelig grad opplyse saken. Dessuten vil en oppnevning av sakkyndig medføre en betydelig utsettelse idet hovedforhandlingen da må omberammes.
Hovedforhandlingen kan ikke fortsette før tidligst mai 1997.
A har i rett tid påkjært byrettens beslutning til Borgarting lagmannsrett, og har i det vesentlige anført:
Begrunnelsen for å begjære sakkyndig fremgår av hennes prosesskrift av 20. september 1996.
Byretten tar feil når det hevdes at det er tilbudt vitneførsel fra psykolog i barnevernet. Det er heller ikke riktig at det er tilbudt vitner fra BUP. Ingen av barna har vært i kontakt med BUP.
De representanter for barnevernet som har hatt tilsyn under farens samvær med barna er aktuelle som vitner i saken. Det er minst to som har alternert som tilsynspersoner. Ingen av disse er - så langt den kjærende part kjenner til - utdannede psykologer.
Barnevernsrepresentantene kan uttale seg om hvordan samværene fungerer. Derimot vil de ikke ha godt nok grunnlag til å vurdere hvem av foreldrene som er best skikket til å ha den daglige omsorgen for barna. Barnevernsrepresentantene vil bare forholde seg til barnas far, og deres vitneforklaringer vil være begrenset til de observasjoner som gjøres under samværene. Noen grundigere vurdering av B som omsorgsperson vil ikke finne sted. Barnas mor vil de ha enda mindre kontakt med, begrenset til noen minutter i forbindelse med levering av barna. De vil således heller ikke kunne vurdere henne som omsorgsperson.
Det er klart uheldig at en sak om omsorg for barn trekker ut. På den annen side er det i en så viktig sak, som har så stor betydning for barnas fremtid, ikke forsvarlig å ta avgjørelse uten at saken er godt nok opplyst.
Det er opplysninger i saken om at barna og deres mor har vært holdt innestengt i leiligheten. Det er videre opplyst at barna har uttalt at de ikke vil være sammen med faren, og at han har kommet med trusler til dem i telefonen i barnehagetiden.
Barna er under den alder da de etter barneloven skal høres. De er likevel gamle nok til at det er forsvarlig å innkalle dem til samtale med retten, som også retten har ønsket. Det er imidlertid tvilsomt om en slik samtale vil være tilstrekkelig som grunnlag for en avgjørelse som er til beste for barna. Etter den kjærende parts vurdering er det bare en sakkyndig som kan oppnå slik kontakt med barna at det kan avdekkes hva slags forhold de har til sine foreldre. Det er også en sakkyndig som best kan vurdere foreldrenes kvalifikasjoner som omsorgspersoner.
Det kan ikke være tvil om at det her foreligger et slikt særlig behov for sakkyndig som det siktes til i Høyesteretts kjennelse i Rt-1984-762.
A har nedlagt slik påstand:
1. Oslo Byretts beslutning av 4.10.1996 om ikke å oppnevne sakkyndig oppheves.
2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger i forbindelse med kjæremålet, på vegne av det offentlige.
B har i tilsvar tatt til gjenmæle mot kjæremålet, og har i det vesentlige anført:
Byrettens beslutning er korrekt.
Det kan ikke være avgjørende om barnevernets representanter er utdannede psykologer, men at de har opplysninger om partene og barna. Motparten har i sitt tilsvar til byretten fremlagt en rapport fra barnevernsvakten, som er skrevet av personer uten nærmere kjennskap til partene. For å gi et mer fullstendig bilde av situasjonen vises det derfor til rapport fra Brynseng helse- og sosialsenter, datert 4. oktober 1993. Det vises særlig til punkt 5 i rapporten, hvor det fremgår at B var på aktiv utkikk etter en bedre bolig for familien, og til punkt 8, hvor det fremgår at det var B som oppdaget at den eldste sønnen hadde vært utsatt for trusler og seksuell trakassering av noen eldre gutter, og at faren klarte å ordne opp i forholdet. Av det samme punktet fremgår at faren har lært datteren å lese og skrive norsk.
Av rapportens punkt 9 fremgår det at A ikke har skolegang fra Marokko og heller ikke tidligere har deltatt i noen organisert språkopplæring. Hun må karakteriseres som analfabet og uten kjennskap til noe europeisk språk. Det fremgår at hun har fått norskopplæring, men at hun på bakgrunn av manglende skolegang ikke har vært i stand til å tilegne seg norsk.
Det vises videre til punkt 10, hvor det fremgår at barna forholdt seg mest til sin far, at han har en aktiv rolle i forhold til barna og har tatt seg av dem på ulike måter. Av punkt 12 fremgår det at barnas far viser stor grad av ansvarsfølelse overfor familien, og at han har levd under et sterkt psykisk press de siste årene.
B er nå alvorlig bekymret for sin eldste sønn, etter at det har kommet melding om fysisk skade på sønnen. Bakgrunnen synes å være at han har kommet sent hjem en kveld og er blitt kraftig fysisk irettesatt av sin mor. Hun har tidligere vist voldelige tendenser og hatt raseriutbrudd. B har selv måttet oppsøke legevakten for dette, jf bilag 6 til stevningen.
Slik saken står i dag, ønsker B at den daglige omsorgen for barna overføres til ham, på bakgrunn av As manglende integrering i det norske samfunn, språkkunnskaper og mulighet til å følge opp barna i deres kontakt med skolen og det øvrige samfunnsliv.
B har ikke nedlagt noen formell påstand i kjæremålssaken.
Byretten har i sitt oversendelsesbrev til lagmannsretten bl.a. opplyst:
På grunn av en misforståelse har retten oppgitt at det vil bli ført en psykolog og en representant for BUP som vitne. Det vil imidlertid bli ført vitner fra barnevernet, ansatt i barnehagen, skolelærer og representant for krisesenter. Retten finner derfor ikke grunn til å omgjøre sin beslutning.
Lagmannsretten bemerker:
Saken gjelder hvem av partene som skal ha den daglige omsorg for de tre fellesbarna, født henholdsvis 1985, 1986 og 1990. I tilsvaret til stevningen begjærte A sakkyndig oppnevnt, men begjæringen ble avslått ved byrettens brev til partene av 3. juli 1996.
Hovedforhandling ble påbegynt 29. august 1996. Under rettsmøtet inngikk partene rettsforlik om den daglige omsorg og samværsretten inntil byrettens dom foreligger. Forliket går ut på at moren skal beholde den daglige omsorgen for alle barna, mens faren skal ha samvær med dem en gang pr. uke under tilsyn av barnevernet. Under henvisning til rettsforliket begjærte partene saken utsatt. Retten tok utsettelsesbegjæringen til følge, og bemerket at også hensynet til sakens opplysning gjorde utsettelse nødvendig. Den fortsatte hovedforhandling ble samtidig berammet til 3. desember 1996. Etter rettsmøtet begjærte A på nytt oppnevnelse av sakkyndig, og viste til uttalelse under rettsmøtet om at det var anledning til å fremsette slik ny begjæring.
Sakens dokumenter viser at begge parter anser motparten som lite egnet til å ha omsorgen for barna. Partenes omsorgsevne er således et sentralt vurderingstema. Byretten har forutsatt at barna skal forklare seg som vitner med bare prosessfullmektigene til stede. Disse forklaringer må antas å bidra til å opplyse spørsmålet om foreldrenes omsorgsevne, selv om vitnesituasjonen ikke gir noen sikkerhet for at barna kommer frem med det de har på hjertet. Bevisførselen for øvrig synes i stor utstrekning å gjelde partenes opptreden forut for samlivsbruddet. Ingen av de tilbudte vitner synes å sitte inne med materiale som gir dem selv eller retten grunnlag for å sammenligne partene m.h.t. omsorgsevne og kontakt med barna. På denne bakgrunn finner lagmannsretten, som etter rettspraksis har kompetanse til å prøve også den skjønnsmessige vurdering av om sakkyndig bør oppnevnes, at oppnevnelse av en psykolog eller psykiater som sakkyndig i dette tilfellet er nødvendig for sakens opplysning. Den sakkyndige kan gjennom observasjon av hver av partene og barna klarlegge barnas forhold til foreldrene og foreldrenes omsorgsevner.
Ved avgjørelsen har lagmannsretten vært oppmerksom på at en oppnevnelse av sakkyndig på det nåværende tidspunkt innebærer at hovedforhandlingsmøtet 3. desember 1996 må omberammes, og at dette kan føre til en vesentlig utsettelse av saken. Retten er også klar over at en slik utsettelse vil skape vanskeligheter for den nå etablerte samværsordning, idet barnevernets tilsagn om å stille tilsynsperson under samværene bare gjelder frem til julen 1996. Dersom barnevernet ikke er i stand til å forlenge sin bistand, forutsetter lagmannsretten at partene med hjelp av sine advokater vil kunne komme til enighet om utøvelsen av samværsretten i den tid som gjenstår til byrettens dom foreligger.
Etter dette må byretten oppnevne sakkyndig i saken.
Saksomkostningsspørsmålet bør utstå til den avgjørelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd, 3. punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Det oppnevnes sakkyndig i Oslo byretts sak nr. 96-4229 A/56.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til den avgjørelse som avslutter saken.