RG-1998-1326
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-12-22 |
| Publisert: | RG-1998-1326 (208-98) |
| Stikkord: | Politivold |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hadeland og Land herredsrett Nr: 97-00309 M - Eidsivating lagmannsrett LE-1997-00627 M. |
| Parter: | Hedmark og Oppland Statsadvokatembeter, Aktor: Førstestatsadvokat Tormod Bakke mot A (Forsvarer: Advokat Jens-Ove Hagen). |
| Forfatter: | Lagdommer Ragnar Askheim, formann. Lagdommer Inger Marie Dons Jensen. Kst. lagdommer Trond Christoffersen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §228, Politiloven (1995) §6, Skadeserstatningsloven (1969) §3-5, Straffeprosessloven (1981) §268, §3-2 |
Statsadvokatene i Hedmark og Oppland utferdiget 4 juni 1997 forelegg på kr 6000,- mot lensmannsførstebetjent A, født xx.xx.53, for overtredelse av straffeloven §228 annet ledd første straffalternativ jf første ledd. Det straffbare forholdet er i forelegget beskrevet slik: Søndag 16 juni 1996 ca kl. 00.30 i Lunner i forbindelse med Kloppstockfestivalen på Viubråtan på Harestua pågrep han B i området foran scenen. Han førte B, som ikke gjorde antydning til motstand, ut av folkemengden, dyttet ham hardt mot et gjerde og la ham i bakken, hvoretter han la sitt venstre kne over ryggen og høyre kne over halsen til B, før han ble påsatt håndjern. Som følge av dette fikk B sterke smerter i ryggen og brystet.
A vedtok ikke forelegget. Det ble i medhold av straffeprosessloven §268 sendt Hadeland og Land Herredsrett med anmodning om pådømmelse. Under hovedforhandlingen for herredsretten rettet aktor gjerningsbeskrivelsen i forelegget slik at ordet halsen ble erstattet med hodet. I tillegg til påstanden om straff, ble det også nedlagt påstand om namsdom for fornærmedes krav på oppreisning med hjemmel i skadeserstatningsloven §3-5.
Ved herredsrettens enstemmige dom av 22 september 1997 ble A frifunnet. Statsadvokatene i Hedmark og Oppland har i rett tid anket dommen. Anken gjelder prinsipalt lovanvendelsen under skyldspørsmålet, subsidiært saksbehandlingen. Lagmannsretten besluttet den 29 september at anken skulle henvises til ankebehandling for så vidt gjaldt anken over lovanvendelsen under skyldspørsmålet.
Ankebehandling ble holdt på Hamar 17 desember 1997. Tiltalte møtte og avga forklaring. Lensmann C, medlem av Det særskilte etterforskningsorgan, Hedmark og Oppland, ble avhørt som vitne. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboka viser.
Saksforholdet og tiltaltes personlige forhold framgår av den påankede dommen.
Lagmannsretten må for sin behandling av lovanvendelsesanken legge til grunn faktum slik dette er beskrevet i herredsrettens dom.
Det forholdet det er utferdiget forelegg for, skjedde mens lensmannsførstebetjent A og hans kollega, lensmannsbetjent E, hadde vakt på en rockefestival på Viubråtan ved Harestua. Da lensmannsbetjentene ankom festivalen ca kl 2100, fikk de ganske umiddelbart melding om at det var bråk mellom to motorsykkelgjenger. Ved 22-23 tiden fikk de beskjed om at det var slagsmål mellom to personer ved inngangen, og senere at det var fullt slagsmål bak mikseteltet. Det var mye fyll og mange personer som ville snakke med lensmannsbetjentene. Den uro som oppsto, ble likevel taklet ved at de personer det gjaldt, ble kjørt hjem, besørget hentet eller ved at det hele roet seg etter betjentenes inngripen.
Ved 00.30 tiden ble A og E av en av de tilstedeværende vaktene, F, tilkalt til menneskemengden som sto foran scenen. E gikk inn i menneskemengden, grep tak i Bs venstre arm og begynte å dra ham med seg. A fikk tak i Bs høyre arm. De dro ham gjennom mengden og løp gjennom en åpning i gjerdet. Det framkommer ikke direkte av dommen hvorvidt B satte seg til motverge, men dommen lest i sammenheng må forstås slik at så ikke var tilfelle.
Herredsretten har ikke funnet det bevist at B ble dyttet hardt mot et gjerde, men har lagt til grunn at en eventuell kontakt med gjerdet skyldtes et hendelig uhell. Den maktutøvelsen som senere skjedde beskrives slik: B ble deretter lagt i bakken. A satte venstre kne over ryggen på B og høyre kne over hodet hans. E sto på andre siden og satte på ham håndjern. Deretter reiste de ham opp. Da B sa at han ikke hadde gjort noe og spurte hvorfor de hadde tatt ham, tok de av ham håndjernene og ba om unnskyldning.
B oppsøkte lege neste dag. Av legeerklæringen framgår bl a.: Smerter i brystet på hø side, spesielt ved inspirasjon og hoste. På samme side av thoraxbakflaten er det en tverrgående hudavskrapning ca 10 cm lang. (...) I tillegg en liten hevelse bak hø øre ca 2 cm i diameter som også representerer et hematom.
Sannsynligvis pådratt seg et brudd i ribben. (...)
Den maktanvendelsen B ble utsatt for, er objektivt sett en legemsfornærmelse etter straffeloven §228, slik også herredsretten har lagt til grunn. Politiloven §6 og politiinstruksen §3-2 første ledd forutsetter imidlertid at politiet under tjenesteutførelse kan anvende makt i den utstrekning det er nødvendig og forsvarlig. Herredsretten frifant A på det grunnlag at han ikke brukte mer makt enn det som var nødvendig og forsvarlig i den situasjonen som forelå.
Herredsretten har vurdert situasjonen slik: Retten legger til grunn, på bakgrunn av forklaringer fra
E og A, at de følte situasjonen vanskelig.
Da de fikk tegn fra F om å gripe inn foran scenen oppfattet A det som dramatisk. De handlet derfor raskt. Det tok 3 - 4 sekunder fra A fikk tak i Bs høyre arm, til han lå i bakken. Retten legger til grunn at det under de rådende forhold ikke var lett å vurdere om B satte seg til motverge da de dro ham ut av menneskemengden. Videre var det under de rådende forhold vanskelig å få klarlagt hvilke tiltak som måtte til for å få B under kontroll da de var ute av mengden. De visste ikke hva som var årsaken til at de ble bedt om å gripe inn overfor B. Dette tilsier en ekstra varsomhet med å bruke makt. På den annen side måtte de da også være forberedt på alt. Dersom de hadde brukt lengre tid, kunne de hatt bedre forutsetninger for å vurdere hvordan de skulle forholde seg overfor B. På den annen side kunne det ha ført til at de mistet kontrollen over situasjonen. Ettersom de var de eneste polititjenestemennene til stede kunne de ikke riiskere at situasjonen utviklet seg med mulig fare både for dem selv og andre."
Aktor har i sin prosedyre for lagmannsretten særlig lagt vekt på at A ganske umiddelbart etter pågripelsen la B i bakken uten å vurdere om dette var nødvendig. Aktor har ikke hatt innsigelser til selve pågripelsen, men har anført at dersom man hadde tatt seg tid til en vurdering, hadde man funnet det unødvendig med ytterligere maktanvendelse overfor B.
I dom inntatt i Rt-1995-661 har Høyesterett i det vesentlige sluttet seg til følgende bemerkninger fra byretten om den generelle lovforståelsen: I den forbindelse er det grunn til å understreke at politiet er det organ som kan utøve maktanvendelse overfor borgerne uten at dette uten videre skal føre til strafferettslige reaksjoner. Dette er helt nødvendig for at politiet skal utføre sine roller som ordensvern og det legges generelt til grunn at politiet må kunne utøve den makt som anses nødvendig for å få gjennomført tjenesteoppdraget. Vurderingen må skje der og da og det må levnes politiet en forholdsvis romslig ramme når man skal vurdere handlingen i ettertid
Ut fra det faktum herredsretten fant bevist, finner lagmannsretten at det var berettiget å bruke slik makt som A benyttet for å sikre seg at situasjonen ikke kom ut av kontroll. As handlinger må vurderes ut fra hans egen oppfatning av situasjonen. Det hadde vært mye bråk og slossing på festivalområdet. E og A hadde måttet rydde opp ved flere anledninger, og det var stadig folk som ville snakke med dem. Da de to tjenestemennene ble tilkalt fordi det var uro foran scenen, oppfattet A situasjonen som dramatisk. A og E var de eneste polititjenestemennene på festivalområdet. I denne situasjonen bør det ikke få strafferettslige konsekvenser for A at han handlet som han gjorde, selv om det i ettertid kan synes som om det ikke var strengt nødvendig med maktutøvelse i det omfang A benyttet. For lagmannsretten er det opplyst at polititjenestemennene lærer å bruke det grepet A benyttet, når det er nødvendig å passivisere pågrepne. Herredsretten har lagt til grunn at A aldri tidligere har påført noen skade ved å bruke dette grepet.
På denne bakgrunn kan lagmannsretten ikke se at herredsretten har anvendt loven feil når den har frifunnet A, og påtalemyndighetens anke blir å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Anken forkastes.